"Ååååå, så lubben og god han er!", sier alle. "Han er så mye større enn broren var", sier de, og studerer lillebror i alle vinkler og ender. Han dikkes litt under dobbelthaka og klypes litt i fyldige lår, og så fortelles det historier om diverse hønemødre som også dullet for mye med barna sine. Før man gir gode råd om hvordan man mener lillebrors spiseproblemer og nattevåking best skal håndteres...
*spy*
Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....
Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!
Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.
"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.
Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.
Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".
Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.
Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.
"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?
"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....
På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....
Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....
Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....
Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*
Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)
Thursday, January 29, 2009
Sunday, January 11, 2009
Rå overmakt og menneskelig upålitelighet.
Menneskets evne til grusomhet slutter sannsynligvis aldri å undre meg. Jeg fasineres av det faktum at selv helt normale mennesker kan tillate seg å hente frem det mest grusomme fra sitt indre når de bare finner en grunn gyldig nok til det. Man har gjennom historien mange eksempel på dette, la meg bare nevne Holocaust, heksebrenning, ekstrem-islamittenens hellige krig, den etniske rensingen under krigen i Jugoslavia... Det finnes også ulike forskere som gjennom enkle forsøk har kunnet bevise hvor enkelt vi lar oss henfalle til grusomheter dersom vi bare kan unnskylde det gjennom "rettferdighet". Mange av oss husker vel filmen "bølgen" som var obligatorisk undervisning i mine dager på ungdomsskolen. Andre har kanskje hørt om fengselsforsøket hvor vanlige mennesker fikk rollen som fangevoktere for andre forsøkspersoner, og hvor forsøket måtte avsluttes grunnet oppblomstringen av ondskap...
For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.
Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.
Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.
Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...
Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.
Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.
Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?
Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)
I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?
Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....
Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.
Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...
For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.
Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.
Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.
Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...
Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.
Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.
Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?
Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)
I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?
Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....
Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.
Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...
Monday, January 05, 2009
Drømmer og sånt
I natt hadde jeg en drøm. Det var et slags marerittaktig drøm som jeg våknet av og var iskald, livredd og hyperventilerende. Og det var en drøm som jeg på underlig vis føler jeg har hatt før. Om det er et minne eller en drøm som bare har forfulgt meg som mareritt fra jeg var barn, vet jeg ikke. Jeg vet bare at den skremte vannet av meg og at jeg tror den har gjort det før.
Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.
Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.
I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.
Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)
Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*
Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D
Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.
Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.
I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.
Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)
Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*
Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D
Monday, December 29, 2008
Årskavalkade over det hersens år 2008
Januar begynte på SUS med syk liten gutt,
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
Saturday, December 27, 2008
Utakknemlighet
Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
Wednesday, December 10, 2008
Anyway....
Bare sånn i lys av de to siste innlegga her: det går bedre i heimen her altså ;o) Vi har klart å snakke litt sammen, le litt av ting og tang (mye takket være vår eldste snakkesalige som kommer med de herligste fraser om dagen *glis*) og sette litt ord på irritasjonsmomenter. Nå er førsteprioritet å få barna friske (igjen), så skal vi til med litt harde kår på begge to og forsøke å få dem bleieavvente, spisende og, ikke minst, sovende. Så kanskje får vi tid til hverandre igjen...? *krysse fingrer* Vi har uansett håp om kanskje å få barnevakt en kveld i romjula slik at vi kan gå på date! :o)
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Tuesday, December 09, 2008
Irritasjonsmoment
Ting mannen gjør som irriterer vettet av meg for øyeblikket:
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
(et forsøk på å systematisere og bagatellisere litt...)
1. lar Poden spise alle måltider, med unntak av middagen, foran tv`n ;o(
2. setter seg ved pc`n etter å ha skrudd på tv`n for ungene istede for å være tilstede sammen med ungene til etter leggetid.
3. ber meg å gjøre ting for så å gå hen å gjøre det selv i neste øyeblikk (akkurat som moren min pleide å gjøre). Og så klager han etterpå på at jeg gjør så lite (akkurat som moren min...).
