Laif iss gudd!

Min far påstod i dag at vårt siste familiemedlem nok kom til å bli prest... Med et navn som betyr noe så gudfrktig som "Gud er god" så er det vel fare for at vi allerede har skøvet ham i riktig retning i så måte *flirer* Det er dog en liten (djevel?) i meg som mistenker at han heller ender opp som kaukende sanger i et rockeband med den kraftige røsta han allerede har utviklet... Som barselkvinne er det ingenting som er så fortvilende påvirkningsfullt som når avkommet skriker av full hals så melk og tårer spruter hos mamma. Jeg kan enda ikke fatte at det faktisk er lov for ammende kvinner å kjøre bil med barna i bilen...

Ellers er tobarnstilværelsen relativt ok etterhvert. Å ha en trassig toåring som er supersår fordi mamma er opptatt på annet hold er utfordrende ikke minst med tanke på at jeg absolutt ikke håper han får varige mèn av å bli "tilsidesatt" *gulp!* Vi forsøker så godt vi kan å gi ham tosomhet med oss begge og ikke avfeie ham selv om minstemann gråter. Grufull lesning om hvordan ensom gråting påvirker spedbarn til senere psykoser ligger like fullt bankende i bakhodet og gjør at en av og til skulle ønske en eide evnen til å splitte seg i to.

Minstemann har nok dessverre arvet det verste av storfamiliens temperament. Han vet allerede hva han vil, og blir superfornærmet når han ikke får tingene slik han vil. Det resulterer i at mamma noen ganger - i mangel på støtte i andre *kremt* familiemedlemmer - innvilger fulll tilgang til pupp slik at ørene og hjernen får et øyeblikks hvile. Det resulterer også i en temmelig frustrert mamma, innimellom, som hater å sitte støkk med puppen dinglende...! Livet er temmelig tosidig og avansert, kan man si...

Det meste av en mammas frustrasjon blir vel egentlig glemt i samme øyeblikk som man klarer å lokke ut et strålende og vakkert smil fra en 5 uker gammel gutt ;oD Eller når storebror legger seg tett inntil lillebror, legger armen rundt ham og deler kosedyret mens han lukker øynene og nyter det lille vesenet. Eller når storebror, som jo egentlig er en liten tass, sitter leeeenge stille på fanget og bare koser og nyter å ha mamma alene en stakket stund.

Livet er herlig! Og Gud må virkelgi være god som har unnet oss to slike fantastiske små engler i livet vårt :oD

Håpløse menn, barselhelvete og ingen tid til å puste.

Første gang jeg ble mamma så oppdaget jeg at det var ikke selve graviditeten eller fødselen som var det verste med opplevelsen av å få et barn. Det som gav meg de verste følelsene, og som gjorde at jeg grudde meg som en helt denne gangen, var tiden etter fødselen. Barselstida.

Heldigvis så hadde jeg en søster som var svært støttende forrige gang. Hver gang jeg gav uttrykk for hvor fremmed alt var, hvor slitsomt jeg syntes det hele var og hvor lite rosenrødt det hele var i forhold til det man blir forespeilt, så nikket hun samtykkende og bekreftet at det var nøyaktig slik hun også opplevde det. Det utgjorde en utrolig støtte i denne nye og fremmede verdenen. For det var langt fra rosenrødt. Ammingen var et sant mareritt, hormonene gjorde at hvert eneste lille ynk fra vugga fikk meg til å fly opp - parat til å utkjempe enhver kamp - og bare omstillingen til å aldri noensinne være alene lenger var STOR, selv om jeg var aldri så forberedt på akkurat det....

Denne gangen var jeg mer forberedt. Jeg var forberedt på barselstårene, på hormonene, på følelsen av å ikke få puste. Likevel har jeg igjen blitt tatt på senga. Jeg har følelsen av å bli kvalt av behovene fra et annet vesen - et vesen som ikke kan sove annet enn inntil mammaen sin, som er et matvrak uten like og som syns det er morsomt å være våken tre timer midt på natta.... Det har blitt mange tårer og mye tenners gnissel, mildt sagt. Og sta som jeg er så nekter jeg plent å innføre måltider som ikke kommer fra puppen - denne gangen er jeg oppsatt på å klare dette som andre mødre ser ut til å klare så selvfølgelig. Om det så skal medføre noen uker med tårer og tenners gnissel...

Den største kimen til tårer og sinne denne gangen er kanskje min "bedre" halvdel. Jeg var så rolig og glad fordi han hadde tatt seg fri i to uker for å hjelpe til hjemme i denne fæle barselstida. Ikke minst for Småens del - at han hadde en pappa som kunne være til stede 100% når småen var hjemme siden han hadde resten av dagene til å bli kjent med mini (og akkurat på det punktet har han vært flink! Småen har fått all den oppmerksomheten han trenger). Vel. Jeg har gitt min kjære beskjed om at dersom vi skulle være gale nok til å gå gjennom denne galskapen enda en gang (noe jeg i skrivende øyeblikk ser mindre og mindre grunn til så lenge jeg opplever det som så negativt....), så trenger han ikke ta disse to ukene fri for min del. I går gav jeg til og med uttrykk for at jeg flytter hjem til min (for øyeblikket) "single" pappa i en periode dersom ikke barnets far stiller opp i større grad. Min far stiller nemlig opp når det gjelder, snill morfar som han er.

Menn er som menn pleier å være, og min mann er intet unntak. Jeg vet ikke hva som foregår i mannehjernene når de tror at det man trenger når man kommer hjem fra sykehuset med en ny baby og er temmelig skranten i form (jeg pådro meg en heller langvarig mageinfeksjon dagen etter fødselen - noe som førte til uttørking, hodepine og selvsagt en ukes doløping...) er at han tar tak i alle de ørtidørti halvgjorte oppussing- og fikseprosjektene han har stående på andre året.... Å sitte pal i en sofa med en baby som bare hyler om man ikke hekter ham fast i puppen, kun avbrutt av helt aldeles nødvendige turer på toalettet, er ikke akkurat det jeg anser som en drømmesituasjon. Når mannen holder på ute i hagen/garasjen til kl 23 hver kveld (selvsagt fra like etter småens leggetid), akkurat i den verste "ammetiljegsovnerellershylerjeg"-perioden gir ham ikke akkurat noen stor stjerne i helteboka mi. Det har blitt noen tidlige kvelder hvor mamma har sovnet utslitt av tårer med en baby hengende i puppen i mangel på en far som kan avlaste i rape- og innsovningsperiodene. Og dagene....vel, de har han også brukt på diverse hageprosjekt - når han ikke har kjørt motorsykkel eller vært "innom" på jobb i en 3-4 timer. Mens jeg har sittet pal med babyen enten hengende i puppen eller sovende heeeeeelt inntil meg. Hver gang jeg har forsøkt å legge ham fra meg for å få litt luft, så har det medført hyling og ny pupping. I perioder har dogåing og matlaging + henting av drikke vært en luksus jeg ikke har kunne unne meg.

Jeg har overhode ingen problemer med å forstå at foreldre kan bli så frustrerte at den eneste utveien de ser er å riste en hylende baby. Nei, jeg er faktisk så ærlig at jeg innrømmer det. Jeg har vært millimeterne fra å hive babyen på senga og rømme huset for å få et minutts fri fra klenging og lyder... Jeg har grått mine modige tårer fordi jeg kjefter på et lite vesen som bare gir uttrykk for primære behov. Jeg har følt meg som verdens verste mamma og har bedt høyere makter om hjelp til å takle dagene. Jeg har lurt på om følelsen av avmakt som har bodd i meg de siste ukene kvalifiserer til å kalles fødselsdepresjon, men kom frem til at det heller kan kalles mangel på støtteapparat. De som kunne stilt opp for meg befinner seg enten mentalt eller fysisk på et annet sted, og jeg kvier meg for å be svigermor for mye om hjelp - hun har allerede vært fantastisk med tanke på storebror!

Man blir forespeilt at det er som førstegangsfødende at man blir stilt overfor de verste utfordringene. Det å gå fra en "egoistisk" tilværelse til å måtte yte ene og alene for et annet vesen skal visst kunne gi både forholdet og den mentale psyke en real brist. Vel. For min del var det å bli foreldre første gang egentlig en drøm i forhold til denne gangen - både med tanke på ekteskapet og min egen mentale balanse. Den gangen var det et inderlig høyt ønske som endelig gikk i oppfyllelse. Denne gangen....vel, i utgangspunktet så vi på det som en bonus, men jeg vet jammen meg ikke. Foreløpig har jeg mer tro på den evige sangen om "èn er èn og to er ti" som i forkant har blitt sunget oss til det kjedsommelige.

Kanskje var vi bare eksepsjonelt heldige første gangen. Det er ikke til å komme vekk fra at storebror er en liten engel (akkurat som jeg ba om, hehe...). Han er snill som dagen er lang, blid som sola og god som gull. Akkurat nå så gråter han mer enn vanlig pga den nye livssituasjonen sin (det er jammen ikke lett å få en hylende baby i hus for en liten tass heller...), men han er likevel ingen vanskelig gutt å håndtere. Babyen er annerledes. I følge min svigermor er han prikk lik sin (udugelige) pappa som også hylte som en stukket gris, i to år, dersom ikke maten ble servert akkurat i det øyeblikk han var sulten!!! >;( At han har spist til han gulper i vinkel like før har ingen betydning - han vil SUGE likevel...! Og får han ikke viljen sin så hyyyyyyler han ustoppelig til tårene spruter og han er rød og svett, og mamma er gråten nær. Og frustrasjon er ikke der mamma har de beste mestringsstrategiene, så ønsket om å hive ham veggimellom så såre bryster får en pause og ørene slipper mer hyling, kommer brått og uønskelig som kastet på. Kan det tenkes at mamma og babyens temperament er såpass ensartet at dette bare er forvarselet på hvilke trasige år som kommer....? Og kan det være at mammas anger, fullt med sorg over at hennes feilaktige mestring skal prege poden allerede nå har noe for seg?! (Det er nå jeg håper svigermor har rett når hun sammenlikner ham med faren - som tross alt har et lett og sommerblidt temperament i dag...)

I dag er kvelden litt lettere enn de foregående. Trusler om å flytte noen uker hjem til pappa har visst fått noe til å våkne i mannen, som i skrivende stund er ute og triller poden i nabolaget. I tillegg har babyen sovet noen timer på dagtid - uten å ligge oppå mamma! - så jeg har både fått handlet litt og vært alene på badet i noen minutter! Sånt gjør godt. Bare gleden ved å få lov til å få tid til å pusse tenner og glatte ned sovesveisen gjør verden lysere. Nå mangler det bare en natt med litt mer søvn mellom kl 2 og kl 5, så blir faktisk verden ganske levelig igjen (skal heller tåle at han må sove inntil/oppå meg da, om jeg bare kan lukke øynene litt selv også...).

Noen ganger er menn rene neandertalere i måten de tenker på. Og noen ganger holder det ikke å stave ting ut i klartekst. Noen ganger må det trusler, tårer og utsagn som "ta ungen før jeg gjør noe drastisk" til for å få dem til å våkne opp. Men, om de er som min håpløse mann, så stiller de virkelig opp når de endelig forstår hvor landet ligger....

Rare, rare mennene....

Kjøpekoner og kjærlighet

Da vi var innom den lokale videobutikken/kiosken/bensinstasjonen i går la jeg merke til en fancy bil som svingte inn foran oss. Ut av bilen kom en mann som definitivt ikke passet standarden på bilen - han var rufsete, gammal og losslitt, samt at han hadde en fysisk skavank. Det som fikk meg til å tenke litt var at det ut fra passasjersiden på bilen kom en yngre, flottere og litt utilpass asiatisk kvinne. Hun så ubekvem ut og ville ikke være med inn på kiosken i det ærendet de nå engang hadde. Hun stod heller utenfor og luftet seg.

Selvsagt kan det være tilfeldigheter som gjorde at hun ikke ville gå inn dit sammen med mannen. Det kan være at hun ikke følte seg helt vel, at hun ikke hadde noe der å gjøre, eller andre grunner som jeg ikke kom på i farten. Likevel trakk jeg øyeblikkelig slutningen at hun kanskje skjemtes litt av sin loslitte og svært spesielle mann... Og det fikk meg til å undre: hva får egentlig så mange kvinner til å forlate land, kultur og familie for å bosette seg i et karrig land sammen med menn som kanskje etter vår standard ikke fyller et A4- skjema?!

