I går var jeg ute og gikk tur med en kollega som også er hjemme i permisjon i skrivende stund. Vi gikk tur midt ute på bondelandet hvor vi ble en attraksjon for de lokale sauene, og hvor landskapet og naturen var så tilstedeværende at jeg fikk en etterlengtet ro i sjelen. Det var dog også en oppvekker i forhold til min egen tilstand for øyeblikket, må jeg ærlig innrømme.
Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.
Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....
For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...
Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....
På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....
Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...
Jadda....
Friday, October 31, 2008
Saturday, October 25, 2008
Reservetank
Sykdomsfarsen bare fortsetter og fortsetter.... Farse fordi jeg føler det hele blir litt hysterisk morsomt når man står midt oppi to konstant syke unger og aldri ser enden på det. For å klare å holde seg oppe tenker man stadig: "det blir snart bedre, det er bare en periode." Nå syns jeg igrunne denne "perioden" har vart en ganske så lang stund.
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.
Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.
Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.
Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.
Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.
Jeg får lyst til å gråte!
Saturday, October 11, 2008
Høst
For halvannen uke siden giftet min yngste søster seg. Hun ville ha et høstbryllup med gult lauv og regn i sløret. Hele uka før hun giftet seg var det varierende temperatur mellom 18 og 9 grader, og solskinn, overskyet og lkitt regn om en annen. Men de verste høststormene uteble, heldigvis. På selve dagen regnet det og var grått. Men heldigvis for brudeparet var det opphold lenge nok til at de fikk tatt sine skogbilder sammen med fotografen. Det vil si: da siste bildet var tatt datt det ned dråper i størrelse liten elefant, og bruden ble fraktet ned til bilen igjen under et "lysskjold" som tilhørte fotografen. Den stakkars forloveren ble søkkblaut...
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Denne uka har det vært høstferie her til lands. Og man kan trygt si at høsten har kommet for fullt. Ikke før stod det "Høstferie" i kalenderen, så begynte det å blåse stikker og strå og regne kattunger og det som verre er. Temperaturen er ikke så aller verst, men det blåser selvsagt gjennom det meste av klær og hud.... Her til lands er ikke allværsjakken noe man har på seg når man skal på tur i skog og fjell - det er et nødvendig onde for ikke å ffyse seg fordervet av vind og vannrett regn...
Før vi begynte med siste finish et par av rommene vi har pusset opp det siste halvåret, og flytting av minstemann inn på barnerommet, så rakk vi en liten hyttetur nord i fylket. Mye regn og kaldt vær sørget for at vi var mye inne, og da vi kom oss på en liten "bytur" til nærmeste bygd var selvsagt eldstemann totalt i hypertilværelsen. Som en våryr kalv hoppet og sprang han rundt og var nesten ikke tilsnakkelig (takket være trassen også da...). Han hadde på seg joggesko, mariusgenser og joggebukser, og mamma ville helst ikke at han skulle hoppe i alle de hundreogørti sølepyttene vi passerte. Ikke før har jeg bedt ham for fjertiende gang om ikke å hoppe i pyttene, så går han selvsagt på tryne i den største av dem...
Av og til er jeg svært takknemlig for at jeg har en magefølelse som jeg har lært å stole på og lytte til. Da jeg stod i hytta og pakket bleier og annet stæsj før avreise til bygda sa noe meg at jeg kanskje kunne ha med noen ekstra klær til eldstemann også - det kunne jo ligge i bilen. SOm tenk så gjort. Og da jeg fisket opp en temmelig molefonken gutt fra plaskedammen han lå og svømte i sendte jeg en takknemlig tanke til hvem det enn var som gav meg den innskytelisen i siste liten!
Siden jeg selvsagt ikke hadde med et alternativt yttertøy, og mariussen var temmelig blaut sau, så svingte jeg innom nærmeste butikk - som i dette tilfellet var en sportsbutikk - og kjøpte en ny jakke til småen. I god vestlandsk tradisjon ble det noe som var vindtett og vannavstøtende, og ikke rotet for mye opp i lommeboka. En softshelljakke. Siden gutten vår er av typen som elsker hettejakker i tøy, og som i tillegg har en magnetisk tiltrekking på alskens virusinfeksjoner, tenkte jeg at den kom til å bli super til inn- og ut av barnehagen, inn- og ut av bilen og korte turer utenfor huset. I og med at jakken var utstyrt med siluetten av en sjørøverskute, så ble den fort innlemmet i småens aksepterte garderobe og jeg kan nå forsiktig rydde bort tøyjakkene som egentlig er for tynne på vinterstid. Hvilket minner meg på: er det noen som kan fortelle meg hvor jeg har ryddet hen vinterjakken hans?!?
Høstferien har ellers blitt temmelig innbringende for småens del. Ikke bare har han fått ny jakke, han har også fått ny seng! Stor, voksen seng! Som etterhvert vil bli utstyrt med rutsjebane slik at han kan komme seg ut av senga på egen hånd. Rutsjebanen skal den stolte far egenhendig konstruere, så da tipper jeg den kommer opp rundt juletider ;) De siste listene på badet har enda ikke kommet opp etter et halvt år, så ting tar tid.
