Julekalenderen, 5 desember

Når Nordstjerna stod passe høyt på himmelen og menneskene i huset sov trygt i sengene sine, i visshet om at de ikke hadde noen grunn til å være redde, da tuslet og taslet det i en gulvplanke her og et dørhengsle der. Den dempede lyden av små føtter som beveget seg rundt i den høye bygningen fikk bare katten til Fru Johansen i fjerde til å løfte døsig på ene øret. Han la seg dog fort til igjen, vant som han var med disse lydene.

En lysstrime fra dørsprekken falt over Thomas sitt sovende ansikt. Et lite øyeblikk utvidet lysstrimen seg, for så å falle til ro igjen over et mykt guttekinn hvor drømmene lyste som små stjerner. Ved lyden av noen som sparket borti togbanen han hadde glemt å rydde bort i kveld, beveget øyevippene hans seg ørelitegrann. Men han sov like godt da den infame banningen over vond tå hadde lagt seg. En verkende tå beveget seg sakte mot senga hans - livende redd for å skade seg enda en gang....

julekalenderen, 4 desember

Inne i fra kroken ved vedovnen i stua plirte to kulerunde små øyner på de kjappe gutteføttene som for forbi. Et lurt smil fikk ansiktet øynene tilhørte til å sprekke opp i tusen små rynker. Det fikk ansiktet til å likne vedkubbene det stod skjult bak. Vesenet klappet to eldgamle hender over en velfødd, kulerund mage ikledd grov vadmel. "Jasså, du gutt, jasså...", smilte det lille vesenet og lo en latter som minnet om klukkingen i en bekk. Han stod ettertenksom og stirret inn mot kjøkkenet før han lot seg sakte gli inn mot veggen bak seg og forsvant i et tilsynelatende usynlig intet.

Thomas kom inn i stua igjen, bærende på et tallerken glovarm lapskaus. Taust satte han seg ved bordet og spiste glupsk av maten, intetanende om at han nettopp var blitt betraktet av, for ham, ukjente øyne.

Julekalenderen, 3 desember.

Det var ikke uvanlig at Thomas var alene hjemme noen ettermiddager av og til. Ja, faktisk ganske ofte. Mamma måtte jo jobbe, og når det bare var de to... Han hadde tidlig lært seg å ta vare på seg selv noen timer, og han var ikke så bekymret over det lenger. Han hadde jo gamle Fru Almeland i etasjen over som kunne hjelpe ham om det var noe. Hun hadde passet ham da han var mindre.

Men i dag. I dag var ting litt annerledes. Thomas grudde seg. Han likte ikke at ikke mamma var hjemme da han kom. Han likte ikke tanken på at han ikke fikk snakket skikkelig ut med mamma akkurat i dag. Og han likte ikke at hun skulle jobbe slik som dette stort sett frem til julaften. Det var lenge. Og han kunne trengt å diskutere noen ting med henne. Om noe på skolen. Men når hun kom hjem....da var det nok ikke rom for det.

Han sukket tungt og satte seg ved stuevinduet for å titte ned i gata under ham. På kjøkkenet putret middagen i gryta og ellers var det ganske stille i hele huset. Han støttet hodet i hendene mens han studerte bilene og menneskene der nede. Tankene som svirret i hodet var som bobler i en kokende gryte - kjappe, eksplosive og flyktige. Han sukket tungt mens han mumlet litt for seg selv. "Jeg kan jo ikke si det til mamma. Hun blir bare så lei seg...." Han glodde tomt ut vinduet igjen og fikk et litt sørgmodig uttrykk i øynene. Med ett kom han på middagen og løp ut på kjøkkenet for å redde den.

Du der! Du, ja!!

Du som gikk forbi vinduet på McDonalds og så en liten familie sitte der med sin lille ettåring som blid puttet pommes frites med ketchup i munnen..... Før du sendte et stygt og fordømmende blikk i vår retning, tenkte du på at det kanskje var første gang på halvannet døgn at den nevnte ettåringen spiste noe som helst? Tenkte du over hvor fortvilte foreldrene var fordi poden var syk og ikke ville spise - igjen? La du overhode merke til hvor tynn han er, og hvor stolte foreldrene var fordi han endelig viste interesse for mat?! Selv om det var junkfood... La du merke til at potetene iallefall var uten salt og at han hadde fått appelsinjuice med sugerør istede for brus? Og så du hvor innmari blid han var - fordi blodsukkeret var på vei opp for første gang på to døgn?!? Visste du at ettåringen har vært på McDonalds kun et par ganger i sin fast-føde-del av livet? Dette var ikke hverdagskost for ham, selv om det blide fjeste hans, med ketchup over det hele, kanskje kunne tyde på det.....

Neste gang du dømmer - med din selvrettferdige, selvgode "jeg er en bedre forelder"-holdning - så tenk over at det kanskje ligger andre grunner bak enn de som er så selvsagte...

Og, vet du - av og til er man faktisk i sin fulle rett til å være dårlige foreldre!! Jeg har iallefall ingen som helst planer om å være perfekt. Jeg vil bare gjøre mitt beste!

Førjulstradisjoner og jul til besvær

Jul er en stor høytid for veldig mange, inkludert meg selv, og det er igrunnen mange som opplever at det er knyttet mye følelser og tanker rundt dette med tradisjoner og hvordan vi vil ha det. For ikke å snakke om hvordan vi helst ikke vil ha det... Her i huset går diskusjonene høyt om dagene, eller - for å sitere Didimannen: "Jeg gir meg ikke uansett!" *knurr*

Saken er altså slik at for min families del, så er mor og fars julebord rimelig fullt opp ett år, for så å være gnaske slunket det neste året. Sistnevnte år inkluderer min enslige søster med barn og muligens min ugifte og barnløse søster, samt mor og far selvsagt. Det fullstappede året inkluderer i tillegg min svært pratsomme søster med mann og tre viltre barn. Med andre ord er min enslige søsters enebarn helt alene barn med jul det ene året min trebarnsmamma-søster er andre steder. Min personlige avtale med ensligsøster er dermed at vi skal være sammen med dem det slunkne året, slik at min nevø får selskap.

Joda, det kunne vært en enkel sak, dersom vi bare skulle tatt hensyn til min familie. Dessverre, om jeg nå kan uttrykke meg slik, så må vi også ta hensyn til svigerfamiliens juletradisjoner. På den siden er nemlig svoger med familie annet hvert år sammen med hennes søster og våre svigerforeldre. Uheldigvis samsvarer mine foreldres slunkne år med det året svigerfamilien er samlet og også ønsker oss tilstede....

Begynner dere å skjønne tegninga?