Nå skal det i første omgang sies at vi selv har - i vår vennekrets - en mann som valgte å gifte seg med en kvinne fra Thailand. De møttes via en kontaktannonse i lokalavisa, og hadde datet en liten stund her hjemme før de "måtte" gifte seg for å gi henne oppholdstillatelse. Hun har da også familie her, hadde jobb da de møttes og vil på et vis ikke stå totalt på bar bakke om noe skulle skjære seg. I tillegg er vår kamerat en dugandes kar. Han var temmelig ensom og desperat da han bestemte seg for å ta dette skrittet - har masser av dametekke men dessverre ikke evnen til å holde på dem da han er litt sjenert og enkel av seg. Men han er slett ikke et dumt parti - verken utseendemessig eller når det kommer til godhet! Med andre ord - det finnes selvsagt andre typer "mixede" ekteskap enn dem jeg i første omgang omtaler her. En må dog være ærlig å innrømme at vi nok var betenkte på om ekteskapet til vår kompis ville vare over den tid en må være gift for å få oppholdstillatelse i landet. Til alt hell er de fortsatt gift, har to barn sammen og ser ut til å ha det strålende.

Men tilbake til disse kvinnene som forlater alt for å tilbringe livet på øde gårder med satte bønder, eller i byen med menn som ikke ser ut i måneskinn. Gjør de det for kjærligheten? Neppe. Iallefall vil jeg tro det gjelder fåtallet av dem. For penger? Kanskje. For økt levestandard for seg selv og familien? Det vil jeg i høyeste grad tro er en av årsakene.... Og sannsynligvis finnes det også andre "gulrøtter" som jeg i skrivende stund enten er uvitende om eller ikke tenkre over.

I vårt land, i vår kultur, er det nesten uforståelig at man ikke skal gifte seg av kjærlighet. Man gifter seg da slett ikke av praktiske årsaker den dag i dag? Blir man gravid uten å være gift er jo det ingen krise. Og å være singel og over 30 er jo heller ikke noe aber den dag i dag. Man kan velge en annen sannhet enn den man finner i parforholdet. En tilværelse full av seg selv og sine ønsker - og ingen mukker ved tanken på at det går ann. For å inngå ekteskap skal man være elsket og elske - eller iallefall være stormende forelsket. Man gifter seg ikke for å slippe unna fattigdom, for å slippe "slavearbeid" eller for å unngå sosialen (da flytter man heller fra hverandre slik at begge kan få mest mulig, hehe... ;) ). Bare tanken er nesten latterlig. For oss. Fordi vi rett og slett er en smule bortskjemte!

Det er jo slett ikke mange årtiene siden ting var langt annerledes også her til lands. Folk giftet seg for å unngå skam. De giftet seg i et desperat forsøk på å slippe å være alene resten av livet. De giftet seg til penger, status og for å slippe å bli peppermø`er... Det å kunne ha skautet på hodet og titulere seg "kone" var en langt større viktighet enn det er for oss som er så heldige å være voksne i dag. Og mange endte nok med å "selge" livet sitt til en mann de foraktet - i bytte for et liv de kunne godta...

Og er det ikke nettopp det mange av disse "kjøpekonene" egentlig gjør? De selger noen år av sitt liv for en tilværelse milevis - både i avstand og standard - fra det livet de ellers er forespeilt. Å gi seg selv hen i ekteseng og som "hushjelp" i noen år er kanskje en billig pris å betale for å slippe å leve fra hånd til munn, eller kanskje uten mulighet til noensinne å realisere seg selv overhode. Det blir som å dra på Den Store Amerikareisen for å slave for en rikmannsfamilie - i håp om selv å få mulighet til å bli del av den amerikanske drømmen en eller annen gang....

Misforstå meg rett - jeg tviler ikke på at svært mange som inngår ekteskap på denne litt mindre tradisjonelle måten også får en viss hengivenhet for hverandre etterhvert. Noen elsker hverandre sannsynligvis like dypt og inderlig som vi som gifter oss ene og alene av kjærlighet (kanskje spesielt dersom man regner med de 50% som skiller seg igjen etterhvert ;) ). Men man kan likevel ikke se bort fra at mange nok "selger" seg til en kjip tilværelse - i våre øyne - for å slippe unna en enda kjipere tilværelse i "Langtvekkistan". Og på et eller annet plan så har jeg faktisk forståelse for at de tar disse sjansene. Kanskje ville jeg gjort det samme selv. Om jeg ikke var så bortskjemt. Om jeg ikke stilte så innmari høye krav. Om jeg ikke var vokst opp med idèen om "mannen i mitt liv" og ekteskap som det opphøyede symbol på ekte kjærlighet....

Det er rart hvordan kultur og oppvekst egentlig former oss og vår oppfatning av verden. Denne kvinnen på bensinstasjonen var kanskje ute med mannen som for henne betyr en trygg og god tilværelse. For meg var hun ute med "bygdetrollet", mannen uten sjarm og utseende, men sannsynligvis med mye penger (= flott bil!). Kanskje hun elsker ham? Kanskje han faktisk er mannen i hennes liv? Kanskje det bare var mine egne fordommer som gjorde henne til en stakkarslig kvinne som levde på siden av den ekte kjærligheten fordi jeg selv ikke kunne tatt til takke med en så lurvete mann? Fordi jeg er oppvokst med idèen og muligheten til det frie valg.

På den ene siden er jeg takknemlig på vegne av alle ensomme sjeler som får oppleve å ha en partner i få eller mange år. På den andre siden har jeg mye sympati med mennesker som lever et så kjipt liv at de syns det er ok å "selge" seg til en bedre tilværelse - med visse forbehold - for å få det bedre. Men heldigvis er det i stor grad et frivillig valg - noe disse kvinnene går inn i med åpne øyner og egne forventninger. (Det mørketallet som ender hos despotiske, manipulerende tyranner er jo et annet emne sånn sett...) Og, helt ærlig - kan det hjelpe dem på lang sikt så klarer jeg ikke helt se problemet, tror jeg. Hvorfor skal de ikke kunne søke en annen lykke enn den vi setter så høyt - oss selv, vår velvære og den ekte kjærligheten....

Bare en tanke på en søndagsformiddag.

Om grinebitere og potteplanter

Jeg husker en spesifikk opplevelse jeg hadde i forhold til min mormor da jeg var barn, som på mange måter gav meg et annet syn på henne enn det barnlige beundrende synet jeg tidligere hadde hatt. Min mormor var en varm kvinne med masse humor og kjærlighet. Vi barna var velsignet med å ha henne i umiddelbar nærhet gjennom barndommen, noe som både gav oss mange gode opplevelser og gode minner. Men dette ene minnet sitter i dagen som en påminnelse om at våre beteforeldre og foreldre, tross alt, ikke er mer enn feilbare mennesker.

Jeg husker ikke lenger foranledningen til det minnet jeg husker. Jeg husker kun min egen forbauselse, og følelsen av å se min mormor ramle ned fra den pidestallen jeg i min barneverden hadde henne plassert på. Det var det øyeblikket i historien hvor jeg innså at min mormor ikke bare var en varm og god kvinne, men også et menneske som kunne være fordømmende, kritisk og surmaga. Det var i det øyeblikket jeg forstod at min mormor egentlig var ganske så rasistisk av seg, og at hun virkelig mente at alle "svartingene" hørte hjemme langt borte fra hennes tilværelse.

Nå skal det sies at den holdningen hun utviste nok ikke var veldig særegen for en i hennes generasjon. Med tanke på at det ikke var veldig mange innvandrere i min hjemby på de tider, handler det hele nok mer om en uvitenhet - kombinert med fremdeles ferske minner etter invasjonen av tyskere - enn om en ondsinnet holdning til andre mennesker. Likevel husker jeg at jeg ble nesten slått i bakken over å måtte innse at min snille mormor fordømte mennesker hun slett ikke hadde noe forhold til.

Nå skal det også sies at mens hun fordømte med ene hånden, så var hun from som et lam med den andre. Det er ingen, som jeg vet om, som har hatt besøk av flere utenlandske misjonærer - være seg Jehovas vitner, smiths venner eller mormonere av ymse utseendemessige slag - enn min mormor. Hun var alltid snar til å by dem på en kaffetår, selv om hun i ettertid ristet litt lattermildt på hodet av seg selv som slapp inn "alskens folk". Hun var en gudfryktig kvinne som - på samme måte som de fleste av oss - forsøkte å leve livet sitt på beste måte. Den rasismen jeg da ble stilt overfor var nok et større uttrykk for uvitenhet og fremmedfrykt enn den jeg har møtt i ettertid - den som kun leter etter "noen" som skal få svi...

Grunnen til at jeg kom på denne episoden akkurat i dag var at jeg nok en gang kjenner en oppgittet over at mennesker jeg setter pris på lar seg styre av sine egne irrasjonelle følelser fremfor å møte verden med et åpent sinn og et varmt hjerte. Det, som jeg i så mange år har fått printet inn under skinnet selv - at vi alle er like mye verdt i meninger og tanker, blir skøvet til side fordi denne personen ikke klarer å se forbi seg selv. Å bruke sine følelser som skjold mot verden har aldri fungert særlig bra, og det skuffer meg at den som i dette tilfellet gjør det er et menneske som alltid har hatt så høye forventninger til mine oppfatninger av verden.

Jeg irriterer meg over mennesker som kritiserer andre for å føle seg bedre selv. Jeg syns det er en usympatisk egenskap som jeg har vanskelig for å finne aksept for. Å sitte, selvrettferdig, å skule på andre gjennom hjemmets potteplanter, og komme med hånende og spydige kommentarer har aldri vært en syssel jeg syns noe om. Jeg tror oppriktig at dersom man lar seg rive med i aktiviteten med å være negativ overfor andre mennesker - i motsetning til å forsøke å finne det gode i alt - så forsurer en ikke bare sitt eget sinn, men også det av dem man omgir seg med.

Det som altså er sakens kjerne er at jeg har blitt mer og mer klar over at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. Mens min mor i årevis har lært sine etterfølgere å lytte til hjertet, kjempe mot urettferdighet og elske sin neste, så er hun i ferd med å bli en sur gammel grinebiter selv. En sånn som kritiserer. En som ikke kan akseptere ting som er "nytt" og "fremmed" for henne selv. En som leter etter det negative fremfor å fremelske det positive. En som ikke kan sette sine egne følelser til side og se at ikke alle er ute etter å ta henne - selv om det i første omgang kan se slik ut. Hun, som lærte oss å alltid se ting fra flere sider, har selv glemt at ting ofte har en annen, skjult, mening som man må grave litt for å få frem. Tingene er aldri slik de i førsten ser ut - vi er jo alle produkter av de samme "feilene" hvor vi lar følelser styre mer enn godt er. Det er det som gjør oss til intet mer enn mennesker. Og hun - den ikke-feilfrie forelderen som jeg oppdaget for et lite tiår siden - har glemt det!

En sak har alltid to sider - minst. Og det pleier egentlig i liten grad å hjelpe å sette seg ned og bestemme seg for at "det nytter ikke hva jeg gjør" når man kommer i konflikt med andre mennesker. Det å være redd for å blottstille seg, for å sette ord på hva man selv føler, er aldri noen god grobunn for kommunikasjon - som tross alt er løsningen i de fleste konflikter. Min mor er elendig til å si hva hun tenker og føler. Og når hun en gang gjør det, så kommer det somregel ut som beskyldninger og "du-budskap". Hun er en mester i martyr-holdningen og er dessverre for stolt til å be om unnskyldning når hun burde det. Men hun er min mor, og jeg er svært, svært glad i henne!

På samme måte som jeg en gang så min mormor falle ned fra sin pidestall, har min mor smertefullt og hardt ramlet ned fra sin for lenge, lenge siden. Som datter er jeg nok mer enn lovlig kritisk til hennes feil - på samme måte som enhver annen datter nok er det ;o) I følge en vis person jeg en gang snakket med, så er det største tegnet på psykisk modenhet å innse at ens foreldre ikke er supermennesker - bare feilbare, sårbare mennesker....