I og med at jeg altså er inne i en litt "fornye eldstemann" periode måtte jeg i dag gå over skobeholdningen hans. Vi var litt usikre på om vinterskoene fremdeles kunne brukes, og etter å ha tegnet fotavtrykk og målt og styrt i flere sko, kunne jeg konkludere med at vinterskoene holder mål enda en stund. Men joggeskoene var temmelig slitte etter diverse turer ned bakken her på Bobby-car`en (liten bil som han renner ned bakkene med mens foreldrene står med hjertet dundrende i halsen....). Så i dag tok jeg med meg Andungen og lot henne velge sko til småen. Vi endte med noen fotballskoutseende joggisser - til farens glede.
Så nå er høsten sikret for småens del. Moren skulle gjerne hatt seg en bedre jakke og et par mer anvennelige sko, men det blir nok ikke med det første....
Wednesday, October 08, 2008
En travel sensommer og høst.
De to små holdt seg friske til den verste bryllupsstria i familien var over (nær familie, ikke vårt - vi rakk å gifte oss før småttingene ankom), men så buldra det løs. To unger med snørra rennende, røde ører og krupp-/astmahoste. Livet er deilig...
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.
Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.
Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!
Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.
Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*
Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!
Tuesday, September 30, 2008
Er jeg gal?
Tenk om jeg egentlig er en helt aldeles gal person og det livet jeg tror jeg lever nå egentlig bare er resultat av et fargerikt fantasiliv i en syk persons hjerne... :vantro og sjokka:
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
(På den andre siden kunne jeg jo ha sørget for å innbilde meg et liv som gjeldsfri med 2,5 friske barn og en litt rikere mann hvis jeg først skulle fantasere meg et liv....)
Sunday, September 28, 2008
Speil, speil på veggen der...
Det er en sannhet man ikke kan lyve seg fra at vi mennesker er mestere til å lage forestillinger for oss selv som etterhvert legger seg som sannheter som styrer vår virkelighetsoppfatning. Det er også en sannhet at vi av og til møter oss selv i døra og får en realitysjekk som sender sjokkbølger langt inn i margen.
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
En slik episode ble beskrevet for meg i dag av en venninne. Hun fortalte at hun hadde spilt fotball i går kveld, sammen med noen venner. "Jeg innbildte meg at jeg var flink til å spille fotball", betrodde hun meg,"helt til jeg spilte det i går...!" Hun hadde glemt at det var over ti år siden sist, og at formen og teknikken nok ikke var like fremragende som da hun var aktiv spiller på pluttelaget. "Jeg skal herved aldri skryte av at jeg er god til noe", sa hun halvt i latter og halvt i undertrykket sorg over evner som forsvant underveis.
Det fikk meg til å tenke på alle gangen jeg selv har innbildt meg at jeg virkelig er noe eller kan noe. At evnene som jeg delvis bygger min virkelighetsoppfatning av meg selv på - det jeg er strålende flink til og kan skryte av - ikke er en konstant faktor som jeg faktisk bør kunne lite på. Som da jeg begynte å ri igjen etter ett opphold på ca 7 år, og trodde jeg fremdeles var en passe habil rytter. Etter første ridetime, med tre kvarters nedsitting i trav, måtte jeg nedslått innrømme at jeg ikke hadde verken magemuskler eller teknikk inne, flyttet over på "konepartiet" og fant fort ut at jeg også der måtte sammenlikne meg med de "dårligste" av "gamle ryttere". Jeg som en gang var så god at jeg kunne delta på stevner...
Til tider brenner jeg meg temmelig grundig på disse feilaktige oppfatningene av egne evner. Å labbe ut på en to timers langrennstur når man har ski på beina en gang i året, er jo ingen smart idè. Å skryte over egne evner ved symaskinen for så å oppdage at den man prater til er sydame, er heller ikke særlig flatterende. Det sier seg jo selv at man fremstår som temmelig brautende når man skryter av fordums storhet for så å vise seg å være en person med realtivt skrantende evner på området. Jeg har forståelse for om jeg fremstår som arrogant eller selvopptatt til tider, må jeg nedslående innrømme.
Likevel må jeg innrømme at jeg syns disse falske bildene av meg selv er verst å bære når det kommer til den ytre fasaden og ikke evner som forståelig nok forsvinner når de ligger brakk i årevis. Jeg ser på meg selv som en person som ikke er særlig flink til å kle meg. Jeg har manglende kunnskaper om farger og sammensetninger, og kler meg mer praktisk enn fint. I tillegg tilhører jeg landets befolkning som i stor grad fremelsker Marilyn Monroes frodige former fremfor tenåringsidolene i str xs. Marilyn Monroe var som kjent en 42-44 str - noe som passer en voksen og lubben kvinne som meg bedre enn å ha skrangleskjeletter som sammenlikningsgrunnlag. Når jeg ser meg i speilet så er jeg temmelig fornøyd med det jeg ser. Gode, runde former og et ansikt som ikke skremmer vekk folk flest. Ikke en innertier når det gjelder utseende, sannsynligvis, men en god åtter, kanskje? Lemmer som står i forhold til hverandre og et symmetrisk ytre som trekker opp. Brede hofter, mye pupper og rumpe, men lange slanke bein og små hender og føtter, og ikke minst flott hår! Og noen kg for mye over magen. Men de er der jo selvsagt bare midlertidig, ikke sant. De skal jo av igjen så snart jeg er ferdig å amme. Og jeg er da strengt tatt ikke så stor? Mindre enn henne og henne og.... Speilfjeset mitt ser temmelig ok ut *smiler selvtilfreds* Ikke for sur, ikke for streng - ser snill og godslig og grei ut, syns jeg. Jeg smiler selvtilfreds til meg selv og trekker på meg noen filler som holder ute babygulp og stenger inne ammepupper og andre uhumskheter.
