Annerledeshet i norsk skole

Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet før, men i dag er frustrasjonen så høy at jeg bare må få ut litt gruff!

På et eller annet nivå føler jeg at norsk skole har feilet litt i forhold til barn med ulike vansker. Jeg har tidligere jobbet på en skole med en spesialenhet - en forhenværende spesialskole som ble endret til en ATO-avdeling. Mine erfaringer derfra er at når man har mange barn med diagnoser av ulik grad på samme sted, så øker også både forståelsen for (og dermed tilretteleggingen) og kunnskapen om de ulike barnas vansker. På den skolen - hvor det altså også befant seg en stor del "vanlige" barn - var spesiallærertettheten så stor at også de "vanlige" barna med små vansker fikk god oppfølging. Dyslektikere, barn med atferdsvansker, rolige barn - alle ble sett og fikk et noenlunde greit opplegg presentert. Man hadde mye kunnskap på ett sted som kom alle til gode.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan det står til på den skolen nå, etter at diverse politikk og reformer har endret skolen drastisk. Så min sammenlikning av skoler er kanskje mest basert på en gammel form som ikke lenger eksisterer.

Jeg er for at barn med vansker skal integreres i vanlig skole. Men jeg er ikke for at de skal intertgreres uten at de samtidig får den tilretteleggingen som er nødvendig for at de skal kunne fungere optimalt i et "normalt" samfunn. Jeg liker ikke tendensene man har i dagens samfunn til å skulle gre alle under en og samme kam! Som for eksempel en bekjent av meg som i noen år har vært ute av arbeidslivet pga en skade oppstått under kollisjon; hvorfor i alle dager skal man presse henne ut i arbeidslivet fordi "alle bør jobbe" når jenta i utgangspunktet ønsket å arbeide, men ble så ødelagt av det at hun resignerte? Er det virkelig så viktig at "alle" følger malen at man ikke lenger skal ha rom for ulikheter?! Er enhet virkelig viktigere enn mangfold?

Det er en kjennsgjerning at mange mennesker med ulike diagnoser eller vansker faller utenfor den dagen de skal ut i arbeidslivet. Et eksempel er mennesker med Aperger syndrom. Det er samtidig mye skriverier om stort frafall fra videregående skoler og grunnene til dette. Det undrer meg at ingen ser sammenheng med det som skjedde den dagen man valgte å integrere alle inn i vanlig skole, og samtidig skrenke inn på all form for ekstra ressurser i vanlig skole.

Det er nemlig ikke bare integrering som har skjedd de siste tiårene. I tillegg har man kuttet ned på antall timer spesialundervisning i skolen. Man skal nemlig ikke bare integreres i skolen - man skal overhode ikke ha enkelttimer med lærer; det er jo sløseri av ressurser må vite! Så har man konsentrasjonsvansker, lesevansker eller liknende skal man likevel ikke kunne sitte alene med lærer og få det ultimate læremiljøet - neida! Man skal sitte i gruppe sammen med andre "tapere" og få stort innblikk i deres problmer samtidig som man forsøker å takle sine egne vansker. Munntlige prøver skal haes i gruppe - hvor man selvsagt ikke kan si svarene høyt og få hjelp til å skrive svarene når man faktisk sliter med å skrive et steinsens ord på egen hånd. Man skal ha opplæring med elever "på samme nivå" selv om det i praksis betyr at man blir sittende å vente like mye som inne i klasserommet på at medelever, med minst like store vansker, får hjelp. Verdighet har ikke lenger noen plass i skolen, for man skal blottlegges for "likesinnede" uansett hvor lavtfungerende man er. At man sliter med lavt selvbilde som følge av manglende mestring og stadige påminnelser om at man er "dum" har ingen betydning. Her skal man integreres i gruppa uansett, nemlig!

For barn som har vansker som gjør at de trenger økt hjelp, økt tilrettelegging (som selvsagt primært skal komme fra en lærer som har 20 andre elever å følge opp, prøver i fleng å rette - for i dag skal jo ALT dokumenteres - ha en ledelse som stadig puster en i nakken fordi man skal være produktiv og en god leder i tillegg til å lære barna noe, og fungere som sosialarbeider (empati skal jo trenes og mobbing motarbeides), informasjonskanal til foreldre og ha energi til også å lære barna noe vettugt....) skal ikke ha noen ekstra ressurser tilknyttet sin person. Alt skal deles på trinnet de går på og helst innløses av lærere - som ofte ikke har annen kompetanse på mangfoldet enn at det finnes ulike læringsstrategier....

Så hvor ble det av forståelsen? Kunnskapen om de som er annerledes? Informasjonen om hvordan de best kan fungere i et samfunn? Gjør vi dem virkelig en tjeneste ved å integrere dem som et hvilket som helst "normalt" menneske?

Det jeg prøver å si er at jeg ikke fatter å begriper hvorfor det å være annerledes skal være så farlig! Hvorfor er det viktigere for oss at alle blir oppfatte som normale enn at de som er annerledes faktisk får følelsen av å mestre sin virkelighet?

Jeg har et eksempel i et barn som sliter med utagerende atferd. Selvbilde til barnet er så lavt etter år med vansker med konsentrasjon og følelse av å være annerledes og "slem" at barnet nå må kalles deprimert. Eller hva med det barnet som har så store lærevansker at det ligger to skoleår etter alle andre. Hvordan skal man bygge opp selvbildet til barnet når det føler seg uthengt når det må sitte med andre skolebøker inne i gruppa, og stadig få hjelp til mattestykker de andre mestret for år siden? Og hva med barna som mangler den indre motivasjonen som skal til for å kunne jobbe selvstendig - er det rett at de skal blottstilles der de sitter uvirksomme i klasserommet mens medelevene ivrig jobber og er aktive i timene? Eller hva med barnet som har en "liten" psykisk utviklingshemming som gjør det umulig å fungere på likefot med alle andre sosialt. Er det riktig å minne vedkommende på at det er annerledes hver eneste dag? Hva med å føle seg unik samtidig som man er annerledes og dårligere til sosial og faglig læring?

Poenget mitt er at vi ved å "utslette" læringsarenaer som tok hensyn til det å være annerledes enn normalen har mistet noe vesentlig. Vi har mistet evnen til å ta vare på selvet. Ved å presse alle inn i samme formen mistrenker jeg at vi også har mistet evnen til å bygge opp det unike og spesielle ved hver enkelt. Vi har mistet dem som trenger oss mest! Og jeg vet ikke om det er helt tilgivelig....

Hvor står vi om et lite tiår? Hvem tar ansvar for dem som trengte noen som aldri hadde tid til å ta seg av dem? De som følte at de ikke ble sett, hørt og hjulpet. Hva sier vi til oss selv når skolemassakrene skjer i lille Norge? Når følelsen av å ikke være verdt noe er blitt så stor hos andelen barn som er annerledes at de må finne en måte å få ut hatet på? "Vi prøvde"....? Jeg er ikke så sikker på at vi virkelig gjorde det.

Det heter seg at pendelen alltid vil svinge den andre veien når den bare har nådd ytterpunktet på den svingen den er i ferd med å ta. Nå håper jeg snart pendelen svinger. Jeg husker fra min egen skolehverdag at det var minst tre individer i klassen min som ikke fikk den hjelpen de virkelig trengte for å komme seg videre, kunnskapsmessig og sosialt. En er narkoman i dag, en har heldigvis kommet seg ut i tilpasset arbeidsliv - men er fratatt et barn pga omsorgssvikt, og en er utenfor arbeidslivet fordi hun ikke har tro på at hun kan. Jeg gikk ut grunnskolen for snart 20 år siden. Har vi da ingenting lært? Hva er forskjellen på å ikke få hjelp og å bli presset inn i et "hjelpesystem" hvor man er én av mange og fremdeles ikke får den hjelp man har krav på? Hva er poenget med tildelte ressurser når man likevel ikke får det man har "krav" på? Hvordan har de tenkt å hindre frafall i skolen og arbeidslivet når man skal tilpasses samfunnet og ikke samfunnet tilpasses de som trenger tilpasning?