4. legger seg hver kveld i senga med Poden når han skal sove slik at Poden nå ikke lenger klarer å sovne på egen hånd. Dette medfører at mannen går inn og legger seg der rundt kl 3-4 hver natt...
5. mener at å rydde av bordet etter middagen innebærer nøyaktig det: å rydde av bordet og sette i oppvaskmaskinen. Bakterieoverfloden i matrester på bord og gulv, samt alle nedmistede matbiter på gulvet, ligger igjen til neste dag. Eller til minstemann finner dem og putter dem i munnen...
6. kjøkkenfiller kan brukes til alt fra å vaske do, gulv og tørke ungene rundt munnen med....
7. han har ikke oppdaget det dårlige suget på gjestedoen vår, og doen er dermed ofte halvfull av stinkende urin... (i tillegg til de dråpene han på menns vis ikke klarer å få oppi doskåla*gremme*)
8. klarer ikke huske selv de enkleste beskjeder, og ting som "vi skal i middag på søndag" eller "smør bleieutslettet med denne salven" går inn ene og ut andre øret...
9. finner ikke søppeldunken til sånne ting som brukte q-tips, avklipte tånegler og snytepapir ;p
10. vekkerklokka står på lydnivå for halvgamle, halvdøve mannfolk fordi...han er et sånt! Den vekkerklokka kan vekke døde, og vekker iallefall meg og ungene....
Og, nei - jeg lar ham ikke lese dette innlegget ;oD (men han kan gjerne oppfordres til å lage en liknende liste, så kan vi få ut litt gruff begge to!)
Wednesday, December 03, 2008
Tid for oss?
Når skjedde det at vi gikk over fra å være kjærester og venner til å bli kun foreldre? Når gikk vi i fellen vi var så bevisste på at vi skulle unngå? Glemte vi å bruke tid på bare oss selv?
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Det siste halve året har jeg følt meg mer eller mindre oppspist av et annet menneske. Ikke bare spist, men oppgulpet, tygget og fortært. Jeg vet jo at det å ha babyer er en travel ting, og var selvsagt innstilt på at det ble en tid hvor jeg måtte tilsidesette meg selv. Men at jeg skulle miste meg selv så til de grader... Vanligvis er det de 3 første månedene som er travlest. Når babyen er totalt avhengig av kroppskontakt og et annet menneske for mat m.m. At vi skulle få en høst full av sykdom og mangel på søvn hadde jeg faktisk ikke drømt om. Og at det ikke ville være tid for meg selv...
Det verste er kanskje ikke at jeg har mistet meg selv. At jeg fremdeles lever 100% for et annet menneske - at jeg knapt kan puste eller gå på do alene. Det verste er at jeg har mistet deg også. Avstanden mellom oss kjennes som en diger avgrunn innimellom. Jeg finner ikke ordene til å bygge broen over, broen som burde være der. Jeg husker omtrent ikke sist vi lo sammen, sist vi hadde en samtale som ikke dreide seg om daglige gjøremål eller unger. Intimitet har vi visst ikke hatt på noe plan på en måneds tid, tror jeg. Bare en kjapp klem her og der. Latteren er borte og de gode samtalene forsvunnet. Det eneste som er igjen er hakking, sliten stillhet og sure miner.
Jeg er oppriktig redd for at vi ikke kommer oss over denne kneika hvis vi ikke snart tar tak i tingene. Samtidig har jeg ikke krefter igjen, ingen overskudd. Mine største bekymringer for øyeblikket dreier seg rundt det å få minstemann til å spise og sove alene Og det å få nok tid til de gode stundene sammen med storebror...
Når kom vi i siste rekke? Hvor ble det av løftet om å alltid sette av tid til oss? Hvorfor tror vi at familien vår kan fungere med to slitne foreldre som kun sameksisterer men ikke er på samme plan?