Men så var det dette med den falske sannheten da...
Plutselig ved en anledning så er det noen andre enn meg som står bak kameraet og tar bilder. Plutselig ser jeg meg selv avkledd og i en situasjon hvor jeg har god mulighet til å sammenlikne meg med andre, mere fotogene individer. Og hva oppdager jeg?! Næææææh! Er jeg virkelig så stor! *dåne* Overarmene mine er jo på størrelse med dem hos en liten sumobryter! Og fjeset mitt..... Har jeg virkelig så digert fjes sammenliknet med de andre på bildet?!? *flau* Jeg ser jo ut som om jeg har vannhodet sammenliknet med alle de andre! Er det mulig?! Når og hvor endte jeg med å bli så stor at jeg vokste ut av porposjoner?! Hvorfor har ingen sagt noe?!? Hvordan har jeg endt opp med å bli så diger uten å oppdaget det underveis? Jeg, som var så lita som ungjente...! Jeg som var tynnere enn en trettenåring før jeg begynte på p-piller... Cheeses!!! Hvor underveis gikk ting så "galt"???
"Skrekkmerkene" på magen, "baby-valken" og de overdimensjonerte ammepuppene har jeg jo forlengst klart å bortforklare i den grad at de nå har glidd inn i bevisstheten min som en positiv ting som jeg ikke lenger tenker på. Men hvordan skal jeg klare å bortforklare og illusjonere bort at jeg har en kropp som er dobbelt så stor som den jeg selv ser i speilet? Min svigerinne snakker overbevisende om at hun tror hun har et speilfjes som er helt totalt ulikt det fjeset hun i klare stunder innbilder seg at vi andre ser når vi ser på henne. Og jeg forstår i et lynende klart øyeblikk hva hun snakker om. Paul Mckenna snakker om å bruke selvhypnose for å øke selvbilde og akseptere seg selv som den vakre personen man er - tross for mange kilo, krum nese, utstående ører og skeive tenner. Og jeg forstår med ett at det er nettopp dette jeg har bedrevet i årevis! Selvhypnose for å skape et bilde av mitt ytre som jeg kan akseptere, elske og leve med. Et vakkert meg selv. Et vakkert ytre, tross for mange kilo og en etterhvert aldrende kropp. Et speilbilde jeg kan smile fornøyd til hver eneste morgen og hente med meg smilet fra når jeg vender meg ut mot resten av verden i selvtilfreds stolthet.
Og er det så ille, egentlig? Neida - slett ikke! Jeg kommer fortsatt til å innbilde meg selv at jeg er verdens 7 vidunder, jeg! Paul Mckenna mener jo at det er den rette tingen å gjøre, ikke sant ;) Men dessverre kan jeg ikke unnlate å se bevisene på det motsatte - bildene som avslører at jeg er en bedrager av dimensjoner. Jeg kan skylde på "feil vinkel" og "uheldig lys", men det er ikke til å komme fra at sannheten treffer meg som et overraskende lyn fra klar himmel og skaper et aldri så lite tvilende og blødende sår langt inne i meg. Enn så lenge kan jeg bedra og lure meg selv, men mange bekker små blir vel til slutt til en temmelig klargjørende stor å som får meg til å bryte sammen i krampegråt over hvor blind jeg har vært i forhold til den jeg har tillatt meg selv å bli...
Så, mens jeg smilende står opp hver dag og innbilder meg at jeg er vakrest på jorden her, så ligger en gnagende tagg bak i hodet mitt og minner meg på de 10 kg jeg skal gå ned til våren ;o) Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er vakker. Jeg er elsket, jeg har fått to nydelige barn og jeg har en kropp med former selv latino-kvinner kan kikke misunnelig etter. Men samtidig forteller sannheten fanget i et bilde meg at jeg også kan ha godt av å endre matvaner, treningsvaner og legge bort ti kg dauvekt.... En gyllen middelvel mellom totalt selvbedrag og en anelse sannhet er veien å gå.
Så kanskje speilfjeset mitt ender opp med å ligge litt nærmere sannheten etterhvert?!
Wednesday, September 24, 2008
Long time, nothing done...