På et vis er jeg så inderlig glad for at jeg ikke er lærer. Å skulle tilrettelegg for 20 elever uten å få et tøddel av hjelp fra andre enn seg selv - i tillegg til å bli målt, veid og evaluert i alt man foretar seg - må være superfrustrerende. Og så lurer man på hvorfor lærere trenger mye ferie?!
Men når det er sagt er det heller ikke enkelt å være inne som en annen yrkesgruppe i skolen, og se hvor lite man klarer å gjøre for dem som trenger hjelp når det er så mye å ta tak i at man ikke rekker over. Det er som å gape over en brødbit som bare eser og eser og eser..... Jeg må innrømmet at jeg snart ikke har rygg til å bære mer av den frustrasjon som utspiller seg "på gulvet" mens maktspillet utføres med øreklokker og skylapper.

Ta en dag i mine sko, sier jeg bare!!

Vann-is

Jeg tror vann-isens medisinske egenskaper er sterkt undervurderte. Nemlig. For ved minst to anledninger har vann-is, i den enkle form av frosset saft-og-vann, reddet oss fra å ende opp på legevakt eller forlenget sykehusinnleggelse.

Man sier jo at dersom barn har halsvondt skal man fore dem med is. Det er for å kjøle ned betennelses-svie i halsen og dermed øke sjansen for at de orker å ta til seg annen føde. Vi har ikke brukt vann-is til dette, men derimot som væske-påfyll hos barn som ikke orker drikke.

Når man ligger, slapp som et slips, på sofaen på 4 døgn og ikke orker å drikke uten å spy opp igjen, så kan vann-is faktisk være fristende likevel :oD Og når man har vann-isen godt plassert i mageregionen orker kanskje kroppen å gjøre noe med disse uhumskhetene som prøver å angripe dem. Når minstemann var syk med omgangssjuke litt tidligere i år var det nettopp vann-isen som reddet oss.

Og når man ligger på sykehus med pustevansker på 7 døgnet og væske ikke er spennende, så er det ikke umulig at nettopp is - i hvilken som helst form - er det som frister (i tillegg til en tur ut av det gøsjegule, firkantede soverommet) en liten pode. Is er godt! Og - vips - så har kroppen fått litt væske og orker å kjempe igjen. Smart, ikke sant?

Så her er fryseren alltid fyllt opp av dette fantastiske legemiddelet IS. Isbilen har fast stopp ved innkjørselen vår, og vi har alltid plass i frysen til en boks eller to ;D Is er ikke klassifisert som snop her i huset, så den kan spises når som helst, hvor som helst og i så mange mengder man bare ønsker.

Nett som noen spiser kamferdrops, altså ;o)

Skapliv

Jeg er et skapmenneske. Jeg trivst veldig godt inne i skapene mine. Det vil altså si at jeg lever deler av livet mitt i skjul for andre. Ja, ikke bokstavelig da, men jeg driver med ting jeg ikke forteller til alle ;o)

Nå for tiden lever jeg litt mye i skapet. Jeg holder nemlig på med noe som jeg har drømt om å gjøre i evigheter. Samtidig er jeg litt forsiktig med å fortelle om det til noen. Det er liksom en så stor drøm for meg at den virker uoppnåelig. Så jeg klarer ikke helt å snakke om det. Å si det høyt blir på et vis som å jinxe det - sier jeg det vil det ikke gå i oppfyllelse... *kikker seg skeptisk omkring* Jeg har ikke det minste snev av tvangstanker jeg, nei *ler*
Ikke engang min mann er involvert i denne....tastingen min. Kanskje, kanskje blir det mulighet til å lese det jeg driver med en gang - og da forhåpentligvis i innbundet form ;o)

En annen ting jeg driver å "skaper" meg med for tiden er denne. *flau* "Hvis jeg ble gravid nå...." Jadda... Men det er morsomt å tenke på da. Iallefall siden vi har snakket om at dersom vi skulle ha en nr tre, så vil vi ikke at aldersforskjellen skal være så mye mer enn tre år. Minstemann blir to denne mnd... Så jeg leker meg litt. Koser meg med tanken. Og ler litt av meg selv *s* men jeg tør ikke fortelle hva jeg driver med til noen altså *paranoid* Det er jo tross alt ikke på ordentlig *s*

I tillegg er jeg en skap-husmor. Jeg er ikke kjent som noe særlig husmoremne i utgangspunktet. Jeg er et rotehue! Men jeg liker å ha det fint og reint rundt meg, selv om jeg ikke prioriterer det nå når jeg har mer enn nok med unger og jobb. Men, iallefall, så har jeg lekt husmor i det siste. Jeg fikk nemlig oppskrift på knekkebrød av en kollega, og nå spiser jeg stort sett ikke annet på jobb! De er knallgode! Og, selv om det høres avansert ut å lage egne knekkebrød, de er svært, svært lettlagde.

Ikke minst er jeg en skap-godtespiser! Jeg sniker meg rundt i huset og trykker innpå en sjokoladebit så fort jeg tror ingen ser meg. Dette har resultert i et par altfor mange kg rundt hofter og stump, og jeg leker med tanken på å bli en skaptrimmer utover våren.... ;p

Nå ser jeg klokka nærmer seg tida da jeg skal leke skap-gammel og ta meg en lur i gyngestolen mens mitt minste lille krapyl sovner søtt i senga si...!

Samsoving

For enkelte kan det se ut som om vi har resignert. Det kan se ut som om vi har innsett at voksentid ikke lenger hører vårt samliv til lenger. At vi har gitt fullstendig opp utsiktene til sengekos i senga (faktisk) og lagt alle forsetter om å ha lange, gode samtaler på sengekanten på hylla....

Nope. Vi har ikke det altså.

Men i dag laget vi tidenes beste soveplass inne hos oss selv :o) En trippel-seng!! Klint inntil dobbeltsenga vår satte vi halve delen av den gamle dobbeltsenga vår - med en ekstra madrass på så den ble like høy som den nye senga. Og - VIPS! - der har vi en familieseng! :o)

Men vi har ikke gitt opp idèen om at barn skal sove på eget rom, altså. Vi har bare innfunnet oss med at for øyeblikket - i vår families nuværende tilværelse - så er det greit med en god soveplass inne på vårt soverom. Planen er, fremdeles, å gjøre ferdig rom til storebror på loftet (det er halvferdig, men mangler et strøk maling, hyllesystem i kneveggen (som er et helt lite prosjekt siden det skal romme klesskap så vel som lagerplass...) ny lampe, ny seng, gardiner + + + ) og flytte lillebror inn på barnerommet i kjelleretasjen. Men da må vi altså først ha klart et rom. Og selv om vi holder på å gradvis vende lillebror til å sove inne sammen med storebror (noe som går greiere og greiere, faktisk), så måtte vi gjøre om på planene litt midlertidig.

Saken er jo nemlig den, at vår lille familie ikke bare består av oss to voksne og de to småtrolla våre. Vi har jo et "barn" til. Eller, faktisk en tenåring. Nå er jo ikke hun her hele tiden, men når hun kommer så er det litt avgjørende at vi faktisk har sengeplass til henne... Og det har vi ikke for øyeblikket. Sist hun var her puttet vi henne inn til storebror, storebror i den gamle dobbeltsenga som da stod på hans rom. Men det var ingen ideell løsning. Et småtroll og en tenåring i samme rom er kanskje ikke det man ser på som anbefalt. Så vi måtte finne på en bedre løsning. Og da ble det som følger: pappaen skal til alt hell reise bort på skole deler av denne avlastningshelgen. Dermed får mammaen god anledning til å kose seg med to småtroll i senga. Men så kommer jo pappaen hjem til helga, og da må vi ha en løsning som ikke innebærer for mye flytting og styring. Så...trippelseng it is! :D

Så får vi ta dette med litt kortere steg enn vi hadde tenkt.

Pappaen skal bygge bilseng til minstemann i håp om at han da blir motivert til å ligge i egen seng på eget rom. Det nye rommet til storebror skal males og klargjøres, og han skal få buss-seng med ekstra soveplass under (slik at lillebror eller en forelder kan campere). Tenåringen skal få ligge på det nye gjesterom/kontoret når vi bare får det klart. Og inne på lillebrors rom vil vi fortsette å ha en ekstra seng slik at en voksen kan ligge der - og Tenåringen til vi får ferdig gjesterommet - når det røyner som verst med samsovingsønskene til lillebror.

Som en skjønner - her er det pågående romforvirring!

Og en må vel innrømme at samsoving ikke er så aller verst da! ;D Iallefall ikke når en har det godt og komfortabelt når en må ha en ekstra i senga....

Shjooooooo-ping!

Jatta.... Å se hvor lenge jeg klarte å holde meg borte... *kremt* Nuvel.

