Situasjon mellom undertegnede og 1 stk 6 klassing helt i slutten av siste arbeidsøkt i dag:
6kl: Vet du at du aldri kan klø i pannen?
D: Eh...hæ? *klør meg demonstrativt i pannen*
6kl: Jaaa...ikke sånn! Men vet du at du aldri klør i pannen? Sånn som du klør på nesen eller i hårbunnen...
D: *tenker* Nei, det gjør jeg faktisk aldri.
6kl: (med et triumferende smil) Nei, der ser du!
D: *grubler* Tro om det er fordi man har færre sanseceller der....? *grubler videre resten av dagen*
6kl: Og du?
D: Ja?
6kl: Hvorfor trekker folk opp skuldrene når de sukker tungt? Man trenger ikke trekke opp skuldrene for å trekke pusten dypt inn! *demonstrerer*
D: *ler* Nei, du, det vet jeg ikke.... Alt det rare som befinner seg inni hodet ditt....! ;o)
6kl: Ja. Jeg er litt sånn....filosof *stolt*
Og jeg gjentar: alt det rare som kan befinne seg inni et lite hodet sånn midt på lyse dagen! Himmel! Barn er rare dyr....
Tuesday, September 11, 2007
Monday, September 10, 2007
Spooky...
Jeg har i lenger tid visst at det muligens spankulerer en drøvtyggende ku rundt i stua mi. Det vil si - den avdøde sjelen etter en *ler* Det er iallefall det jeg påstår dersom noen spør - vi bor jo tross alt på gammel landbruksjord, og så mye annet burde ikke befinne seg her. Det var iallefall det jeg tenkte - helt til de begynte å grave i nabolaget...
Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.
Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*
Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*
Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...
Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...
Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.
Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*
Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*
Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...
Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...
Saturday, September 08, 2007
Surmuling og skrekkscenarier
Akkurat nå sitter jeg her og surmuler. Surmuler for en barnslig og tullete grunn. Men jeg surmuler med stolthet og mener selvsagt at jeg har all verdens gode grunner for å gjøre nettopp det *barnslig*
At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)
Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....
Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*
Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....
At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)
Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....
Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*
Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....
Monday, September 03, 2007
Høstgruff
Ute er det høst. Skyene gråter og trærne er så triste at de mister alt løv og blir stående aldeles nakne igjen. Det er kaldt. Kaldt inn til margen.
I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.
Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.
Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...
Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...
Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)
I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.
Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.
Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...
Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...
Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)
Thursday, August 30, 2007
Døden tramper over jord
Døden
tramper over jord.
Svinger sin sabel
over oss som her bor.
Ubarmhjertig
plukker han ut sin neste.
Ljåen høvler
over livene til de fleste.
Dype spor
lager merker i livet.
Det som lot godhet
og kjærlighet spire.
Ingen rettferd
i hvem han lar falle.
Bare en sår og hard
påminnelsen til oss alle.
Sårbare
er vi alle som en.
Han vil uomtvistelig ramme oss
en etter en.
Døden
kan ingen trosse.
Intet håp, ingen tro
ingen kjærlighet kan ham stoppe.
Mine tanker er i dag hos en familie som mistet sin lille engel. Det finnes ingen ord som kan dekke den sorgen de nå går i møte. Ingen rettferdig forklaring på hvorfor nettopp de ble rammet. Bare et uendelig digert sår. Og minnet om et barn som rakk å berøre så mange.
Hvil i fred lille gutt. Jeg håper du har fred, og ingen smerter, der du er nå. Jeg håper du venter på dine kjære når de en dag kommer din vei. Størst av alt er kjærligheten - du bragte den frem i så mange av oss mens vi håpte for deg og din familie.
*gråter*
tramper over jord.
Svinger sin sabel
over oss som her bor.
Ubarmhjertig
plukker han ut sin neste.
Ljåen høvler
over livene til de fleste.
Dype spor
lager merker i livet.
Det som lot godhet
og kjærlighet spire.
Ingen rettferd
i hvem han lar falle.
Bare en sår og hard
påminnelsen til oss alle.
Sårbare
er vi alle som en.
Han vil uomtvistelig ramme oss
en etter en.
Døden
kan ingen trosse.
Intet håp, ingen tro
ingen kjærlighet kan ham stoppe.
Mine tanker er i dag hos en familie som mistet sin lille engel. Det finnes ingen ord som kan dekke den sorgen de nå går i møte. Ingen rettferdig forklaring på hvorfor nettopp de ble rammet. Bare et uendelig digert sår. Og minnet om et barn som rakk å berøre så mange.
Hvil i fred lille gutt. Jeg håper du har fred, og ingen smerter, der du er nå. Jeg håper du venter på dine kjære når de en dag kommer din vei. Størst av alt er kjærligheten - du bragte den frem i så mange av oss mens vi håpte for deg og din familie.
*gråter*
Saturday, August 25, 2007
Hunder og tenners gnissel
Noen sitter kanskje og lurer på hvordan fortsettelsen på barnehagestarten virkelig ble, så her kommer en liten oppsummering. Det ble nemlig ikke så aller verst. Dag nr 3 begynte like tragisk som dag 2, med ekstrem hylgrining så fort mamma gjorde tegn til å ville gå. Vel...mamma gikk tappert ut og ble stoppet like utenfor av ei i barnehagen som lurte på om vi ikke skulle vinke i vinduet før jeg gikk. Listet med stille bort til vinduet og tittet bekymret inn - akkurat tidsnok til å se at min fantastisk tapre lille gutt fikk stukket "bissevovven" (en myk liten hund han har sovet med siden han var baby) i sine utstrekte hender. Mammas lille triks med å legge igjen Bissevoven synlig for personalet med et "legger denne igjen her i tilfelle dere trenger den...", idét hun snek seg ut dørene, virket med glans! Personalet, som har en hel haug med ting oppi hodene sine med barnehagetilvenning av 14 ettåringer og 5 toåringer, hadde nemlig ikke oppfattet oppfordringen dagen før om å stikke til ham hund og smokk dersom han gråt (dvs - smokk hadde de husket). De var overlykkelige over å ha funnet en "avknapp" på min lille skjønne, for så fort han fikk kosen sin i hende var sirenen skrudd av! Så hver gang småen kom på at mamma var borte og ble litt grinete, så fant de frem "avknappen" og lot ham kose litt med tryggheten til han følte seg bedre. Så gikk det meste på skinner. Og da mamma kom - nesten løpende - inn portene, så hadde ikke poden tid å bli med hjem *ler*. Først skulle han jo grave i sanden, så skulle han leke med ballen, så skulle han.... ;o) Heldigvis har mamma god tid når hun først har kommet seg dit poden er, så vi kan vente litt. Dessuten er det godt å se at han trives. Og da gjør det ikke noe om middagen blir litt forsinka.
Dag nr 4 ble veldig lik dag nr 3. Og da jeg kom for å hente og poden satt fint plassert ute sammen med barn og personale og hadde piknik. Da lettet en liten tåke fra hjertet mitt :o) Han storkoste seg! Ikke gråt han når han så meg, og ikke hadde han tid til å bli med hjem da heller, hehe... (Fredagen var han forøvrig syk og hjemme med pappaen, så den var nok super!)
Jeg antar det blir noen dager til med litt syting når jeg går. Men snille damene i barnehagen har lovet meg at bissevovven og smokken ikke blir fjernet før han viser tegn til å føle seg trygg. Så da har vi nok noen uker til på oss...og da trenger han sannsynligvis ingen hund uansett ;)
Så får mamma heller overleve at Bissevovven var en gave fra pappas eks (som er en hyggelig dame, forøvrig, men ikke akkurat trenger å bli Podens "favorittante".... *lol*)... ;o)
Dag nr 4 ble veldig lik dag nr 3. Og da jeg kom for å hente og poden satt fint plassert ute sammen med barn og personale og hadde piknik. Da lettet en liten tåke fra hjertet mitt :o) Han storkoste seg! Ikke gråt han når han så meg, og ikke hadde han tid til å bli med hjem da heller, hehe... (Fredagen var han forøvrig syk og hjemme med pappaen, så den var nok super!)
Jeg antar det blir noen dager til med litt syting når jeg går. Men snille damene i barnehagen har lovet meg at bissevovven og smokken ikke blir fjernet før han viser tegn til å føle seg trygg. Så da har vi nok noen uker til på oss...og da trenger han sannsynligvis ingen hund uansett ;)
Så får mamma heller overleve at Bissevovven var en gave fra pappas eks (som er en hyggelig dame, forøvrig, men ikke akkurat trenger å bli Podens "favorittante".... *lol*)... ;o)
Monday, August 20, 2007
Seperasjonsangst i blomst!