Å sitte stilletiende å godta at ens kjære er surmaga grinebitere er et spørsmål ikke bare om kjærlighet, men også om fornuft. Hvor lenge er det fornuftig å bare godta? Jeg er kommet til det punktet at jeg nok ikke takler å holde kjeft så mye lenger. Jeg er flink til å "glatte over", og jeg er en mester i å unnskylde dårlig oppførsel. Men jeg er også ærligheten selv (på godt og vondt) og har den merkverdige evne, og ønske, om alltid å føre mennesker videre. Det er mitt kall, på både godt og vondt, at jeg ikke makter å se mennesker gå veier som fører dem inn i stadig mer negative retninger. Jeg klarer ikke holde kjeft! Jeg bare må si noe i håp om at de selv innser det og endrer retning før det er for sent. Det er det som er mitt livsverk, mitt yrke og min byrde. Ikke alle setter pris på ærlighet, nemlig ;o)

Når det kommer til min mor, så nærmer oppgjøret seg. Noen er nødt til å fortelle henne hva hun gjør mot seg selv, mot sine nærmeste og mot familien hun setter så høyt. I hvor lang tid kan vi la oss forgifte av hennes sårbare, men dog så giftige, tunge? Hvor lang tid går det før den eneste glede hun har i livet er å sitte blant potteplantene og spre eder og galle til mennersker som har sluttet å lytte? Hvem vil i lengden lytte til et menneske som ikke gir, men tar, energi?

Noen må ta bladet fra munnen. Og det ser ut til å bli meg. Igjen. ;)

Mot slutten

I dette svangerskapet har jeg - i motsetning til sist - fått føling med hvorfor noen blir svært utålmodige og leie i slutten av svangerskapet. Sist var jeg i så super form at jeg godt kunne gått gravid i noen måneder til *s* Noe som sikkert også var medvirkende årsak til at vi ikke drøyde lenger før vi prøvde igjen (medvirkende - den hovedsaklige grunnen var selvsagt redselen for gjentakende langtekkelig prøving grunnet mine tilbakenvendende invortes problemer... *grumf*). Når andre har snakket om vondter og slitsom ventetid, så har jeg faktisk ikke ant hva de har snakket om. Jeg må ærlig innrømme at svangerskapet med Klumpen nok var preget av en litt rosarød lykke likevel - rett og slett i mangelen av svangerskapsplager og den store gleden over å ha blitt gravid.

Jeg er jo glad for å være gravid igjen da - misforstå meg rett! Og jeg har ikke hatt mange grunnene til å klage denne gangen heller. De få vondtene jeg har hatt - med unntak av bekkenløsningen, kanskje - har stort sett vært tilstede pga ytre omstendigheter, ikke nødvendigvis pga selve graviditeten. Selv om det nok har gjort ting verre, hehe.. Her er det ikke gleden det skorter på, ei heller takknemligheten over å være så heldig - den bærer jeg fremdeles med meg, svært tilstedeværende, i hjertet. Neida. Det er rett og slett bare en reell forståelse av at svangerskap faktisk kan være tyngre for enkelte enn det jeg har opplevd den som før *nemlig*

Forrige gang var det bekymringen for å miste som preget det meste av den første delen av svangerskapet. Spotting og manglende symptomer var kime til evig bekymring, og først når det begynte å slippe taket så kom den totale mangelen på følelser for hva jeg hadde i vente. Jeg ante jo ingenting om dette jeg var i ferd med å gå gjennom. Hvordan forholde seg til noe som var meg så fremmed? *vet ikke* Det ble til en distansert følelsesmessig avventning som fulgte meg langt inn i tiden etter fødselen. En slags "vente og se"-holdning som nok la en viss demper på gleden over å endelig bli mamma. Jeg forventet på et vis at det hele skulle ta slutt snart, selv om jeg innerst inne visste at dette var for livet.

Ingenting kan få meg til å si at følelsene for Klumpen er de samme nå lenger! Beskrivelsen av ordet forelsket har vel kanskje fått en ny betydning - for det er en tilnærmet følelse som kjemper seg plass i hjertet mitt når jeg ser på den lille gullklumpen som var så høyt ønsket! Forelskelsen mellom meg og min kjære har forlengst gått over i en dypere kjærlighet som er preget av respekt og ønske om å dele livet sammen. Forelskelsen er skiftet over på det vi har skapt sammen - det livet vi sammen skal få til å blomstre. Eller for å uttrykke det slik min sliter-søster så fint sier: det er den ekte, rene lykken å få lov å være mamma!

Så hvor passer denne nye lille klumpen inn da? Vil han fylle enda en diger plass i hjertene våre, sånn helt uten at vi kommer på det?

Det jeg kjenner som er annerledes nå enn sist gang, er først og fremst en forventning til hva som kommer. De deilige stundene hvor man kan snuse på en sovende liten sjel som bare ligger der og er. Denne gangen er jeg ikke avventende overhode - jeg er forberedt! Jeg gleder meg til å mase rundt på nettene, skifte ørti drittbleier og styre med ammingen som var sånt et slit sist. Jeg gleder meg til å trille turer i solskinnet, til å se Krapylet vokse litt etter litt og bli enda et fullendt lite menneske. Og jeg gleder meg til å se Klumpen lære ham å kjenne, la ham prege ham og sette også sine spor i den nye sjelen som ankommer ;o) Og denne forventningsfulle gleden er vel den største kimen til utålmodigheten....

Til forskjell fra sist svangerskap har jeg videre en følelse av at kroppen min er mye mer følsom nå enn sist. Det er som om det er så kort tid siden siste at den ikke har kommet seg tilbake til den sovende dvalen den var i før jeg ble gravid første gang (eller....andre gang var det visst, faktisk). De små tegnene jeg registrerte sist er ingenting mot de kjempemessige vondtene som kommer krypende over meg denne gangen. "Det er helt normalt for flergangsfødende", får jeg stadig høre. Likevel føler jeg meg som en pyse - jeg som i utgangspunktet trodde jeg var flink til å takle smerter. Jaja, smertene er i og for seg én ting - gjentakelsen av dem er heller utmattende. Å gå med mensmurringer måneder i strekk, for så å la dem bli avløst av hyppige sammentrekninger av livmor, samt masete rier som topper seg og vekker meg om nettene - det er faktisk relativt uutholdelig. Jeg husker at de spurte meg flere ganger da jeg skulle operere, før Klumpen kunne produseres, om jeg var plaget med sterke menssmerter. Der og da avkreftet jeg det - det var rett og slett ikke lett å uttale seg siden jeg hadde lite å sammenlikne med. Nå vet jeg bedre: nei, jeg var ikke plaget med sterke menssmerter dersom disse modningsriene er det som kan betegne sterke menssmerter!! ;P All sympati til dere som faktisk er plaget med mye smerter en gang i mnd - jeg hadde bukket under....

Å gå med konstante murringer og vondter gjør noe med tålmodigheten det også. Jeg blir mer og mer klar for bare å få hele greia overstått! Det er ikke akkurat det at jeg gleder meg til noen fødsel - jeg er fullt klar over at det blir et smertehelvete som jeg kommer til å angre på at jeg begav meg ut på (Innimellom kan jeg sammenlikne det med å begi seg ut på Trondheim-Oslo-rittet uten noen form for trening. Hvem i alle dager hadde satt seg på en sykkel og lagt i vei på noe en måtte fullføre om en visste at en kom til å nesten stryke med av utmattelse og kramper...?!). Men denne utslitende forberedelsesfasen er mer trøttende enn de få timene en tross alt er inne på fødestuen (nåja - som noen av oss er forunt å tilbringe der... La oss ikke undervurdere de som har laaaaange fødsler her da!). Det er som om veien blir mer og mer endeløs for hver dag som går hvor kroppen smertefullt forbereder seg *slitsomt*

Og mens jeg sitter her og skriver så kommer jeg frem til at akkurat det kanskje er poenget med å la andre svangerskap være så mye mer slitsomt mot slutten enn det første var.... Denne gangen vet jeg jo gledene ved å få det hele overstått, og vondtene nå på slutten gjør meg faktisk bare mer klar til å overleve det hele - tross det smertehelvete jeg vet kommer først.... Egentlig en ganske klar logikk, når jeg tenker meg om.

Nå ja. Jeg har enda noen dager og uker igjen til det er nødt til å være overstått. Timer igjen å gruglede meg. Timer med vondter og irritasjon som skal fortæres. Timer med ønskedrømmer og litt sånne smårosa tanker i. Og ikke minst timer med smerter som knapt kan beskrives.

Og på et underlig vis er det godt å ikke kunne forutsi noenting som helst! Ting skjer når de skjer - uansett hva man selv ønsker, og ikke minst tross andres utålmodige mas ;o)

En fantastisk mann!

Nå skal jeg gjøre noe jeg sikkert ikke er altfor kjent for å gjøre *s* Jeg skal skryte litt av mannen min!! Han er nemlig en helt fantastisk ektefell om dagen - hensynsfull, snill og omtenksom! Og jeg tviler på at jeg er flink nok til å si det til ham...

En vanlig dag her i huset for tiden innebærer nemlig at han først og fremst står opp med småen. Han gir ham litt mat, steller og kler ham og gir ham medisiner. Ikke sjeldent er det også han som kjører i barnehagen, noe som også innebærer at han henter ham etter jobb. I mellomtiden skulle en kanskej tro at mor i huset har anstrengt seg til det ytterste for å vaske hus, rydde og ha maten klar til familien kommer hjem igjen? Neida. Mammaen har nok med å sove lenge, redebygge litt, gjøre biiiiittelitt husarbeid og sløve foran tv og pc.... *rødme* Nå skal det til mitt forsvar sies at jeg har hatt ekstremt med kynnere og maserier de siste dagene og at aktiviteten av den grunn har vært litt begrenset. Men det rettferdiggjør jo kun dette skrytet min kjære faktisk fortjener! For når han kommer hjem lager han gjerne mat, rydder og vasker på kjøkkenet, vasker klær - før han tar småen med ut på lekeplassen frem til leggetid.... Og hva gjør mor? Joda - hun sitter inne... Så kommer poden og pappaen inn. Far i huset ordner kveldsmat, medisinering og sørger for at småen får på pysj, bleie og har pusset tenner. Så legger han småen i seng før han ENDELIG får sette seg ned og ha kveld...!!

Er det ikke en fantastisk mann jeg har?! Og alt sammen fordi jeg er høygravid og skal gi ham en sønn til.... Føler meg spesielt priviligert som har en mann som viser så tydelig at han setter pris på meg *sukk*

Om noen der ute skulle ha en idè om hvordan jeg skal få vist ham hvor mye jeg setter pris på innsatsen hans om dagen, så tas det imot med takk ;)

Nedtrapping og opptrapping.

Det var egentlig ikke før nå etter påske, når jeg virkelig begynte å lande etter å ha jobbet fullt, at jeg innså at jeg faktisk ikke har vondt av å gå ut i permisjon så nær fødselen. Jeg har virkelig kost meg på jobb etter jul, og selv om det har vært ekstremt tungt innimellom har menneskene der gjort det verdt å være der. At jeg har hatt mye kynnere og bekkenløsning som nok har vært verre enn antatt, har egentlig kommet litt i bakevja... Det var først da jeg fikk plassert stumpen godt ned i godstolen, at jeg oppdaget hvordan dagene som gravid kan være... *s*

Da jeg var hos legen sist uke fikk jeg også en liten pekepinn om at det faktisk er litt beundringsverdig for gravide flest at noen kan gå i full stilling frem til man liksom "skal" i permisjon. Legen spurte nemlig om jeg fortsatt jobb, noe jeg avkreftet siden jeg jo avspaserte noen dager etter påske. Hun mente likevel at det var godt gjort å ha jobbet fullt frem til påske - i en sånn stilling som jeg har :oD Må innrømme at det gjør litt godt å få slik skryt for innsatsen. Det er ikke til å komme vekk fra at jobben min til tider er ganske tung - både mentalt og fysisk. Heldigvis har jeg jo hatt gode kollegaer som har visst å hjelpe meg til å tilrettelegge best mulig (ikke alle er like flinke, men jevnt over...), ellers hadde det ikke vært mulig å gå på jobb så lenge. Og likevel har jeg hatt dager der jeg har tenkt at jeg nok heller burde tilbrakt dagen på sofaen...