I høst var jeg en liten tur i København, og da havnet jeg inn i en liten butikk i Strøget som solgte all mulig hyggelig krimskrams. Det fantes altså flere av disse koselige små butikkene, noe som gjør at jeg glatt kan reise tilbake dit! Uansett - i denne ene lille butikken kjøpte jeg denne saken til å ha mobilen i. Og min lille, trofaste ugle har blitt en aldri så liten favoritt blant sakene mine. Den ser ganske selvlaget ut - noe jeg liker - og er liksom litt....barnslig søt!

I dag da jeg skulle ta ut mobilen fra ugla mi oppdaget jeg til min store glede en liten lapp på innsiden av den. Og jammen var det ikke en aldri så liten nettadresse på den lappen! Og nå kunne jeg altså sitte her hjemme i stua mi og drømme om alle de fantastisk søte tingene jeg etterlot i Danmark da vi reiste :oD *glis, glis*

Forøvrig kjøpte jeg også to av denne i favoritt-Strøget-butikken min, og de er stort sett i daglig bruk. Barna elsker å få maten servert i de små, adskilte rommene - og gjerne med en "dip" eller saus i det minste :o)

I tillegg fant jeg ut, etter å ha siklet rundt på nettsiden en stund, at det er en butikk i byen her som selger produkter fra denne leverandøren!

Sånn foruten å snuble over denne koselige butikken på nett, så har jeg i lenger tid lett etter en skikkelig vinterjakke. Fjorårets forsøk på å kjøpe meg ny jakke endte i enda en ullkåpe som dessverre ikke egner seg for de vindkalde vintrene vi har her til lands. Så vi har travgått også denne vinteren med "stygg, gammel vinterjakke" som ble kjøpt i all hast for 4 år siden med tanke på å romme en gravid mage.... ;p Dessverre har jeg enda ikke funnet noe jeg liker,s å hvis noen har tips om fine jakker på nett mottas de med takk!

En laaaang pause

Jepp! Det er det Didi har hatt. En lang, lang pause fra bloggingen ;o) Jeg vet nemlig ikke om denne bloggen lenger har noen interesse for andre enn meg selv, og da jeg plutselig kjente at jeg ikke lenger hadde så enormt behov for å utbrodere for egen del ble den liggende litt brakk. Jeg har hatt fingrene opptatt med å taste på andre ting, serru, serru. Så sånn er det med den saken.

Nå går det mot jul og siden nytt år. Og kanskje trenger jeg et sted å laste av meg flere tanker etterhvert. Så man skal ikke se bort fra at bloggen her plutselig kommer til liv igjen. Men foreløpig har den ferie ;o)

Så får dere heller vingle meg litt hvos det er dype savn noe sted i verden ;)

Om å behandle eller kastrere

Kom over en artikkel hos VG-nett hvor de forteller at Polen går inn for kjemisk kastrering av pedofile. Denne typen kastrering minsker sexlysten og reduserer muligheten til ereksjon. Dermed skulle hele problemet være løst. Eller....

Nylig hørte jeg et annet sted at det å misbruke noen seksuelt i liten grad handler om lyst. Det er en form for maktdemonstrasjon - en måte å utøve makt for å bedre sin egen selvfølelse. Med tanke på at mange misbrukere har blitt utsatt for seksuelle overgrep selv også, gjør det det forståelig at de skulle ha behov for å utøve makt og minske frustrasjoner hos seg selv. De prøver å kvitte seg med egen sorg og manglende følelse av selvverd ved å opptre på den måten de best kjenner til som gir makt - altså ved å føre misbruket videre.

Hvis det hele egentlig handler om å vise makt - hvordan skal da en kjemisk kastrering redusere pedofile overgrep, egentlig? Joda, jeg forstår det teoretiske grunnlaget om at redusert sexlyst og ereksjon skal gjøre mulighetene mindre. Men hvis det ikke handler om sex, men om makt, vil de da ikke bare finne andre måter å føre ondskapen videre på? Det finnes jo vitterlig mange måter å voldta på... Vil de i stede ty til fysisk lemlestelse og mord for å få ut den mara som rir dem, eller vil redusert libido også binde frustrasjonen?!

Jeg tipper at Freud ville omfavnet dette tiltaket med stor iver. Ifølge hans teorier handler jo frustrasjon i bunn og grunn kun om undertrykkelse av seksualitet, og dermed burde jo all fjerning av seksuelle følelser også gi redusert frustrasjon. Han ville nok jublet.

Men stammer all frustrasjon fra seksualitet? Handler det ikke i stor grad mer om nettopp misforhold i maktbalanse? Når er det vi føler oss minst og har mest behov for å protestere?! Er det ikke når noen står hovmodige overfor oss og gjør oss små ved å utøve makt? Vil det ikke stemme bedre om vi sier at alle former for maktmisbruk - både manipulasjon i sin enkleste form til fysisk og psykisk misbruk på sitt verste - er det som gir de største frustrasjoner?! For ikke å snakke om de største sorger...

Nå må man misforstå meg rett her: jeg mener ikke at det er feil å forsøke ethvert tiltak som med noe resultat kan gi barn en større sjanse til å vokse opp i et trygt miljø! Hadde jeg trodd at hoderulling og balleknekking ville løst saken hadde jeg gledelig triumfert gjennom gatene med den aller største banneren. Men et eller annet sted inne i meg sitter det et lite troll og banker på en vond nerve og hvisker "men er vi sikre på at det vil virke?!" Og årsaken er den der tullete troen jeg alltid har på at alle mennesker i bunn og grunn er gode. At "feilslag" vi gjør ikke handler om ondskap eller reinspikka hat, men snarere om tung baggasje, store og vanskelige følelser og et manglende nettverk og indre moral som fanger en opp før en faller for dypt. Jeg har liksom en teit og uknekkelig tro på at alle kan "fikses" (kan det fikses?! Ja, det kan!! - lenge leve Byggmester Bob...). Og alt som læres kan vel vitterlig også avlæres...?!

I mitt yrke ser jeg så mye til de sorger et barn kan bære med seg. Små ting, som kan synes som bagateller for oss som er voksne og har et totalt annet syn på verden, kan være nok til å filleriste et barns verden og skyve det ut i villfarelse med frustrasjonen som veileder. Tårer som aldri blir noe av. Ord som aldri blir sagt. Følelsen av ugjennomtrengelighet som bare syns å vokse og vokse og vokse...

Når de barna jeg møter, og som fremdeles har håp om å skifte kurs fordi de blir møtt på de behovene de så ordløst forsøker å hyle ut om, kan ha så store problemer på grunn av ting som kan bagatelliseres, så tenker jeg ofte på dem som opplever umenneskelige sorger i løpet av barndommen. At foreldre skilles kan oppleves som traumatiske og arrdannende når man er 10. Å bli misbrukt seksuelt i årevis må gi tjukke arrvev som selv ikke med beste laserbehandling kan forsvinne fra sjelens indre. Hvordan fikser vi mennesker som har blitt sviktet på det aller, aller groveste?!?

Nå unnskylder jeg ingen for at de begår overgrep! Jeg gir dem ikke den minste mulighet til å på noen måte bortforklare det som kan gi mange av dem (ikke alle - noen har jo ikke en "vanskelig bakgrunn" å hvile seg på) en årsak til å trampe hardhendt omkring i andre menneskers skjebne. På ingen måte!! Men jeg gir dem en årsak som på noe vis kan forklare at ondskap så grundig kan forme et en gang så uskyldig barns psyke. Hvorfor veien bare ble som den ble.

Jeg tror det ofte handler om en måte å bekytte seg selv. En måte å hindre bølgene av selvforakt og håpløshet i å ta over og utslette ens eget overlevelsesinstinkt. De ødelegger andre for å overleve. Som når man bare "må" kaste en sko i veggen i rent sinne for at ikke frustrasjonen skal føre til at man knuser en tallerken av sitt beste porselen. Tilfeldigheter kombinert med personlige egenskaper og evne til å takle motgang må være det som skiller oss fra dem som gjør rett og dem som velger feil. Og når er det da for seint å hanke inn igjen de som valgte feil et sted underveis? Og lar det seg overhode gjøre?

Det det hele ender opp med i mitt lille hode er uansett at jeg ikke har helt troen på at en kjemisk kastrering skal løse hele problematikken. Det blir for enkelt. Nitid registrering, isolering fra samfunnet, medisinske eurekaer - joda, vel og bra alt dette. Men hvem tar ansvaret for å fikse disse feilkjørte menneskene?! Eller....det som kan fikses på dem.