I dag var det barnehagestart for lille Didibert. Mor kjørte avgårde til åstedet etter en rolig start på morningen (far måtte visst sykle i dag, ja, slik at småen og mamsen kunne ha en deilig og sen oppstandelse). Det var ikke fritt for at sommerfuglene romsterte litt ekstra rundt nedi vomma til gamlemor - også av andre grunner enn dem i forrige innlegg, selv etter en god frokost. Tenk - lillegutt er så stor at han skal være borte fra mamma og pappa hele 6 timer hver dag! *dåner*
Entréen inn i barnehagelivet gikk strålende. Mamma hang klærne fra seg i garderoben, puttet på tøfler på små føtter og bar knøttet inn i den O`store og skremmende lekeavdelingen i barnehagen. Og det gikk ikke lenge før småen hadde kastet seg over lekene og var fraværende på denne kloden (de hadde jo BILER, må vite! ;oD ). Det vil si, etter et par omganger med "se, mamma, jeg fant en..." hvor han sjekket om mammaen fulgte med, eller kom stabbende bort med "skatten" sin - så kunne han leke selv etterpå.
Optimistisk, og ikke så rent stolt av sin enestående og unikt flinke gutt (han er jo helt FANTASTISK flink til å leke selv, ikke sant?!? ;o) ), fulgte mamma barnehagepersonalets oppfordring om å ta en "kopp kaffe" (eller te for oss som ikke er tørre bak øra...) inne på kjøkkenet bak lukkede dører. "Dette går jo over all forventning", tenkte mammaen da minuttene gikk og småen fremdeles ikke hadde satt på tåkeluren. Ikke før tenkt, så gjort.... "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL" En liten, tårevåt gutt kom til syne i døråpningen sammen med en barnehageansatt som forsikret om at "mamma er rett her"....
Og når poden så var vist inn til "det hemmelige rommet" så var det jammen gjort. Da fikk ikke mamma sitte mer enn i ti minutter før småen måtte inn og sjekke tilværelsen (og aller helst skulle han vel ha undersøkt skuffer og skap ned til minste detalj også, men der var mamma kjapp på avtrekkeren, gitt! Og det kan vel ikke stikkes under en kjøkkenstol at det meste av den gjenværende tiden ble tilbrakt på gulvet på lekerommet - for mor også...). Til og med lunsjen ble slukt i en skitfart i fare for at mor på mystisk vis, enda han kunne se meg hele tiden, skulle bli oppslukt av det fremmede gulvet og forsvinne ut i intet.... Jammen noe å være stolt av, ja... *gremmes av tidligere forhåpninger*
Nå skal det dog nevnes at poden sov 13 timer natt til i dag, og at snuen - etter en omgang super-nyseserie - begynte å renne hos ham i ti-tiden. Muligheten for at de gjenværende tilvenningsdagene blir omgjort til sykedager - og at mannen, til min arbeidsgiver store glede, må ta resten av tilvenningen torsdag og fredag - er tilstede. Dagen i morgen vil vise utviklingen. Det er jo heller ikke mer enn 13 dager siden MMR-vaksina ble satt *gruble*
Mor kan likevel ikke fornekte at hun gruer seg litt til fortsettelsen, selv om erfaringen jo viser at det somregel går godt til sist.... ;o)
Entréen inn i barnehagelivet gikk strålende. Mamma hang klærne fra seg i garderoben, puttet på tøfler på små føtter og bar knøttet inn i den O`store og skremmende lekeavdelingen i barnehagen. Og det gikk ikke lenge før småen hadde kastet seg over lekene og var fraværende på denne kloden (de hadde jo BILER, må vite! ;oD ). Det vil si, etter et par omganger med "se, mamma, jeg fant en..." hvor han sjekket om mammaen fulgte med, eller kom stabbende bort med "skatten" sin - så kunne han leke selv etterpå.
Optimistisk, og ikke så rent stolt av sin enestående og unikt flinke gutt (han er jo helt FANTASTISK flink til å leke selv, ikke sant?!? ;o) ), fulgte mamma barnehagepersonalets oppfordring om å ta en "kopp kaffe" (eller te for oss som ikke er tørre bak øra...) inne på kjøkkenet bak lukkede dører. "Dette går jo over all forventning", tenkte mammaen da minuttene gikk og småen fremdeles ikke hadde satt på tåkeluren. Ikke før tenkt, så gjort.... "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL" En liten, tårevåt gutt kom til syne i døråpningen sammen med en barnehageansatt som forsikret om at "mamma er rett her"....
Og når poden så var vist inn til "det hemmelige rommet" så var det jammen gjort. Da fikk ikke mamma sitte mer enn i ti minutter før småen måtte inn og sjekke tilværelsen (og aller helst skulle han vel ha undersøkt skuffer og skap ned til minste detalj også, men der var mamma kjapp på avtrekkeren, gitt! Og det kan vel ikke stikkes under en kjøkkenstol at det meste av den gjenværende tiden ble tilbrakt på gulvet på lekerommet - for mor også...). Til og med lunsjen ble slukt i en skitfart i fare for at mor på mystisk vis, enda han kunne se meg hele tiden, skulle bli oppslukt av det fremmede gulvet og forsvinne ut i intet.... Jammen noe å være stolt av, ja... *gremmes av tidligere forhåpninger*
Nå skal det dog nevnes at poden sov 13 timer natt til i dag, og at snuen - etter en omgang super-nyseserie - begynte å renne hos ham i ti-tiden. Muligheten for at de gjenværende tilvenningsdagene blir omgjort til sykedager - og at mannen, til min arbeidsgiver store glede, må ta resten av tilvenningen torsdag og fredag - er tilstede. Dagen i morgen vil vise utviklingen. Det er jo heller ikke mer enn 13 dager siden MMR-vaksina ble satt *gruble*
Mor kan likevel ikke fornekte at hun gruer seg litt til fortsettelsen, selv om erfaringen jo viser at det somregel går godt til sist.... ;o)
Friday, August 17, 2007
En bråsving i neste retning
Det er rart hvordan livet innimellom tar svinger man langt fra forventer. Mitt liv er intet unntak i så måte, og de siste dagene har gitt meg en bråvåkning jeg trengte til de grader.
Det er jo ingen hemmelighet at jeg har grudd meg til å begynne på jobb igjen etter fødsels- og omsorgspermisjonen min. Det er vel heller ingen hemmelighet at grunnen skyldes miljøet på jobb + dårlig relasjon til en sjef som dessverre er elendig på personalsaker. Det var derfor en stor overraskelse å komme tilbake på jobb og oppdage at kollegaene mine virkelig mente at de var glad for at jeg er tilbake! Det er ubeskrivelig godt å oppdage at jeg har støtte i kollegaene mine og at jeg ikke er alene om å reagere på lederstilen til sjefen vår. Det er også godt å oppdage at de virkelig ønsker meg i arbeid i sine "sfærer" og at jeg er blitt reknet med i planene for året som kommer.
Det blir jo litt spesielt å sitte å planlegge og ha lyst til å jobbe der når jeg for bare en uke siden sendte søknad på ny jobb.... Og det er rart å oppdage at jeg faktisk vil være der jeg er, at jobben gir meg mye igjen og at det er der jeg skal være en stund til...
Det som kanskje gjør at hele seansen får en litt ironisk og - for min del - komisk vri er jo det faktum som bare jeg selv har vært eier av i en uke på jobb. En ikke helt etter planen men likevel planlagt sak som gjør at jeg innimellom nesten både forsnakker meg og må flire taust med tanke på. Det er nemlig ikke alltid ting tar så lang tid som man tror. Og det er tydelig at livet innimellom bestemmer seg for å ta over og gi mennesket overraskelser når de egentlig har begynt å tenke i andre retninger...
Lørdag for en liten uke siden, før jeg fant ut at jeg faktisk har savnet jobben min, ble det nemlig klart at enda et lite vesen er på vei inn i Didiheimen. I motsetning til Didiberten min, som tok sin tid, har Nestemann bestemt seg for - til Didimannens store ergrelse ("Hæ?! Var dette hele prøvetiden vi skulle ha?!?") - å klore seg fast etter kun to ussle prøveperioder....!
Så, mens mine kollegaer planlegger i mengdevis alt som skal skje til våren, så sitter jeg med en liten gledesfanfare i magen og tenker lattermildt "vel, da er ikke jeg her lenger - hehe..." ;oD
Det er jo ingen hemmelighet at jeg har grudd meg til å begynne på jobb igjen etter fødsels- og omsorgspermisjonen min. Det er vel heller ingen hemmelighet at grunnen skyldes miljøet på jobb + dårlig relasjon til en sjef som dessverre er elendig på personalsaker. Det var derfor en stor overraskelse å komme tilbake på jobb og oppdage at kollegaene mine virkelig mente at de var glad for at jeg er tilbake! Det er ubeskrivelig godt å oppdage at jeg har støtte i kollegaene mine og at jeg ikke er alene om å reagere på lederstilen til sjefen vår. Det er også godt å oppdage at de virkelig ønsker meg i arbeid i sine "sfærer" og at jeg er blitt reknet med i planene for året som kommer.
Det blir jo litt spesielt å sitte å planlegge og ha lyst til å jobbe der når jeg for bare en uke siden sendte søknad på ny jobb.... Og det er rart å oppdage at jeg faktisk vil være der jeg er, at jobben gir meg mye igjen og at det er der jeg skal være en stund til...