Jeg er sliten og lei. Jeg er utslitt av å føle at jeg er alene om omsorgen for minstemann. Oppgitt over at jeg har flere kamper enn kosestunder med eldstemann. Og sørgmodig over å ikke lenger være Didi - kvinne og kjæreste, kun Mor og Mamma...
Friday, November 28, 2008
Påfyll
For et lite øyeblikk siden var jeg en tur i hovedstaden for å besøke kjentfolk og få et avbrekk i hverdagen. Det vil si et avbrekk i den grad man kan det med en liten puppeavhengig tass som måtte med på lasset. Likevel har jeg hatt en tur med både hvile og påfyll av mangt og meget.
Hovedpoenget med å ta turen akkurat denne nest siste helga i november var rett og slett den årlige alternativmessen som ble avhold i Oslo den helgen.
For noen er denne messen et spennende og en litt spooky greie hvor de kan sjekke horoskopet for neste år. For meg er det et sted hvor jeg kan sjekke mulighetene for å lære mer. Heldigvis har jeg noen å gå dit med som har det litt på samme måten ;)
At det er noe mer i verden enn det det blotte øyet ser, at vi har vært her lenge før vi aner og at det finnes vesener andre enn oss selv er vel idèer som etterhvert begynner å synke inn i menneskeheten i sin allminnelighet. Man trenger ikke frykte for å bli brent som heks for å ytre at man tror på naturvetter, ånder og engler, at man kan heale, spå eller finne igjen gjenglemte ting. Heldigvis tenker noen, forkastelig tenker andre. Og jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske. Det er ingen tvil om at det er en bransje som i altfor stor grad har vært preget av humbug og løgner, dessverre.
Det sistnevnte er grunnen til at nok mange kvier seg for å innrømme sin tiltrekning eller bevissthet overfor det åndelige. Jeg er selv både ydmyk nok til å ikke skryte på meg noe, og fintfølende nok til ikke å "spre det glade budskap" til alle og enhver. Jeg forsøker å føle meg frem hvor slike emner vil falle i smak, rett og slett. (Og siden dette er bloggen min så buser jeg ut, hehe...) Å teste mine egne evner har ellers ofte vært en hyggelig "selskapslek" på vorspiel o.l.
Iallefall så tiltrekker salvieluktende lokaler fulle av hekser, kjøpmenn, healere og atrologer meg, rett og slett *ler*
At jeg fikk tid til å hilse på gode venner som bor altfor langt borte var selvsagt ikke bare en bonus, men også en viktig grunn til å hoppe på flyet med minstemann. Og jeg har ikke ord for hvordan de, både korte og lange, møtene fylte på min sosiale konto! Jeg har følelsen av at jeg ikke har vært bare meg på en evighet. Det på fyllet jeg får av sosialt ellers er fra mødrene i åpen barnehage eller barselgruppa. Og ingenting galt med dem - de kjenner bare ikke MEG på samme måte som mine gode venner...
Å få hjelp og avlastning med småen - og dermed mulighet til å møte venner fullstendig på egen hånd - var heller ikke feil! Tenk å få være for seg selv en liten stund og samtidig være sikker på at småen ikke lå hylende alene i senga! Ikke hverdagskost for denne mammaen det... Jeg kan ennå ikke frigjøre meg mer enn et par timer i slengen siden småen ennå er puppeavhengig, men å kunne fylle de to timene med det jeg ville uten å føle meg for sliten, tom osv, var DEILIG! Jeg tror jammen jeg hadde glemt hvor mye påfyll man får av å være sammen med mennesker man virkelig liker ;oD
At vi i tillegg var beæret med å ha to friske unger samtidig i nesten to uker gjorde vel sitt til at turen ble vellykket. Det var faktisk første gang siden juli eller noe sånt...