Man har, såvidt jeg vet, prøvd med behandling av pedofile og andre av typen seksuelle avvikere uten noe særlig resultat. Nedslående nok vil en stor prosent av dem like fullt ende opp med å begå nye overgrep. Og ødelegge nye mennesker. Så behandling i seg selv er heller ingen god nok løsning. Langt derfra.

"Alle ting er bra i moderate mengder" er et mantra jeg ofte lener meg til her i livet. Og igjen undrer jeg - vil vi finne en løsning på denne problematikken uten å ty til en blanding av tiltak som på hvert sitt vis kan gi noen form for resultat?! Ville ikke det beste tiltaket faktisk være noe som både endret de fysiske behovene, ryddet i det mentale rotet og stilte et ultimatum om "enten dette eller total isolering resten av livet"? Jeg innbiller meg iallefall at verden ikke kan bli et fredelig sted uten at vi ser hele mennesket, og ikke bare delene. Og samtidig har mulighet til å vifte litt med manipulerende trusler over halsredde tilskuere innimellom ;o)

Dyre men fine ting

Jeg er nok ikke den personen i verden som er mest opptatt av moter og ting og tang som er "in". Det mest av klærne mine er kjøpt på salg eller "ta tre betal for to"-stativer, og har gjerne hengt i skapet mitt i mer enn ett år. Ikke akkurat moteverdenens beste kunde, nei.

Samtidig er jeg veldig fasinert av mennesker som skaper ting. Mennesker som lager sine fantasier til noe håndfast vi andre kan beundre, like, bære eller ta på. En viss del av denne beundringen skyldes at jeg er bortimot treneva selv når det kommer til å lage ting: jeg kan godt sy noe, men syns det er veldig kjedelig i lengden å måtte følge en oppskrift eller gjøre ting nøyaktig... *lat*

De siste årene har det dukket opp flere og flere som lager ting som er spesielle. Som er deres. Og som kanskje ikke finnes i et ubegrenset antall. En av mine favoritter har blitt Siv Elise Selands sine kreasjoner IIS. Hun lager ikke bare vakre klær inspirert, blant annet, av gamle norske strikketradisjoner, hun gjenbruker også garn og er bevisst ifht hvem som får lage klærne. Dermed blir de dyre men dermed også enda mer unike. I like!

I sommer ramla jeg plutselig over en butikk med (selvsagt!) salg. Den befant seg i en by jeg sjelden er i, og som jeg oppdaga at hadde et flust av butikker med litt spesielle og dyrer ting. Iallefall så kom jeg over merket Naturally Knotty i denne ene butikken, og falt fullstendig for strandbagene som var på salg. En fin grønn en, med dyprosa innside, ble behørig kjøpt inn til bruk som stellebag og "til-fra-jobb-med-alt-jeg-trenger"-veske. For meg som bor et sted det regner mye er den laminerte silken perfekt for å slippe at alt innhold blir vått. Jeg må bare gjøre den litt mer anvendelig med å feste borrelås på noen av lommene slik at de kan lukkes igjen. Uansett: jeg elsker min store, flotte "amerikakoffert" :oD

Ordforklaring: "Amerikakofferten" er min tantes store veske som alltid var så velfylt med alt mulig at hun på sekundet kunne rømme til Amerika hvis hun bare husket å ha oppi passet ;o)

Internett - titterens paradis!

Før i tiden - før mobilene, realityseriene og chattens inntreden i de norske hjem - måtte menneskene besøke hverandre, eller i verste fall ringe hverandre fra fasttelefonen, for å få vite siste nytt om venner og familie. "Jeg lurer på hvordan det står til med gamle tante Gunda", sa de gjerne, og bestemte seg for å legge søndagsturen innom tante Gunda for å sjekke ståa. Og selvsagt for en bit av de gode lefsene hennes, samt en kaffetår. Hvis tante Gunda bodde for langt borte - ja, kanskje helt i andre enden av dette langstrakte landet - så løftet de kanskje opp røret på den fine grå telefonen med nummerhjulet, og møtte stemmen hennes i andre enden. Kaffe med noko attåt måtte de kanskje stå for selv, men tante Gunda kunne like fullt komme med siste sladder om slekt og venner, og klage litt over giktbrudne ledd. Tante Gunda ble nok glad for besøk eller telefon!

For ikke lenge siden leste jeg i Stavanger Aftenblad at de eldre føler seg som tapere i samfunnet nå når alt stort sett foregår på nett. Jeg tenker stort sett ikke over det, men jeg både betaler regninger, sjekker været og leser nyheter på nett. Mobilen brukes jeg bare for å sende meldinger, ringe legen (selv om jeg faktisk også kan bestille legetimer på nett....) og ringe nærmeste familie for å høre ståa eller fortelle hva som må handles inn til middag. Jeg - som de fleste andre oppdaterte mennesker i dagens samfunn - lever livet mitt mer eller mindre i sin helhet på nett. Til og med vennene holder jeg kontakt med pr nett. Og varige realsjoner skapes her.

Telefonen for å sjekke ståa hos gamle tante Gunda i andre enden av landet er ikke lenger nødvendig. Jeg finner nemlig min tante Gunda på nett. Hun finnes på Facebook! Hun er aktiv på mail og har egen twitterside jeg kan følge hvis jeg vil. Og jeg vil. Jeg, som halve resten av Norges befolkning, følger slekt og venner på nett.

Nå er det jo ikke all informasjon man får på nett man egentlig trenger å vite. At en tidligere arbeidskollega er forlatt av sin mann, at lillesøsteren til en bekjent har blitt gravid etter en one-night-stand eller at en kollega har spist kake hos moren sin, er vel strengt tatt ikke informasjon jeg føler jeg trenger å ha med meg i hverdagen. Jeg er sikker på at min gamle tante Gunda også gir fullstendig blaffen i om jeg har hull i mine bukser og neller på innsiden av låret. Poenget mitt er at ikke alle verner privatlivet sitt like godt når de tankeløst legger ut både festebilder og flåsete kommentarer på facebook eller tilsvarende nettsamfunn. Eller vender og vrir sitt private følelsesliv slik at alle kan lese det. Kanskje har man mistet litt vel mye bluferdighet?!

Det er ikke mange årene siden man for første gang gjorde furore i det norske samfunn ved å liste seg over i de overeksponerte dimensjoner gjennom media. Det var både store avisoverskrifter og mye kritikk fra eksperter da Big Brother-programmet flimret over skjermene. Det var dagens høydepunkt i lunsjen på mang en arbeidsplass. Og det var ikke mange som med hånden på hjertet kunne si at de ikke hadde sittet pal og studert en gjeng norske ungdom som satt innesperret i en bunkers et sted på østlandet. Det gikk ikke lenge før tv-stasjonene fant ut at menneskets innebygde nysgjerrige natur gav penger å kassen, samt at noen menneskers eksponeringsbehov kombinert med sex og intriger økte seertallene til nye høyder. Programmer hvor deltakerne bretter ut sitt fulle personlige liv er ikke akkurat blitt mindre aktuelle. Selv må jeg ærlig innrømme at Paradise Hotel ikke er et program jeg føler trang til å følge med på. Et sted går grensen også for meg. Jeg ønsker ikke å inviteres inn på soverommet til Gud-og-hvermann og få servert deres løssluppenhet som underholdning etter en lang arbeidsdag. Og likevel undrer vi oss over den stadig økende sexfiksert og utagerende holdning hos de yngste ungdommene....

Jeg undres stadig over hva det egentlig er som gjør oss alle til sånne....vel, litt lugubre tittere som liker å velte oss i andres ulykker, intriger og for den del - gleder. Hva er det som får oss til å sjekke venners status på Facebook hver dag, eller gotte oss over hvem som blir dumpet i realityserier som får gamle tante Gunda til å gjemme seg langt inni altzheimerverdenen sin i ren gremmelse? Er det fordi det gir oss selv en bekreftelse av å være "normale" i forhold? Er det fordi vi får en større mulighet til å forme vår oppfatning av hva som er vanlig/uvanlig? Gir det oss en større empati når vi kan lese at Petra er blitt dumpet for tredje gang på en måned og har store depressive tendenser, enn om vi hadde hørt det fortalt av venninner i en fortrolig samtale? Eller henger det hele sammen med tidklemma? Er facebook, m.m., dagens koneforening - et alternativ som verken trenger barenvakt eller forflytning? Er det et utslag av latskap kombinert med muligheten til å gotte seg uten å avsløre seg som ondsinnet?