Det som kanskje gjør at hele seansen får en litt ironisk og - for min del - komisk vri er jo det faktum som bare jeg selv har vært eier av i en uke på jobb. En ikke helt etter planen men likevel planlagt sak som gjør at jeg innimellom nesten både forsnakker meg og må flire taust med tanke på. Det er nemlig ikke alltid ting tar så lang tid som man tror. Og det er tydelig at livet innimellom bestemmer seg for å ta over og gi mennesket overraskelser når de egentlig har begynt å tenke i andre retninger...
Lørdag for en liten uke siden, før jeg fant ut at jeg faktisk har savnet jobben min, ble det nemlig klart at enda et lite vesen er på vei inn i Didiheimen. I motsetning til Didiberten min, som tok sin tid, har Nestemann bestemt seg for - til Didimannens store ergrelse ("Hæ?! Var dette hele prøvetiden vi skulle ha?!?") - å klore seg fast etter kun to ussle prøveperioder....!
Så, mens mine kollegaer planlegger i mengdevis alt som skal skje til våren, så sitter jeg med en liten gledesfanfare i magen og tenker lattermildt "vel, da er ikke jeg her lenger - hehe..." ;oD
Tuesday, August 14, 2007
Dødens engasjement
En tanke slo meg i går da jeg lå i senga og liksom skulle sove. Det er dessverre ofte da tankene mine ramler inn - til min store frustrasjon. Iallefall, denne kvelden sirklet tankene mine rundt det barnet jeg har linket til tidligere - et lite barn som er sykt og muligens ikke blir frisk igjen. Dette barnet har engasjert en hel mengde mennesker, noe jeg syns er veldig hyggelig igrunnen.
Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.
Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?
At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."
Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?
Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.
En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....
Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?
Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?
*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*
Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.
Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?
At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."
Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?
Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.
En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....
Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?
Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?
*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*
Monday, August 13, 2007
Bomull i øra...
Som vanlig på en travel mandag - en helt vanlig hverdag - så går timene i ett og forsvinner som dugg for sola. Bomullsskyene på himmelen flyr over horisonten så kjapt at man knapt rekker å ense dem før sola står på vippekanten og mørket kommer smygende over bergnabben i øst...
Det er i et sånt øyeblikk fruen i huset rister noe bomull ut av øra - man skulle tro det hadde fylt opp hele hodet, for ting som var så klare her for en dag eller to siden har nå krøpet så langt inn mellom ørene at det knapt kan oppdrives. "Du, kjære," sier hun litt lattermildt og forstyrrer hans dype konsentrasjon over Liverpoolssidenes siste oppdateringer. "Ja," svarer han med en smule småirritasjon i stemmen. Er det ikke typisk at fruen skal forstyrre når han for en gangs skyld har fått tilgang til datamaskinen (*rødme*). "Vi har visst bryllupsdag i dag, vi..."
Noe av bomullen må ha forsvunnet fra hodet hans (han har blitt sørpe forkjøla, dakars!) for stua er merkelig tom her jeg sitter, og på mobilen hagler det inn gratulasjoner fra hans familie *s*
Tro om han kan toppe den bryllupsdagsgaven jeg gav ham på forskudd på lørdag ;o)
Det er i et sånt øyeblikk fruen i huset rister noe bomull ut av øra - man skulle tro det hadde fylt opp hele hodet, for ting som var så klare her for en dag eller to siden har nå krøpet så langt inn mellom ørene at det knapt kan oppdrives. "Du, kjære," sier hun litt lattermildt og forstyrrer hans dype konsentrasjon over Liverpoolssidenes siste oppdateringer. "Ja," svarer han med en smule småirritasjon i stemmen. Er det ikke typisk at fruen skal forstyrre når han for en gangs skyld har fått tilgang til datamaskinen (*rødme*). "Vi har visst bryllupsdag i dag, vi..."
Noe av bomullen må ha forsvunnet fra hodet hans (han har blitt sørpe forkjøla, dakars!) for stua er merkelig tom her jeg sitter, og på mobilen hagler det inn gratulasjoner fra hans familie *s*
Tro om han kan toppe den bryllupsdagsgaven jeg gav ham på forskudd på lørdag ;o)
Saturday, August 11, 2007
Bulder og brak og sjarmerende småtroll
*BRAK*
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.
Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....
Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.
Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....
Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....
Thursday, August 09, 2007
Noen ganger blir ord fattige.....
Og mens det tikket inn den gledelige melding om familieforøkelse i nær familie i går, så blir hjertet mitt slitt i stykker over skjebnen til en annen familie og deres lille gullgutt! Noen ganger skulle jeg så gjerne ha kunnet trylle litt....
;`(
;`(
Wednesday, August 08, 2007
Litt om mitt
Det går mot nok en oppstart av et nytt jobbeår for min del. Det vil si: det går mot oppstart av 95% jobbing for første gang på nesten halvannet år, med unntak av de to ukene i juni hvor jeg jobbet 100% i sommerklubben.
Som noen sikkert må ha fått med seg, så var jeg ikke så inderlig glad i jobben min før jeg gikk ut i permisjon. Mye konflikter blant personalet, lite støtte fra overordnede og et arbeid hvor jeg i stor grad ennå famlet meg frem for å finne en bunn som både jeg og kollegaer kunne trives.... Å gå hjemme i et halvt år ekstra var strengt tatt ikke noen "fordi vi ikke har fått bhg-plass" slik det gjerne kunne uttales til fremmedfolk. Det var vel heller en fluktvei for å slippe å komme tilbake til et kaos jeg ennå ikke hadde rukket å savne.
Vel....det er rart med det. Til og med de verste steder og opplevelser kan få et visst rosenrødt skjær når man får litt avstand til dem. Jeg vet om flere som rister oppgitt og lettere sjokkert på hodene når de hører at jeg faktisk skal tilbake til "den" arbeidsplassen nå når permisjonen er over. Men...det hadde ikke vært meg om jeg ikke innerst inne håper på at tid har gjort ting bedre, og at menneskene innerst inne har et snev av noe godt i seg. Jeg ville vel strengt tatt ikke hatt noen grunn til å vende tilbake overhodet da - i og med at det er barnas godhet jeg jobber så intenst med å hente frem ;o) Og jeg tror - helt oppriktig - at kollegaer og overordnede har fått tid til å savne innsatsen min og virkelig se hvilken ressurs jeg er. Så gjenstår det bare å se da, om min ukuelige tro på det gode får seg en på pukkelen eller ikke....
Det blir på mange måter en underlig høst vi går i møte. Ikke bare begynner jeg på jobb igjen, men poden i huset må dermed introduseres til institusjonslivet. I morgen er den O`STORE DAGEN der vi skal på besøk i barnehagen for aller første gang. Jeg er egentlig ikke veldig redd for hvordan dette skal gå - med unntak av at de før nevnte to ukene i juni også medførte Småens første seperasjonsangst - siden han er supersosial og trives overalt hvor han kan leke. Jeg må innrømme jeg er mer spent på hvordan kombinasjonen "mamma jobber fullt og poden er sliten etter bhg" vil fungere når vi kommer igang. Sannsynligvis vil det faktum at "pappa har ny og mindre slitsom jobb" kanskje ha en positiv betydning i så måte, og vi krysser fingrene for at de gunstige arbeidstidene og feriene våre kanskje vil oppveie litt for tiden vi må overlate gullungen til andre.
I tillegg er det jo et uomtvistelig faktum at så fort vi her i huset begynner å tenke tanken om å reformere oss, så popper graviditetstestene over på blått i de mange hjem. For ikke å snakke om magene som popper. Ikke mindre enn to mager i vennegjengen popper ferdig i disse dager, og i dag kom den gledelige meldingen om at en familiær mage er en begynnende popp. Så er det bare å krysse fingrer for at den gjennstående poppende magen ikke popper før tiden, slik som sist, men holder seg poppende til termin. Hos oss er det foreløpig ingen popping av verken tester eller mager. Det beste vi kan påta oss er popping av gasser fra ymse inntatte bær-paier og ertebønne-momsing....
Ellers er det lite nytt å melde fra denne kanten. Ingen store nyheter som kan ta pusten fra de fleste. Ingen tanker av stort format så må skrives ned for å gi plass til nye. Bare et snev av sol og en sovende unge - til en spillende mammas glede!
Monday, July 30, 2007
Fake it
Nå når det går mot ny prøving for oss her i huset (det vil si - den "aktive prøvingen" blir stadig avbrutt av en som tydeligvis ikke har noe i mot å være enebarn, så vi får vel se da om det virkelig blir tid til noen aktiv prøving overhode *ler*), henger jeg meg mer og mer opp i gamle, kjente ord som IKM, EL, DPO og TR. Utad skal ikke prøvingen belyses så masse denne gangen (vi har jo tross alt et barn allerede, så presset er langt fra så stort denne gangen *puuuh* Ikke vits å øke folks forventning, eller...?), og når jeg går igang med jobb igjen nå i august blir det vel til at jeg må "fake" litt på både den ene og andre kanten. Det er vel ikke nødvendig å forklare sjefen min at det er nøye planlagt at jeg skal slippe å jobbe så lenge før neste permisjon, vel...?