Man vet at husarbeid har vært for lenge nedprioritert når toåringen finner "noe" på stuegulvet som han knasker i vei på, og man ikke kan la være å tenke på den "moppe-sparkedressen" hver gang man drister seg til å legge babyen på gulvet.... *flau*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
*løper beskjemmet tilbake til husarbeidet*
Thursday, September 11, 2008
Repetisjon
Og så var vi i gang med høstens andre omgang forkjølelse... ;o( Vi kan vel anta allerede nå at dette blir en repetisjon av fjorårets forferdelige høst, med forkjølelse på Poden annenhver uke... Forkjellen i år er vel først og fremst at jeg ikke er gravid og stuptrøtt, og at vi nå har to små som smitter hverandre og dermed sørger for at vi er...stuptrøtte!
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Kvelden i går gikk med på å tørke slimspye fra minstemann og medisinere eldstemann som fikk et anfall krupp kombinert med astma...
Yeeeees....
Og likevel har jeg lyst på en til?!? *gal*
Sunday, September 07, 2008
Hva er det med menn...
...som gjør dem totalt inkompetente når det kommer til bretting av rene klær?
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
...som gjør at de ikke klarer å lære seg selv de enkleste systemer for hvor ting har sin faste plass? (Kan vel for pokker ikke kreve så mye IQ å fatte at gensere ikke skal ligge i samme hylle som joggedressene, sokkene med pysjamasene og pysjamasene ikke hører til på gulvet bare fordi du ikke fant ut hvor de hørte hjemme...?!?)
...som gjør at de kan tisse, la være å trekke og så gå fra doen med lokket oppe...uten å merke at det stinker urin neste gang de ankommer doen?
...som gjør at de ikke klarer å lukke skapdører?
...som gjør at de kan finne på å sitte på pc`n uten å legge merke til at toåringen raserer halve rommet rundt dem?
...som gjør at de kan sitte i sofaen og glo på tv leeeeeeenge etter at det er blitt påpekt at det er over barnas leggetid og leggingen for kvelden er deres oppgave?
...som gjør at de ikke fatter hvorfor konemor blir oppgitt når de lar "mannegenet" slippes løs og lar alle sine dårlige sider vises samtidig?!
Friday, September 05, 2008
Over skyene er himlen alltid blå.
Noen dager er av et slikt kaliber at man må gjemme dem dypt inne i hjertet sitt. Fine dager. Et kjært minne man kan hente ut og glede seg over når mørket har krøpet over jorden og livet er stritt og vanskelig. I dag er en slik dager.
Etter storm kommer solskinn, sies det, og for mitt vedkommende er dagen i dag et bevis på nettopp dette. Etter fire strie uker med syke barn, lite søvn og mye bekymring har jeg i dag hatt en solskinnsdag. Ikke bare var natta god og fredelig, men dagen i dag har fulgt opp som en drømmedag - til tross for at Poden har vært i elendig humør og hylt verre enn pesten.
I dag har nemlig Tassen smilt! :D Hele dagen! Han har vært så blid og god at jeg igjen klarer å huske hvorfor alt dette faktisk er verdt å gå gjennom. Dager med sår gråt og sinte, fektende armer er visket ut som med et trylleslag. Vonde tanker om egen inkompetenthet og dårlige mammagener er borte i samme sekund jeg atter en gang klarer å lure et strålende smil til å bre seg over det uskyldsrene babyansiktet, og solen skinner helt inn i hjertet mitt. Slapp og ynkelig baby, eller stiv og hylende som han også har vært innimellom, er byttet ut med en varm og myk liten klump som hikster begeistret slik at man bare venter at han skal slå til med en trillende latter i neste nu. Hjertet mitt hopper av ren lykke når jeg stirrer ned i glitrende øyne og bollekinn med smilehull :oD
Noen ganger er det vanskelig å skimte solen gjennom regntunge skyer. Men det er såvisst ikke sant at den ikke er der likevel. Den er bare vanskelig å få øye på av og til...
Etter storm kommer solskinn, sies det, og for mitt vedkommende er dagen i dag et bevis på nettopp dette. Etter fire strie uker med syke barn, lite søvn og mye bekymring har jeg i dag hatt en solskinnsdag. Ikke bare var natta god og fredelig, men dagen i dag har fulgt opp som en drømmedag - til tross for at Poden har vært i elendig humør og hylt verre enn pesten.
I dag har nemlig Tassen smilt! :D Hele dagen! Han har vært så blid og god at jeg igjen klarer å huske hvorfor alt dette faktisk er verdt å gå gjennom. Dager med sår gråt og sinte, fektende armer er visket ut som med et trylleslag. Vonde tanker om egen inkompetenthet og dårlige mammagener er borte i samme sekund jeg atter en gang klarer å lure et strålende smil til å bre seg over det uskyldsrene babyansiktet, og solen skinner helt inn i hjertet mitt. Slapp og ynkelig baby, eller stiv og hylende som han også har vært innimellom, er byttet ut med en varm og myk liten klump som hikster begeistret slik at man bare venter at han skal slå til med en trillende latter i neste nu. Hjertet mitt hopper av ren lykke når jeg stirrer ned i glitrende øyne og bollekinn med smilehull :oD
Noen ganger er det vanskelig å skimte solen gjennom regntunge skyer. Men det er såvisst ikke sant at den ikke er der likevel. Den er bare vanskelig å få øye på av og til...