På samme måte som det fasinerer meg at barn kan finne på å være gjennomført ondsinnet mot jevnaldrene gjennom mobbing, fasinerer det meg at fullt voksne mennesker kan sitte klistret til tv-skjermer eller pc-skjermer å følge andres liv på kloss hold - og kose seg med det. Jeg føler meg selv ikke verken grafsene nysgjerring eller veldig ondsinnet når jeg leser meg gjennom vennelistens statusoppdateringer på Facebook. Det vil si vanligvis - jeg må innrømme at det gottes på høyt hold når jeg oppdager at mennesker jeg i utgangspunktet har et horn i siden til viser at min oppfatning av dem faktisk stemmer... Og der er jeg kanskje ved sakens kjerne. Kanskje vi egentlig graver oss ned i andres privatliv med en sånn iver fordi det samtidig bekrefter oss selv på en så enkel og grei måte? Når blonde-Randi en gang for alle skriver et utsagn som får de fleste til å riste lett hånende på hodet, så har jeg vel kanskje fått nok en bekreftelse på at jeg selv ikke er helt på jordet som syns blonde-Randi er den blondeste av de blonde...

Det som kanskje er det morsomste med hele titte-hysteriet her på nett er det faktum at det ikke er de yngste som er ivrigst til å fråtse og gotte seg over andres private eskapader. Neida. De yngste har ennå et behov for å treffes face-to-face og ha reell omgang med hverandre (og da var det igjen over til spørsmålet om hvorfor de kan "tippe over" til et oppsiktsvekkende seksualliv uten at foreldrene oppdager det - joda, mor og far er opptatt på Facebook....!). Det er nemlig foreldregenerasjonen - min egen aldersgruppe - som inntar nettsamfunnene og lever sitt hele sosiale liv gjennom tastaturet!! Hvordan skjedde dette? Hvor ble det av hjemmefestene med sovende barn i overetasjen (slike som jeg husker mine egne foreldre hadde!)? Hvor ble det av sladrekonene som hang over hageporten? Og hva med koneforeningene som både foret strikketøyet og tømte sladderpotten?

Kanskje er dette fenomenet et produkt av at vi alle skal være så perfekte hele tiden? Vi skal ikke nyte alkohol med barn i huset. Vi skal ikke plage aktive besteforeldre med barnevaktmas. Vi skal alle realisere oss selv gjennom jobb og hobbyer, samtidig som vi er de mest perfekte foreldre, husmødre/-fedre og familiemedlemmer noen kan tenke. Og alt skal gjøres på et minimum av tid - hvor ingen utenom oss selv lider noen nød. Så, når jobben er gjort, skuldrene er på vei ned fra ørene, barna sover, mannen jobber overtid og tv`n er full av møl som vi ikke nedverdiger oss til å se på - ja, da hengir vi oss til en verden av muligheter på nett! En verden som er full av mulighet til å øve opp sin empati, tømme ordpotten for dagen (et menneske er jo tross alt avhengig av å ytre ett visst antall ord i løpet av en dag - kanskje det holder å tømme dem ut gjennom tastaturet?!), og en mulighet til å sladre, le av andre og kose seg med andres misnøye for en liten stund.

Er vi så en verre generasjon enn den forrige? Nei, det tror jeg faktisk ikke. Jeg tror egentlig kun at det hele handler om at vi tar ting ut på en annen arena. Vi har mindre å gjøre med naboene. Vi sladrer kanskje generelt sett mindre om naboer, bekjente og mennesker vi elsker å hate. Ja, altså IRL. Istedet gjør vi det til gangs på nett! Vi fråtser, gotter og flirer i skjul. Godt skjult hjemme i vårt lune rede. Ingen kan avsløre oss. Det kommer ikke tilbake til oss. Det er ikke vi som har spredd ett rykte. Det har oppstått av seg selv - gjennom en flåsete kommentar på nett eller en status som med stor ståhei har blitt endret i fullt dagslys. Vi gjør ikke noe galt. Vi bare ruller oss ærekjære i andres mangel på bluferdighet. Kan vi klandres for det? Neppe.

For dem som ukritisk legger ut om privatliv og følelsesliv på nett har jeg bare en ting å si: tenk dere om! Det er kanskje ikke alt som skal tåle dagens lys. Tante Gunda har kanskje ikke noen interesse for om du har lyserødt blondeundertøy på deg akkurat i dag. Eller at du har kysset enn annen enn din mann. Kanskje vil det gagne deg selv best om du ikke fortalte verden at du sliter med hemoroider.... Kanskje barna dine syns det er flaut at det ligger festebilder av deg ute for åpent åsyn.... Kanskje de heller ikke vil sette pris på - verken nå, om fem eller ti år - at du legger ut bilder av dem på nett, slik at alle som vil (også pedofile, barnekidnappere og ukjente voksne med null betydning for dem) kan følge dem gjennom de første skrittene ut i verden, via første skoledag til konfirmasjonsdag og eksamensdagen....

Det er ikke det at jeg skal være prippen, altså, men kanskje det ikke er så ille å verne om privatlivet sitt bitte, bittelitt....?

For vi er der ute - vi altslukende, gottende små tittere! ;oD

Soulmates

Jeg fant (via Facebook - jada, jada...) en diskusjon som gikk på hva en sjelevenn egentlig er. Klarte selvsagt ikke la være å utbordere, og endte opp med også å legge igjen kommentar på en av de andre diskusjonene som var på samme sted. Tror jeg har funnet drømmeforumet mitt *knegg*

(For andre som liker Paulo Coelhos bøker anbefaler jeg sterkt en titt innom linken!)

Sommerferie og nye prosjekter.

Helt plutselig - før jeg egentlig var helt klar for det - kom sommerferien over meg. Kanskje det er mangelen på fint vær som ikke har fått meg til å innse at sommeren faktisk var her allerede? Fakta er iallefall at jeg reiser på ferie om ei uke og ikke er verken mentalt eller praktisk sett forberedt på det. Blir nok innkjøp av diverse solkrem, apotekvarer og krimskrams denne uka.

Sammen med sommerferien kommer selvsagt de obligatoriske sommeravslutningene. I mine jobber betyr det også de obligatoriske avkjedene med folk som ikke fortsetter. Og avskjed med barn og for gamle unge som jeg ikke skal jobbe med til høsten igjen. Sommeren blir sånn sett ofte en avslutning for min del - avslutning av prosjekter jeg på et vis e fedig med, avslutning av samarbeid jeg har satt pris på og avslutning av bekjentskaper jeg har fått i løpet av året. Kanskje er det derfor sommeren kom så bardust på meg denne gangen? Fordi jeg slett ikke føler jeg har avsluttet alt?!

Iallefall så avsluttet vi arbeidsåret med dunder og brak i går. Og ei ekkel flaske vin. (Bohéme - billig og klein rødvin som jeg på ingen måte vil anbefale...) Det begynte som rebusløp og ble avsluttet med teambuilding, grillings og show og noe i glassene (hos noen av oss). De tidligere rebusløpene på denne arbeidsplassen har det gått gjetord om i årevis, så det var på tide alle vi "nyansatte" (jeg har nå vært ansatt der i rundt 7 år, men det er jo ingenting imot de eldste som sikkert har vært i minst 20...) fikk være med å skape våre egne felles minner. Teambuilding har jeg faktisk aldri vært med på før, så det var en utrolig kjekk opplevelse. Det var Hardanger opplevelse som stod for opplegget, og dem kan jeg - i motsetning til vinen - trygt anbefale. Veldig hyggelige folk og utrolig flinke! (De reiser forøvrig litt rundt i landet, så en trenger ikke være bergenser for å oppleve dem;) ) Høydepunktet - og nedturen - for meg var kanskje å få prøve å skyte med pil og bue. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, og jeg hadde superhøye forventninger til meg selv.... Vel....jeg imponerte vel knapt en eneste en. Iallefall ikke i første runde. Men jeg fremviste muligens det beste forbedringspotensialet da jeg i andre runde traff nest best av alle på laget mitt. Plutselig fattet jeg hvordan det skulle gjøres og da var det enklere. Jeg må kanskje legge til at jeg egentlig er en ganske ok skytter, men da med våpen av litt annet slag (pistol, stort sett).