Å fake EL er også en ting det ser ut til at jeg må begynne med. Ikke at jeg skal fake en EL sånn bokstavelig talt, men i og med at min kjære fikk prestasjonesangst bare jeg fant frem EL-testene (skulle bare sjekke at jeg fremdeles har EL. Er ikke så sikker på denne rare kroppen min etter alt jeg har lest gjennom tidene. Dessuten er det greit å vite omtrent når jeg har EL, ikke sant?) ser det ut for at jeg må tie stille om når det må skje og rett og slett heller forføre min kjære i kjent stil. Så får vi håpe at han ikke henger seg opp i at jeg er ekstra ivrig en gang eller to i måneden, hehe...
Det er ikke bare på prøverfronten jeg for tiden er opptatt av faking. Det er jo en kjent sak at jeg har vært i det store utland og handlet meg fattig på fake`a merkeklær. Jeg er egentlig ikke en person som bryr meg det minste om hvilke klesmerker jeg viser verden når jeg kler meg. Jeg går like gjerne i sparkjøp-klær som Levis, og blant favorittbutikkene mine finnes blant annet Lindex og Popin (store, greie størrelser *glise*) som vel ikke akkurat kan beskyldes for å levere klær i Hollywood-klasse, hehe...
I min barndom møtte jeg mange fordommer i forhold til klær og merker. Jeg var vel den eneste som gikk i hjemmesydde klær, og den eneste som gjennom barneskolen kun eide en eneste Levis-bukse. En av "ulempene" ved å ha stor familie var kanskje nettopp det at vi ikke fikk det nyeste og hotteste, men jeg vil fremdeles aldri har byttet det med de verdiene jeg fikk med meg i plassen for det. Da jeg var 13-14 er det vel godt mulig at jeg gjerne ville gjort det. Det var mang en gang jeg gråt bitre tårer fordi jeg virkelig ønsket meg å "passe inn". Og det var ikke lett når favorittmerkene i klassen var av typen Lacoste og H2O, merker min mor ikke engang visste eksisterte.
Det er med en viss ironi og boblende latter jeg derfor - for første gang i mitt liv - i sommer har gått til innkjøp av en Lacoste-trøye, med akkurat den passe snobbete kragen og iøyefallende krokodillen som jeg i mine yngre dager skjelte misunnelig etter. T-skjorta er kjøpt av den enkle grunn at jeg trenger noen nøytrale plagg til bruk på jobb (jeg har enda ikke glemt den uheldige episoden da jeg troppet opp med samme bukse som en av ungdommene..... Jeg tror den stakkars jenta aldri helt kom over sjokket. Og buksa hennes så jeg aldri igjen. Ikke veldig kult å komme i samme klær som den gamle, biske klubbarbeideren, nei *s*). Og da jeg så ble anbefalt disse fake skjortene som etter sigende også skal være av god kvalitet, ja - da slo jeg like godt til. Med en liten latter godt skjult nederst i strupa, og tilsynelatende svært interessert i trøyene, kjøpte jeg meg en skjorte som jeg aldri i livet hadde trodd jeg noensinne skulle komme til å bære. Og det er med latteren rungende inne i hodet mitt jeg skal gå ut i verden å vifte med et krokodillemerke som er sydd 3mm for langt ned. Det er komisk å tenke på at noen kan mista meg for å virkelig bruke en masse penger på en trøye bare for merkets del, og det morer meg at jeg selv vet at den kostet en brøkdel av prisen - til tross for at den er av god kvalitet og ser riktig så ekte ut. Jeg kommer til å bære den med et ironisk smil, og fake min snobbethet med et snev av komikk....
Når jeg tenker på trøya jeg har kjøpt, så innser jeg også at jeg ikler meg en image som gjør at folk i stor grad fortsetter å ta feil av meg som person. Samtidig liker jeg maskeradespillet med å lure folk med klærne jeg bærer. Hvem skulle tro at denne reinspikka "klassisk og enkelt"- bitcha her egentlig er en hippi in disguise og mer goth-fasinert enn man skulle tro både ved andre og tredje og femtiende blikk? Å fake min egen personlighet er noe jeg ikke bare er dreven i, men som jeg også finner en viss fasinasjon i. Kun de som kjenner meg godt, vet hvem jeg egentlig er, tror jeg :o)
Så, mens sommeren faker en ekte høst, og høsten og kulden faktisk nærmer seg med stormskritt. Da kaster jeg min fake merkeskjorte og kryper inntil min kjæres varme kropp for å fake en EL som forlengst er forbi....
Livet er herlig! :oD
Å fake EL er også en ting det ser ut til at jeg må begynne med. Ikke at jeg skal fake en EL sånn bokstavelig talt, men i og med at min kjære fikk prestasjonesangst bare jeg fant frem EL-testene (skulle bare sjekke at jeg fremdeles har EL. Er ikke så sikker på denne rare kroppen min etter alt jeg har lest gjennom tidene. Dessuten er det greit å vite omtrent når jeg har EL, ikke sant?) ser det ut for at jeg må tie stille om når det må skje og rett og slett heller forføre min kjære i kjent stil. Så får vi håpe at han ikke henger seg opp i at jeg er ekstra ivrig en gang eller to i måneden, hehe...
Det er ikke bare på prøverfronten jeg for tiden er opptatt av faking. Det er jo en kjent sak at jeg har vært i det store utland og handlet meg fattig på fake`a merkeklær. Jeg er egentlig ikke en person som bryr meg det minste om hvilke klesmerker jeg viser verden når jeg kler meg. Jeg går like gjerne i sparkjøp-klær som Levis, og blant favorittbutikkene mine finnes blant annet Lindex og Popin (store, greie størrelser *glise*) som vel ikke akkurat kan beskyldes for å levere klær i Hollywood-klasse, hehe...
I min barndom møtte jeg mange fordommer i forhold til klær og merker. Jeg var vel den eneste som gikk i hjemmesydde klær, og den eneste som gjennom barneskolen kun eide en eneste Levis-bukse. En av "ulempene" ved å ha stor familie var kanskje nettopp det at vi ikke fikk det nyeste og hotteste, men jeg vil fremdeles aldri har byttet det med de verdiene jeg fikk med meg i plassen for det. Da jeg var 13-14 er det vel godt mulig at jeg gjerne ville gjort det. Det var mang en gang jeg gråt bitre tårer fordi jeg virkelig ønsket meg å "passe inn". Og det var ikke lett når favorittmerkene i klassen var av typen Lacoste og H2O, merker min mor ikke engang visste eksisterte.
Det er med en viss ironi og boblende latter jeg derfor - for første gang i mitt liv - i sommer har gått til innkjøp av en Lacoste-trøye, med akkurat den passe snobbete kragen og iøyefallende krokodillen som jeg i mine yngre dager skjelte misunnelig etter. T-skjorta er kjøpt av den enkle grunn at jeg trenger noen nøytrale plagg til bruk på jobb (jeg har enda ikke glemt den uheldige episoden da jeg troppet opp med samme bukse som en av ungdommene..... Jeg tror den stakkars jenta aldri helt kom over sjokket. Og buksa hennes så jeg aldri igjen. Ikke veldig kult å komme i samme klær som den gamle, biske klubbarbeideren, nei *s*). Og da jeg så ble anbefalt disse fake skjortene som etter sigende også skal være av god kvalitet, ja - da slo jeg like godt til. Med en liten latter godt skjult nederst i strupa, og tilsynelatende svært interessert i trøyene, kjøpte jeg meg en skjorte som jeg aldri i livet hadde trodd jeg noensinne skulle komme til å bære. Og det er med latteren rungende inne i hodet mitt jeg skal gå ut i verden å vifte med et krokodillemerke som er sydd 3mm for langt ned. Det er komisk å tenke på at noen kan mista meg for å virkelig bruke en masse penger på en trøye bare for merkets del, og det morer meg at jeg selv vet at den kostet en brøkdel av prisen - til tross for at den er av god kvalitet og ser riktig så ekte ut. Jeg kommer til å bære den med et ironisk smil, og fake min snobbethet med et snev av komikk....
Når jeg tenker på trøya jeg har kjøpt, så innser jeg også at jeg ikler meg en image som gjør at folk i stor grad fortsetter å ta feil av meg som person. Samtidig liker jeg maskeradespillet med å lure folk med klærne jeg bærer. Hvem skulle tro at denne reinspikka "klassisk og enkelt"- bitcha her egentlig er en hippi in disguise og mer goth-fasinert enn man skulle tro både ved andre og tredje og femtiende blikk? Å fake min egen personlighet er noe jeg ikke bare er dreven i, men som jeg også finner en viss fasinasjon i. Kun de som kjenner meg godt, vet hvem jeg egentlig er, tror jeg :o)
Så, mens sommeren faker en ekte høst, og høsten og kulden faktisk nærmer seg med stormskritt. Da kaster jeg min fake merkeskjorte og kryper inntil min kjæres varme kropp for å fake en EL som forlengst er forbi....