Wednesday, September 03, 2008
Klippekort
Jeg er, som jeg har nevnt utallige ganger før på utallige steder, veldig heldig å ha en fastlege som er flink til å se sin egen begrensning og sende oss videre når det er noe. Fredagens legetime var intet unntak. Etter et blikk på Tassen, en omgang lytting og en ny crp, tok hun avgjørelsen om at hun ikke likte noe særlig den hosten han har hatt - og sendte oss rett inn på barneavdelingen for innhalasjoner! Jeg takket og bukket, rett og slett, for å ha en så liten tass som hoster til han spyr slim er ikke noe særlig...
På barneavdelingen ble vi tatt godt i mot, og etter kun kort tid fikk vi tildelt rom og plastrør til å blåse adrenalin og ventolin over lillegutt. Så der var vi da. Fredag til søndag. På et rom med gysjegule vegger og tak, og ingenting spennende på tv...
Søndag var Tassen bedre, og legen mente jeg kunne reise hjem hvis vi ville. I tillegg delte han rundåndet ut astmamedisiner, både forebyggende og anfallsmedisin til tross for at det ikke har beviselig effekt på så små barn, og lovet oss oppfølging på poliklinikken. Jeg takket ja til hjemreise, ikke minst på grunn av Poden som jo ikke ville komme på besøk - sitt eget sykehusopphold friskt i minnet, på betingelse av at jeg hadde fri returrett dersom han ikke var bedre likevel.
Og retur ble det. Etter en ok natt med bare litt hosting, våknet han opp med skikkelig astmatisk pust - kort og hvesete - og sydde slim i mengder :( Så jeg pakket snippveskene og reiste inn igjen. Og ble tatt imot med et "ja, jeg ventet egentlig på dere...." Hehe, fine sykepleieren - kunne hun ikke satt foten ned før vi reiste da?! Vi fikk iallefall nytt rom (ett med hvote vegger denne gangen), masse hjelp og oppfølging.
En ting er iallefall sikkert: det jobber mange fantastiske mennesker på barneavdelingen her!! Utrolig mange flotte mennesker som elsker jobben sin og gir masse til oss som dessverre ender opp der.
En annen ting som er sikkert og visst er at leger ofte har motstridende syn på ting *ler* I ettertid har ikke mindre enn to leger fortalt meg at de aldri hadde satt et så lite barn på astmamedisin. Men gjort er gjort, og vi skal fortsette med det frem til oppfølging på poliklinikk i desember.
Det ble tilsammen 4 døgn på sjukehus for lille guttetassen min. Tre døgn lenger enn broren hadde da han var like gammel og feilaktig ble operert for brokk *s* Så vi begynner å få fartstid på sjuklehus som foreldre. Og det er kanskje litt spesielt å bli gjenkjent av pleiere og leger fra gang til gang. Men det er kanskej også like godt å venne seg til det først som sist - med to kronisk syke barn er jo faren stor for at vi kommer til å tilbringe mer tid der inne ;)
Enn så lenge er vi hjemme igjen med to friske barn ;)
På barneavdelingen ble vi tatt godt i mot, og etter kun kort tid fikk vi tildelt rom og plastrør til å blåse adrenalin og ventolin over lillegutt. Så der var vi da. Fredag til søndag. På et rom med gysjegule vegger og tak, og ingenting spennende på tv...
Søndag var Tassen bedre, og legen mente jeg kunne reise hjem hvis vi ville. I tillegg delte han rundåndet ut astmamedisiner, både forebyggende og anfallsmedisin til tross for at det ikke har beviselig effekt på så små barn, og lovet oss oppfølging på poliklinikken. Jeg takket ja til hjemreise, ikke minst på grunn av Poden som jo ikke ville komme på besøk - sitt eget sykehusopphold friskt i minnet, på betingelse av at jeg hadde fri returrett dersom han ikke var bedre likevel.
Og retur ble det. Etter en ok natt med bare litt hosting, våknet han opp med skikkelig astmatisk pust - kort og hvesete - og sydde slim i mengder :( Så jeg pakket snippveskene og reiste inn igjen. Og ble tatt imot med et "ja, jeg ventet egentlig på dere...." Hehe, fine sykepleieren - kunne hun ikke satt foten ned før vi reiste da?! Vi fikk iallefall nytt rom (ett med hvote vegger denne gangen), masse hjelp og oppfølging.
En ting er iallefall sikkert: det jobber mange fantastiske mennesker på barneavdelingen her!! Utrolig mange flotte mennesker som elsker jobben sin og gir masse til oss som dessverre ender opp der.
En annen ting som er sikkert og visst er at leger ofte har motstridende syn på ting *ler* I ettertid har ikke mindre enn to leger fortalt meg at de aldri hadde satt et så lite barn på astmamedisin. Men gjort er gjort, og vi skal fortsette med det frem til oppfølging på poliklinikk i desember.