Til alt hell, trodde jeg, så endret min trebarnsmamma-søster tradisjonene i fjor da sykdom i hennes svigerfamilie gjorde kull på alle planer. "Hurra", tenkte jeg optimistisk, "da kan vi gjøre om på feiringene og være hjemme med søss neste år!" Men neida - ting skal ikke være enkle... Min trebarnsmamma-søster har nemlig ikke tenkt å endre noe likevel, og blir hjemme også i år!! Så da er vi back to basis med samsvarende år igjen *grumf*

Mine forslag med å feire to år på samme sted, treårs-julefeireskift (hvorav ett år er hjemme hos oss med typen "kom de som vil"-feiring) eller andre smarte forslag blir altså møtt med "Jeg gir meg aldri"-holdning av gubben...>;( Kan man forstå at jeg blir en smule frustrert og truer med å feire alle julaftene hjemme alene, eller at vi må splitte oss og feire hver for oss i fortsettelsen også?!??!

Nå skal det sies at min svigerfamilie da også er ganske imøtekommende og forståelsesfulle. Da ting ikke ser ut til å fungere for min del og jeg utøste mine hormonelle utbrudd også over svigerforeldre da de spurte etter hvor vi skulle være, så løste de problemet for neste år med følgende forslag: Neste år feirer vi sammen med hele svigerfamilien min samt mine foreldre og ensligesøster med nevø :o) Svigermor gikk også så langt som til å foreslå at vi kan være hos dem om vi ikke får plass + at de skal overleve å ha pinnekjøtt fremfor ribbe *yesssss* Og etter å ha fått forståelse og samme flotte holdning også hos svoger med familie, så ser det ut til å være planen. I år skal vi være sammen med svoger og hans svigersøster. Så alt er løst til det beste ser det ut til - og det ikke takket være verken mine hormoner eller mannens frustrerende stahet!!

Så til førjulstradisjoner. Vi har nemlig prøvesmakt årets pinnekjøtt i dag :oD Eller pinnebog, som vi foretrekker pga mere kjøtt på beina. Men, tradisjonen tro, så har vi ikke hatt en "fullverdig" julemioddag, hehe... Min minste søster insisterer nemlig på at vi ikke kan spise skikkelig julemiddag før selveste julaften. I praksis betyr det at man må utelate noen av igrediensene om man "jukser" og spiser pinnekjøtt før jul ;oD Enten må man utelate rosenkålet eller kålrotstappa! Og "grønt på potetene" (Min mor frisker alltid opp de skrelte potetene med litt persille på toppen - i god Ingrid Espelid stil) er selvsagt utelukket! Øl, akevitt og julebrus kan også godt unnværes - man kan vel klare seg med vann på en vanlig søndag *fnis* Vi utelot kålrotstappa og drikka i dag. Selvpresset eplemost smakte fortreffelig til pinnekjøtt, må vi vel legge til.

Ellers er gavekalenderen til minstesøss påbegynt - vi er akkurat like barnslige vi to, og blir like snurt hvert år våre kjære nekter å lage til oss! Derfor har vi bestemt oss for å lage til hverandre - jeg gleder meg! Podens kalender må lages, og jeg skal kjøpe billige, røde gardiner å pynte med til helga :oD Så jul blir det visst litt etter litt har jeg hørt. Og det er visst bare 3-4 uker til vi får vår første felles juleferie her i huset - jeg vet ikke om jeg gleder meg mest eller om gubben ligger hakket foran meg, hehe! Det blir iallefall deilig med to ukers late dager med julebarne-tv og lek og kos! Jeg gleder meg!

Julekalenderen, del 1 - 1 desember!

Det var en varm høstdag. Sola skinte på glisne blader som fremdeles klamret seg fast til nakne, sårbare greiner. De varme strålene traff pistrete gresstrå som stod stive som soldater, oppstrammet av nattefrosten. Til og med iskalde sjeler tok dristig sjansen på å løsne på skjerf og kaste vottene. Ikke den minste lille vinterkalde bris traff bare nakker.

Et par skitne, loslitte vinterstøvler fikk vassent, brunt løv til å raslke bittert og knasende der de lekent ruslet nedover fortauet. "Tusenogèn, tusenogto - hopp, hopp! Tusenogèn, tusenogto, tusenogtre - hopp..." Det lille mennesket i den mørkeblå dynejakken og den strikka lua i muntre farger tok sats og hoppet så sekken dinglet på ryggen hver gang han ble passert av en bil. Et ungt par betraktet ham smilende mens hun strøk seg kjærlig over magen. Mannen i den lokale grønnsaksbutikken løftet hånda til hilsen fra andre siden av gata da gutten passerte. Gutten smilte så hjertelig tilbake at han glemte et hopp og nesten spratt inn i en forbipasserende mann da han febrilsk forsøkte å ta det inn igjen.

I lommen på den mørkeblå dynejakken hoppet en enslig nøkkel festet i en grønn skolisse. Den danset sin ensomme dans mellom to gjenglemte og klissete halspastiller. Nøkkelen passet til en høy, gammel tredør, bortgjemt i en bakgård som lå skjult fra byens mas bak en snirklete smijernsport. En kunne høre guttens støvler klaske i brosteinen der han skyndtet seg over bakgårdens øde og ble gjenforent med tryggheten i tredørens knirking. Lette steg opp kalde trappetrinn, nok en dør hvor nøkkelen passet, og der var han inne!



Del 2 - andre desember

Tomt. Følelsen av tom, mørk og stille leilighet slo mot gutten der han stod med sekken mot døra og lyttet inn i det kjente, kjære. Han kunne føle gleden fra i morres, munterheten over en bolle cornflakes med melk og jordbærsyltetøy. Nå var det stille og tomt. Det eneste som gav gjennlyd i ørene hans var det taktfaste suset av hans egen pust etter løpeturen opp trappene. Han tok av støvlene og satte dem pent på plass under knaggrekken hvor jakken hans fant sin hvile.

Lyset som med ett flommet over i den mørke gangen gjorde verden litt lysere, og han trådde med lette skritt over terskelen til ei lita stue hvor de bleke solstrålene lekte gjemsel mellom gardinene. På det lyse kjøkkenet med de småblomstrede gardinene stod en lapp lent mot et glass ved en tom tallerken på bordet: "Hei, Thomas! Varm maten i gryta. Jeg er hjemme før du sovner. Mamma", stod det med flotte, runde bokstaver og en tegnet sol på slutten.