Alt i alt en vellykket høsttur med andre ord. Neste års tur er allerede planlagt - da uten barn - og gjenbesøk av venner er avtalt *glis* Forhåpentligvis vil de også bli gjennomført, hehe...
Hovedpoenget med å ta turen akkurat denne nest siste helga i november var rett og slett den årlige alternativmessen som ble avhold i Oslo den helgen.
For noen er denne messen et spennende og en litt spooky greie hvor de kan sjekke horoskopet for neste år. For meg er det et sted hvor jeg kan sjekke mulighetene for å lære mer. Heldigvis har jeg noen å gå dit med som har det litt på samme måten ;)
At det er noe mer i verden enn det det blotte øyet ser, at vi har vært her lenge før vi aner og at det finnes vesener andre enn oss selv er vel idèer som etterhvert begynner å synke inn i menneskeheten i sin allminnelighet. Man trenger ikke frykte for å bli brent som heks for å ytre at man tror på naturvetter, ånder og engler, at man kan heale, spå eller finne igjen gjenglemte ting. Heldigvis tenker noen, forkastelig tenker andre. Og jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske. Det er ingen tvil om at det er en bransje som i altfor stor grad har vært preget av humbug og løgner, dessverre.
Det sistnevnte er grunnen til at nok mange kvier seg for å innrømme sin tiltrekning eller bevissthet overfor det åndelige. Jeg er selv både ydmyk nok til å ikke skryte på meg noe, og fintfølende nok til ikke å "spre det glade budskap" til alle og enhver. Jeg forsøker å føle meg frem hvor slike emner vil falle i smak, rett og slett. (Og siden dette er bloggen min så buser jeg ut, hehe...) Å teste mine egne evner har ellers ofte vært en hyggelig "selskapslek" på vorspiel o.l.
Iallefall så tiltrekker salvieluktende lokaler fulle av hekser, kjøpmenn, healere og atrologer meg, rett og slett *ler*
At jeg fikk tid til å hilse på gode venner som bor altfor langt borte var selvsagt ikke bare en bonus, men også en viktig grunn til å hoppe på flyet med minstemann. Og jeg har ikke ord for hvordan de, både korte og lange, møtene fylte på min sosiale konto! Jeg har følelsen av at jeg ikke har vært bare meg på en evighet. Det på fyllet jeg får av sosialt ellers er fra mødrene i åpen barnehage eller barselgruppa. Og ingenting galt med dem - de kjenner bare ikke MEG på samme måte som mine gode venner...
Å få hjelp og avlastning med småen - og dermed mulighet til å møte venner fullstendig på egen hånd - var heller ikke feil! Tenk å få være for seg selv en liten stund og samtidig være sikker på at småen ikke lå hylende alene i senga! Ikke hverdagskost for denne mammaen det... Jeg kan ennå ikke frigjøre meg mer enn et par timer i slengen siden småen ennå er puppeavhengig, men å kunne fylle de to timene med det jeg ville uten å føle meg for sliten, tom osv, var DEILIG! Jeg tror jammen jeg hadde glemt hvor mye påfyll man får av å være sammen med mennesker man virkelig liker ;oD
At vi i tillegg var beæret med å ha to friske unger samtidig i nesten to uker gjorde vel sitt til at turen ble vellykket. Det var faktisk første gang siden juli eller noe sånt...
Alt i alt en vellykket høsttur med andre ord. Neste års tur er allerede planlagt - da uten barn - og gjenbesøk av venner er avtalt *glis* Forhåpentligvis vil de også bli gjennomført, hehe...
Friday, November 14, 2008
Sov no
God natt,
sov godt.
No skal du kvile
og drøyme deg bort.
Gløyme alt det
du ikkje fekk gjort.
Gløyme feider
og kampar du ikkje vann.
Gløyme alt det vonde
om det går ann.
God natt,
sov godt.
Kvil deg no litt.
Mens du søv
skal eg gøyme deg
i hjartet mitt.
sov godt.