Det ble tilsammen 4 døgn på sjukehus for lille guttetassen min. Tre døgn lenger enn broren hadde da han var like gammel og feilaktig ble operert for brokk *s* Så vi begynner å få fartstid på sjuklehus som foreldre. Og det er kanskje litt spesielt å bli gjenkjent av pleiere og leger fra gang til gang. Men det er kanskej også like godt å venne seg til det først som sist - med to kronisk syke barn er jo faren stor for at vi kommer til å tilbringe mer tid der inne ;)
Enn så lenge er vi hjemme igjen med to friske barn ;)
Thursday, August 28, 2008
Efedrin meg her...
Den efedrinen som turnuslegen på legesenteret vårt skreiv ut til Tassen på mandag kunne vi klart oss godt uten altså! Etter den omgangen spying på tirsdagskveld fant jeg ut at èn av tusen (eller noe sånt) reagerer på efedrin med å spy. Med mine odds her i livet når det kommer til helse (jmf polyppdritt og tannbyller i rotfylte tenner bl.a.) så burde det vel ikke komme som en bombe at min sønn er èn av disse sjeldne tilfellene.... *dramaqueen*
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Tuesday, August 26, 2008
4 mnd og innbarka KOLS-pasient
Jada. Tassen ble smittet av Podens forkjølelse, og det kom vel ikke som noen bombe. Det som er litt mer bekymringsverdig er at han i en alder av kun 4 mnd hoster som en mangeårig røyker. Han hoster, hoster igjen, brekker seg, hoster enda mer, og spyr så slimstråla står.... :( Og mamma løper ned legekontoret med både Tass og Pode og forsøker å få dem til å forstå at selv om de er i super form og fornøyde som få på dagtid, så gjør tre ukers forkjølelseshoste noe med både deres nattesøvn og mor og fars mentale og søvnløse helse....
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Thursday, August 21, 2008
....står som frakoblet....
ewDet er mange ting i livet som står på hold når man lever livet sitt helt og holdent for andres del. Og det gjør man i stor grad som småbarnsforeldre. I lang, lang tid har jeg ikke hatt overskudd/mulighet/tid/krefter (stryk det som ikke passer) til å verken blogge, chatte eller leve forumlivet så hyppig som jeg ønsket - for ikke å snakke om å lese andres blogger o.l. Msn- venner er svæææært underprioritert og det eneste jeg somregel rekker av nettliv til tider er litt modding pået forum, bittelitt blogging og en "hasterunde" på visse blogger og forum. Og så VG da.
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Wednesday, August 13, 2008
Sommeren da...
Enkelte hendelser går inn i minneboka som betegnelser på visse epoker i livet mitt. Jeg har flere slike hendelseskapitler som, som oftes, er hyggelige å bla tilbake til og humre litt over. For eksempel "handleturen da min kjære stjål handlekurven fra gammel dame" eller "Festen i Arendal" da huseieren nesten gikk i fistel over alle nesten-knusingene av diger vase.... Og så har vi denne sommeren da. "Sommeren da pappa nesten pakket babyen inn i combi-campen" ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Tuesday, August 05, 2008
Kjære tankbilsjåfør...
...det er mulig jeg allerede så ut som en godt druknet katt der jeg labbet avgårde med barnevogna, optimistisk ikledd bare regnjakke i pøsregnet - men jeg syns ikke det rettferdiggjør din avgjørelse om ikke å svinge unna den gedigne pytten i veikanten og dermed sprute rundt et tonn mer regnvann over hele meg og barenvogna....
*ironisk smilende*
*ironisk smilende*
Monday, August 04, 2008
Man vet man har blitt foreldre når...
...det regnes som luksus å ha tid nok til å rekke å stelle seg og pusse tenner om morgenen uten å bli avbrutt av gråting og/eller noen som åpner baderomsdøra.
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
"Kose oss med barna" - for enhver pris?
Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
Friday, July 18, 2008
Statoil-romantikk
Etter at vi i løpet av sommerens bilferie gikk til innkjøp av årets statoilkopp (som er super å ha for en småbarnsmamma som aldri rekker mer enn to slurker te om gangen, hvorpå teen er iskald før man er halvveis i koppen ;P Samt at de ikke akkurat kom bort på teltturen heller, i og med at vi hadde glemt å ta med kopper...) hender det titt og ofte at min kjære mann - etter en liten kjøretur i nærmiljøet for å levere noe, kjøpe noe eller hente noe - kommer hjem med rykende varm kakao til meg i statoilkoppen ;o) Hverdagsromantikk er nå hyggelig også, selv om den er gratis *s*
Wednesday, July 16, 2008
Betraktninger fra en ferie.
Etter en kjapp ferie i vårt kjære naboland, har jeg kommet frem til endel konklusjoner etter nitidige observasjoner fra bilvinduet:
1. Omtrent hver 3 bil på veiene i Sverige er en volvo.
2. Omtrent hver tiende bil er en SAAB.
3. I motsetning til i Norge hvor omtrent annenhver barnefamilie har funnet ut at syv seter i bilen er et must, så er store familiebiler nesten ikke å se i Sverige.
4. Det finnes usedvanlig mange flotte veteranbiler i Sverige.
5. Svært mange av veteranbilene i Sverige blir brukt til å trekke passende nostalgisk gamle campingvogner om sommeren ;)
6. Svenske billister er høflige! Der det finnes disse supre breie veiskuldrene er de raske til å legge seg ut dersom de ser at man vil forbi eller at de sinker trafikken.