Litt om ditt og datt

Man skulle tro at det å være halvveis (nesten, jeg mangler en liten uke...) i svangerskapet skulle være nok til å få enkelte til å forstå at å ta det litt med ro svarer seg. For min del er det ingen som helst grunn overhode *oppgitt* Jeg har det i grunnen mer travelt enn noen gang - noe som jo egentlig er litt naturlig når man i tillegg til seg selv har fått en tredjemann i familien som skal følges opp. Når man på jobb i tillegg finner ut at man skal legge en mengde kveldsmøter m.m. på mørke høstkvelder - før man kommer opp i den travle førjulstida - ja, da går det litt over alle støvelsskaft. Møter her og møter der, møte i barnehagen (som jeg selvsagt må møte på siden jeg var glup nok til å bli utpekt som foreldrerepresentant - å holde kjeft svarer seg har jeg lært...), jobb, jobb og atter jobb. Kombinert med søvnproblemer og sykt barn er det kanskje ikke rart at kroppen min nekter å samarbeide. Det endte i total kollaps torsdag, etter tre dager med "doble skift". Jeg møtte friskt opp på jobb tross svimmelhetsanfall og kvalmebølger, og måtte gi meg etter en snau time.... *flau* Endte opp hjemme i sengen hvor jeg sov tre timer før jeg klarte å dra meg opp igjen, fremdeles ikke i storform. Fredag begynte dagen på samme måte, med unntak av svimmelheten, men det gikk gradvis over til det bedre. Ja, før hodepinen satte inn da.... Hodepine og barn som sover og spiser minimalt - det var natta i natt. Og likevel klarer jeg å drasse poden med meg ut på avtalt juleshopping med min mor... Mangler ikke noe vesentlig inne i hodet mittjeg, nei.... Her snakker vi "kalvevett" i klartekst. Man skulle nesten tro jeg klarte å ta hintet når kroppen min produserer stressreaksjoner i masservis *korka*

Om noen lurer så er dette en liten forklaring på hvorfor bloggen min ligger litt dau om dagen. Den andre vesentlige forklaringen er at jeg i det skjulte holder på å forberede årets julekalender, eller: årets bloggekalender. Den blir av typen fotrelling med en del pr dag, og foreløpig har jeg skrevet for en dag eller to. Jeg gjør det mest for min egen del - det er så koselig å gå tilbake å lese siden. Men det er hyggelig om andre får gleden av den også. Jeg må bare klare å vinkle fortellingen dithen at den fenger!

Så, hodet mitt er opptatt på litt andre fronter, kan man si. Og det er egentlig så fullt av stressende bomull at det kanskje er like godt at ikke alt kommer på trykk her *fnise*

Foruten alt dette kan jeg jo oppdatere med at vi har fått brev fra sykehuset om at poden er "prioritert" til allergitesting før mars 2008, hehe.... Ingen skal skryte på seg at ting går fort unna, nei. Og i og med at han for øyeblikket er pottetett i brystet/nesen/renner i øynene igjen, så blir det ikke til at vi tester en uke uten forebyggende medisiner heller med det første. Så det blir vel litt Wait and see her, tenker jeg...

Mer om arv, tuter og trakter

For å fortsette litt på temaet arv, så må jeg jo bare trekke frem og studere litt sannsynligheten for at Didimannen og jeg skal produsere flotte eksemplarer av den kvinnelige art. I lang tid har jeg pest mannen litt på at vi må finne et jentenavn som er brukendes. Jeg har hatt mange fine, sære og morsomme forslag (Florence Tamara falt visst ikke helt i smak. Ikke Rosina Mandarina heller, visst...), men mannen har insistert - på samme måte som han også har insistert på at magarusket er ei jente (han tok jo alle forhåndsregler på alvor og trodde dermed at det hele var satt...) - på at han skulle finne jentenavnet denne gangen siden jeg vant navnekonkurransen sist.... *oppgitt* Å vinne betyr i denne sammenhengen at jeg hadde det navnet på topp-fem-lista vår som gikk av med seieren... Han glemmer dermed at tre av navnene på den lista var hans forslag.

Iallefall. Min kjære insisterte plutselig på at om det nå var en jente så skulle hun kalles opp etter svigermor. Greit nok det, om ikke svigermor hadde hatt et nuuudeliiiig navn på B - en bokstav som dekker hele en kvart side i navneboka da det er den frykteligste bokstaven å finne navn på *grumf* Forstå meg rett: det finnes nok mange ok navn på B, men for meg er det et sammensurium av "gammeltantenavn", 70-tallsnavn eller "europeiske prinsessenavn"!! Jeg vil nok aldri komme til å kalle min datter Beatrix Rullegardenia Tatjiana, om du skjønner...

Vel, vel... For en ukes tid siden kom vi i havn med et fint (*sjokk*) jentenavn på B. Og jeg var faktisk i ren ekstase! For meg betyr navnet at man i samme øyeblikk får noe å kalle magarusket (type Jens-Betty da man jo ikke vet om det er en gutt eller jente...), og for meg gjør det det hele plutselig litt mer ekte. Jeg gikk for meg selv og mumlet det nyfunnede jentenavnet om og om igjen, og forestilte meg hvordan det hele ble om det virkelig var en jente der. Jeg til og med tillot meg å titte litt på nusselige kjoler i ministørrelser *drømme, drømme*

Når det kommer til arvelighet, så er det et faktum at det jo er mannens bidrag som bestemmer kjønn. I min familie har alle mine søstre født flertall av gutter mens min bror har fått jentene ;o) I min manns familie har man farens 5 brødre og min svigermors to sønner. Svoger har klart å produsere litt av hvert, og vi har altså èn gutt. Skal man regne sannsynlighet ut fra dette, så har nok min svigerfar rett når han snakker om sin slekts gutte-gener *ler* (Det skal dog sies at hans brødre har et overtall av jenter, så man skal vel aldri si aldri).

På fredag troppet vi da altså opp hos gynekologmannen (som er en helt utrolig mann! Makan til oppfølging! Jeg tror nesten jeg elsker den mannen bittelitt *fnis*), mannen fullt overbevist om at vi skulle få en titt på lille B. Da gynekologen spurte om vi ville vite kjønn, svarte Didimannen umiddelbart JA!, som om det var snakk om å gifte seg på nytt *knis* Jeg - svak som jeg er - gav etter og lot mennene råde rommet. (Har altså ikke det minste å gjøre med min nysgjerrige natur, jeg hadde glatt klart å gå ut derfra uten å vite det *lang nese*).

Sjelden har jeg sett mannen mer flat i fjeset som da gynekologen pekte ut et bittelite mannlig kjønnsorgan. Jeg ble et øyeblikk mer fasinert av mannens forvirrede "tuller du?!" enn av skjermen, og en skikkelig fnisete følelse kom over meg da jeg triumferende sa; "Ha! Det var det jeg sa!" Sannheten er nemlig at guttenavnet var klart allerede før 12 uke og at jeg - som sist - aldri helhjertet klarte å finne et jentenavn (før mannens forslag da). Innerst inne visste jeg nok av dette dreide seg om nok en tass.... ;o) Og mannen har bittert fått bite i seg sin påståelighet når han måtte innrømme sin feilgjetting for sin svigerinne, som dermed vant en god del gratis arbeidstimer fra min beskjemmede mann....

Denne lille - for mannen overraskende - hendelsen var nok til at han kom med følgende kommentar i bilen etterpå; "jaja, vi får satse alt på en jente på tredje forsøk da" ;oD
Tro om ikke mannen har lyst på en liten prinsesse innerst inne, ja *gliser*

Arvelig belastet.