Forøvrig så klarte jeg faktisk å synge "offentlig" i går! *dåne bare med tanken* Et par cider og lang tankeprosess i forkant (uavhengig av gårsdagens sang) for å overvinne dette hinderet hos meg selv ("klumpen" i halsen kjennes bittelitt mindre ut....), må nok ta æren. Jeg dødde ikke! Og det var ingen som i ettertid kom og sa at jeg hadde sunget helt ut av skalaen.... Foreløpig iallefall....

En av mine kolleger - en av de "eldste" må en kanskje legge til - brukte slutten av kvelden til å beklage seg over at det er så rart med kollegiet vårt for på alle samlinger er kvelden over som ved et trylleslag. Nøyaktig kl 01.00 forsvant over 90% av festdeltakerne, og en håndfull satt igjen. Jeg har stort sett vært gravid/ammende på de siste festlighetene, i tillegg til at jeg bor litt mindre sentralt til enn alle andre, og har derfor alltid vært blant de som forsvinner. Ikke hadde jeg med meg alkohol heller de første årene, for det gikk ikke mange ukene før jeg oppdaget pietismen som i de dager rådet veldig på arbeidsplassen. Det har vært mye utskiftning i kollegiet de siste årene, noe som har brakt nye trender inn. Iallefall så snakket han om andre, tilsvarende arbeidssteder, og hvordan de fikk det sosiale så mye bedre til der enn hos oss. Jeg er egentlig ganske enig. Men samtidig så ser jeg klare fordeler i å ikke ha så tette bånd til dem jeg jobber med. En av fordelene er at man slipper altfor mange av disse pinlige "julebordsepisodene" hvor fyll og for løse skjortesnipper blir til pinlige arbeidsdager i årevis. I tillegg er jo jeg en person som generelt sett liker å ha folk litt på avstand, så et sånt "vi er sosiale til kun en viss grad" passer meg perfekt, hehe... Og så klarer jeg bedre å jobbe sammen med, og like, mennesker som ikke bruker personalfestene til å sitte å lire ut av seg personlige kriser i fylla... (så får vi heller se hvilken reaksjon min "offentlige" synging medfører når arbeidsdagene igjen melder seg *kneggler*)

Det rareste med å avslutte årets jobbing er kanskje at jeg vet at til høsten blir ukene mine en smule annerledes. Ikke bare får jeg endel nye oppgaver på jobb, jeg får også kortere arbeidsuker :o) Jeg har nemlig valgt å gå ned i stilling neste år, og være hjemmeværende husmor én dag i uka. Det blir spennende og forhåpentligvis deilig! Jeg har ikke planer om å få snudd verden på den ene dagen i uka, men håper jeg kan få unnagjort husarbeidet (som har lidd lenge nok - for øyeblikket ser huset ut som et takras), ha ungene hjemme når det passer, få unnagjort fikse-klær-haugen og fotoalbum-prosjektene, og iallefall få lagt meg til en "handle inn for uka"-rutine. Det blir spennende å se hvor mye jeg rekker over. Den viktigste grunnen til å være mer hjemme er kanskje ønsket om å ha mer overskudd til ungene, og ha mulighet til å følge opp deres helsemessige tilstand utenom arbeidstidene.... Hvis høsten blir som i fjor, så er det vel lite annet jeg rekker på de frie tirsdagene.

Forhåpentligvis vil jeg også rekke å pleie endel sosial omgang når jeg får litt mer tid. Ikke bare pr nett, men også IRL. Kanskje rekker jeg å gå tur? Besøke andre mennesker? Sette av tid til å gjøre det jeg har lyst til? Må innrømme at jeg gleder meg litt til den dagen "fri" i uka.

I ett annet blogginnlegg nevnte jeg at jeg hadde blitt kjent med ei på jobb som skriver bøker. Hun har tatt meg litt under vingen, tror jeg, i tillegg til at vi nok begge kjenner at vi har god kjemi. Og nå spør hun meg stadig vekk om jeg har tenkt mer på å skrive selv. Det inspirer meg! Og her om dagen kom jeg opp med en spennende idè som jeg kjenner er veldig riktig for meg å forfølge :o) Så kanskje jeg har enda ett prosjekt å fylle "fridagen" min med, hehe... Det blir spennende å se om jeg klarer å få noe ut av idèen min. Mitt nye bekjentskap skal iallefall få lov til å inspirere meg videre - flinke, flinke damen!

Nå er det iallefall først en lang og god sommer i vente. Jeg gleder meg! Jeg gleder meg til lange, fine dager sammen med familien min, opplevelser som gutta kan bære med seg videre, varme, bading og gode dager hvor vi bare er!

Ha en god sommer alle sammen!

Amnesty

For en tid tilbake ble jeg tipset om Amnestys blogg hvor en kan finne litt om både aktuelle saker som pågår, underskriftskampanjer, m.m. For den som er interessert er siden absolutt verdt et besøk.

Sanndrømt....?!

Jeg fikk en velkommen mulighet til å legge meg til å sove litt på sofaen her i dag. Deilig og vel trengt må jeg si. Det rare med å sove sånn utenom nettene er at jeg ofte drømmer en masse da. Som om kroppen min får en ekstra mulighet til å rydde litt opp i alt det merkelige som hjernen min går og surrer med. Dagens drøm var et virvar av rariteter, men med et kanskje klart budskap?

I en ganske lang tid nå så har jeg gått og bekymret meg litt. Jeg er egenlig ikke en person som bruker mye tid på å bekymre meg (selv om det til tider kan se slik ut gjennom denne bloggen *flau*), men innimellom henger også jeg meg opp litt. De fleste som har små barn opplever å føle litt på dødsangst når det går opp for dem at de har skapt noen som blir ensomme og leie seg når de selv en dag forsvinner. Jeg har den velsigna evnen til å stenge igjen for slike tanker, samt et livssyn som forteller meg at jeg heldigvis ikke kommer til å forlate dem for all evighet. Derfor har jeg vært spart for endel bekymringer i så måte. Men..., ja, så kommer vi til det berømte men`et. For en tid tilbake leste jeg en artikkel som gikk på solstormer og det mytiske årstallet 2012 (har blogget det en eller annen gang men gidder ikke lete opp, hehe...). Plutselig ble jeg innmari redd for å oppleve jordens undergang - og ikke minst at jeg skal ha satt til verden små barn som må oppleve naturkatastrofer og det som verre er når den tid kommer.... En helt irrasjonell redsel som faller godt innenfor kategorien angst.

Og så til dagens rare drøm. Den var nemlig temmelig sær, men gikk litt på denne redselen i tillegg til et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Jeg har nemlig lurt endel på hvilken oppgave noen har utpekt meg til - har jeg oppfylt den eller gjenstår det noe enda? Iallefall så drømte jeg her om den første månelandingen. Jeg var på et eller annet museum, eller iallefall et sted hvor gjenstander fra første månelandingen (eller en mislykket sådan var det kanskje....?*gruble*De tre besetningsmedlemmene hadde iallefall dødd underveis) ble oppbevart. Den ene av besetningsmedlemmene på ferden hadde man ikke klart å finne ut noe om. De to andre hadde etterlatt seg synlige spor, og man hadde klart for seg hendingsforløpet for hvordan de hadde omkommet og hvordan dagene deres hadde vært.

På et eller annet vis tror jeg at jeg selv skulle være med på en slik liknende ferd eller noe. Jeg var iallefall sammen med noen barn jeg passet (som jeg godt kan relatere til både de ungene jeg vanligvis har ansvar for gjennom jobb og heim, samt det faktum at jeg har to små barn til hjelpere), samt en annen mann (jada, jeg var mann i denne drømmen, haha!) som til alt hell var i skikkelsen til Tom Hanks *knis* Som sagt - et sammensurium av drømmesymbolikk ;o) Tom, han var temmelig bekymret for oppdraget vårt - han visste at vi sannsynligvis gikk vår sanne død i møte, og han var bekymret for sin kone og datter som han kom til å etterlate/overlate til en eller annen sikker katastrofe (som igjen kan relateres til min egen angst). Han satt for seg selv og sørget og grublet, mens jeg dreiv og saumfarte dette museumet for å finne det jeg hadde hatt for meg var løsningen på hvordan vi skulle overleve. Jeg måtte nemlig finne ut hva som skjedde med den tredje besetningsmedlemmet! Der ville svaret befinne seg.