Livet er herlig! :oD
Sunday, July 29, 2007
Bokorm
Mer enn én gang i mitt liv har jeg fått ordene "bokorm" og "lesehest" slengt etter meg der jeg gikk, dypt konsentrert, med nesa i en bok. Jeg sluker bøker som spaghetti og har en uvane med å ikke klare å legge bøkene fra meg når jeg først begynner - til mine omgivelsers store ergrelse. Dersom jeg uheldigvis kommer i fare for virkelig å legge dem fra meg, så mister jeg tråden og boka blir høyst sannsynlig aldri ferdiglest.
Som jeg har nevnt er det ikke bare, bare for mine nærmeste når jeg hengir meg til mine elskede ords verden. Jeg mister fullstendig oversikt over tid og rom. Leser på senga, leser på do, leser når vi er midt i en film, i bilen, i flyet, med barnet på fanget....ja, strengt tatt: jeg leser!
De siste årene har livet mitt blitt mer og mer travelt. Jeg har mer å henge fingrene i enn før, og jeg jobber mye og har hodet fullt av jobb når jeg ikke er der. Når jeg er hjemme syns jeg egentlig det er ganske ok å synke hjernedød ned i en stol og hengi meg til filmens verden, eller sitte her og mygle inne på et eller annet forum for den del. Bøker har blitt sjeldnere og sjeldnere del av mitt liv - til min store sorg, og min kjæres mulige glede. Men, når det er ferie - DA har jeg pleid å pløye fra perm til perm i et par eksemplarer!
Fjorårets sommer gikk med til å forsøke å tilpasse seg tilværelsen som mor, og bøker var mildt sagt det siste jeg tenkte på i 30 graders varme med en polvott hengende i puppen... Jeg var egentlig mest opptatt av å overleve - både varmen og det nye livet mitt - og overskudd til å leve meg inn i en annen verden eksisterte ikke. Spenningen var derfor stor før denne sommerens ferie på om jeg ville kunne finne tilbake til min o`store kjærlighet: lesingen. Det er ikke enkelt å se for seg at man skal ha tid til å sette seg ned med en bok når man har en overaktiv ettåring i hus. Livet mitt består stort sett i å fotfølge Tarzan og sørge for at han ikke tar livstruende sjanser (greit å være i nærheten når han tråkker ut i dypt basseng eller løper ut i veien, om dere skjønner...), eller herper noe som er "off limits". Å se for seg i forkant at sommeren skulle vies til den sedvanlige "Wallander"-krimen var med andre ord ikke enkelt.
Å ligge på en solseng med nesen dypt nedgravt i en bok er det beste jeg vet! Og jammen ble det ikke mulig likevel. Jeg hadde jo ikke tenkt på at poden sover to timer hver dag, og at solen gjerne gjør at man sover enda litt ekstra. Jeg hadde ikke regnet med at vi skulle måtte sitte på hotellrommet mens han sov, være seg midt på dagen eller tidlige kvelder :) Lese fikk jeg iallefall gjort. Og snakk om å lese! Jeg stakk nesen laaaangt inn i boka og fikk den ikke løs før kvelden etter vi kom hjem. Det vil si....jeg fikk den egentlig ikke løs før for noen timer siden, for det lå selvsagt en ny bok klar her hjemme og ventet på meg ;oD Og for en herlig tilværelse!! To bøker på under to uker! Og enda kjenner jeg trangen til å hengi meg til nye litterære eventyr....
Om jeg kan lage meg et sommer-forsett (i motsetning til ett nyttårsforsett, mener jeg) så må det være å bruke mer av min tullete tv-/pc-/sy-/tøyse-tid på å glede meg selv med å lese en god bok. Så lenge jeg liker det så godt som jeg gjør, og så lenge jeg slapper så godt av og lever meg så inn i det jeg leser, så burde jeg gi meg selv denne muligheten i gave. En må jo ikke glemme å glede seg selv litt innimellom - livet går jo fortsatt fremover ;)
Som jeg har nevnt er det ikke bare, bare for mine nærmeste når jeg hengir meg til mine elskede ords verden. Jeg mister fullstendig oversikt over tid og rom. Leser på senga, leser på do, leser når vi er midt i en film, i bilen, i flyet, med barnet på fanget....ja, strengt tatt: jeg leser!
De siste årene har livet mitt blitt mer og mer travelt. Jeg har mer å henge fingrene i enn før, og jeg jobber mye og har hodet fullt av jobb når jeg ikke er der. Når jeg er hjemme syns jeg egentlig det er ganske ok å synke hjernedød ned i en stol og hengi meg til filmens verden, eller sitte her og mygle inne på et eller annet forum for den del. Bøker har blitt sjeldnere og sjeldnere del av mitt liv - til min store sorg, og min kjæres mulige glede. Men, når det er ferie - DA har jeg pleid å pløye fra perm til perm i et par eksemplarer!
Fjorårets sommer gikk med til å forsøke å tilpasse seg tilværelsen som mor, og bøker var mildt sagt det siste jeg tenkte på i 30 graders varme med en polvott hengende i puppen... Jeg var egentlig mest opptatt av å overleve - både varmen og det nye livet mitt - og overskudd til å leve meg inn i en annen verden eksisterte ikke. Spenningen var derfor stor før denne sommerens ferie på om jeg ville kunne finne tilbake til min o`store kjærlighet: lesingen. Det er ikke enkelt å se for seg at man skal ha tid til å sette seg ned med en bok når man har en overaktiv ettåring i hus. Livet mitt består stort sett i å fotfølge Tarzan og sørge for at han ikke tar livstruende sjanser (greit å være i nærheten når han tråkker ut i dypt basseng eller løper ut i veien, om dere skjønner...), eller herper noe som er "off limits". Å se for seg i forkant at sommeren skulle vies til den sedvanlige "Wallander"-krimen var med andre ord ikke enkelt.
Å ligge på en solseng med nesen dypt nedgravt i en bok er det beste jeg vet! Og jammen ble det ikke mulig likevel. Jeg hadde jo ikke tenkt på at poden sover to timer hver dag, og at solen gjerne gjør at man sover enda litt ekstra. Jeg hadde ikke regnet med at vi skulle måtte sitte på hotellrommet mens han sov, være seg midt på dagen eller tidlige kvelder :) Lese fikk jeg iallefall gjort. Og snakk om å lese! Jeg stakk nesen laaaangt inn i boka og fikk den ikke løs før kvelden etter vi kom hjem. Det vil si....jeg fikk den egentlig ikke løs før for noen timer siden, for det lå selvsagt en ny bok klar her hjemme og ventet på meg ;oD Og for en herlig tilværelse!! To bøker på under to uker! Og enda kjenner jeg trangen til å hengi meg til nye litterære eventyr....
Om jeg kan lage meg et sommer-forsett (i motsetning til ett nyttårsforsett, mener jeg) så må det være å bruke mer av min tullete tv-/pc-/sy-/tøyse-tid på å glede meg selv med å lese en god bok. Så lenge jeg liker det så godt som jeg gjør, og så lenge jeg slapper så godt av og lever meg så inn i det jeg leser, så burde jeg gi meg selv denne muligheten i gave. En må jo ikke glemme å glede seg selv litt innimellom - livet går jo fortsatt fremover ;)
Friday, July 27, 2007
Observasjoner fra en ferie
Siste ukas utenlandsopphold har fylt meg med følgende tanker:
# Å få en ettåring til å sove i vogn i 40 grader er ikke enkelt.
# Å bestille ekstra seng til poden når vi er ute og reiser er tull - gjett hvem som sover best i mamma og pappas seng uansett....
# Jeg tilhører fremdeles den delen av den norske befolkningen som kan gjenkjennes i syden fordi de inngår i kategorien "blåhvit hudfarge". Jeg tilhører også den delen av befolkningen som etter en dag i solen faller inn under kategorien "Småfet og rosa" (Les: gris (selv om jeg selv hardnakket påstår at jeg er mer lubben enn fet...). Heldigvis tilhører jeg også dem som etter dager med sår hud og tid i skyggen tilslutt får lønn for strevet i form av en gyllen hudfarge.
# De fylleste og mest høyrøstede voksne (40-åringene i dette tilfellet) på bussen fra flyplassen er fremdeles høyst sannsynlig nordmenn. (Og jeg må innrømme det vrir seg i meg når vedkommendes kvinnelige reisefølge må minne ham om at han blir vekket tidlig av barnet han skal dele rom med...! Ikke rart barnet satt i vår ende av bussen - lengst mulig borte fra det berusede reisefølget...)