Ja, så kom dagen da. Som jeg egentlig innerst inne har ventet litt på. Ikke bare fordi poden har vært så ofte syk. Neida, mine bange anelser om at mine egne dårlige gener skulle videreføres har forfulgt meg fra den vakre julidagen da jeg først så antydningen til liv i de to blå.

Når man selv har sin første møte med elveblest som 3 mnd gammel baby (joda, på 70-tallet var det ikke så mye mer enn det man måtte være for sine første smakebiter av "vanlig" mat), og husker deler av barndommen som en svært prikkete affære (=julefeiringen i sin sedvanlighet...), så er det nært å forvente at det ikke ender med noe så kjedelig som at "det har jeg vokst av meg". Neida, det er mer nærliggende å tro at man i fortsettelsen kan si "Nei, det har jeg gitt videre til barna mine"....

Som forhenværende (fantastisk nok) "peser" og "prikkeplaget" så har jeg en lang liste "Kan/må/bør, og kan kanskje hjelpe". Det meste er på ett eller annet tidspunkt utprøvd, og man lærer fort at f.eks. det å gnure fjeset dypt ned i myk dyrepels aldri er et lurt triks. Å spise seg overmett på klementiner en times tid før man skal i juleselskap er heller ingen glup idè - iallefall ikke om man ikke har kløestillende i nærheten.... Man vet også at mye av det som førte til prikker som barn ofte fører til mavevondt i voksen alder. Klementiner blir med andre ord neppe noen favorittfrukt her i gården....

Man lære seg også fort å gjennkjenne tegn på allergier hos andre. Få kan lure en allergiker med "det går bra, jeg er bare litt trøtt" når man kommer tuslende ut av toalettet med hovne og røde øyner. At man ikke har grått avsløres av den rytmiske snufsingen fra en rennende nese.

En liten pode med hvesende pust og sinte anfall pgs pustevansker kan heller ikke lure en tidligere "peser". Man tar seg nemlig i å forsøke å puste for vedkommende, samt kjenne den ekle følelsen av kvelningsfornemmelser når man sitter der og lytter etter hvert eneste åndedrag. Å avfeie en tidligere astmatisk mor som "overhysterisk" er derfor også til liten nytte....

Nå skal det sies - svart på hvitt - at poden her i huset ikke ennå har fått konstantert astma helt og fullt. Vi har fått konstantert "sannsynligvis astma", noe som har gitt oss medisiner på utprøving samt innkallelse til allergitesting. Alt pga mors tidligere helsetilstand. Så får tiden vise. Om han har det. Om han vokser det av seg. Om han slipper billigere unna enn sin forelder - tross dårlige gener....

Klager fra en gravid surpomp!

Det er noe med å være gravid som bare enkelt og greit ikke alltid er greit - jeg mener: stort sett er det kjempekoselig å gå sånn og ruge på et annet liv, men det finnes også negative sider som mange bare føyser av og påpeker at "man er jo iallefall gravid!" og "det er da ingen sykdom å gå gravid". Og neida, det er det stort sett ikke. Men hør nå...

Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.

Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....

At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...

At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*

Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*

Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...

Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*

Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.

Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.

Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!

I`ve been tag`d!!

Javel, Bobbis! Here I go....

YOUR ROCK STAR NAME: (first pet & current car):
Snowball Sharan
YOUR GANGSTA NAME: (fav ice cream flavor, favorite cookie):
Chocolate Chocolate Chip ;oD
YOUR "FLY Guy/Girl" NAME: (first initial of first name, first three letters of your last name):
Sesel
YOUR DETECTIVE NAME: (favorite color, favorite animal):
Black horse (høres nå vitterlig ut som mitt indianske navn, spør du meg *ler*)
YOUR SOAP OPERA NAME: (middle name, city where you were born):
Nils Sand
YOUR STAR WARS NAME: (the first 3 letters of your last name, first 2 letters of your first):
Selse
SUPERHERO NAME: (2nd favorite color, favorite drink put "The" first):
The blue soda
STRIPPER NAME: (the name of your favorite perfume/cologne, favorite candy):
Sterilan Cuba (Neppe en stripper av den mest populære typen *knegg* Høres litt veeeel slitt og halvshabby ut...)
WITNESS PROTECTION NAME: (mother's & father`s middelname):
Daniel Hux

Trøtt, utfordret og overrasket!

Her i huset har vi tøffe dager for tiden. Husets minste beboer har nemlig bestemt seg for å vise at han har en egen vilje. Og hvor han har fått staheten sin fra er oss et evig mysterium, for verken svigermor eller min mor mener å huske at noen av foreldrene var av typen "staere enn ti ville esler" allerede i halvannetårsalderen....

Den største kampen går for øyeblikket ut på at småen gjerne vil dele seng med mamma og pappa. Og ingenting er vel deiligere enn å ligge å "snøggle" seg med småen i senga om morgenen :oD Å få to iskalde føtter stukket opp i trynet kl 03.58 om natta er ikke fullt så deilig. Å ikke kunne skifte stilling i løpet av natta fordi man har en stykk nesetipp gnurt inn i ryggen er heller ikke det beste, må jeg innrømme. Når bekkenet har begynt å krangle så vet også mor at om ikke lenge vil hun trenge all den plass hun kan få i senga - som for anledningen vil bli støffet full av dyner, puter og diverse. At lillebrøster skal få tøff læring med verden allerede i magen, i form av viltre spark både hist og her mens mamma sover, kan vel heller ikke være særlig greit vil jeg tro. At mamma og pappa heller ikke kan ha sine sedvanlige pratestunder, kosestunder og latterkuler på kveldene fordi poden sover er slett ikke ideelt. Så her må det harde mottiltak til....

Harde mottiltak vil i denne settingen bety at Poden MÅ sove i sin seng enten han vil eller ikke - noe som selvsagt er grøde for podens trang til å vise viljestyrke for tiden. Hyling i inntil to og en halv time når mor og far aller helst vil slappe av etter en lang dag, er et naturlig resultat. Hyling på rundt en times tid et par ganger på natta er også resultatet. Og en sliten mor og far som knapt henger sammen i liminga er heller ikke uvanlig. Småirriterte foreldre som nesten biter hodene av både hverandre, poden og andre irritasjonsmomenter er også heeeeelt naturlig.

For å si det rett ut: jeg er dønn sliten! Og jeg har liten energi til annet enn å eksistere for tiden, langt mindre ha et nettliv foruten om det jeg må gjøre IRL... Så om noen savner meg: her er forklaringen.

Ellers har Didimor vært på kurs siden sist. Et litt sånt alternativt selvutviklingskurs, kan man vel kalle det. Og den viktigste læringen man fikk på det kurset var: skal du lære å utvikle intuisjonen din, så må du begynne å bruke fantasien *s* Heldigvis har jeg alltid hatt et "rikt indre liv" (som man så fint kaller det) så akkurat det var ikke mitt største problem. Og jeg har lært at de inntrykk jeg ofte får inni hodet mitt stemmer. Og det var en supermotivasjon for å utvikle meg videre ;o) Jeg har virkelig fått en utfordring å jobb videre med, og muligens blir det nytt kurs allerede i februar.