Midt oppi dette så hadde man altså medium-kontakt med de to andre besetningsmedlemmene. Via kunnskap om hvordan de dødde hadde man kunnet skape bro over til andre siden, og de to hadde kunnet informere om alt det andre man lurte på. Men denne tredje var bare en taus skygge som man ikke fikk tak på. Jeg lette og lette etter dennes etterlatte skrifter, for der ville løsningen ligge. Til alt hell så fant jeg dette i en sekk, gjemt i et hemmelig rom under et flysete (for man flyr jo til månen i fly, ikke sant ;D Kan veldig godt hende at det forsvunnede Brasil-flyet har en finger med i spillet her....). Der lå en dagbok og - overraskende nok - en slags Ipod som aktivertes gjennom stemmen til denne mannen. Som jo var død. Og ikke kunne bidra nå som han bare var et stadig klarere spøkelse. Det var da den sørgmodige Tom (som kanskje altså var et speilbilde på meg selv) fikk en helterolle. Han var jo skuespiller!! Og hadde et temmelig godt språkøret, skulle det vise seg. Gjennom jobben sin hadde han nemlig evnen til å sette seg inn i rollen som dette besetningsmedlemmet og løse mysteriet ved å få åpnet Ipod-dingsen (jeeeei! Lenge leve helten Tom! :oD).

Dessverre var det der jeg våknet (fordømrande mann som skal komme brasende inn dørene midt i min mest spennende drøm på lenge!! *grumf*). Men jeg satt igjen med disse følelsene etterpå: jeg har igjen en oppgave, en stor en som har betydning - jeg skal gi noen en stemme. Og det kan dreie seg om noen på andre siden/i en annen dimensjon. Eller ikke, hehe... Og barna jeg holder på med nå er veldig viktige frem til da. Den siste tingen jeg fikk følelsen av var at "noen" forsøkte å fortelle meg var at angsten jeg sliter med er reell, men at det finnes en løsning på den som jeg selv kan bidra med å finne frem til.

Ja, så da var det bare å brette opp ermet og sette igang med å lete etter en eller annen månefarers memorarer og håpe han har notert ned en bruksanvisning for hvordan man stanser klimakrisen *skrattler*

Av barn og fulle folk...

Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...

På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.

Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.

Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...

Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....

Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?

Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?

Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.

Langhelg med ymse aktiviteter

Lite skjer i mitt hode for øyeblikket. Det er egentlig fylt med en konstant jakt på søvn, siden - akk, ja, sann - vi har forkjølelsesbesøk i heimen. Selv har jeg vært grovmælt i ei ukes tid, mens småttingene sliter med snørr og soving.

Men likevel har jeg kanskje et ord eller to å skrive. Litt søndagsbabbel. Om hodet er tomt er det likevel litt som skjer rundt meg som det går ann å blogge litt om :o)

For mange er første mai en "jobbe i hagen dag". Eller, som foreldrene til en venninne av meg poengterte det en gang, en dag for å jobbe ute og demonstrere at vi bryr oss døyten om denne dagen *ler* Det skal sies at de har eget firma og nok kunne tenkt seg å tjene penger på arbeidstakerne sine denne dagen også. Iallefall... For noen er denne dagen "hellig" i form av at de faktisk bruker den til det den "skal" brukes til, mens andre nyter den som en ekstra fridag i hverdagsstresset. For atter andre er det tid for.....ja, nettopp - vårsleppet! ;D Og, siden vi i denne heimen lengter etter litt voksen-kvalitetstid, fikk lille meg leke eksosrype bakpå en Honda RR sykkel. Mi like! Det er ikke fritt for at jeg muligens hadde det videste gliset i rekka - selv i hundre km/t fastklengt på min svartkledde "ridder til sykkel" *knis* Hadde vi ikke fått barn er det fare for at det kanskje hadde blitt dette som ble vår livsstil, rett og slett.

Ikke før hadde vinden lagt seg til rette i krøllene mine, så var det tid for å ikle seg "bunaden" (som for undertegnede ikke er en "ekte" bunad, men en drakt - derav hermetegnet) og lage plass til festmiddag. I går ble nemlig vår lille Andunge konfirmert! Og vi var, som et av mange av hennes "foreldre" invitert til å feire dagen :o) Tenk, lille jenta "vår" er nesten voksen! Det var rørende da det plutselig gikk opp for meg nøyaktig hvor viktige vi er i hennes og familien hennes sitt liv. Jeg har likesom ikke tenkt på at den "jobben" vi gjør i forhold til henne er så viktig - det er jo stort sett "bare" en helg med litt ekstra for oss. For dem er det viktig. Det innså jeg da vi var inkludert både som gjester (på "eget" bord like fremfor hovedpersonen), i sangene og i billedfremvisningen fra hennes liv. Jeg fikk for egen del tatt noen blinkskudd av den nydelige konfirmanten, både alene og i lek med sin "reservelillebror" ;)

Selv om jeg ikke har brukt 1 mai til å leke gartner, så måtte jeg benytte sjansen til å handle litt på hagesenteret da de hadde "1 mai-helg-tilbud" på diverse planter. Jeg pleier alltid å ha en potte med litt grønt stående på trappa, og det er fint hvis jeg rekker å handle det inn før 17 mai. Ofte henger det også en ampel i samme område, men den må jeg ta på neste lønn denne gangen. I årevis har jeg nemlig irritert meg over et "bed" vi har like ved garasjen vår - opp mot veien. Da vi flyttet hit var det en liten steinmur der, med noen stauder klasket over steinene og et par grønne busker i hytt og pine over der. De grønne plantene ble røsket bort og steinmuren bygget opp før vi bygget garasjen - noe som medførte at "bedet" har vært et prosjekt som aldri har kommet i mål. Jeg har plantet noen sommerblomster der for å forsøke å få det til å se litt bra ut, men før de har kommet opp har somregel skolebarna tråkket ned hele molden slik at ingenting orker trenge gjennom - utenom gress og ugress....

Min plan har lenge vært å plante små busker (rhododendron, svibel og kanskje et tre eller to) eller å lage et "steinbed" med stauder. Steinene jeg hadde tenkt å bruke der tok mannen og plasserte et aldeles annet sted, og dermed røk den idéen. Helt til i dag. I dag har jeg flyttet litt på noen stauder jeg hadde i et annet bed, plantet noen nyinnkjøpte, og plassert noen småsteiner jeg "fant" rundt i hagen. I tillegg har jeg kommandert mannen bort på et nytt byggefelt her for å hente flere steiner så fort han får sjansen, hehe, slik at det blir "fullkomment" slik jeg vil ha det. Så i dag har det vært spaing (all jorden måtte vendes og blandes med ny blomsterjord, samt at gresstuster måtte bøte med livet) og planting. Jeg gleder meg til å se om disse vekstene overlever i den merkelige atmosfæren som er i det bedet der. Jeg håper jo at "devuene" (de som passer alt det grønne i hager og skoger...) liker at de har fått noe nytt å passe på. Staudene som var plantet øverst på steinene i utgangspunktet trives iallefall godt med å tyte ut mellom steinen i muren fremdeles, så man kan jo håpe....

I morgen er det ny arbeidsuke igjen. For øyeblikket trives jeg bare sånn halvveis med arbeidsoppgavene jeg har på jobben. Det ene tilfellet jeg jobber med er såpass heftig at begge vi sm jobber med det har dager der vi ikke kan fatte at vi faktisk går på jobb i utgangspunktet. Heldigvis er vi to! Ellers hadde nok ingen av oss holdt ut... I morgen er dog en "fridag" for meg i så måte. Da har jeg andre arbeidsoppgaver og kan kose meg litt mer med å gjøre ting jeg mestrer bedre. Men først får man vel håpe at jeg får en noenlunde god natts søvn. Med tanke på at vi har to snørrete små er ikke det en selvfølge.

Når jeg bare får summet meg skal jeg jammen se om jeg ikke får tatt bilde av studebedet mitt og lagt inn her :D

Ord, muligheter og mennesker man møter

Det finnes så mange ting her i verden som jeg så gjerne skulle ha gjort før det er for sent. Skrive en bok, lære meg å strikke, lage fotobøker til ungene, reise til India, flytte på småbruk, lære meg å lage mat.... You name it. Og de siste årene har jeg møtt et par-tre mennesker som gjør nøyaktig de tingene jeg selv drømmer om å gjøre en gang i livet. Disse menneskene gjør meg nesten ærbødig av beundring, samtidig som jeg innser at jeg kan lære en masse av dem. Jeg suger til meg kunnskap og idèer som en tørr svamp.