Nedtrappingen har iallefall begynt skikkelig her i huset. Det er deilig å få forståelse for at jeg noen dager knapt rikker en finger, mens jeg faktisk har overskudd til å gjøre litt andre dager. Min mann er til alt hell en fantastisk make, som uten å mukke tar på seg ansvar for de tingene jeg ikke lenger føler meg i stand til å håndtere. Legging og stell av Klumpen tilhører dessverre de tingene... (Forsøk å skifte bleie sittende på gulvet med en diger badeball mellom deg og barnet....ikke enkelt, nei - iallefall ikke når man faktisk må opp av gulvet etterpå også...). Til tross for størrelse, bekken og ekstremt mye modningsrier, så klager jeg ikke ett sekund på tilstanden min - jeg simpelten trives som gravid, og kan ikke se for meg at jeg ikke skal gå gravid igjen *gal*

Til tross for nedtrapping av aktivitet, så må jeg vel innrømme at opptrappingen til fødsel er i full gang. Jeg er inne i en tvilsom redebygger-fase, som innebærer - ikke mer huslighet slik noen kanskje tror - at jeg har en intens trang til å organisere, rydde og flytte på ting og tang. I går ble alle lekene til Klumpen organisert på ny måte. I tillegg til at jeg fant frem bilstol, ryddet litt i stua og gjorde klart til å sette frem vugga. Før jeg kan gjøre noe sååå enkelt må jo selvsagt hele rommet ryddes og organiseres på ny slik at vugga virkelig kommer til sin rett *sprø* Føler meg som hun dama fra Norge Rundt som bruker hele desember på å omorganisere huset slik at det blir plass til alle nissene....

Bag`en er iallefall pakket. Bleier er innkjøpt. Vogna er ferdig montert. Og hentesettet kom i posten i dag. Så da er det vel strengt tatt babyen som mangler da *fniser* Og han har nok ikke travlet med å komme - to og en halv uke før termin ;) Jeg har det strengt tatt ikke så travelt selv heller, jeg koser meg med magen enn så lenge. Når jeg blir lei, tror jeg ikke det skal så mange kjerringrådene til før noe skjer - denne kroppen er nemlig fødeklar som få *jupp* Nedpresset fra h******, ømme og melkesprengte pupper, samt diverse andre indikatorer kan iallefall tyde på det.

Imellomtiden får jeg nedtrappe og opptrappe så godt det lar seg gjøre. Que sera, sera - ikke poeng i å stresse med noe ennå uansett...

Klumpen og Krapylet

Det er vel kanskje en gang for alle blitt bekreftet at jeg ikke akkurat er blant de mest rosenrøde når det kommer til kallenavn på mine kjæreste skatter her i livet. Det vil si - ikke på noen egentlig. Min kjære blir som oftest omtalt som "min kjære", eller - om jeg er i det rette humøret - "dusten". Mine søsken har kallenavn som henspiller på navnene deres og foreldrene mine går helst under "mamsi" ("jakken" som mine søstre omtaler henne som om dagen - hun er sjelden uten en ytterjakke i str to nummer for stor, og med sine korte, pingletynne bein stikkende ut under.... *skrattler*) og "papsi". Ikke akkurat kallenavn som henspiller på søte matvarer eller yndige, rosarøde drømmeskyer.

Mine egne nick på nett er vel også tegn på at jeg som oftes tenker mer praktisk eller i tøysete retning enn av sukkersøte drømmer. Joda, jeg kunne nok gått inn på et forum for drømmende gravide og kalt meg selv for noe sånt som "babydrømmen" eller "kulpåmagenoghodetiskyene". Men det er rett og slett bare ikke meg.... Et eller annet kallenavn med minimal betydning, eller en henspilling på monster og barnslige tøysenavn er mer min stil, rett og slett. Sukkerklumpen og honningdråpen blir litt i overkant.....søtt for meg.

Da jeg gikk gravid med førstemann ble han rimelig fort hetende "Klumpen" i mangel på et navn å kalle ham. For de som har fått med seg min manns manglende forståelse for betydningen av å navngi barnet i magen, så ble altså Klumpen stort sett hetende Klumpen også den første halvannen måneden utenfor magen. Klumpen henspeiler slett ikke på kosenavn som "sukkerklumpen" (muligens "koseklumpen" som er mer i bruk her i huset), men mer den store klumpen av et vedheng han en gang i tiden var på min fremre del av kroppen. Han var en liten klump av et menneske som levde inni magen min. En klump av rare følelser som levde inne i hodet mitt der jeg strevde med å fatte at jeg var av de heldige som faktisk skulle bli mamma i løpet av livet. Han var en klump. En klump av mye rart. Og han er fremdeles en Klump i tilværelsen min, men nå kanskje en klump av helt andre ting. En godklump, en koseklumpe og en liten kjærlighetsklump!

Da "klump nr to" skulle få et kallenavn kom det egentlig helt av seg selv. Han oppførte seg rett og slett som et lite krapyl der han la seg nederst i magen min, i sin deilige tvers-over-vugge, og nektet å oppføre seg eksemplarisk slik hans snille storebror gjorde. Han var rett og slett et lite magakrapyl som tok seg til rett tross alle formaninger fra sin heller strenge mamma. Derav kallenavnet Krapylet. Og er han på noen måte ulik sin bror i sinn - slik han er det i magen - så tviler jeg ikke på at Krapylet er et passende navn på den lille aktive krabaten som ikke eier bluferdighet når vi titter på ham på ultralydundersøkelsene. Han ligger fredfylt der inne og spriker med beina så det meste er synlig for gud og hvermann. Og han vifter den lille nesetippen sin i været før han gir sin mamma en ny heading ned i selveste "duppeditta" og vrir seg som en orm mens han frydefylt flyter omkring i livets vann. Snakk om grunn til å gi ham et sukkersøtt, rosaklingende navn da....

Det nærmer seg tida da Krapylet får lovlig lov til å vise sitt blide åsyn utenfor magen. I lys av de heller uenige navnediskusjonene som florere til både frustrasjon og latter her i huset, så kan det se ut til at Krapylet - i likhet med sin bror - også blir hetende Krapylet i noen uker etterpå. Så får jeg heller overse disse anstendige kvinnemenneskene som sannsynligvis kommer til å sende meg visse megetsigende blikk når jeg duller med det lille vesenet med det tøysete navnet. Jeg er da tross alt en tøff liten guttemamma, ikke sant ;)

I glemmeboka

Nå skal jeg i første omgang innrømme at det er visse ting her i livet jeg er litt mer enn normalt hårsår på. En av de tingene er å bli "glemt", og spesielt å bli glemt på dager som er viktige for meg selv. Bursdagen min er en av de dagene.

Jeg har moderert meg litt i løpet av årene, men da jeg var yngre ble jeg oppriktig opprørt og lei meg dersom noen av de jeg brydde meg om ikke husket meg på dagen min. Tenk at jeg betydde så lite for dem at min egen dag - den eneste dagen i året jeg med rett kunne feire meg selv - ikke ble husket... :( At det på store dager som konfirmasjonen og 18-årsdagen min var rene mannefallet blant de inviterte - til konfirmasjonen måtte min mor ty til sine venner for at vi i det hele tatt skulle ha gjester, og på 18-årsdagen min endte jeg med å være med ei venninne på en annen fest fordi ingen dukket opp - gjorde selvsagt ikke denne frykten for å ikke være viktig nok noe mindre.

Som allerede nevnt, så har denne "fobien" gitt seg litt med årene. Kanskje henger det sammen med at jeg nå i større grad vet hvem som virkelig bryr seg om meg - jeg trenger ikke en spesiell dag i året til å luke dem ut. Jeg får bekreftelser på annet vis, samt at jeg nok er mindre streng på hva som er gyldige grunner for ikke å møte opp til store begivenheter.

Det er dog likevel et faktum at jeg kjenner det litt ekstra i magen når min kjære lille sønn har bursdag og folk ikke "har mulighet" til å være tilstede. På grunn av mine egne følelser omkring dette med bursdager er jeg selv svært påpasselig med å gjøre mitt ytterste for å dukke opp - selv om det er snakk om "i døra" på vei til jobb e.l. Gavene jeg gir er gjennomtenkte, og forsøkt å tilpasses den de skal gies til, og gjerne planlagt i uker og måneder i forkant. For egen del er det egentlig bare at jeg er på jobb, alvorlig syk, eller at jeg er bortreist på dagen (og det ikke går ann å "flytte" feiringa eller ferien) som er gyldig grunn til at jeg selv ikke dukker opp et sted. Jeg drasser meg gjerne avsted med 40 i feber selv om det betyr at jeg kun orker å overlevere gaven og tusle meg hjem igjen - jeg har iallefall vist bursdagsbarnet at jeg bryr meg.

At småen her i huset er så heldig å ha bursdag på en tid som i praksis betyr at han ofte vil "kræsje" med påsken gir meg altså endel grå hår. Foreløpig er han så liten at han ikke registrere hvem som er her eller ikke - det viktigste er at han får gaver og får besøk :o) Men hva med den dagen han stiller spørsmål om hvorfor den eller den ikke kom? Vi kan selvsagt feire på en mer gunstig dag - slik at vi også imøtekommer gjestenes "behov", men vi har vel ingen garanti for at de likevel tar seg tid til å komme? Som i år: vi kunne hatt feiringen på lørdag som var, men det utgjorde ingen forskjell for dem som hadde bestemt seg for å dra på tidlig påskeferie så hvorfor gidde...?

Det som gjør meg mer bekymret er de som ikke kan komme av "gyldige" grunner, og som samtidig heller ikke viser noen form for fleksibilitet i forhold til å forsøke å komme innom og hilse på innen rimelighetens grenser. At småen fikk en ettårsgave til jul er faktisk en sannhet... At de samme menneskene ikke klarer å komme i år heller - tross at vi har hatt to seperate feiringer er også et faktum. Og på et eller annet nivå så viser det meg hvor lite viktig barnet mitt er for enkelte andre. Det er litt sårt, selv om det nok ikke er en bevisst handling fra de som gir det inntrykket... Andre eksempler er de som stadig lover å dukke opp på et annet tidspunkt for så å "glemme seg av" eller "bli forhindret". På et eller annet tidspunkt så er det snakk om hvor lenge vi kan dra ut en begivenhet uten at den blir litt...krampeaktig, om du skjønner... Det er ikke det at man på død og liv vil ha gave til barnet sitt (det er faktisk underordnet i mine øyne - vi har jo faktisk alt vi trenger og mere til til småen... For den som gir er det imidlertid kanskje det viktigste?), men oppmerksomheten i forbindelse med bursdagen er viktig. Å få den oppmerksomheten ei uke, tre uker, fem måneder etter dagen, er faktisk ikke lenger så viktig... Da har barnet glemt hva oppstusset går ut på, og gaven vil evt bli det som gjør det til noe spesielt... Hva er da poenget, liksom...? Man kunne jo like gjerne bare gitt en gave en hvilken som helst annen dag i året i såfall...

Foreløpig gjør vi ikke noe stort ut av problemet. Det er bare mammaen som grubler litt og allerede har slagplanen klar for fremtidige påske-bursdagskræsj. Det vil nok også bli noe annet når man kan invitere til barnebursdager og ikke er avhengig av slektninger og søskenbarns gjesteopptredener. Å feire dagen med kjernefamilien på selve dagen, midt i påsken med egg og det som hører til, blir kanskje en koselig tradisjon som vi kan gjøre noe ekstra ut av :o) Sannsynligvis får vi jo enda en som blir litt inni påsken innimellom, så vi får finne en løsning på det etterhvert. Å unnskylde fraværende og mindre interesserte personer er uansett ikke et alternativ - verken nå eller i fremtiden. Men det er heller ikke til å unngå å nevne at det nok legger et lite "skår" i relasjonen til disse menneskene å føle at ens viktigste begivenhet ikke er viktig nok til at de gjør sitt ytterste for å være tilstede. Det koster etterhvert mindre å utelukke de samme menneskene når store dager skal feires, eller når det en eller annen gang kommer noe i veien for en selv...