Sist men ikke minst så overhørte jeg nettopp mannen i følgende telefonsamtale med en eller annen bekjent:
M: ja, vi skal jo ha en liten til nå da...
M: Ja, kona har jo lyst på enda en til, men vi får se hvordan det blir. Det er jo ikke så lett å planlegge. Vi er jo heldige som snart har to. Ikke alle som opplever at det går så greit.
M: Nei, jeg er jo heller ikke fremmed for tanken på å prøve på en til.

*sjokk* Vil det si at jeg har fått ham på gli?!? :oD O`lykke!! Kanskje jeg faktisk får oppfylt drømmen om tre barn til slutt!

Men la oss nå ta ne om gangen, og en trassperiode før vi tar den avgjørelsen..... ;o)

...for better and for worse....

Jeg vet ikke om jeg skal se på meg selv som sær eller normal. Det vil si - på mange områder er jeg nok sær og på andre er jeg nok supernormal *s*. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er mitt syn på ekteskapet....

Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...

Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.

På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...

For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.

Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.

Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.

Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....

En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?

Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?

Rema 1000 - et farlig sted?

For kun et par måneder siden ringte jeg til min svigerinne og traff en heller oppskaket kvinne i telefonen. Jeg husker ikke lenger grunnen til at jeg ringte, og det ble i grunnen grundig overskygget av hva min svigerinne hadde å fortelle. "Vet du, Didi, i går skjedde det meg noe skikkelig ille...." Det er rart hvor mange personlige katastrofer man klarer å innbilde seg på grunn av et sånt utsagn, og jeg kan love at ingen av mine fantasier kunne måle seg med det hun i sannhet kunne fortelle....

Min svigerinne skulle kun en kort tur ned på sin nærbutikk, Rema 1000, for å handle inn et par ting til en forestående begivenhet. Glad og fornøyd memoriserte hun handlelisten i hodet mens hunlåste bildøren og bega seg den korte veien over p-plassen til butikkens inngangsdør. Av en eller annen grunn ble hun var en fremmed mann som befant seg på andre siden av gata - ca en ti meters avstand fra henne selv. Hun snudde seg i samme øyeblikk som mannen, med blikket rettet direkte mot henne, holdt frem en pistol og siktet på henne. "Nå dør jeg", rakk hun å tenke før..."klikk" "klikk" Mange underlige tanker på at dette ville hun ikke, hun hadde mye igjen å leve for, barna, mannen og en visshet om at nå er det over, rakk å fare gjennom henne. "klikk" "klikk". Hun snudde seg bort etter første klikket, krøp sammen for å bli mer usynlig og provosere minst mulig. "klikk" "klikk". Mannen gikk uforstyrret videre.

Det er skremmende at slikt kan skje i en liten forstadsbydel til en relativt stille og rolig by. Det viser på et underlig vis at holdningen til, respekten til, andre mennesker er...blitt annerledes.

Følgende lesning fra VG-nett i dag gjør ikke denne tanken mindre skremmende (for spesielt interesserte kan også lokalavisens artikkel være interesant). Merkverdig nok så er også den forulykkede i denne hendelsen en bekjent av meg.

Jeg er veldig glad for at Rema ikke er min nærbutikk. Tror jeg. Og jeg vet ikke om jeg drister meg til å handle der med det første. Så får heller det enkle vike for det trygge, i en periode.

Høstferie

Mens andre sitter og sliter seg ut på jobb, koser Didi-familien seg hjemme sammen :oD Det vil si - det er ikke mye vi har vært hjemme denne siste uka, i går og i dag er visst unntaket. Men for å gjøre en lang historie lenger, så skal jeg fortelle litt om ukas opplevelser til nå.

For mange herrens år siden hadde det seg sånn at Didi utforsket storbylivet ved å leke student. Dette medførte blant annet at hun ble "hengende igjen" i Tigerstaden i noen år etter hjemflytting, enkelt og greit pga sosialt liv og kjæresterier. Dette medførte igjen at Didi har en hang til å digge å feriere i hovedstadens eksosbefengte gater. Høstferien var ikke noe unntak.

Turen gikk over fjellet en solfylt dag, og selv om mageinnholdet humpet ubehagelig til tider var det en tur fylt av vakker natur og lite barneskrik fra den ellers så "midt i trassalderen"-grinete ungen. At mor og far tilbrakte halve turen hver i baksetet hjalp jo definitiv på.

Mange, mange timer senere annkom Didifamilien en koselig liten rødmalt stue i utkanten av en heller liten by (tettsted?) et sted på østlandet. I døra stod en glad frøken og inne løp vesener på 4 føtter i skytteltrafikk mellom "nyinnflytterne" og de gode kjente menneskene. God mat (himmel for en oppvarting! Ingenting å si på matlaginga der i huset, nei!), deilig seng, lang tur i vakre omgivelser m.m. kan lett betegne resten av helga. Didimannen forlot stedet med ønske om større og bedre tv, Didi med en viss etterleving av en durabelig hodepine som dessverre også vertinnen fikk et sterkere møte med (er det det som kalles kjemi? hehe...), en ny veske og full av gode opplevelser.

Turen gikk så videre inn til Tigerstaden hvor en lang og god tur fra Majorstua til Oslo S var inkludert. God mat på Burger King ble fortært (hvor vi også kom like etter at en av byens mer tvilsomme innbyggere nettopp hadde frarøvet en spisende sin dyrbare veske. Så man kan vel forestille seg Didis klamring til sin egensydde, bleiefulle håndveske....), før vi tuslet oss videre og fant bilen. Det skal dog også nevnes at Didis lenge oppskrytte "Oslo-shopping" begrenset seg til en ny mobiltelefon, av typen Nokia, som var en hjertelig hån til Telenors "vi sender deg en ny telefon om du opprettholder abbonementet" *blæh* (Syns den ventetiden på et halvt år - uten så mye som en lyd - burde vært nevnt under den samtalen).

Min snille (tidligere kun nett-)venninne hadde lovet oss middag, seng og lek med Bertemor for Poden, og turen gikk et lite øyblikk østover. Didis veikjennskap kombinert med Didimannens manglende retningssans var direkte fatalt, og det må ærlig innrømmes at vi havnet en god halvtime for langt før vi rotet oss inn på mer riktige veier. Alle veier fører heldigvis til Rom, og etter en liten stund var vi innstallert i min venninnes Rom-melige leilighet. Poden og Bertemor gikk en smule amok overfor hverandre etterhvert - tror det var en befrielse for ham å treffe noen på sin egen størrelse (selv om forrige verters firbente kompis fikk god kjennskap til Podens "gnureklemming" og litt høylytte lek, hehe... Ikke rart vovsen valgte å gjemme seg bort etterhvert ;) ). Får-i-kål ble fortært sammen med nystekte vaffler, før senga ropte høylytt!