# Nordmenn er beryktet for å være dårlige å prute. Og vi er det. Altfor snille og omtenksomme....
# Engelskemenn kan gjenkjennes i utlandet på det at de har sokker i sandalene - og aller helst har dratt dem så langt opp at det mest ser ut som knestrømper... Ser ut som om de er svært preget av årene i skoleuniform, om en forstår hva jeg mener med det.
# Å dra på ferie uten å lære seg pinkoden til telefonen medfører høyst sannsynlig at man må lete frem puk-koden når man kommer hjem...
# Det er fryktelig enkelt å bli smigret av sleske tyrkere som på gebrokkent norsk forteller deg at du har "sexy rompa" ;p (Men, bare så det er sagt liksom, så HAR jeg en ganske flott rumpe, altså *stolt*)
# Man BLIR brun med faktor 30 også, til og med om man ikke bytter til lavere faktor etter noen dager (slik enkelt påstår at man MÅ gjøre for å overhode få farge...).
# Tyrkia er kjent for pløsete magedansende kvinner. Men å tro at den amerkaniserte barbie-standarden på kvinner ikke også har nådd dette europeisk-asiatiske landet er å lure seg selv. De fleste lubbene kvinnene der nede er skandinaviske turister på all-inclusive-hotell, som spiser store deler av dagene og sprader selvsikkert rundt i bikini (mer eller mindre blåhvite og rosa) i sikker forvissning om at de "ikke skiller seg ut" (hvilket de da heller ikke gjør siden flesteparten av de andre kvinnelige turistene tilhører samme kategori kvinner *s*).
# 10 000 kvm basseng er STORT! Og det tar lang tid å komme seg rundt det hele. Å svømme gjennom hele bassenget er god trim, kan man trygt skrive under på...
# Vanntrim, som man kanskje forbinder med "trim for eldre" i et slitt varmtvannsbasseng, er visst svært populært når man drar på pakketur til syden. Om det skyldes effekten av trimmen eller det faktum at det ledes av smidige, 20-årige, lekkenbiskener som bøyer og tøyer seg foran solsengene på bassengkanten skal være usagt. Jeg oppdaget iallefall at til og med menn finner denne aktiviteten tiltalende...
# Å drasse poden med på babysvømming har hatt effekt! Ikke alle ettåringer som hopper fra 1 meter og klapper strålende av seg selv etterpå *ler*
# Tyrkisk mat, på samme måte som gresk og engelsk mat, blir neppe en av mine favoritter med det første. (Selv om det meste var spiselig. Kanskje med unntak av de å så lekre med dog lite søte kakene...)
# Uv-drakter er et funn! Poden er like melkehvit i huden som da vi dro, og mammaen har god samvittighet for ikke å ha utsatt ham for kreftfremkallende uv-stråler i sola :) På handlelista til neste sommer står blant annet uv-drakt i voksen størrelse som kanskje kan spare mammaens blåhvite - snart rosa - hud iallefall inntil grunnfargen er lagt.....
Og ellers var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur.... Nye klær til poden og pappaen i et år frem i tid er sikret. Mammaen har en lekker brunfarge å skryte av til alle som har hatt tidenes verste sommer her hjemme. Og én uke i varmen med en 1-åring var i grunnen akkurat passe - nøyaktig som vi tenkte. Ingen bitre tårer for å reise hjem allerede ;)
# Å få en ettåring til å sove i vogn i 40 grader er ikke enkelt.
# Å bestille ekstra seng til poden når vi er ute og reiser er tull - gjett hvem som sover best i mamma og pappas seng uansett....
# Jeg tilhører fremdeles den delen av den norske befolkningen som kan gjenkjennes i syden fordi de inngår i kategorien "blåhvit hudfarge". Jeg tilhører også den delen av befolkningen som etter en dag i solen faller inn under kategorien "Småfet og rosa" (Les: gris (selv om jeg selv hardnakket påstår at jeg er mer lubben enn fet...). Heldigvis tilhører jeg også dem som etter dager med sår hud og tid i skyggen tilslutt får lønn for strevet i form av en gyllen hudfarge.
# De fylleste og mest høyrøstede voksne (40-åringene i dette tilfellet) på bussen fra flyplassen er fremdeles høyst sannsynlig nordmenn. (Og jeg må innrømme det vrir seg i meg når vedkommendes kvinnelige reisefølge må minne ham om at han blir vekket tidlig av barnet han skal dele rom med...! Ikke rart barnet satt i vår ende av bussen - lengst mulig borte fra det berusede reisefølget...)
# Nordmenn er beryktet for å være dårlige å prute. Og vi er det. Altfor snille og omtenksomme....
# Engelskemenn kan gjenkjennes i utlandet på det at de har sokker i sandalene - og aller helst har dratt dem så langt opp at det mest ser ut som knestrømper... Ser ut som om de er svært preget av årene i skoleuniform, om en forstår hva jeg mener med det.
# Å dra på ferie uten å lære seg pinkoden til telefonen medfører høyst sannsynlig at man må lete frem puk-koden når man kommer hjem...
# Det er fryktelig enkelt å bli smigret av sleske tyrkere som på gebrokkent norsk forteller deg at du har "sexy rompa" ;p (Men, bare så det er sagt liksom, så HAR jeg en ganske flott rumpe, altså *stolt*)
# Man BLIR brun med faktor 30 også, til og med om man ikke bytter til lavere faktor etter noen dager (slik enkelt påstår at man MÅ gjøre for å overhode få farge...).
# Tyrkia er kjent for pløsete magedansende kvinner. Men å tro at den amerkaniserte barbie-standarden på kvinner ikke også har nådd dette europeisk-asiatiske landet er å lure seg selv. De fleste lubbene kvinnene der nede er skandinaviske turister på all-inclusive-hotell, som spiser store deler av dagene og sprader selvsikkert rundt i bikini (mer eller mindre blåhvite og rosa) i sikker forvissning om at de "ikke skiller seg ut" (hvilket de da heller ikke gjør siden flesteparten av de andre kvinnelige turistene tilhører samme kategori kvinner *s*).
# 10 000 kvm basseng er STORT! Og det tar lang tid å komme seg rundt det hele. Å svømme gjennom hele bassenget er god trim, kan man trygt skrive under på...
# Vanntrim, som man kanskje forbinder med "trim for eldre" i et slitt varmtvannsbasseng, er visst svært populært når man drar på pakketur til syden. Om det skyldes effekten av trimmen eller det faktum at det ledes av smidige, 20-årige, lekkenbiskener som bøyer og tøyer seg foran solsengene på bassengkanten skal være usagt. Jeg oppdaget iallefall at til og med menn finner denne aktiviteten tiltalende...
# Å drasse poden med på babysvømming har hatt effekt! Ikke alle ettåringer som hopper fra 1 meter og klapper strålende av seg selv etterpå *ler*
# Tyrkisk mat, på samme måte som gresk og engelsk mat, blir neppe en av mine favoritter med det første. (Selv om det meste var spiselig. Kanskje med unntak av de å så lekre med dog lite søte kakene...)
# Uv-drakter er et funn! Poden er like melkehvit i huden som da vi dro, og mammaen har god samvittighet for ikke å ha utsatt ham for kreftfremkallende uv-stråler i sola :) På handlelista til neste sommer står blant annet uv-drakt i voksen størrelse som kanskje kan spare mammaens blåhvite - snart rosa - hud iallefall inntil grunnfargen er lagt.....
Og ellers var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur.... Nye klær til poden og pappaen i et år frem i tid er sikret. Mammaen har en lekker brunfarge å skryte av til alle som har hatt tidenes verste sommer her hjemme. Og én uke i varmen med en 1-åring var i grunnen akkurat passe - nøyaktig som vi tenkte. Ingen bitre tårer for å reise hjem allerede ;)
Wednesday, July 18, 2007
Reisefeber...
Jeg er av den type mennesker som alltid har ting og tang klart for meg i ukesvis i forkant av en reise. Jeg trenger ikke pakke før dagen før fordi jeg allerede i dagevis har hatt klart for meg nøyaktig hva som skal ligge i kofferten. Det blir som regel kun få utskiftninger av innhold i siste liten, og jeg er kjent for å ha med meg "alt". Det går enda gjetord om mine "det har jeg med" når jeg fisker opp alt fra saks til ørepropper fra bagasjen.
Så hvorfor har jeg da nesten ikke sovet i natt? *gruble* Fordi jeg endelgi skal få se snev av sol denne sommeren? Fordi jeg skal reise på første langt-bort-ferie med Didiberten? Fordi jeg ikke ser frem til en hel natts reise og egentlig burde sovet som en stein i forkant....?! Og hvorfor i all verden har jeg vært plaget med de verste mareritt i lang tid, hvor jeg har sittet fanget i mørke jordhull og kjempet som en løvinne for mitt barn og min manns liv....? Mørke menn med store sabler har høvlet ned min tro på menneskeheten, og jeg har grått tårer like store som det mørke, engstelige hullet i magen min. Jeg våkner svett etter nattens strabaser og lurer på om dette er nok et utslag av det at jeg har blitt mor, eller om jeg har begynt med sanndrømming igjen...