7. Svenske rundkjøringer er STORE! Jeg har enda ikke funnet disse knøttsmå wannabe-rundkjøringene à la "klatt i veien" som man leker seg med her til lands....
8. Det er mange småbruk i Sverige.
9. Det er sjelden, i motsetning til her på Jæren, at man ser svenske bønder i fullt arbeid på gården midt på sommeren... Tror faktisk ikke jeg så en eneste traktor som var i arbeid...
10. Svenskene er flinke å lage "rett-frem"-veier. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med landskapet i sør-Sverige, men det er iallefall et faktum at veiene er betraktelig mindre svingete enn jeg er vant til og at fartsgrenser på over hundre er forståelig i så måte :o)
11. Man er flink til å legge veiene utenom byer og tettsteder i Sverige. Samtidig er skiltingen stort sett god og det er lett å finne frem!
Betraktningene fra vi krysset grensen og til vi kom hjem er vel en litt annen sak:
1. Det blir fort laaaaaange køer på norske hovedveier...
2. Det kan gå lang tid mellom hver statoil-stasjon og neste "gratis" kaffekopp...
3. Norske rasteplasser holder en lavmålsstandard i forhold til det meste annet. Skitne do, falleferdige benker og bensinstasjoner uten skikkelig utvalg er ingen sjelden ting.
For ikke å glemme å legge til betraktningene fra det å reise på ferie med to småbarn i bleiealder:
1. Det er en uskreven lov at de verste bæsjebleiene oppstår a) i bilen laaaaangt ute i bushen b) på ferja når man har glemt å ta med ekstra klær og bleia er av "opp-etter-ryggen"-varianten c) på tog/ved bensinstasjoner o.l. der toalettene er av en slik størrelse og standard at man må ut for å skifte mening.
2. Man går tom for våtservietter/bleier rett før den verste bæsjebleia i historien melder sin ankomst...
3. Å skifte bleie i bilens seter/bagasjerom/på fanget/på gulvet de fleste steder/i vogna osv...
4. Amming er mulig overalt, til og med inne i en dobås på campingplassen mens mamma endelig får kommet seg på do!
5. Enkelte campingplasser har fine stellerom!
6. Amming er en diiiiger fordel fremfor flaskemat/fast føde hvor knoting med pulver, varmt vann på termos, kaldt vann på flaske og desinfisering av flasker er et styr.
7. Det stemmer at barn nr 2 får færre rene smokker i munnen enn barn nr 1.... Kanskje en fordel at barn nr 2 ikke er overvettes begeistret for smokk uansett.
8. Barn har vanskelig for å forstå at rutinene er de samme selv om det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
9. Det er vanskelig for voksne å holde på de samme rutiner når det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
10. Man kommer frem til de beste løsningene på alle campinglivets luner kvelden før man er hjemme igjen....
11. Å ha leker og bestikkelser tilgjengelig i bilen er et must.
12. Å ha leker og bestikkelser + smokk tilgjengelig på overfarten Strømstad - Sandefjord er en fordel når klokka tipper 19 og poden er overtrøtt, hylende, man står i tettpakka taxfreekø og man har glemt smokken igjen i bilen...
13. Å holde barn lenge oppe kvelden før en laaaang biltur i håp om at de sover leeenge i bilen neste dag er ikke å anbefale. Det kan fort føre til at barnet, som sliter med å finne en god sovestilling i bilsetet, hyler overtrøtt i flere mil og forlenger bilturen med timer fordi man må ha ørten stopp for å roe ned og trøste....
14. Når to barn hyler samtidig høres det ut som om lydmuren sprenges og man blir tatt av en ekstrem følelse av resignasjon. Dette gjelder i særdeleshet når det skjer inne i en bil i fart, i en tettpakka taxfreekø minutter før stengetid og smokken ligger i bilen, eller inne i et telt midt å natta mens regnet øser ned utenfor og man er passe begrenset i bevegelsesmuligheter der man sitter i sin fineste grelle pysjbukse....
15. Sommerferie kan fort føre til at barn inntar store mengder sukker, noe som fører til digre stup i humør og energi når blodsukkeret er på vei ned igjen, eller laaaaaaange kvelder med barn i telttaket når sukkeret enda ikke har dalt.
16. Det er frustrerende med kolikkbarn når teltveggene er supertynne og man hører avbrytt snorking i naboteltet omtrent noen timer før fuglekvitteret starter om morgene....
17. Kaptein Sabeltann har vært på tokt i Sverige! Da vi hørte smell fra kruttpistoler i en park midt i sør-Sverige utbrøt vår eldste lille sjørøver i skrekkblandet fryd: "Nå kjæme Sabeltann!!" ;oD
1. Omtrent hver 3 bil på veiene i Sverige er en volvo.
2. Omtrent hver tiende bil er en SAAB.
3. I motsetning til i Norge hvor omtrent annenhver barnefamilie har funnet ut at syv seter i bilen er et must, så er store familiebiler nesten ikke å se i Sverige.