No skal du kvile
og drøyme deg bort.
Gløyme alt det
du ikkje fekk gjort.
Gløyme feider
og kampar du ikkje vann.
Gløyme alt det vonde
om det går ann.
God natt,
sov godt.
Kvil deg no litt.
Mens du søv
skal eg gøyme deg
i hjartet mitt.
Saturday, November 08, 2008
Småprat
Storebror her i huset åpnet munnen og begynte å snakke skikkelig for om lag et år siden. Før det hadde det vært sporadiske ord, selv om han hele tiden viste at språkforståelsen var veldig god. Jeg husker svært tydelig når han på julaften i fjor åpnet gaven fra moster og stod stolt på gulvet og konstanterte "ski" med klar uttale :o) Det var starten på munndiarèen derfra.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Som andre småbarn er det selvsagt endel ord som får sin helt egne vri også hos Storebror. Her for et øyeblikk siden løp han rundt i stua og spiste en "dilledoot" (gulrot, for dem som ikke kan tolke alt *s*). Og om morgenen går det ofte i "Eg vil ikkje i bagehagen" ;o) Syns det er umåtelig sjarmerende å høre på disse "talefeilene" og jeg må bli flinkere å notere dem ned for ettertiden.
Friday, November 07, 2008
Gretne, kranglete kvinnfolk.
For å et øyeblikk ta steget bort fra alt styret med ungene og betrakte verden litt... Det er ikke så ofte jeg har energi til akkurat det lenger - dvs, jeg betrakter verden men har sjelden tid til å kommentere den ;)
Jeg undrer meg for øyeblikket over mennesker som bruker fritiden sin til å sitte å krangle med andre på nett *ler* Jeg, som egentlig er en passe temperamentsfull person, liker godt å ha en blogg å blåse ut i. Men på nettforum er jeg temmelig lunken - iallefall utad. Med det mener jeg at jeg godt kan hisse meg kraftig opp og kjenne flammene brenne i skallen over andres "dumhet". Men sjelden lar jeg meg rive med og skjelle og smelle og slippe bitcha i meg løs ;o) Jeg eier faktisk evnen til å ta et skritt bakover og tenke meg om før jeg poster overopphetede innlegg. Hva er vitsen, liksom? Hva vinner man ved å skrive ned ting som kan vries på, vendes og snus til akkurat det man vil bruke dem til? Og hva vinner man på å sitte og såre mennesker som kanskje ikke egentlig har tenkt over ordenes makt og hva deres egne ord kan gi av tilbakemeldinger til dem selv...? For min del finner jeg gevinsten liten og pusslete. Det kan kanskje gi en lettelse i skrivende stund, men sjelden har jeg opplevd at jeg føler meg bedre over lenger tid når jeg lar fordømmelsen og hovmodet ta over.
På et av forumene jeg vanker på har det den siste uka florert av tråder hvor temmelig arge kvinnemennesker lar eder og gall flyte. Når de ikke kommer noen vei i en diskusjon, hopper de videre og fortsetter i en annen tråd. De bruker de skrevne ords mangelfullhet til det ytterste - tolker, vrenger og vrir til det blir noe for dem å kaste sine gribbenebb over. At det ofte finnes to uforenlige ståsted i viktige diskusjoner tas ikke hensyn til: de skal ha rett okke som, og ingen viker en tomme fra sitt eget ståsted.
Jeg må innrømme at jeg finner slike diskusjoner temmelig underholdende! Det er morsomt å se hvor langt ned folk kan finne på å senke seg selv bare for å vinne en diskusjon. Hvor langt på tvers av normal folkeskikk man er villig til å gå når man vet at ingen kan "avsløre" en IRL. Og hvor lett det er å la seg rive med inn i personangrep når man føler man har andre folk i ryggen.