Årets store dag er iallefall behørig feiret. Det ble mye kakerester grunnet mannefallet, og disse kommer nok mammaen til gode siden poden og pappen er reist på påsketur :oD Den store dagen blir ikke dratt ut lenger i lengden, og de som kommer sinkende etter får klare seg med gaveoverrekkelse uten noen form for oppstuss. Om det nå kommer noen gave før det er på tide med en ny omgang overrekkelser ;o)

Så var det bare å vri mammahodet i vinkel for å komme på en fin storebror-gave når poden om ikke så lenge går inn i en ny tilværelse i livet sitt! Noe som betyr noe spesielt og ikke blir nok en leke modt oppi all feiringen av toårsdagen ;)

Kjære, gode Klumpen min!

Nå er det faktisk hele to år siden du bestemte deg for å tre inn i verden og bli del av vår lille familie. Det vil si, vi trodde jo at du kanskje hadde bestemt deg for å komme i går, men som din mamma brå-ombestemte du deg da du så sykehusets innside og derfor ble det ikke noen fødsel på din mamma før et lite døgn etter at det ble konstantert 4 cm åpning...

Å hjelpe deg inn i verden var en rar og spesiell opplevelse for mamma. Og jeg tror sjelden jeg har sett pappa så rørt som da han, lettet og glad, satt med deg i fanget etterpå. Du er pappas øyensten - det er det ingen tvil om. Mamma er selvsagt også mer glad i deg enn noe annet, men med masser av hormoner og tull i kroppen tok det faktisk litt tid før hun ble vant til tanken på at du var der for å bli. Ikke det at du ikke var ønsket, for det var du så definitivt! Men det var en så utrolig, fantastisk ting som skjedde i mammas liv at det var vanskelig å fatte det med en gang. Det tok ikke lang tid før du ble nusset og kost nesten ihjel, og lovnaden om å nusse og klemme deg til du er tjue er ingen trussel *ler*

Det siste året har flydd i vei, egentlig. Fra å være en liten og gullgjev ettåring som nettopp hadde tatt sine første stabbende skritt ut i verden på egen hånd, har du vokst deg til en stor, liten gutt med sterk vilje, masser av sjarm og føtter som nesten ikke kan stå stille ;oD I barnehagen er du alles gullgutt - den smilende, blide og sjarmerende humørklatten med den unike humoren og iveren etter å være ute. Det er sjelden negativ låt i deg, og de blir stadig imponerte både over din evne til språkforståelse, din fysiske mestring og den utrolige gleden over livet som du er i besittelse av. Din naturlige "driv" gjør at du sjelden har tid til å gå noe sted, føttene hopper eller løper, og du har alltid ett eller annet prosjekt på gang som må undersøkes og pirkes på.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi hjemme også kunne se bare disse gode sidene *s* På den andre siden er jeg svært glad for at du tar ut frustrasjonen din, og trassen, her hjemme og er en solskinsstråle andre steder. Ofte er du bare sliten og lei deg når du hyler som verst, og det er jo heller ikke til å fornekte at du faktisk har verdens mest sjarmerende furteleppe *flirer* Den har du unektelig arvet fra din mamma ;) At du har vært mye syk i år har også gjort sitt til at du har vært trassig til forstandens toleransegrense i blant. Heldigvis ser vi at du, nå når du er mye friskere, ikke er så ille som fryktet og at sinnet ditt er håndterlig. At mamma har hatt noe i magen og vært mye sliten har jo heller ikke gjort ting bedre. Stort sett er du lett å avlede og lett å trøste. Og slåinga som vi har slitt litt med begynner også å bli bedre ;) Det måtte bare litt krutt til for å vise dine sterke foreldre at du også har et horn eller to å stange deg frem med - heldigvis!

Her hjemme elsker du når vi herjer litt med deg. Ingenting er så innmari morsomt som når pappa løper etter deg med langkosten. Eller når du får dytte pappa overende. Eller når vi løper om kapp i huset, eller synger tøysesanger og kiler deg :oD Du er nok pappas lille gullgutt og setter ham litt ekstra høyt - uten tvil. Han er tidenes helt og båndet mellom dere er synlig. Det er heller ingen tvil om at han virkelig er pappaen din - likheten til ham i både sinn og skinn er iøynefallende. Du er et "spitting image" av ham og hans far, din farfar. Ikke noe han kan lyve seg fra, med andre ord *ler*

Du er en nysgjerrigper uten like, og det gir din mamma grå hår når du legger ut på dine mange eventyr som involverer både løpeturer i ukjent retning, gjemmeleken i kjøleskapet og utprøvinger av det meste som kan prøves ut. Samtidig vet jo både mamma og pappa at nysgjerrighet er roten til all lærdom, så vi forsøker å ikke sette for mange restriksjoner på din medfødte nysgjerrighet. Du vet å gi høylytt og kraftig beskjed når vi forsøker å begrense deg mot din vilje *ler* Beklager, men av livsnødvendige årsaker er vi nødt til å sette visse grenser for hva du kan få bryne deg på ;)

Du er så inderlig snill av natur. Så god og tålmodig. Du har en trillende latter og har evnen til å få selv stjernene til å smile. Du har et unikt skinn over deg av en godhet som minner om en engels, og det gjør din mamma stolt å se at du bærer englestøvet med deg ut i verden. Med de lyse krøllene og de klare, vakre øynene dine er du et menneske som trolig vil bringe andre mennesker mye glede, omsorg og kjærlighet. Mamma er veldig stolt av å få lov til å være en av dem som oppdrar deg til den viktige rollen jeg tror du skal fylle en vakker dag.

Du er mamma og pappas godgutt, du er mormors sjarmtroll (og du ler hjertelig av henne hver gang du ser eller hører henne!), du er morfars kosegutt og farmors gullklump. Farfar blir bløt i blikket når du er der, og onkler og tanter setter deg høyt over skyene. Det beste av alt er at du favner oss alle i din lille verden og gir oss så hjertelig av din kjærlighet uten å forvente mer enn et smil tilbake. Du eier et barns unike evne til å elske uforbeholdent, og jeg håper vi kan gi deg redskapene til å beholde den egenskapen i fortsettelsen.

Det er ingen grunn til å skjule at du er vår stolthet og glede i livet. Livet var fint også uten deg - fullt levelig og givende - men du har gitt oss en dybde av glede vi knapt visste at var mulig. Å våkne opp om morgenen og vite at vi har en hel, ny dag sammen med deg i din utforsking av livet gir en tilfredsstillelse jeg unner alle å oppleve. Du gir oss et perspektiv på livet som jeg i ettertid ikke ville vært foruten, uansett hvor kronglete veien kunne blitt før vi møtte deg. Men vi var heldige. Vi møtte deg uten de helt store vanskelighetene, selv om veien mot mars -06 på sin måte også var kronglete innimellom. Og det undrer meg stadig hvor heldige vi var som møtte akkurat deg i enden av veien! Det beste lille under som kunne skje! At vi snart skal møte enda ett lite under, som forhåpentligvis vil gi deg også en stor glede videre i livet, er nesten ufattelig å tenke på. Jeg antar at ditt store, varme hjerte vil ha plass til enda ett menneske. Du legger allerede armene kjærlig om magen min og vil kose babyen :o) Ja, jeg er sikker på at du som storebror vil være akkurat så god som du er når du legger de små armene rundt mammaen din og gir meg kos når du kjenner du er glad i meg *smelt*

Episode 2 i thrilleren "småen utforsker omgivelsene med mer eller mindre hell"...

I går morres lå jeg (som vanlig er i disse høygravid-men-får-ikke-sovet-tider) og dro meg i senga mens mann og barn tumlet rundt i huset. Til min ergrelse hørte jeg plutselig mannen - like over hode mitt - drive å gi småen instrukser på hvordan han skulle få opp låsen på døra. Jeg knurret innbitt der jeg lå, og forbannet mannen som kunne være så idiotisk å lære småen å låse opp ytterdøra slik at han nå kommer seg ut av huset på egen hånd.... >;o(

"Døra er låst. Du må vri om nøkkelen", så han blidt. "Nei, andre veien," fulgte han opp med, før han til slutt instruerte barnet til å hente krakken slik at han lettere nådde opp til låsen. *grumf* Jeg som har forsøkt å ikke gjøre det samme nettopp fordi det er praktisk å kunne låse ytterdøra og hindre utflukter på egen hånd... "Og så vrir du andre veien. Sånn ja", sa faren begeistret og roste vår håpefulle for den gode jobben han hadde gjort. Jeg vrei meg i irritasjon og bestemte meg for å ligge enda noen minutter i senga - bare på trass....

Da jeg kom meg opp og i sokkene, møtte mannen meg på badet - i godt humør som vanlig. Jeg var like ved å buse ut med min hormonelle irritasjon da han kom meg i forkjøpet og spurte: "Hørte du at han klarte å låse seg inn på badet alene?" *sjokk*

Ikke bare var jeg litt for kjapp i min fordømmelse av min fantastiske mann, som ikke mister hodet når poden står på andre siden av en låst dør, men vi fikk oss også en aldri så liten oppvekking i forhold til nøkler i dørlåser.... *rødme* Jammen glad for at det er mannen som står opp med poden og får disse "morsomme" opplevelsene med småen, for det er fare for at mammaen hadde skrudd ned hele døra før hun hadde tiltrodd en toåring evnen til å følge instruksjoner.... *flau*

Jinx

Jepp! *knegger* Der var det på`an igjen *oppgitt* Foreløpig to netter med lite søvn og mye hosting, og en blid gutt på dagtid. Verre med mammaen som har økende behov for søvn og mindre mulighet til det.... ;P

En positiv ting er at de forteller i bhg at han har begynt å spørre om medisin selv når han kjenner at han blir tett *stolt* Det syns jeg er utrolig av en toåring, egentlig. Men det tyder på at han forstår at det hjelper når han er "tett i brystet" som han så papegøyeaktig gjenntok etter meg i dag ;o) Å gi ham medisin er heller ikke vanskelig lenger - han setter maska for ansiktet, trykker på inhalatoren og puster som en stranda hval i de obligatoriske sekundene *s*

Det er godt det er helg. Og det er godt mammaen snart har fri og mulighet til å ha ham hjemme akkurat når det måtte passe - selv om den litt overbeskyttende mammaen sendte meldinger i hytt og vær i går om at han ble hjemme, hvorpå småen stod med skoene på, hengende og sutre i dørhåndtaket fordi han ville i barnehagen *himler* Mor følte seg lite lur da, ja. De lo godt både i barnehagen og på jobben min da vi kom likevel....

Holde pusten

Det er med en viss skepsis jeg drister meg til å komme med følgende uttalelse, og jeg holder pusten i spenning for om jeg "Jinxer" det hele med faktisk å sette ord på det. Men fakta er at småen her i huset har vært frisk i hele 4 uker!! Det tror jeg må være rekord - dersom man ser bort fra de fine desember- og januarukene som resulterte i èn ukes innleggelse på barneavdelingen. Vi har faktisk fått en ny tilværelse her i huset med det privilegiet å få sove hele natten gjennom. (Og hvis noen nå mumler selvopptatt for seg selv "ja, sånt må man da bare ta med i beregningen når man velger å få barn", så deler jeg gledelig ut en rett høyre eller to!! Sannheten er nemlig at det ikke er alle småbarnsforeldre som opplever at de, måned etter måned, ikke får sove en eneste natt igjennom. For vår del var det iallefall tegn på at ting ikke var som det skulle, og vi nyter nå deilige netter med et barn som både er opplagt på dagtid og har overskudd til å leve litt mer enn han har gjort på en stund.) Livet er herlig!! :o)

Og bare som en liten bisetning til forrige avsnitt: i kveld gikk han faktisk ned trappa til soverommet og ville legge seg helt selv!!! *dåne* Snakk om å være mammas øyensten!