For alle som har lest denne bloggen en stund er det vel ingen hemmelighet at ord og ordenes magi ligger mitt hjerte nært. Kunne man livnært seg av å bruke ordenes magi på en lett måte, hadde jeg nok gjort det for lengst. Det er så mye jeg ville brukt ordene til - så mange idèer som ligger lagret opp inni meg og bare venter på utløp. Samtidig så har jeg ikke troen på at jeg er flink nok til å ordlegge meg til at jeg faktisk kan skape meg et levebrød av det. Så jeg har latt meg selv falle til ro med at dette, denne bloggen, er nok.

Mitt "oppgave" her i livet er at jeg er flink til å ordlegge meg, eller finne de rette ordene om du vil. Jeg vet hva jeg skal si i de riktige situasjonen - noe som også er en svært viktig del av det daglige arbeidet jeg gjør. I sistnevnte setting har jeg også lært at ord ofte kan være for mange, og at det kan være godt å være kortfattet og konkret fremfor kvinnelig ordflommende. Iallefall vet jeg å bruke ord, og gjør det til gangs.

Men av og til skulle jeg ønske jeg kunne bruke ordene til å formidle noe som ble igjen - noe som ikke var like forgjengelig som denne bloggen. Eller ordene man kommuniserer i hverdagen.

For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg har en kollega som har en spennende bijobb. Hun skriver bøker! Romaner, rett og slett. Jeg ble nesten taus av beundring, og kjente denne sjenerte underdanigheten man ofte kan kjenne overfor autoriteter komme snikende. Likevel klarte jeg (jeg kjenner jo denne kollegaen ganske godt etterhvert) å knote utav meg hvor imponert jeg var og hvor ørlite granne misunnelig jeg kjente meg. Og jammen kom ikke dama meg i møte! Hun gav meg en hel haug med tips og idèer for hvordan jeg skulle komme igang, hvordan man kan tenke, hva man bør gjøre. Og ikke nok med det - hun følger også opp med "har du kommet igang"-oppfølgingsspørsmål så jeg blir rent flau over å ikke ha en roman klar allerede *ler*

For et par år siden hadde jeg en liknende opplevelse på den andre jobben min. Jeg oppdaget plutselig at en av mine kollegaer var en temmelig flink dikter, og at hun gikk med planer om å undervise andre i skrivekunsten. Jeg ble jo kjempeinteressert - helt til det viste seg at det skulle skje i nær fremtid (midt i min daværende gravide tilværelse var kanskje ikke det så gunstig...) og i tillegg i utlandet... Naturlig nok falt jeg litt av lasset da, selv om et skrivekurs kanskje er nøyaktig det jeg kan trenge. I tillegg fortalte dama, som er litt av det jeg forbinder med en skapekte bohem, om sine mange reiser til India og livet hun levde når hun var der. Jeg formelig siklet av misunnelse der jeg drømte meg bort til et spennende rike med en historie jeg fasineres av. I dag er hun forøvrig bosatt der nede på fast basis, så man kan jo håpe på hjelp til å finne overnatting m.m. om turen en gang skulle gå den veien.

I løpet av de to siste årene har jeg altså fått et lite skubb i retning av noe jeg innerst inne har drømt om i årevis. Jeg, som har lyst til å gå et nytt kurs innenfor den alternative retningen jeg også fasineres av, lurer på om det kanskje er noe/noen et sted i verden som forsøker å gi meg selvtillit nok til å prøve noe nytt. Jeg står nølende på ti-meteren og vurderer om det faktisk er trygt å hoppe. Tenk om jeg ender meg et forferdelig magaplask!! Tenk om jeg overfortolker og egentlig ikke har krative evner i denne retningen....

I den senere tid har jeg hatt så nok med å klare å holde hodet over overflaten at jeg i liten eller ingen grad har hatt overskudd til å tenke på annet enn å overleve denne perioden i livet. Nå skinner sola ute, rekene ligger til kjøling og jeg har mulighet til å trekke pusten bittelitt lenger ned enn for bare noen få uker siden. Sommeren lurer over dørterskelen og jeg vet at tidene bare kan bli bedre. Kanskje tiden da er kommet til å realisere noen av alle de ørtidørti drømmene jeg har båret i så mange år? At man har barn skal vel ikke være et fullstendig hinder for egen utvikling vel jeg tro? Noen friheter kan man vel unne seg?

Livet har så mange spennende buktinger og bakketopper. Kanskje er disse "tegnene" jeg tror jeg får av virkelig betydning. Kanskje er det bare mine egne fantasier. Livet er uansett så rikt på muligheter, både for meg alene og for min lille familie, at jeg for øyeblikket nyter dagene med drømmer om alt jeg kan gjøre. Og det er jo et godt vårtegn, er det ikke? ;)

Si det høyt 3 ganger så fort du klarer....

Noen ganger så hjelper det på ting og tang å bare sette ord på det. Å si at "nå er ikke ting ok" kan ofte være det som skal til for å få snudd trenden. Og gjerne si det høyt flere ganger. Eller skrive det ned.

Det jeg vil frem til er at etter at jeg skrev ting av meg her, så er det blitt litt bedre. To supre nettvenninner har stilt opp på msn, mannen har forstått at nå er snart grensen nådd (og vi har begge skjerpet oss litt - med unntak av et "lite" tilbakefall fra min side i dag), og jeg selv har tatt stresset på alvor og forsøkt å legge meg tidligere og få skikkelig søvn om ikke annet.

Hengemyra er her enda, men nå mer som en uggen guffe rundt anklene. Solen ute har nådd sinnet mitt, og jeg klarer å tenke litt mer fremover. Det går iallefall oppover.

Samtidig får jeg akkurat nå titusen krav fra mennesker rundt meg - mennesker som trenger "en tjeneste", som krever noe av meg eller ønsker noe jeg kjenner jeg ikke klarer å imøtekomme. Det jeg hadde trengt var nok en god venninnekveld på byen, men de jeg helst vil treffe bor for langt borte. Kanskje jeg må kontakte noen nærmere som jeg har forsømt for lenge...?

*riste av seg en gjørmeklump fra skulderen* Det går bedre og bedre dag for dag...

Bunnslam

Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!

Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....

Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.

Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.

Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...

Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!

Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....

"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.

Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!

Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.

Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?

Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.

Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....

Nøste i knuter

Jeg kom på noe her en dag da jeg dreiv på med et nøstearbeid uten like. I mitt yrke er nemlig nøstearbeid en sedvanlig ting, og nøsting har da ingenting å gjøre med grannøster. Neida. Her nøster vi opp hendelser fra a til å, og gjerne i fjerti ulike variasjoner. Og det var det som fikk meg til å tenke.

Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.

I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.

Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*

Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.

Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?

I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.

Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?

Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.

Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)

Nyervervelser

Det er ikke ofte jeg kjøper nytt til meg selv. Jeg har i mange år vært et funn når det kommer til shopping på tilbudsvarer - både når det kommer til gaver til tantebarn og når det gjelder nytt til meg selv, hus og heim - og det er sjelden jeg kjøper ting til meg selv til fullpris. Egentlig er det sjelden jeg kjøper noe nytt til meg selv. Punktum. Men de siste to månedene har det blitt litt shopping.

Etter noen år med voksende mage, ammepupper og ny runde magevoksing og ammepupper, så har det meste i klesskapet enten gått temmelig ut av motebildet, eller blitt feil i størrelsen. Så nå trengtes en fornying. Amme-bh`ene ble forkastet så fort småen fikk smak på annen mat, og fornying i undertøysavdelingen var første stopp. I tillegg måtte jeg ha noen nye topper som ikke hadde ammeåpning eller lå ukledelig midt oppå min nyervervede fleskemage. Sparkjøp ble løsningen - der har de billig Triumph-undertøy, samt at jeg fant tunikaer i fleng som kan brukes både nå og mer som kjoler til sommeren. Genialt! Ikke mindre enn to bh`er, en truse, en badedrakt (til babysvømminga - gidder ikke bruke store summen på akkurat den greia der!) og tre tunikaer har havna i skapet.

I dag har jeg vært på shopping med svigermor. Det er ikke så rart som det høres ut, egentlig. Det hele dreier seg om et besøk hos svigerslektas store designgudinne, noe som har blitt en liten "tradisjon" de siste årene. Og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bruke litt penger! Jeg trengte virkelig noe nytt som kan brukes til hverdag og fest. En tunika i ull, en fin topp i kasjmir og to lekre sommerkjoler er resultatet - og jeg er superfornøyd!

Så til sommeren skal jeg sprade rundt i mine lekre, nye designerkjoler, med en lekker brunfarge hentet fra Italia og forhåpentligvis et par kg lettere og lekrere enn nå *flire*