Dette er en kvinneatferd som jeg egentlig lenge har latt meg fasinere av. Hvor lett vi kvinner kan la oss rive med av "mobben" når vi føler oss som dronninger på haugen. Jeg sier kvinner fordi jeg i størst grad har opplevd det fra mine medsøstre. Men jeg må innrømme at denne type atferd kanskje er enda mer fasinerende når den utføres av voksne menn. Menn, som man forventer skal være direkte og frembusne, og så opplever man at de snakker i korridorene, sender talende blikk og baksnakker andre slik at selv sladrekjerringer antar en kledelig (av glede?) rødme.
Så tenker jeg da: hva er det som får disse kvinnene til å sitte på nett, kveld etter kveld, for å frese fra seg? Seksuell frustrasjon? *knis* Mangel på kommunikasjon med mannen? Mangelfullt sosialt nettverk IRl som gjør at de må ta ut sin generelle frustrasjon på nettmennesker?
Ikke lett å si. Enn så lenge får man kose seg med underholdningen de byr på, irritere seg over dem og la sin eget "dronningsymptom" komme til syne gjennom den fordømming og hoverering man kan tillate seg å komme med overfor slike mennesker - i sin egen blogg ;oD
Jeg undrer meg for øyeblikket over mennesker som bruker fritiden sin til å sitte å krangle med andre på nett *ler* Jeg, som egentlig er en passe temperamentsfull person, liker godt å ha en blogg å blåse ut i. Men på nettforum er jeg temmelig lunken - iallefall utad. Med det mener jeg at jeg godt kan hisse meg kraftig opp og kjenne flammene brenne i skallen over andres "dumhet". Men sjelden lar jeg meg rive med og skjelle og smelle og slippe bitcha i meg løs ;o) Jeg eier faktisk evnen til å ta et skritt bakover og tenke meg om før jeg poster overopphetede innlegg. Hva er vitsen, liksom? Hva vinner man ved å skrive ned ting som kan vries på, vendes og snus til akkurat det man vil bruke dem til? Og hva vinner man på å sitte og såre mennesker som kanskje ikke egentlig har tenkt over ordenes makt og hva deres egne ord kan gi av tilbakemeldinger til dem selv...? For min del finner jeg gevinsten liten og pusslete. Det kan kanskje gi en lettelse i skrivende stund, men sjelden har jeg opplevd at jeg føler meg bedre over lenger tid når jeg lar fordømmelsen og hovmodet ta over.
På et av forumene jeg vanker på har det den siste uka florert av tråder hvor temmelig arge kvinnemennesker lar eder og gall flyte. Når de ikke kommer noen vei i en diskusjon, hopper de videre og fortsetter i en annen tråd. De bruker de skrevne ords mangelfullhet til det ytterste - tolker, vrenger og vrir til det blir noe for dem å kaste sine gribbenebb over. At det ofte finnes to uforenlige ståsted i viktige diskusjoner tas ikke hensyn til: de skal ha rett okke som, og ingen viker en tomme fra sitt eget ståsted.
Jeg må innrømme at jeg finner slike diskusjoner temmelig underholdende! Det er morsomt å se hvor langt ned folk kan finne på å senke seg selv bare for å vinne en diskusjon. Hvor langt på tvers av normal folkeskikk man er villig til å gå når man vet at ingen kan "avsløre" en IRL. Og hvor lett det er å la seg rive med inn i personangrep når man føler man har andre folk i ryggen.
Dette er en kvinneatferd som jeg egentlig lenge har latt meg fasinere av. Hvor lett vi kvinner kan la oss rive med av "mobben" når vi føler oss som dronninger på haugen. Jeg sier kvinner fordi jeg i størst grad har opplevd det fra mine medsøstre. Men jeg må innrømme at denne type atferd kanskje er enda mer fasinerende når den utføres av voksne menn. Menn, som man forventer skal være direkte og frembusne, og så opplever man at de snakker i korridorene, sender talende blikk og baksnakker andre slik at selv sladrekjerringer antar en kledelig (av glede?) rødme.