Min venninne kommenterte at Bertemor nok kunne være litt voldsom overfor andre barn. Neste morgen fikk vi vel grundig bekreftet at Poden her i huset går de fleste andre en høy gang. Bertemor løp fortvilet omkring med en smokk i munnen og en i hver hånd, med Poden spurtende etter i "kosemose"-modus. Hehehe... Han skremte vettet av snuppa, i god mening da...

Ny shoppingrunde på kjøpesenter ble etterhvert foretatt. Didi var ikke bare LITT stolt da gårsdagens kartlesing fikk en durabelig oppreising i form av at vi kjørt rett på første forsøk. (Notat til seg selv: å ha med kart kan faktisk være en god idè neste gang....) Utbyttet denne gangen var en smule større, tilbud på ullklær til Poden og vinterstøvletter på supertilbud var kjærkomment. Det skal dog nevnes at Poden hadde sin livs kjekkeste dag i kjøpesenterets lekepark - med faren på slep... Mamma fikk utløp for shoppetrangen og vindusshoppingen. Og alle tre fikk fylt magene på Dolly Dimpels....

Tilslutt kom tiden da det var på tide å snu snuten mot siste stoppested. Besøk hos "sprekkeferdig vordende tobarnsmamma" med familie var forestående. Den sprekkeferdige tok i mot oss mens hun hang opp spurveballer utenfor leiligheten. Etter en tur til nærbutikken ble Didimannen satt til å lage middag mens Sprekkeferdige og Didi falt om i dype samtaler over bulende mager. Fangsten for undertegnede her ble en pose klær å vokse inn i i tiden som kommer. Den vordende pappaen og barnet i huset kom hjem til Podens store begeistrelse. Nok en likeverdig å leke med! Juhu! :oD Snuppa var ikke fullt så populær øenger da hun la beslag på Didimannens fang og Poden ble skøvet bort. Da kom jammen poddeleppa frem, gitt!

Etter nok en deilig ettermiddag (kveld) i hyggelig og givende selskap var det på tide å sette kursen hjemover. Grunnet jobb ble det en kortere tur enn vi hadde lyst til, med kortere tid til gode venner. Men det BLE iallefall tid til å være med dem, alle sammen!

Turen hjemover gikk greit. Litt glatt over fjellet, litt overtrøtte og mye halvsoving i baksetet, men hjem kom vi. Fulle av gode opplevelser. Fulle av inntrykk. Fulle av godhet og glede over å ha så mange fantastiske mennesker i livene våre.

Og det skal også nevnes at Didimannen i dag har ommøblert stua her, og at det før "nesten solgte" stereoanlegget igjen har kommet til sin rett. Han fant - merkelig nok - en knapp på baksiden som ikke hadde blitt oppdaget før, og VIPS! Der virket det igjen! Nå troner tv`n (den gamle, vel og merke, men det spares nok til større og flottere...) og anlegget på hedersplass i stua, Poden har fått større boltreplass og konemor kan se sine kjære mens hun taster - uten å måtte bøye seg rundt et digert tv.... Så noe godt kom det da ut av turen, hehe...

Litt sårt og alternativt

I helga var den O`store årlige begivenheten kommet hvor mine søstre og jeg tok turen til storbyen for å leve litt med i våre felles, litt sære, interesser... Vi har nemlig hatt en tradisjon på å besøke Alternativmessen sammen, så sant vi får det til å passe alle sammen. I år var vi 3/4 som rottet oss sammen i folkemengden der inne. Det er deilig å tilbringe tid sammen med mennesker som man deler så masse med. Man kan skravle og le i timesvis!

Ene søsteren min lider av en viss shoppoholiker-tendens, og "krambuene" på messa er et yndet mål. Hun saumfarte bodene etter et "scoooop" og kom hjem med poser og veske full. Min andre søster lukter litt forsiktig på det alternative og var bittelitt nysgjerrig på mye av det utstillerne kunne by på. Sjamanisme, healing, håndanalyse, naturprodukter, (kornsirklene manglet i år...,) og tarotkort side om side med mindre "nifse" ting som luftrensere, massasjestoler og utdannere av soneterapeuter og tankefeltterapeuter. Min søster ramlet etterhvert innom en dame som drev med automatskrift, litt nysgjerrig på hva dette innebar. Mine forsøk på å få henne til å ta aurabilde fnøs hun litt oppgitt over, men da jeg selv fant en fyr som testet ens healerevner, tok aurabilde og drev med automatskrift angret hun seg ihjel på at hun hadde gått innom automatskriftdama. Vel, jeg har ikke de helt store healerevnene, tror jeg - jeg kan sikkert utvikle dem, men jeg er mer kald enn varm i hendene (kaldt er åndelig kontakt, sa mannen, varmt er healerevner) *ler* Stort sett er jeg fornøyd dersom jeg kan klare å utføre healing til hjemmebruk, kombinert med den "opplæring" i fotsone til hjemmebruk jeg har fått av fotdama(hun liker ikke å loppe meg for penger, hehe...). Min søster derimot, som endte med å besøke healermannen også, har sterkere healerevner enn han som demonstrerte det - noe han nesten gikk ut av seg selv for å få henne til å forstå ;o) Håper hun finner mot til å bruke evnene sine!

Mitt store ønske om å oppleve et medium "live" gikk også i oppfyllelse :o) Jeg er supernysgjerrig på hvordan disse mediumene utfører sine "seanser" og var nesten i ekstase over å oppdage at "spiritistisk storseanse" stod på programmet over foredrag. Jeg dro min ene, og mer skeptiske, søster med meg inn - pysete for å gå dit alene. Det ble en både morsom og interessant affære. Det kom mange "ånder" til mediumet, og jeg ble overrasket over hvor mange som fikk gleden over å møte noen som hadde "krysset over". I og med at jeg tror på "noe mer" enn at vi dør og blir til jord fasinerer tanken på at man kan kommunisere over "grensene" meg noe enormt. Og det var spennende å se hvordan det kan gjøres. Selvsagt måtte jeg jo også være en av de heldige som fikk "besøk" :oD Det som vi identifiserte som min oldefar kom gjennom for å fortelle meg at jeg må begynne å sette mine ønsker foran alle andres. Jeg har litt lett for å utsette mine egne ønsker til fordel for andre, mente han, og traff i grunnen midt i smørøyet... Du må sette deg selv på agendaen, var budskapet - slutte å drømme om pilgrimsreiser til Himalaya og heller faktisk gjøre dem!! "Reis avgårde, sett deg ned og betrakt en lama som tusler rundt og nyt livet!" Jeg lurer enda på hvordan mediumet kunne vite at Himalaya befinner seg i mine drømmer (Nepal er et "må nås"-mål i livet mitt) og at jeg syns peruanske lamaer er kule *fnise* Han traff som sagt en spiker kontant, og jeg kunne (flaut nok) kjenne visse tårer som presset litt på. Han nevnte forøvrig visse hormonbølger og lurte på hva i all verden det var for noe *flire* Vel...jeg har da ofte nok spurt meg selv om det samme. Tendensen til å leve for mye etter andres pipe og nyte livet for lite gjør dessverre at jeg stresser mer enn jeg koser meg, og derav humørsvingninger à la Tsunamier....