Når man først er inne på dette med å holde pusten, så må jeg jo bare komme inn på en viss forestående begivenhet som nærmer seg med stormskritt. Det er et faktum at jeg for tiden strever fælt med både å puste normalt (ikke bare fordi jeg nærmer meg blåhvalen i størrelse og har en kondisjon deretter, men også fordi det er noe med det å få magen presset opp i magesekknivå og likevel å skulle fungere som normalt....) og å få plass til å trekke pusten når jeg faktisk også skal ha plass til mat. Og det til tross for at Krapylet har lagt seg på tvers og ikke virker til å ha den minste plan om å snu seg med det første. Øverste del av magen er altså en pløsete vannballong mens den nederste del er av medisinball-konsistens, med en vilter baby inni. Pusting er dog en affære som kan ta både tid og energi om dagen. Å holde pusten har jeg ingen som helst mulighet til da det vil føre til øyeblikkelig besvimelse pga oksygenmangel... *himle*

Da min greie Jordmor spurte om jeg hadde vurdert fødested, og ville ha meg til å tenke over fordelene med Fødeløftet ifht Fødeavdelingen, fikk jeg pustebesvær bare ved tanken. "Jeg har ikke tenkt å føde på lenge ennå", tenkte jeg febrilsk og forsøkte å få panikkangsten under kontroll. Og ikke har jeg tenkt å ha noen langvarig fødeopplevelse denne gangen heller! Her er det bestilt en rask og grei fødsel sånn i siste halvdel av april - bare så det er sagt, liksom. (Og med JMs oppfordring om å legge seg ned og ringe ambulansen ved tegn på fødsel - man kan jo ikke føde en baby i tverrleie! - har jeg absolutt ingen planer om fødsel før tidenes morgen!!) Da Jordmor forsøkte å slippe litt luft ut av ballongen og forberede meg på at det faktisk vil skje en gang om ikke lenge, og fortalte meg litt om det ene tilbudet vs det andre, var det eneste jeg hang meg opp i at muligheten til lystgass ikke var tilstede på Fødeloftet *sjokk* Med forrige fødsel friskt i minne er reglemessigheten og klamringen til lystgassmaska det som slår meg som det mest fornuftige jeg gjorde den dagen. Patetiske forsøk på å dempe smerte ved å holde pusten og gjemme seg unna er en litt mindre heldig strategi jeg har en tendens til å velge om jeg ikke lar fornuften styre. Å gå gjennom en fødsel ved å holde pusten og gjemme seg under dyna har jeg liten tro på - enten det skjer i "hyggelige omgivelser med dobbelseng til mor og far" eller et stille føderom med JM bare sporadisk tilstede.... Og bare tanken på å ha min kjære kliss oppi meg når kroppen sprenger sine egne grenser, gjør meg kvalm og ubekvem. Nei, dobbeltsenga kan de har for seg selv! Her skal det fødes i et klamt, sykehuspreget føderom med lystgassmaska like innenfor rekkevidde!! 1-2-3 puuuuust! ;o)

Så får vi heller satse på at jeg kanskje ikke rekker å bruke den uansett da....

"Hjeeeeelp, pappaaaaa!"

Jeg hadde ikke stått opp den morgenen, men lå våken i senga rett under kjøkkenet, da jeg hørte småen rope fortvilt på pappaen. Siden pappa var opptatt i telefonen, var jeg på vei ut av senga da jeg hørte at han likevel kom styrtende til for å hjelpe småen som fortsatt ropte fortvilt. "Hva i alle dager", tenkte jeg, for han var virkelig fortvilt i stemmen og hørtes ut som om han var....innestengt?! Så hørte jeg han fikk pappatrøst og at faren lo hjertelig. Da jeg fikk forklaringen senere på morgenen var det ikke fritt for at det trillet noen lattermilde toner ut herfra også. Poden hadde nemlig klart bragden å lukke seg selv inne i kjøleskapet!! ;oD Vi har et helt vanlig kjøleskap, bare med en manglende hylle nederst, hvor min lille sønn hadde klart å skvise seg inn og lukke døren.... Og da ble det mørkt og nifst, gitt! ;)

Om noen lurer på om livet er spennende med en utforskende toåring i hus.... ;D JA!

En langtekkelig affære...

I høst en gang bestemte min kjære seg for at tiden var kommet for å kvitte seg med den gamle mopeden han har hatt stående i garasjen i noen år. Grunnen var ikke bare at den stort sett har stått stille de siste årene, det skyldtes også innkjøpet av en større kjøredoning som er langt mer interessant enn en snart vetrangammel moped innkjøpt av mer sentimentale enn praktiske årsaker. Iallefall ble det satt inn annonser hist og her, og flere interesserte meldte seg. En fyr virket spesielt interessert, og lot ikke en eneste sjanse gå fra seg til å ringe og høre om ikke salget var iorden snart. Min kjære var litt tilbakeholden fordi han ikke fikk den prisen han ville + at fyren i utgangspunktet virker litt veeeel slitsom og overivrig. Dessverre ville skjebnen det slik at andre intresserte trakk seg, og vi satt igjen med et alternativ - den slitsomme mannen.

Da kjøperen fikk vite at han fikk tilslag på kjøpet var det ikke måte på hvor lykkelig han var. Han ringte i ett sett og ville vite når han kunne overta, og det kom fort opp at han ikke hadde mulighet til å komme og hente mopeden - min kjære måtte være grei og levere den et sted som var lettere fremkommelig for ham. Jeg steilet litt ved forslaget, men tenkte med glede på hvor mye større garasjen ble når noe av "rotet" forsvant og fant meg dermed stilltiende i at min kjøre skulle gå gjennom ekstra bry for å bli kvitt skrapet. Det ble endel om og men, men dagen for overtakelsen opprant og det var først da det gikk opp for meg at min altfor snille mann hadde tilbudt seg å kjøre dritten hjem til kjøper - en noe usedvanlig løsning. Det hele var en fin helgedag i vasken for vår del, og jeg må innrømme å ikke være helt fornøyd med det. Syns til og med å huske at jeg ymtet frempå med at han burde legge på prisen for kjøringen...

Da min mann kom hjem hadde han ikke lagt på prisen, men snarere gitt et lite avslag pga noen lys som visst ikke helt levde opp til forventningene. Jeg sukket litt oppgitt, men holdt inne med kritikk av elendige kjøpere som ikke kan hente varene selv. Hadde jeg bare ant at dette kun var begynnelsen av saligheta...

Ikke mange dagene gikk før kjøper ringte og klagde. Han hadde skrudd fra hverandre mopeddritten og funnet ditt og datt galt. "Synd", sa jeg - han ønsket kjøpet av mopeden usett, fikk prøvekjøre den før kjøpet ble avsluttet og fikk opptil flere muligheter til å trekke seg før det var opp og avgjort. Min mann var i første omgang passelig avvisende og jattet litt med samtidig som han var steil på at gjort er gjort og kjøpt er kjøpt. Det var helt til dustekjøperen fant på å ringe meg - den hormonelle og mer kyniske delen av husets befolkning. For det første presenterte ikke mannen seg da han ringte - noe som i utgangspunktet aldri gjør meg særlig hyggelig innstilt til folk i andre enden av talatuten. For det andre var han full eller ruset på annen måte, og selv om han forsøkte å være høfligheten selv provoserte det meg kraftig at han ringte meg og fortalte at han var sur på min kjøre som ikke ville imøtekomme hans krav om avslag i pris for dårlig moped. Aldri tirr en hormonell kvinne!! Jeg gav ham klinkende klar tilbakemelding om at han hadde kjøpt noe fra en avisannonse og måtte ta til takke med det han fikk - min kjære hadde aldri lagt skjul på at det var en gammel moped, og gjenstand var kjøpt i den stand den var sett. Da fikk jammen pipa en annen låt, gitt! Jeg kunne værsågod hilse min kjære og fortelle at det ville stå noen utenfor jobben hans dagen etterpå for å "ta ham"! >;( Og *klask* på med røret. Heldigvis for ham.

Min kjære er dessverre både en mer blauthjerta person og mindre bevandret i menneskers mer svarte sider enn jeg er. Så mens han akk´et og oj´et seg, og ville ringe oppog "ordne opp" med kjøperen, var jeg steil og bad ham gi beskjed at slike trusler ville bli anmeldt umiddelbart. Det hele endte med at min blauthjerta mann tilbød 500,- for tort og svie mot at vi aldri mer hørte fra ham igjen. Yeah, right! Det ble faktisk stille en aldri så liten stund. Så kom neste omgang klager og trusler. Min kjære var sterk i viljen og minnet om avtalen de hadde gjort. Ikke lenge etter kom følgende sms tikkende (ikke ordrett):"Jeg har bekjente på ***** (medlemmer av Hells Angels), så forvent besøk i nærmeste fremtid". Joda, vi speidet litt spente etter vilfarne Harly`er i noen dager - en smule lattermilde over at HA muligens lot seg interessere av et mopedkjøp til under 5000,- Selvsagt kom det ingen pøbler med baseballkøller, og i kontakt med politiet ble vi rådet til å anmelde kjøperen i hans lokale politidistrikt.

Tida svant og min treige halvdel fikk aldri ringt politi eller gjort noe mer med saken. Det gikk faktisk hele 2 måneder uten noen form for verken trusler eller mas. Deilig! Vi hadde begynt å tro at det hele faktisk var over. Inntil i går. Da ringte det igjen. Denne gangen fra et ukjent nr. Det var mannens "bror" (veeeeldig trolig siden han ikke engang kjente kjøpers etternavn, hehe...). Igjen ble det stilt krav til at kjøpet skulle omgjøres (noe kjøperen like etter gikk tilbake på) ellers skulle vi nok få besøk av "noen" som skulle gjøre "noe". "Vi har bekjente i området" er blitt en gjenganger. Mannen jattet med - til tross for råd fra både meg og andre om å slenge på og ikke diskutere med vedkommende mer. Det avsluttet med at mannen skulle "diskutere" med meg om tilbakebetaling av 2000,- (altså i tillegg til de tidligere 500,-, noe som da ville gitt mannen en moped til rundt 2000,- *rister lattermildt på hodet*). Da han konfererte meg - med vekt på at han ikke visste hvordan jeg ville ta disse stadige truslene - lo jeg hånlig og oppgitt og gav beskjed om at penger til vedkommende er fullstendig uaktuelt! Om vi hadde vært dumme nok til å betale kan jeg nesten garantere at dette ikke hadde vært siste ord fra den kanten. Det handler om svært syke mennesker som forsøker å manipulere andre ved hjelp av trusler om vold og har null hemninger bare de får "belønning" i form av innfridde behov. Jeg gav klar bekjed om at ingen penger skal i denne mannens hender, at anmeldelsen - som burde vært levert for lenge siden - nå skulle bli gitt i morgen den dag, og at min kjære herved får taleforbud med kjøper! Ringer han fra andres telefon så skal det legges på! Han skal ikke diskuteres med, ja - faktisk ikke vies noen oppmerksomhet i det hele tatt! Det er jo superklart at han i min kjære har funnet et menneske som kan vries som ei vaskefille - snill som han er..... *oppgitt*

Vel, min kjære var til alt hell enig med sin hormonelle konemor, selv om han hadde liten tro på at jeg ville være like tøff i trynet om det virkelig dukket opp torpedoer med baseballkøller på døra. For det første tviler jeg sterkt på at denne lille dritten fra en ødebygd i fjordlandet virkelig har bekjente med baseballkøller, for det andre tviler jeg på at slike personer lar seg leie inn for å inntjene 2000,- for et mopedkjøp, og for det tredje ville jeg sannsynligvis vært den av oss som holdt hodet kaldt og klarte å kommunisere med pøblene om de nå faktisk skulle vise seg å dukke opp - det er tross alt det jobbene mine i stor grad går ut på innimellom ;)

Min kjære fikk iallefall ringt det lokale politiet i dag, og fikk seg litt av en overraskelse. Han fikk knapt uttalt kjøpers navn før politiet lo hjertelig og sa det samme som den kloke lille konemor har sagt i månedsvis - legg på! Ikke gi ham tilfredsstillelsen av å diskutere! Han er ingenting å bry seg med, men om det nå virkelig skulle bli "noe mer" utav saken så visste de hvordan han skulle håndteres... Jupp! Nøyaktig som konemor forutsa er han nok bygdas store samtaleemne og en breikjefta gubbe med sosiale og økonomiske problemer. En bikkje som kan bjeffe.

Hvorvidt anmeldelse ble levert eller ikke er jeg i skrivende stund usikker på (men kjenner jeg gubben rett, så ble det ikke av), men jeg er rimelig klar til å gi kjøper passet påskrevet (nok en gang) dersom han skulle prøve seg igjen. Han har lite og ingenting å stille opp med, og han må med glede gi meg enda en grunn til å levere inn en anmeldelse! Ingenting ville gledet meg mer enn å se krapylet bak lås og slå i noen uker/måneder *ond* Og jeg er veldig klar for å fortelle ham nøyaktig det.