Så tenker jeg da: hva er det som får disse kvinnene til å sitte på nett, kveld etter kveld, for å frese fra seg? Seksuell frustrasjon? *knis* Mangel på kommunikasjon med mannen? Mangelfullt sosialt nettverk IRl som gjør at de må ta ut sin generelle frustrasjon på nettmennesker?
Ikke lett å si. Enn så lenge får man kose seg med underholdningen de byr på, irritere seg over dem og la sin eget "dronningsymptom" komme til syne gjennom den fordømming og hoverering man kan tillate seg å komme med overfor slike mennesker - i sin egen blogg ;oD
Friday, October 31, 2008
En pust i bakken...
I går var jeg ute og gikk tur med en kollega som også er hjemme i permisjon i skrivende stund. Vi gikk tur midt ute på bondelandet hvor vi ble en attraksjon for de lokale sauene, og hvor landskapet og naturen var så tilstedeværende at jeg fikk en etterlengtet ro i sjelen. Det var dog også en oppvekker i forhold til min egen tilstand for øyeblikket, må jeg ærlig innrømme.
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Saturday, October 25, 2008
Reservetank
Sykdomsfarsen bare fortsetter og fortsetter.... Farse fordi jeg føler det hele blir litt hysterisk morsomt når man står midt oppi to konstant syke unger og aldri ser enden på det. For å klare å holde seg oppe tenker man stadig: "det blir snart bedre, det er bare en periode." Nå syns jeg igrunne denne "perioden" har vart en ganske så lang stund.
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Saturday, October 11, 2008
Høst
For halvannen uke siden giftet min yngste søster seg. Hun ville ha et høstbryllup med gult lauv og regn i sløret. Hele uka før hun giftet seg var det varierende temperatur mellom 18 og 9 grader, og solskinn, overskyet og lkitt regn om en annen. Men de verste høststormene uteble, heldigvis. På selve dagen regnet det og var grått. Men heldigvis for brudeparet var det opphold lenge nok til at de fikk tatt sine skogbilder sammen med fotografen. Det vil si: da siste bildet var tatt datt det ned dråper i størrelse liten elefant, og bruden ble fraktet ned til bilen igjen under et "lysskjold" som tilhørte fotografen. Den stakkars forloveren ble søkkblaut...
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Wednesday, October 08, 2008
En travel sensommer og høst.
De to små holdt seg friske til den verste bryllupsstria i familien var over (nær familie, ikke vårt - vi rakk å gifte oss før småttingene ankom), men så buldra det løs. To unger med snørra rennende, røde ører og krupp-/astmahoste. Livet er deilig...
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Tuesday, September 30, 2008
Er jeg gal?
Tenk om jeg egentlig er en helt aldeles gal person og det livet jeg tror jeg lever nå egentlig bare er resultat av et fargerikt fantasiliv i en syk persons hjerne... :vantro og sjokka:
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
Sunday, September 28, 2008
Speil, speil på veggen der...
Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
Wednesday, September 24, 2008
Long time, nothing done...
Man vet at husarbeid har vært for lenge nedprioritert når toåringen finner "noe" på stuegulvet som han knasker i vei på, og man ikke kan la være å tenke på den "moppe-sparkedressen" hver gang man drister seg til å legge babyen på gulvet.... *flau*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
Thursday, September 11, 2008
Repetisjon
Og så var vi i gang med høstens andre omgang forkjølelse... ;o( Vi kan vel anta allerede nå at dette blir en repetisjon av fjorårets forferdelige høst, med forkjølelse på Poden annenhver uke... Forkjellen i år er vel først og fremst at jeg ikke er gravid og stuptrøtt, og at vi nå har to små som smitter hverandre og dermed sørger for at vi er...stuptrøtte!
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Subscribe to:
Posts (Atom)