Mannen med automatskrifta var i grunnen inne på noe av det samme. "La dine store forpliktelser ligge litt og tenk gjennom hva du ønsker av livet. Viktig å stå litt på egne bein, og se at du allikevel er støttet av enorme åndelige krefter. Det skal også til en rydding i litt eldre følelsesskader, som bare kan dyttes vekk fra din vei med aksept og tilgivelse." *sjokk* Må innrømme at jeg blir litt satt ut når folk tar meg så inderlig på kornet, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det må være noe i denne alternative greia... Ble dog litt snurt over at ingen av dem belønnet meg for at jeg faktisk har kommet et lite stykke på veien både med hensyn til min følelsesmessige baggasje og min evne til å ha tro og gi meg selv støtte i egne valg. Ikke langt nok, virker det jo som... Min oldefar sa imidlertid at de er stolte over all den gode jobben jeg legger ned i å hjelpe andre mennesker. Det varmet iallefall!! Godt innsatsen min blir sett av noen ;o)

Nå har jeg igrunnen skrevet om mange ting som ligger meg tett inntil hjertet. Mye som "avslører" meg og på mange måter gjør meg sårbar. Noe jeg egentlig hater. Og dermed noe jeg sjelden åpner opp for. Ikke liker jeg egentlig å innrømme at jeg faktisk tror på mye rart (selv om jeg jo har blogget litt om dette før), i fare for å bli sett på som en rarietet. Og ikke liker jeg å innrømme, selv for meg selv, hva som er mine aller svakeste sider. Men nå har jeg gjort det. Og jeg håper det ikke slår tilbake på meg. Det var iallefall nyttig for meg å sette litt ord på ting.... Fordøye det litt, liksom.

En god venninne av meg beskrev meg en gang som en person med et "stålpanser". Hun har helt rett. De "eldre følelsesskadene" gjør meg litt tøff og "arrogant" utad, men det stemmer overhode ikke med hvem jeg er innerst inne. Jeg er ikke tøff, modig og ufølsom - tvert imot er jeg faktisk ekstremt sårbar, tar lett til tårer (dog ikke offentlig) og blir lett lei meg over andres "svik" - noe jeg bærer med meg som en usynlig sorg i evigheter. Min egen lille følelsesmessige baggasje.... Å la andre se min sårbarhet gjør meg, tror jeg, enda mer åpen for hugg. Og dermed har jeg stor nytte av å ha et panser som verken slipper noen inn eller egne følelser ut ;) Jeg antar det var det du mente...?

De har kanskje rett i at en oppryddning fortsatt må til. Men jeg skal iallefall rettmessig ha skryt for at jeg har tatt skritt i riktig retning. Både via "normale" kanaler og de litt mer alternative har jeg gradvis nærmet meg roten av mine egne problemer. At det ikke er nok for "dem" er jo tydelig, og jeg blir litt snurt over at jeg i deres øyne enda ikke er klar for å gå skrittet videre... *rekker tunge til lesende ånder i tilfelle de får dette med seg*

Jeg skal iallefall prøve. "Alle veier fører til Rom". Min er kanskje litt kronglete, og går litt i bakoversvinger som gjør den sinnsykt langdryg å gå innimellom. Men jeg trasker nå iallefall optimistisk i vei. En eller annen gang må jeg vel nå målet jeg skal? (Og jada, jeg husker at de sa jeg ikke skulle ta til takke med, men ønske litt mer for meg selv...) Jeg er da ikke en klatrende steinbukk for ingenting - det er sjelden jeg faller langflat (takket være min forsikring i stålpanseret?) og jeg klyver da gradvis oppover selv om jeg skraper meg til blods på kvasse steinsplinter innimellom. Hey, ho! Here I come! Og jeg skal forsøke å sette opp tempoet litt så godt jeg klarer...

Så får vi se om neste års messe kan bringe meg beskjeder som er litt mer fruktbare ;o)

(Og forresten - saaen min beskriver meg altså som en kreativ og litt skapende person. Ikke rart jeg har et stort behov for å skrible ned alt mulig rart, hehehe...)

Pratende mennesker

Min sønn har etter alt å dømme iallefall arvet ett trekk fra min side av familien. Han har det meste etter sin far; utseende, temperamentet (ifølge svigermor), kroppsbygning, m.m. Men det er en ting han nesten garantert har fått fra meg, og det er evnen til å utrykke seg uten ord.

Min far var i sin ungdom bosatt et år i Italia med familien sin. I ettertid har han dratt hele vår store familie med seg på rundreiser i det landet han da la igjen litt av sjelen sin i. Ikke overraskende gled vi nesten umerkelig inn i omgivelsene der nede. Fulle av gestikulering, mimikk og talende blikk var vi omtrent som lokalbefolkningen da vi slo oss ned i den lokal landsbybaren...

Jeg er ikke helt sikker på at denne unike talemåten stammer fra min fars ungdomspåvirkning, for min mor har i alle mine dager vært i besittelse av det jeg og søskene mine kaller "det onde øyet" ;o) Hun var alltid svært stillferdig i oppdragelsen av oss barna, egentlig. Mye foregikk med blikk og små kremt.... Og kom hun frem med "det onde øyet" gikk vi opp i retrett alle 5 og kjente skyldfølelsen skylle over oss (selv om vi i øyeblikket ikke var den hun rettet det mot...). Mange ganger i oppveksten fikk vi høre at vi var så veloppdratte (og det var vi), men sjelden la man merke til grunnen for det - nemlig vår mors strenge og bevoktende blikk. Man gjorde sjelden noe uten å søke godkjenning først. Og nå høres det kanskje ut som om min mor var usedvanlig herskesyk. Det var hun altså ikke. Men med 4 svært tette barn (og en bortskjemt etterpåklatt) var det nødvendig med en god del grenser for å klare å holde kontrollen.

Å overvære et selskap i vår familie selv i dag, kan være en seanse av de helt unike. Armer og bein som beveger seg i hytt og pine, meninger som forblir usagt men likevel oppfattet og latter som sitter løst. Vi er svært samkjørte på det meste, og det må være spesielt å observere for en utenforstående. Til og med hanen i høneflokken er en mester i non-verbale utrykk, og mye av kommunikasjonen går via å tolke hverandres kroppspråk.