4. Det finnes usedvanlig mange flotte veteranbiler i Sverige.
5. Svært mange av veteranbilene i Sverige blir brukt til å trekke passende nostalgisk gamle campingvogner om sommeren ;)
6. Svenske billister er høflige! Der det finnes disse supre breie veiskuldrene er de raske til å legge seg ut dersom de ser at man vil forbi eller at de sinker trafikken.
7. Svenske rundkjøringer er STORE! Jeg har enda ikke funnet disse knøttsmå wannabe-rundkjøringene à la "klatt i veien" som man leker seg med her til lands....
8. Det er mange småbruk i Sverige.
9. Det er sjelden, i motsetning til her på Jæren, at man ser svenske bønder i fullt arbeid på gården midt på sommeren... Tror faktisk ikke jeg så en eneste traktor som var i arbeid...
10. Svenskene er flinke å lage "rett-frem"-veier. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med landskapet i sør-Sverige, men det er iallefall et faktum at veiene er betraktelig mindre svingete enn jeg er vant til og at fartsgrenser på over hundre er forståelig i så måte :o)
11. Man er flink til å legge veiene utenom byer og tettsteder i Sverige. Samtidig er skiltingen stort sett god og det er lett å finne frem!
Betraktningene fra vi krysset grensen og til vi kom hjem er vel en litt annen sak:
1. Det blir fort laaaaaange køer på norske hovedveier...
2. Det kan gå lang tid mellom hver statoil-stasjon og neste "gratis" kaffekopp...
3. Norske rasteplasser holder en lavmålsstandard i forhold til det meste annet. Skitne do, falleferdige benker og bensinstasjoner uten skikkelig utvalg er ingen sjelden ting.
For ikke å glemme å legge til betraktningene fra det å reise på ferie med to småbarn i bleiealder:
1. Det er en uskreven lov at de verste bæsjebleiene oppstår a) i bilen laaaaangt ute i bushen b) på ferja når man har glemt å ta med ekstra klær og bleia er av "opp-etter-ryggen"-varianten c) på tog/ved bensinstasjoner o.l. der toalettene er av en slik størrelse og standard at man må ut for å skifte mening.
2. Man går tom for våtservietter/bleier rett før den verste bæsjebleia i historien melder sin ankomst...
3. Å skifte bleie i bilens seter/bagasjerom/på fanget/på gulvet de fleste steder/i vogna osv...
4. Amming er mulig overalt, til og med inne i en dobås på campingplassen mens mamma endelig får kommet seg på do!
5. Enkelte campingplasser har fine stellerom!
6. Amming er en diiiiger fordel fremfor flaskemat/fast føde hvor knoting med pulver, varmt vann på termos, kaldt vann på flaske og desinfisering av flasker er et styr.
7. Det stemmer at barn nr 2 får færre rene smokker i munnen enn barn nr 1.... Kanskje en fordel at barn nr 2 ikke er overvettes begeistret for smokk uansett.
8. Barn har vanskelig for å forstå at rutinene er de samme selv om det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
9. Det er vanskelig for voksne å holde på de samme rutiner når det er lyst utenfor teltveggen og senga ikke er den samme.
10. Man kommer frem til de beste løsningene på alle campinglivets luner kvelden før man er hjemme igjen....
11. Å ha leker og bestikkelser tilgjengelig i bilen er et must.
12. Å ha leker og bestikkelser + smokk tilgjengelig på overfarten Strømstad - Sandefjord er en fordel når klokka tipper 19 og poden er overtrøtt, hylende, man står i tettpakka taxfreekø og man har glemt smokken igjen i bilen...
13. Å holde barn lenge oppe kvelden før en laaaang biltur i håp om at de sover leeenge i bilen neste dag er ikke å anbefale. Det kan fort føre til at barnet, som sliter med å finne en god sovestilling i bilsetet, hyler overtrøtt i flere mil og forlenger bilturen med timer fordi man må ha ørten stopp for å roe ned og trøste....
14. Når to barn hyler samtidig høres det ut som om lydmuren sprenges og man blir tatt av en ekstrem følelse av resignasjon. Dette gjelder i særdeleshet når det skjer inne i en bil i fart, i en tettpakka taxfreekø minutter før stengetid og smokken ligger i bilen, eller inne i et telt midt å natta mens regnet øser ned utenfor og man er passe begrenset i bevegelsesmuligheter der man sitter i sin fineste grelle pysjbukse....
15. Sommerferie kan fort føre til at barn inntar store mengder sukker, noe som fører til digre stup i humør og energi når blodsukkeret er på vei ned igjen, eller laaaaaaange kvelder med barn i telttaket når sukkeret enda ikke har dalt.
16. Det er frustrerende med kolikkbarn når teltveggene er supertynne og man hører avbrytt snorking i naboteltet omtrent noen timer før fuglekvitteret starter om morgene....
17. Kaptein Sabeltann har vært på tokt i Sverige! Da vi hørte smell fra kruttpistoler i en park midt i sør-Sverige utbrøt vår eldste lille sjørøver i skrekkblandet fryd: "Nå kjæme Sabeltann!!" ;oD
Subscribe to:
Posts (Atom)