Inntil videre får jeg håpe at mannen i huset nå - etter politiets råd - har fattet pointet og legger røret fint på om dustemikkelen ringer igjen. Alle trussel-sms`er skal ivaretas som bevis, og ingen diskusjoner skal foregå. Funker ikke det får vi jammen lete frem noen bøller med baseballkøller selv, og se om vi ikke kan skremme livskiten utav ham *knegger av egen morsomhet*

Så får vi se om denne snart 4 måneder lange handelsaffæren snart er avsluttet. Kanskje jeg til og med rekker å føde før det kommer "noen" og gjør "noe" med oss ;oD

Tabbekvoter og urettferdighet!

Jeg som trodde at februar måned skulle bringe med seg litt hygge.... Vel, det ser dårlig ut! Kvelden i går og dagen i dag har blitt tilbrakt oppløst i tårer etter at jeg fikk beskjed om at min ene kollega har blitt "omplassert i ny stilling" på jobb....

Vi er bare tre stykker som jobber sammen i den jobben. Dermed er det ganske sårbart når en av oss forsvinner. Vi jobber veldig nært sammen, og vi har blitt ganske sammensveiset vi tre. Det føles dermed både urettferdig, vondt og uforståelig når en av oss blir tatt bort fra jobben grunnet årsaker som ikke skyldes innsats i denne stillingen. Denne kollegaen gjør nemlig en utmerket jobb hos oss, utfyller oss andre og er på mange måter uerstattelig i jobben sin.

Jeg har problemer med å opprettholde noen form for lojalitet til arbeidsgiver i denne situasjonen, kjenner jeg. Jeg ser ingen logikk i at min kollega skal fjernes fra vår arbeidsplass fordi vedkommende gjorde en tabbe på sin andre jobb. Problemet er bare at det bare finnes en arbeidsgiver, selv om det er snakk om to arbeidssteder. Dermed når "straffen", som jeg også er totalt uenig i omfanget av, også ut til der vi jobber. Og vedkommende blir omplassert av en eller annen dustete årsak som jeg heller ikke finner logikk i.

Andre steder i verden har man lov til å begå tabber i jobben sin. Det vil si at man faktisk har lov til å ha en dårlig dag og la følelsene ta overhånd og styring i et lite stakket øyeblikk. Når man jobber med mennesker er denne muligheten begrenset. Det skal svært lite til for å tippe lasset, og arbeidsgiver er stort sett fryktelig redd for å ende som førstesidesoppslag i tabloider eller få store amrikanske søksmål på nakken fordi en ansatt et øyeblikk er menneskelig. Man må være gjennomtenkt hele tiden og ikke gi seg selv lov til å gjøre tabber, mener man. Et umenneskelig krav i mine øyner. Ingen yrke er så krevende mentalt som å jobbe med mennesker. Man skal gi av seg selv hele tiden og samtidig være mottaker av ting som ikke bare er av positiv karakter. Det er nesten umulig å gå gjennom en 20-årig yrkeskarriere uten å én eneste gang krysse over linjen for hva som er akseptabel. Det blir dermed totalt uforståelig for meg at man ikke kan bruke skjønn i de enkelte overtredelsene, men buser frem som paragrafryttere uten nese for naturlige variasjoner....

Jeg skulle ikke sagt noe om min kollega var en person som ofte beveget seg på "kanten" av hva som er akseptabelt. Ei heller om det var snakk om et utagerende temperament som gjorde at det var som å jobbe med en udetonert bombe. Men saken er den at det ikke i hele min samarbeidstid med vedkommende har vært tilløp til den type karakter. Noen har bare enkelt og greit evnen til å trekke seg ut når de kjenner at sine grenser er nådd. Andre av oss eksploderer først og tenker etterpå... I mine øyne er det en mindre sjanse for at min kollega utagerer på jobb enn det er at jeg gjør det.... Og det føles urettferdig og totalt bak mål at vedkommende skal straffes for noe jeg vet er en utilsiktet hendelse som fikk et uheldig utfall. Hadde det nå enda vært snakk om en handling gjort med hensikt og med ønske om å skade...

Jeg snakket med en kollega på andre jobben i dag og fortalte litt om det som hadde hendt. Hun reagerte heldigvis på samme måte som meg og spurte litt oppbrakt "hvor er det blitt av tabbekvoten?!" Og det er kanskje det jeg også lurer mest på. Har man overhode ikke noen form for tabbekvote når man arbeider med mennesker? Skal man i løpet av en 15 årig karriere ikke kunne bygge seg opp en smule integritet som sier noe om hvor pålitelig man egentlig er i jobbsammenheng? Skal det virkelig bare én liten handling i affekt til for å ta fra en alt? Noe verken unnskyldninger eller innrømmelser skal kunne bøte på? Det blir for sært....

Det er ikke mer enn få uker til jeg skal påbegynne permisjon. Denne gangen er det med tungt hjerte jeg går ut i "friåret" mitt. Og det er vondt å vite at jeg ikke lenger har det gode samholde, den gode tonen og det gode kollegiet å vende tilbake til. Det er faktisk så sårt at jeg tenker meg at om jeg skal skifte beite så er dette en passende anledning. For halve poenget med jobben min blir faktisk borte. Det som har gjort det verdt å gå der år etter år forsvinner som dugg i sanden. Når jeg kommer tilbake vil det være noen andre der. Noen jeg ikke kjenner. Noen jeg må bli kjent med og lage meg en relasjon til. Jeg vil være den erfarne nå - jeg har ikke lenger noen som kan mer å hente råd og inspirasjon fra. Det er vanskelig og vondt. Hva om denne nye personen ikke kan fylle skoene etter den som forsvant? Hva om hele grunnlaget for arbeidet vi gjør er borte?

Tårene renner i strie strømmer bare med tanken på hva som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg har liten tro på at ting faktisk kan ordne seg. Jeg har lyst til å si opp i protest, men vet at det jo vil komplisere ting ytterligere for den som blir igjen. Og sorgen over den som ble straffet - følgene for dennes liv...det er tungt å bære. Jeg skulle så inderlig sett ting få et annet utfall, og jeg kunne vært villig til å gjøre MYE for å få det til å skje. Akkurat nå er vi numne av sorg og fortvilelse begge vi to som blir igjen etterpå. Etter i morgen. Etter en grusom kveld på jobb alle tre, hvor vi blir nødt til å kjempe med tårene for ikke å bryte sammen overfor brukerne. Det kommer til å bli ille! Jeg kommer til å være knust i evigheter. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg har ikke lyst til å fortsette der engang, når jeg ikke føler jeg kan stole på at jeg blir behandlet ok om det skulle være meg som tabber meg ut neste gang...

Livet er av og til så urettferdig og vondt at det er vanskelig å se årsakene til ting som skjer. Jeg håper bare at det i ettertid viser seg å være en grunn som er akseptabel og forståelig som gjør at livet tar sånne bråe og vanskelig overkommelige krumspring. Akkurat nå er ting bare så vonde og dumme at jeg har lyst til å grave meg ned til hjertet mitt er helet igjen. Eller skru tiden tilbake til der verden var lys og forståelig. Akkurat her vil jeg iallefall ikke være....

Kollaps

I flere dager har jeg våknet om morgenen med en følelse av at det var fullstendig umulig å komme seg ut av senga. Sta, som jeg jo er, har jeg mobilisert viljestyrke nok til å komme meg opp og igang, og utover dagen har ting gått seg til. Likevel har jeg slitt med stresshodepine i nærmere en uke uten at varme bad og stilleligging på sofaen har hatt noen form for effekt.

Vanligvis kan jeg fungere ganske lenge på ren viljestyrke. Jeg kan drive meg selv beinhardt bare av den grunn at jeg ikke vil gi andre tilfredsstillelsen av å si at "det var det jeg sa at du måtte ta deg tid til å hvile". Og for tiden var jeg på god vei inn i den steamen der. Den siste tiden har "syns du skal få deg en sykemelding" vært en gjenganger fra venner og familie - sagt i god mening, vel og merke. Men jeg kjenner trassen stige for hver gang. Jeg har virkelig ikke lyst til å være borte fra jobb! Jeg har lyst til å jobbe!! Så jeg har gått på jobb, fungert greit, og kommet hjem og falt om som en potetsekk. Null energi og null krefter til annet enn å eksistere.

I morres falt fornuften over meg. Jeg våknet - for tredje dag på rad - med snørra rennende og halsen sår og vond i halv fem tiden. Fra da og frem til oppstandelsestid fikk jeg sove null og niks, og gikk i skytteltrafikk for å tørke snørra. Dette er min jo min tredje virusinfeksjon på halvannen uke, og jeg fikk endelig øynene opp for at kroppen min forsøker å fortelle meg noe vesentlig. Magen har økt på i det siste, men vektnåla har stått stille. Ansiktet er tynnere enn jeg kan huske siden tidlig 20-årene og de mørke ringene under øynene skriker mot meg fra speilet. Imunforsvar er noen jeg ikke eier og bare noen sier "syk" så kjenner jeg det krype innover meg. "Nei", tenkte jeg "dette går faktisk ikke lenger!" Og så ringte jeg jobben og sa at jeg nok var syk i tre dager fremover. Etterpå sov jeg i tre timer og har faktisk klart å stå på beina etterpå ;o) (Selv om jeg i skrivende stund kjenner mangelen på energi gnage meg i det ømme nakke-/skulderpartiet).

Egentlig er det jo ikke rart at jeg fikk meg et lite slag i trynet midt oppi alt dette. Det har vært en tøff tid for de fleste, og når man i tillegg bærer ett annet menneske inni kroppen sin blir man fortere sliten. I ene svangerskapsboka mi sammenliknes det å gå gravid med å foreta en ekspedisjon til Mount Everest. De forandringene som skjer i kroppen er STORE. Så store at det krever maksimalt med fysiske og psykiske krefter. At andre energitappende hendelser da legger ekstra byrde til den allerede fremtunge kroppen er vel ingen bombe akkurat. Og derav alle "advarslene" jeg har fått. At jeg er flink til å lukke øyne og ører for slike advarsler og fungere på reservetanker jeg knapt visste eksisterte er vel kanskje ikke noe jeg bør skryte for mye av...?

Så, om man skyver min innbitte stahet (som nok hadde fått meg gjennom dette uansett i en eller annen tilstand) til side og lar fornuften komme frem, så er nok dette noe ingen kan klandre meg for. Selv den dårlige samvittigheten overfor jobb kan vike med vissheten om at dette faktisk gjøres ikke bare med tanke på meg selv. Det er en liten pjokk i magen som trenger litt ro også. Og jobben ville jo vært mindre tjent med en sykemelding fra nå og frem til termin, ikke sant? (Kjenner jeg fastlegen min rett hadde jeg nemlig ikke kommet derfra uten....)

Nå gjennstår det bare å bli skikkelig frisk og bli kvitt hodepinen! Hodepine er ikke noe greit når man nærmer seg slutten på et svangerskap, nemlig - iallefall ikke om man i tillegg opplever andre symptomer på svangerskapsforgiftning (hvilke jeg foreløpig ikke kan si å ha sett noe til, heldigvis). Så skal jeg heller legge litt ekstra innsats i de resterende fem ukene på jobb som gjennstår før jeg begynner med permisjonen. Først da skal jeg legge beina på bordet for godt og kjenne at jeg fortjener å ha gode dager å disponere helt fritt :o)

Forresten....

...glemte jeg å få med vannlekkasjen på kjøkkenet og mors ukeslange bihulebetennelse i sist innlegg? *himle*

Verste januar i manns minne....

Detbegynte så fint. En stille og rolig start på et nytt år. Vi valgte til og med å utsette feiringen av årets første bursdag her i huset for virkelig å "lande" etter julestresset. Alt lå til rette for et godt nytt år. Det vil si - den første uka....

10 januar braket det løs. Madammen i huset klarte å fylle feil disel på bilen. Avgiftsfri. Ingen krise, egentlig, men nok til å fremskaffe hormonelle tårer og tenners gnissel på madammen. Mannen i huset humret derimot godt, og presterte å spørre tollvesenet om ikke de kunne ta madammen i forvaring i fengsel i noen uker istedet for å sende bot... *grumf* Tolleren fikk seg en god latter.