Så til sakens kjerne. Min lille pode har allerede, i en alder av halvannet år, fått godt rykte på seg for å gjøre seg forstått uten å ytre mer enn et eneste tydelig ord (hei!). Han nikker og rister på hodet, peker og gestikulerer, og babler i vei. Og om man ikke forstår, så tar han deg i hånda og leier deg dit hen at det er lettere å forstå hva han vil. Hvem kan vel mistolke ham når han står med kosehund og smokk og rister i trappegrinda fordi han vil ned i seng? *treig mamma som ikke gidder legge poden* Eller når han er sulten og leier deg til kjøleskapet? Og når man åpner kjøleskapet så peker og babler han mens han nikker eller rister på hodet til det man foreslår som føde. Til og med barnehagen er imponert *stolt*

I dag morres hadde vi en sånn seanse. I går var mamma litt dårlig, så dagen ble tilbrakt hjemme. Utpå dagen var mamma så oppegående at poden fikk gå i den åpne barnehagen og leke litt (så mamma kunne sitte litt fredfullt i en sofa i stedet for å forsøke å engasjere en aktiv krabat....). Så da mamma foreslo, i dag morres, at han skulle i barnehagen - da nikket han ivrig så smokken vippet. "Og så skal mamma på jobben sin", fortsatte den optimistiske mammaen. Poden ristet engasjert på hodet. "Jo," sa mamma, "Du skal i barnehagen og mamma på jobben sin". Poden ristet igjen på hodet og dro mamma bort til vinduet og pekte ned på den åpne barnehagen *ler* Mamma kunne jo være med i barnehagen om man bare gikk dit *s* Smart gutt! ;oD

Så, som man forstår så har poden ikke travelt med å lære seg kunsten å snakke. Enkelte ord, som Lys, melk og bil har man hørt uttalt en enkelt gang og så aldri mer. "Tytti" (smokken) gråter han etter når han er trøtt og lei, og "Nei" er et ord han bruker hyppig (dog uttalt Ei!). Ellers er det helst ord som MØ! (jada, vi bor på landet) og Busse (pusen) som har dukket opp den siste tiden, og ingen av dem kan sies å ha en stor betydning når det kommer til å gjøre seg forstått i det daglige...

Trenger vel ikke påpeke at jeg ikke tror min lille, vakre snakker flytende når han er to - han har jo slett ikke behov for det ;o)
(Samtidig er jeg sikker på at han sitter inne med et drøss ord som kommer trillende når han finner det for godt!)

Det er vel heller ikke nødvendig å fortelle at mine familiemedlemmer sjelden misforstår podens budskap ;)

Ensom majestet

Jeg er alene i huset!! :oD
Har faktisk ikke hukommelse til å huske sist det skjedde, så dette er et aldri så lite stort øyeblikk. Jeg er faktisk alene hjemme de neste 12-18 timene *glis* Mannen er på langtur med sin far og poden er hos sin farmor på overnatting. O`lykke!

Et lite skår i gleden er det at jeg skal på jobb om en liten time.... Så det blir i praksis ikke så mange timene alene jeg virkelig får nyte. Men:

Nå skal denne lille dronninga i eget palass snart legge seg i badekaret og nyte tilværelsen! Tenk; et langt varmt bad!! Hvor lenge er det ikke siden jeg kunne unne meg det? :o) Og i morgen skal jeg sove lenge! Virkelig kose meg i senga og nyte å ikke bli vekket verken av et ekstra lite vesen i senga eller mannens ubetenksomme tramping i etasjen over. For en lykke!!

Så skal jeg heller tåle at grunnen til den uventede friheten skyldes at jeg skal på jobb. De timene flyr forhåpentligvis fort. Så kan jeg komme hjem til tomt hus og nyte litt nettilgang og en beleilig sjokolade før jeg kryper under (to) dyner og pledd.

Ha en strålende fredag folkens!

A-4 familien nærmer seg.

For å oppdatere litt på forrige innlegg, så har vi nå fått ny takst på huset, takst på bilen og ny sum på lånet....

Min kjære husbond har flere ganger den siste tiden erklært at han er sjeleglad jeg "trumfet gjennom" huskjøp da jeg gjorde det. Som den økonomi-kontrollfriken han er, så var det jo både nifst, skummelt og en smule uansvarlig å kjøpe hus da, når "husprisene var så høye" *ler* Vel, de ordene har han nok gremmet seg over i ettertidens prisauke. Sannheten er at, nettopp fordi jeg insisterte på at jeg ikke likte å bo i hans (og hans eks`ens) hus og ville kjøpe noe sammen, så sitter vi i dag på en prisøkning på 1,1 mill! Den hadde kanskje også vært høyere om han hadde gitt etter med det samme ;) (Men da er vel sannsynligheten for at vi hadde endt opp nettopp her minimal!)

Jeg kan vel kanskje si at det var jeg som var litt mer skeptisk da vi for 4 år siden kjøpte oss ny, dyr bil. Jeg så vel den gang for meg at en mer familievennlig bil ville vært mer gunstig enn det en gubberød 150 hesters med skinnseter (og stort bagasjerom, vel og merke), som kostet 40 tusen mer enn vi hadde tenkt, ville være i lengden (og merk dere at jeg hadde rett på det punktet, hehe...). Vel, vi endte opp med å kjøpe det som viste seg å være drømmebilen - for oss to iallefall. Da vi ble tre viste det seg at mine tidligere forbehold hadde vært riktige nok... At sikkerhetsselene var for korte til de fleste bakovervendte bilseter og at det som passet selene gjorde passasjersetet til et sant mareritt ble fort nok sannheten. At bagasjerommet videre ikke akkurat er ideelt til inn- og utløfting av barnevogn kan heller ikke stappes under et bilsete. Likevel har vi innfunnet oss med det meste så lenge vi tross alt kunne beholde drømmebilen. Men med nok et "avskum" på vei ut i verden, så kan ikke sanheten fornektes lenger. Og heldigvis anskaffet vi oss ikke "familiebilen" før nå. Nå har vi nemlig mulighet til å kjøpe familiebilen med stor F. Og drømmebilen? Den bidrar heldigvis med en tredjedel av kjøpesummen ;o)

Med Familiebil, hus med 4 soverom og snart 2,5 barn (Andungen er jo tross alt bare delvis vår) kan man trygt si at vi sitter forankret i A-4 tilværelsen som aldri før *lattermild* Bare de som kjenner meg vet at jeg nok ikke er så A-4 som det tilsynelatende kan se ut som. Men, på den andre siden, hvem er vel egentlig det?! ;o)

Biler, penger, søvn og jobb

Her i huset er det ikke så veldig mye som skjer i grunnen. Derfor skjer det ikke mye i bloggen heller. Det er liksom ikke så mye som er verdt å ofre ord på *s* Og når jeg har lyst til å skrive i bloggen, så er jeg så sliten at jeg ikke makter der.

Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)

I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*

Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.

Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!

Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!