Vel. Kofferten er behørlig pakket. Jeg har med alt fra nødrasjon (blir nok å stå opp før man serverer frokost, ja...) til bleier, plaster og vaskepulver. Alt er tilsynelatende under kontroll. Det vil si - det jeg vet jeg kan kontrollere. Og det er vel kanskje det som er problemet - at enkelte ting er utenfor min kontroll.... (vær, reisetider, Didibertens humør, naturkatastrofer, religiøst betingede eller politiske konflikter..... Gud bedre....)
Snakk om å være kontrollfreak! *s*
Så hvorfor har jeg da nesten ikke sovet i natt? *gruble* Fordi jeg endelgi skal få se snev av sol denne sommeren? Fordi jeg skal reise på første langt-bort-ferie med Didiberten? Fordi jeg ikke ser frem til en hel natts reise og egentlig burde sovet som en stein i forkant....?! Og hvorfor i all verden har jeg vært plaget med de verste mareritt i lang tid, hvor jeg har sittet fanget i mørke jordhull og kjempet som en løvinne for mitt barn og min manns liv....? Mørke menn med store sabler har høvlet ned min tro på menneskeheten, og jeg har grått tårer like store som det mørke, engstelige hullet i magen min. Jeg våkner svett etter nattens strabaser og lurer på om dette er nok et utslag av det at jeg har blitt mor, eller om jeg har begynt med sanndrømming igjen...
Vel. Kofferten er behørlig pakket. Jeg har med alt fra nødrasjon (blir nok å stå opp før man serverer frokost, ja...) til bleier, plaster og vaskepulver. Alt er tilsynelatende under kontroll. Det vil si - det jeg vet jeg kan kontrollere. Og det er vel kanskje det som er problemet - at enkelte ting er utenfor min kontroll.... (vær, reisetider, Didibertens humør, naturkatastrofer, religiøst betingede eller politiske konflikter..... Gud bedre....)
Snakk om å være kontrollfreak! *s*
Sunday, July 15, 2007
Forandring fryder.......?
I min tid som iherdig prøver ble jeg stadig møtt med holdningen om at "alt" i min virkelighet ville forandre seg så fort jeg fikk barn. Min oppfatning av verden ville totalt endres, min personlighet ville bli en helt annen og mine holdninger til barneoppdragelse og barn generelt ville gå en hurtig død i møte. Vel.....jeg må ærlig innrømme at jeg foreløpig har merket lite til denne ekstreme forandringen av meg selv som person i mitt eget lille univers. Jeg grøsser fremdeles over snørrete barn (snørr må være det absolutt ekleste jeg vet - hakket over spy, faktisk....), selv om jeg peller buser uhemmet fra mitt eget barns nese. Ufordragelige allviter-barn gir meg ennå lyst til å enten vingle eller trampe på, og hylende barn på kafèer og i butikker setter fremdeles piggene ut hos meg sammen med et fresende "hvor er disse hersens barnas foreldre?!?"
Det skal forøvrig være usagt om det er hos meg problemet med andres barn ligger, eller hos lite tilstedeværende, lyttende og "klemt fast i tidsklemma"-foreldre.... (Gud gi at jeg aldri blir en av disse *stønn*)
Det er likevel en stor forandring som har skjedd i livet mitt etter at jeg ble mor. Og jeg både gremmes, og blir litt oppgitt og lattermild over følgende post-moder-syndrom. Jeg har nemlig blitt sentimental over all evne....
Jeg er egentlig, av natur, en følelsesperson. Men tidlige erfaringer har lært meg at følelser ofte kan være greit å legge lokk på - noe som har vært en kampsak, og vrede, for meg i årevis. Jeg lærte likevel tidlig å kontrollere tårene mine (hissigheten er nå en helt annen sak, som har lite med akkurat dette innlegget å gjøre ;o) ). Bite tårer i meg og slippe dem løs i kontrollerte former har gått greit, og fungert strålende, fra den dagen jeg bestemte meg for ikke å la følelsene mine bli min svakhet. Det vil si - det har fungert frem til dags dato....
Det første jeg merket av denne nusselige lille forandringen i mitt vesen var da poden var hele 5 uker gammel. Min brors bryllup frembragte mer tårer enn godt var, og oden til vannfast maskara var stor og høyt uttalt. "Barselstårer", fnøs jeg høylytt og overmodig mens jeg holdt fast på samme forklaring frem til småen var nærmere året. Da ammingen tok slutt og hormonene roet seg ble det verre å bortforklare denne hangen til å gi seg ende over i de verste tåreperser. Og til sist, i gårsdagens bryllup, måtte jeg innse at denne nyervervelsen nok er her for å bli.
"Sippete kvinnfolk", runger hånlig og nedverdigende et sted i bakhode mens jeg hulker lydhørt inn i papirlommetørkler for den minste lille gledelige eller sørgmodige ting. Og min stolthet gjør at jeg nærmest leter etter hullet å synke i når jeg innser at jeg lar følelsene løpe over i strie strømmer. Jeg har blitt "en av dem".
Den verste påkjenningen for mitt nå ømme morshjerte er filmer/tv-serier hvor barn (være seg menneskebarn eller søte små, lodne dyrebabyer...) blir atskilt fra sine foreldre. Jeg må bite meg hardt og smertefullt i leppene for ikke å klamre meg gråtkvalt til tv`n, og ødelegge andres fillmopplevelse, når slike tilfeller inntreffer. Å se på Animal Planet kan være en prøvelse for både meg og husets andre innboer. Og følelsen av sorg og fortvilelse gir seg heller ikke når filmen er slutt - neida! Jeg står omtrent pakket og klar (iallefall mentalt) til å dra ut i verden og redde alle foreldreløse stakkarar. Kampsaken er klar: aldri mer flere ensomme barn!! *ler selvironisk*
Som sagt blir jeg både oppgitt, forgremmet og lattermild av denne ømhjertede nye egenskapen hos meg selv. Jeg husker hoderystende hvordan jeg flirte av min søsters redsel for at noe skulle skje henne eller barnet etter at hun ble mamma for noen år siden. Og jeg klyper meg hardt i armen, med øynene lukket, for å slippe unna de samme følelsene hos meg selv.
Samtidig kjenner jeg en viss stolthet over denne underlige følelsesflommen som lever i meg. Jeg husker en klok jentes ord da hun hvisket at jeg ikke måtte tro at tårer var et tegn på svakhet, men styrke, da jeg gråt mine modige tårer til henne over livets underfundigheter. Og jeg kjenner hvordan denne empatien for de små og sårbares sorger gjør at jeg lever så mye mer til fulle enn jeg gjorde før. Rullegardinen som kunne trekkes ned og gjemme nærheten til verdens grusomheter har røket i festet. Jeg kan ikke lenger fornekte at det finnes ting jeg som menneske ikke kan stå for i vår tidsalder. Og jeg kjenner med gru hvordan redselsen over ondskap kan fulle meg til topps og ta strupetak på det bankende hjertet mitt. Den kan filleriste meg i fæle drømmer om natta og få sinnet til å koke i meg når jeg befinner meg i mer bevisste sfærer.
Det er mulig jeg har blitt et sippete kvinnemenneske, men jeg har også blitt et menneske som er mer ærlig mot sine egne idealer. Et menneske som til fulle kjenner på at livets ondskap og urettferdighet er noe jeg kan kjempe mot til den dagen jeg trekker mitt siste åndedrag. Og jeg har blitt et menneske som i større grad enn før syns mange av de problemene jeg møter gjennom livet, og bekjentskapen til andre mennesker, er hverdagsproblemer som er små sett i perspektiv. Og - ærlig talt - det er vel ikke den verste endringen jeg kunne få med meg i livet....?
Det skal forøvrig være usagt om det er hos meg problemet med andres barn ligger, eller hos lite tilstedeværende, lyttende og "klemt fast i tidsklemma"-foreldre.... (Gud gi at jeg aldri blir en av disse *stønn*)
Det er likevel en stor forandring som har skjedd i livet mitt etter at jeg ble mor. Og jeg både gremmes, og blir litt oppgitt og lattermild over følgende post-moder-syndrom. Jeg har nemlig blitt sentimental over all evne....
Jeg er egentlig, av natur, en følelsesperson. Men tidlige erfaringer har lært meg at følelser ofte kan være greit å legge lokk på - noe som har vært en kampsak, og vrede, for meg i årevis. Jeg lærte likevel tidlig å kontrollere tårene mine (hissigheten er nå en helt annen sak, som har lite med akkurat dette innlegget å gjøre ;o) ). Bite tårer i meg og slippe dem løs i kontrollerte former har gått greit, og fungert strålende, fra den dagen jeg bestemte meg for ikke å la følelsene mine bli min svakhet. Det vil si - det har fungert frem til dags dato....