Samme dag, eller deromkring, var min ene søster hemmelighetsfullt nok inne til mammografi pga nyfunnet "klump". Det viste seg heldigvis å være godartet! (memo til selv: husk å sjekke brystene oftere!!)

Ikke før hadde vi kommet oss til den 11 så braket det løs igjen. Småen i huset våknet med en bittelitt "våt" bæsjebleie. Med grunnlag av at det går sjukdom i barnehagen er mor litt urolig, men velger å sende ham dit likevel pga god allmenntilstand og ikke skikkelig "gørrebleier". Da mannen kommer hjem fra jobb forteller han at han har vært kvalm hele dagen. Det blir to dager med gørrebleier fra småen og to kvalme dager med påfølgende tre gørredager på mannen. Madammen holder seg i denne omgang frisk, merkelig nok....

12 begynner småen å bli litt tett i nesen og hoster litt. Vi kjører på med tildelte astmamedisiner og rekner med å ri stormen av. 13 vil han (fremdeles) ikke spise noe særlig, og i løpet av en snau time på formiddagen stiger feberen til rundt 40 som et skudd. Paracet må til, samtidig som mor observerer at han blri stadig tettere i brystet. Mandag er han ikke bedre. Han er tettere og puster bare øverst i brystet. Han vil heller ikke ha drikke, noe som bekymrer mor siden han ikke har tatt til seg stort av verken vått eller tørt siden bleiene begynte å bli våte på fredagen. Legevakt blir kontaktet. Lungebetennelse, konstanterer legen, og foreskriver pancilin som vi begynner med umiddelbart.

Tirsdag er poden faktisk bedre. Han spiser litt og drikker godt, men er like tett i brystet og trekker ikke pusten ordentlig inn. Det er stille før stormen. Onsdag er han MYE verre. Han vil bare sitte i fanget og aller helst sove hele dagen. Ikke vil han drikke noe særlig og ikke vil han leke eller bevege seg. Mor bekymrer seg. "Bare pencilinen som ikke har begynt å virke", sier far, "vi ser det ann!" Mor gir seg motvillig. Men da feberen fremdeles ligger på 39,5 - 40 på femte døgnet torsdags morgen bestemmer mor at legen skal kontaktes. Som sagt så gjort. Frem til vi ankommer legen den dagen har poden drukket rundt 50ml væske. Han er hvit som et laken og trekker ikke pusten inn - hveser kun øverst i brystet. "Dobbelsidig lungebetennelse", mistenker legen og ber oss reise direkte innpå barneavdelingen. Far forstår endelig at dette er mer alvorlig enn han trodde.

Den turen inn på barneavdelingen skulle vise seg å bli mer langvarig enn man kunne ant. 8 døgn tilkoblet oksygen og med leger som bekymret testet poden for det meste som kan være galt. Far innrømmer i ettertid å ha vært utrolig bekymret etter som de stadig fant nye grunner til å sjekke nye ting. Han har hatt marerittaktige fantasier om en svært syk gutt som aldri blir frisk, og har vært en fantastisk pappa som har stilt opp til det ytterste. Mor har hele tiden holdt fast på astma, og lot seg i liten grad skremme av legenes bekymring. Astma er en diagnose det går ann å leve med. Til og med for oss som vokste opp på 70/80-tallet var det mulig å leve med det. I dag er medisinene og oppfølgingen super, så dette er ingen krise.

Men mor må innrømme å ha vært rimelig nede da hun satt første døgnet på sykehuset med en likbleik og passiv unge som fikk innhalasjoner annenhver time og var festet til oksygenet med nesekateter... Ikke kunne mor røre seg en milimeter uten at småen hylte og ikke hadde hun noen å fortelle om bekymringene til. 5 timers stirring i veggen er ikke akkurat min idè om en drømmebursdag, og alle forestillinger om en hyggelig helg med familien forsvant sammen med smaken av sjokoladekake på leppene.

Lørdag var fars døgn på sykehuset og mor fikk kost seg litt hjemme i god seng. Søndag var mors døgn. Da far kom ut på dagen fikk mor beskjed om å dra seg hjem til seng og ro og holde seg der til tirsdag. Med hormonelle tårer, for lite mat og dårlig søvn var hun ikke noe tess. Og poden viste liten eller dårlig fremgang. Legene var bekymret. Alle væskeinntak måtte skrives opp, og vi fikk beskjed om at vi ikke kom hjem før han kunne klare seg uten oksygen.

Mandag er mammaen tilbake på jobb, men tankene er ett helt annet sted. KL 14.30 orker hun ikke mer og kommer seg avgårde til sykehuset igjen. Ingen gode nyheter. Poden er fremdeles avhengig av oksygen, men får mindre hyppig ventolin og adrenalin. Det er nå en liten fremgang det også.

Til alt uhell så klarer mammaen å tygge ut en halv tann i lunsjen på mandagen. Denne tannen har vært en plage i lang tid før mor insisterte på å få den rotfylt. Dermed var problemene slutt, trodde hun. Vel, i skrivende stund gliser en halv tann triumferende i munnen, og all tygging er for tiden lagt til motsatt side.

Tirsdag får mamma melding fra pappa: "poden har fått diarè". Som om det ikke er nok med masse slim i lunger og et barn som sover, spiser og drikker dårlig.... Når mamma kommer inn og vi har vært litt rundt, får vi plutselig beskjed om at vi skulle ha vært på isolat! Mamma får nok ett av de verste døgnene der inne, med en toåring på bedringens vei som er innestengt på 10kvm. Utover dagen er han halvveis oppi gardinene, har klatret på veggene og er rimelig lei. Heldigvis kommer pappa med bilbane på ettermiddagen. Tirsdag, natt til onsdag kommer ny melding fra pappaen: "mormor døde kl 04.25". Onsdag er ingen god dag der mamma sitter innesstengt med poden og gjerne skulle vært til nytte andre steder.

Torsdag oppkommer heldigvis med litt godt nytt. Poden har fått av nesekateter og ser MYE friskere ut! Isolatet opphører og vi kan bevege oss rundt igjen!! Og han klarte seg helt til kl 05.30 uten oksygen! Det lover bra. Men han får ennå ikke lov å reise hjem. Mor er dog like stolt over at poden har spist noe i løpet av dagen og ignorerer pleiernes bekymring over dårlig inntam - masing hjelper iallefall ikke. På kvelden kommer mormor og morfar+lille nevø på besøk og Poden kvikner til. Han leker og styrer på, og vi får høre latter for første gang på over en uke!! Mor og far får en times tid "fri" mens besteforeldre passer på. Når foreldrene kommer tilbake har legen vært der og han har også fått sett poden slik han vanligvis er - takk og pris! "Han ler av meg!", hadde han begeistret utbrytt ;o)

Fredag opprinner og mor og far er rimelig slitne. Med godt håp om utskriving våkner de begge tidlig - far av ny oksygenmåling og mor av kvalme. Far krysser fingrer og tær og lar ikke poden sove så lenge at ting kan "gå galt" igjen - i redsel for ikke å slippe hjem. Mor spyr. Oh joy! Gutten får komme hjem!!! Mor må ligge på "isolat" på soverommet i redsel for å smitte gutten med ny infeksjon. Ingen gode klemmer, ingen henting på syjehuset, bare 4 trehvite vegger og en seng som blir passe gørrkjedelig etterhvert. Og spyposen og doløping da selvsagt.... Men poden er hjemme!! Og den lille, blide stemmen høres gjennom vegger og tak, og han spiser mer enn han har gjort de siste ukene til sammen. Han syns det var godt å komme hjem!!

Nå er det 4 døgn igjen av januar måned. 4 ussle døgn. På de 4 døgnene gjennstår "bare" en tannlegetime og en begravelse. Så får man vel håpe at januar måned ikke har flere ubehagelige overraskelser til oss. Ikke mer sykdom, ikke flere tåpelige "uhell" og iallefall ikke flere dødsfall! At 14 dager skulle romme så masse dritt på en gang hadde jeg aldri kunnet drømme om, og jeg nekter å tro at dette er "livet med små barn"! De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har sluppet å sitte med en livløs toåring på fanget, lyttende til en pesende pust, i flere døgn. Jeg skal takle søvnløse netter, flere småopphold på sykehus og nervepirrende minutter før det befriende ulet av "jeg har slått meg men er ok" braker løs. Men 14 dager med sykdom på alle tre, dødsfall og tennfelling m.m. - det håper jeg vi slipper flere ganger! Og livløse gutter som gjør legene bekymret.... Det unner jeg ingen!!

Om lave terskler og stiletthæler

Lang erfaring på helsefronten har smertelig lært meg at jeg noen ganger går med høye stiletthæler når det kommer til min egen helse. Jeg bagatelliserer lett min egen smerte og er innerst inne livredd for å bli sett på som en pyse. Dermed hender det at jeg går litt for langt i hvor mye ett menneske skal tåle og blir nesten slått til marka av forbauselse når det viser seg at jeg faktisk er syk - og burde lagt meg ned for lengst. Erfaringen har dermed lært meg å stoppe å puste på rosene en gang i blant når jeg føler meg litt tufs. Jeg unnskylder meg til døde for det, men jeg har mer igjen i lengden når jeg slipper å trasse meg på jobb med bronkitt, 40 i feber eller akutt diarè.

Det overrasker kanskje mange - og meg selv i særdeleshet - at jeg har en svært lav terskel for å oppsøke legehjelp når det kommer til mitt lille avkom. Jeg drøyer det ikke lenge når jeg kjenner magafølelsen gjør kolbøtte og det lille "viss at" murrer i bakhodet. Jeg er oppriktig livredd for å bli som min mor, som sendte oss ut av huset dersom vi ikke lå dødende på baderomsgulvet - enkelt og greit fordi hun selv hadde legeskrekk. Det har, som en kanskje skjønner, gitt oss en manglende egenskap til å vurdere egen helse, og jeg er ikke alene i familien om å ha gått på jobb med dobbeltsidig lungebetennelse....

Min sønn virker til å ha arvet litt av både min egen helse og farens beinharde immunforsvar. Min lille tøffing er nemlig rimelig oppegående gjennom både spysjuke og forkjølelser. Han har sjelden feber, og de gangene han har hatt det, så har han faktisk hatt ørebetennelser. Når min lille søte da opplever å ha nærmere 40 i feber som utvikler seg på en drøy time, bare vil sitte i fang - han som er aktiv og bablende til de grader ellers, og ikke vil ha noenting av verken tørt eller vått.... Da er det vel ikke rart om magafølelsen murrer intenst hos en bekymret mamma?!

Fornuftige mennesker forsikrer meg om at det ikke er noen fare før det har gått noen døgn - verken med væskeinntaket eller feberen. "Men likevel..." hvisker en engstelig liten stemme langt der inne. Og selv om jeg velger å la det stå til i noen timer, så gir ikke tankene på at noe ikke stemmer seg helt.

Hadde jeg trådt rundt på høye stiletthæler ifht min sønn, så hadde jeg nok ikke bekymret meg så mye. Jeg hadde latt meg roe ned av mennesker som ikke har sett småen i dag, og jeg hadde latt tvilen forsvinne i en dusj av fornuft uten å mukke. Men, når det kommer til småen er treskelen millimeterhøy. Eller millimeterlav. Heller en gang for mye enn en for lite - er mitt slående motto. Jeg vil ikke være den moren som om femten år får spørsmålet om hvorfor han ennå sliter av senvirkninger av noe jeg kunne fanget opp i tidligste alder. Så jeg tramper ned legesenter og legevakt så fort magafølelsen slår inn. Heller en gang for mye enn en for lite! Og ni av ti ganger har magafølelsen vist seg å stemme. Enten det gjelder ørebetennelser, falsk krupp eller lungebetennelser, som denne gangen, så har en overengstelig hypokonder-kloning av en mamma en god magafølelse! Og selv om jeg omtrent unnskylder meg til legen for at jeg er der (igjen) så viser det seg gang på gang at de er glad for at jeg stolte på intuisjonen og kom før det ble verre. Og jeg går ut, triumferende og med nesa i sky overfor min mer skeptiske ektefelle, bærende på en visshet om at jeg ikke er så verst i mammarollen likevel ;oD