Det første jeg merket av denne nusselige lille forandringen i mitt vesen var da poden var hele 5 uker gammel. Min brors bryllup frembragte mer tårer enn godt var, og oden til vannfast maskara var stor og høyt uttalt. "Barselstårer", fnøs jeg høylytt og overmodig mens jeg holdt fast på samme forklaring frem til småen var nærmere året. Da ammingen tok slutt og hormonene roet seg ble det verre å bortforklare denne hangen til å gi seg ende over i de verste tåreperser. Og til sist, i gårsdagens bryllup, måtte jeg innse at denne nyervervelsen nok er her for å bli.
"Sippete kvinnfolk", runger hånlig og nedverdigende et sted i bakhode mens jeg hulker lydhørt inn i papirlommetørkler for den minste lille gledelige eller sørgmodige ting. Og min stolthet gjør at jeg nærmest leter etter hullet å synke i når jeg innser at jeg lar følelsene løpe over i strie strømmer. Jeg har blitt "en av dem".
Den verste påkjenningen for mitt nå ømme morshjerte er filmer/tv-serier hvor barn (være seg menneskebarn eller søte små, lodne dyrebabyer...) blir atskilt fra sine foreldre. Jeg må bite meg hardt og smertefullt i leppene for ikke å klamre meg gråtkvalt til tv`n, og ødelegge andres fillmopplevelse, når slike tilfeller inntreffer. Å se på Animal Planet kan være en prøvelse for både meg og husets andre innboer. Og følelsen av sorg og fortvilelse gir seg heller ikke når filmen er slutt - neida! Jeg står omtrent pakket og klar (iallefall mentalt) til å dra ut i verden og redde alle foreldreløse stakkarar. Kampsaken er klar: aldri mer flere ensomme barn!! *ler selvironisk*
Som sagt blir jeg både oppgitt, forgremmet og lattermild av denne ømhjertede nye egenskapen hos meg selv. Jeg husker hoderystende hvordan jeg flirte av min søsters redsel for at noe skulle skje henne eller barnet etter at hun ble mamma for noen år siden. Og jeg klyper meg hardt i armen, med øynene lukket, for å slippe unna de samme følelsene hos meg selv.
Samtidig kjenner jeg en viss stolthet over denne underlige følelsesflommen som lever i meg. Jeg husker en klok jentes ord da hun hvisket at jeg ikke måtte tro at tårer var et tegn på svakhet, men styrke, da jeg gråt mine modige tårer til henne over livets underfundigheter. Og jeg kjenner hvordan denne empatien for de små og sårbares sorger gjør at jeg lever så mye mer til fulle enn jeg gjorde før. Rullegardinen som kunne trekkes ned og gjemme nærheten til verdens grusomheter har røket i festet. Jeg kan ikke lenger fornekte at det finnes ting jeg som menneske ikke kan stå for i vår tidsalder. Og jeg kjenner med gru hvordan redselsen over ondskap kan fulle meg til topps og ta strupetak på det bankende hjertet mitt. Den kan filleriste meg i fæle drømmer om natta og få sinnet til å koke i meg når jeg befinner meg i mer bevisste sfærer.
Det er mulig jeg har blitt et sippete kvinnemenneske, men jeg har også blitt et menneske som er mer ærlig mot sine egne idealer. Et menneske som til fulle kjenner på at livets ondskap og urettferdighet er noe jeg kan kjempe mot til den dagen jeg trekker mitt siste åndedrag. Og jeg har blitt et menneske som i større grad enn før syns mange av de problemene jeg møter gjennom livet, og bekjentskapen til andre mennesker, er hverdagsproblemer som er små sett i perspektiv. Og - ærlig talt - det er vel ikke den verste endringen jeg kunne få med meg i livet....?
Wednesday, July 11, 2007
Om barn og hund
Etter en svææært langtekkelig tur i en av Norges mest besøkte turistattraksjoner - Dyreparken - har jeg funnet en mengde nye grunner til at hund på mange måter hadde vært å foretrekke fremfor barn (følgende må sannsynligvis leses med en viss humor, gjerne sett fra en sliten mammas perspektiv, for å være morsom......):
# En hund kan fungere godt som fotvarmer når man ligger i telt, i tynn sommerpose (jmfr Didimannens hoderystende og påståelige"det er vel heller fare for at man blir for varm enn for kald nå midt på sommeren!" i forkant av turen....) - i motsetning til barnet som istedet vekker hele teltet (og naboteltenes befolkning) med forskrekket hyling når han faller utenfor den høye, oppblåsbare madrassens hodeende midt i "mørkeste" natta....
# Man må kanskje stå opp kl 06.00, men ingen hund forventer at man i tillegg skal fungere som oppegående, pedagogisk riktig mamma ("Se der, Poden, en BLOMST!", "Ja, se fine bilen *gjeeeeeesp* Jada, den HAR lys på den også, ja...." ) når man går tidlig morgentur med vogna for ikke å vekke befolkningen i naboteltene nok en gang.....
# Ingen hund finner ut at den skal tisse minst 5 ganger før den legger seg, er tørst, sulten, bare MÅ fortelle noe, klør et sted, osv, osv, for så å være overtrøtt på den O`store parkdagen slik at man må høre på sliten gråting halve dagen.....
# Hunden henter ballen (man har gitt ham for å få tid til å slå opp teltet) når den triller bort, han står ikke storøyd å ser på den og venter at mamma eller pappa skal løpe halvgale etter før den havner ned en laaaaaang skråning.....
# En hund kan bindes fast til et tre når man må inn og tisse - man trenger ikke være redd for å finne den stående barbeint i tisserenna når man kommer ut fra avlukket igjen.
# En ting er hundposer og opplukking av bæsj, en annen ting er x antall bæsjebleier med flytende konsistens og halvdårlig lukt inne i en liten bil med null toalett med stellerom i sikte, intet vann i mils omkrets eller med milelang kø på stellerommene man kan oppdrive....!
# Hunden sovner sannsynligvis ikke utslitt ti minutter etter vi har betalt i dyre dommer for å se på spennende dyr og pirater. Den sover seg sikkert ikke gjennom sjørøvershowet som små barn gleder seg til heller. Og den sover seg høyst sannsynlig ikke gjennom lunsj for så å være SUR (med digre bokstaver) fordi han er sulten og trøtt etterpå..... (Så kan det vel diskuteres hvorvidt hunden overhodet er interessert i å være med i en dyrepark da, men...)
Og når det er sagt: Andungen stortrivdes i Dyreparken iallefall. Så da var det vel ikke heeeeelt bortkastet....!
# En hund kan fungere godt som fotvarmer når man ligger i telt, i tynn sommerpose (jmfr Didimannens hoderystende og påståelige"det er vel heller fare for at man blir for varm enn for kald nå midt på sommeren!" i forkant av turen....) - i motsetning til barnet som istedet vekker hele teltet (og naboteltenes befolkning) med forskrekket hyling når han faller utenfor den høye, oppblåsbare madrassens hodeende midt i "mørkeste" natta....
# Man må kanskje stå opp kl 06.00, men ingen hund forventer at man i tillegg skal fungere som oppegående, pedagogisk riktig mamma ("Se der, Poden, en BLOMST!", "Ja, se fine bilen *gjeeeeeesp* Jada, den HAR lys på den også, ja...." ) når man går tidlig morgentur med vogna for ikke å vekke befolkningen i naboteltene nok en gang.....
# Ingen hund finner ut at den skal tisse minst 5 ganger før den legger seg, er tørst, sulten, bare MÅ fortelle noe, klør et sted, osv, osv, for så å være overtrøtt på den O`store parkdagen slik at man må høre på sliten gråting halve dagen.....
# Hunden henter ballen (man har gitt ham for å få tid til å slå opp teltet) når den triller bort, han står ikke storøyd å ser på den og venter at mamma eller pappa skal løpe halvgale etter før den havner ned en laaaaaang skråning.....
# En hund kan bindes fast til et tre når man må inn og tisse - man trenger ikke være redd for å finne den stående barbeint i tisserenna når man kommer ut fra avlukket igjen.
# En ting er hundposer og opplukking av bæsj, en annen ting er x antall bæsjebleier med flytende konsistens og halvdårlig lukt inne i en liten bil med null toalett med stellerom i sikte, intet vann i mils omkrets eller med milelang kø på stellerommene man kan oppdrive....!
# Hunden sovner sannsynligvis ikke utslitt ti minutter etter vi har betalt i dyre dommer for å se på spennende dyr og pirater. Den sover seg sikkert ikke gjennom sjørøvershowet som små barn gleder seg til heller. Og den sover seg høyst sannsynlig ikke gjennom lunsj for så å være SUR (med digre bokstaver) fordi han er sulten og trøtt etterpå..... (Så kan det vel diskuteres hvorvidt hunden overhodet er interessert i å være med i en dyrepark da, men...)
Og når det er sagt: Andungen stortrivdes i Dyreparken iallefall. Så da var det vel ikke heeeeelt bortkastet....!
Tuesday, July 03, 2007
Subscribe to:
Posts (Atom)