Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...
På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.
Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.
Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...
Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....
Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?
Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?
Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.
Tuesday, May 26, 2009
Sunday, May 03, 2009
Langhelg med ymse aktiviteter
Lite skjer i mitt hode for øyeblikket. Det er egentlig fylt med en konstant jakt på søvn, siden - akk, ja, sann - vi har forkjølelsesbesøk i heimen. Selv har jeg vært grovmælt i ei ukes tid, mens småttingene sliter med snørr og soving.
Men likevel har jeg kanskje et ord eller to å skrive. Litt søndagsbabbel. Om hodet er tomt er det likevel litt som skjer rundt meg som det går ann å blogge litt om :o)
For mange er første mai en "jobbe i hagen dag". Eller, som foreldrene til en venninne av meg poengterte det en gang, en dag for å jobbe ute og demonstrere at vi bryr oss døyten om denne dagen *ler* Det skal sies at de har eget firma og nok kunne tenkt seg å tjene penger på arbeidstakerne sine denne dagen også. Iallefall... For noen er denne dagen "hellig" i form av at de faktisk bruker den til det den "skal" brukes til, mens andre nyter den som en ekstra fridag i hverdagsstresset. For atter andre er det tid for.....ja, nettopp - vårsleppet! ;D Og, siden vi i denne heimen lengter etter litt voksen-kvalitetstid, fikk lille meg leke eksosrype bakpå en Honda RR sykkel. Mi like! Det er ikke fritt for at jeg muligens hadde det videste gliset i rekka - selv i hundre km/t fastklengt på min svartkledde "ridder til sykkel" *knis* Hadde vi ikke fått barn er det fare for at det kanskje hadde blitt dette som ble vår livsstil, rett og slett.
Ikke før hadde vinden lagt seg til rette i krøllene mine, så var det tid for å ikle seg "bunaden" (som for undertegnede ikke er en "ekte" bunad, men en drakt - derav hermetegnet) og lage plass til festmiddag. I går ble nemlig vår lille Andunge konfirmert! Og vi var, som et av mange av hennes "foreldre" invitert til å feire dagen :o) Tenk, lille jenta "vår" er nesten voksen! Det var rørende da det plutselig gikk opp for meg nøyaktig hvor viktige vi er i hennes og familien hennes sitt liv. Jeg har likesom ikke tenkt på at den "jobben" vi gjør i forhold til henne er så viktig - det er jo stort sett "bare" en helg med litt ekstra for oss. For dem er det viktig. Det innså jeg da vi var inkludert både som gjester (på "eget" bord like fremfor hovedpersonen), i sangene og i billedfremvisningen fra hennes liv. Jeg fikk for egen del tatt noen blinkskudd av den nydelige konfirmanten, både alene og i lek med sin "reservelillebror" ;)
Selv om jeg ikke har brukt 1 mai til å leke gartner, så måtte jeg benytte sjansen til å handle litt på hagesenteret da de hadde "1 mai-helg-tilbud" på diverse planter. Jeg pleier alltid å ha en potte med litt grønt stående på trappa, og det er fint hvis jeg rekker å handle det inn før 17 mai. Ofte henger det også en ampel i samme område, men den må jeg ta på neste lønn denne gangen. I årevis har jeg nemlig irritert meg over et "bed" vi har like ved garasjen vår - opp mot veien. Da vi flyttet hit var det en liten steinmur der, med noen stauder klasket over steinene og et par grønne busker i hytt og pine over der. De grønne plantene ble røsket bort og steinmuren bygget opp før vi bygget garasjen - noe som medførte at "bedet" har vært et prosjekt som aldri har kommet i mål. Jeg har plantet noen sommerblomster der for å forsøke å få det til å se litt bra ut, men før de har kommet opp har somregel skolebarna tråkket ned hele molden slik at ingenting orker trenge gjennom - utenom gress og ugress....
Min plan har lenge vært å plante små busker (rhododendron, svibel og kanskje et tre eller to) eller å lage et "steinbed" med stauder. Steinene jeg hadde tenkt å bruke der tok mannen og plasserte et aldeles annet sted, og dermed røk den idéen. Helt til i dag. I dag har jeg flyttet litt på noen stauder jeg hadde i et annet bed, plantet noen nyinnkjøpte, og plassert noen småsteiner jeg "fant" rundt i hagen. I tillegg har jeg kommandert mannen bort på et nytt byggefelt her for å hente flere steiner så fort han får sjansen, hehe, slik at det blir "fullkomment" slik jeg vil ha det. Så i dag har det vært spaing (all jorden måtte vendes og blandes med ny blomsterjord, samt at gresstuster måtte bøte med livet) og planting. Jeg gleder meg til å se om disse vekstene overlever i den merkelige atmosfæren som er i det bedet der. Jeg håper jo at "devuene" (de som passer alt det grønne i hager og skoger...) liker at de har fått noe nytt å passe på. Staudene som var plantet øverst på steinene i utgangspunktet trives iallefall godt med å tyte ut mellom steinen i muren fremdeles, så man kan jo håpe....
I morgen er det ny arbeidsuke igjen. For øyeblikket trives jeg bare sånn halvveis med arbeidsoppgavene jeg har på jobben. Det ene tilfellet jeg jobber med er såpass heftig at begge vi sm jobber med det har dager der vi ikke kan fatte at vi faktisk går på jobb i utgangspunktet. Heldigvis er vi to! Ellers hadde nok ingen av oss holdt ut... I morgen er dog en "fridag" for meg i så måte. Da har jeg andre arbeidsoppgaver og kan kose meg litt mer med å gjøre ting jeg mestrer bedre. Men først får man vel håpe at jeg får en noenlunde god natts søvn. Med tanke på at vi har to snørrete små er ikke det en selvfølge.
Når jeg bare får summet meg skal jeg jammen se om jeg ikke får tatt bilde av studebedet mitt og lagt inn her :D
Men likevel har jeg kanskje et ord eller to å skrive. Litt søndagsbabbel. Om hodet er tomt er det likevel litt som skjer rundt meg som det går ann å blogge litt om :o)
For mange er første mai en "jobbe i hagen dag". Eller, som foreldrene til en venninne av meg poengterte det en gang, en dag for å jobbe ute og demonstrere at vi bryr oss døyten om denne dagen *ler* Det skal sies at de har eget firma og nok kunne tenkt seg å tjene penger på arbeidstakerne sine denne dagen også. Iallefall... For noen er denne dagen "hellig" i form av at de faktisk bruker den til det den "skal" brukes til, mens andre nyter den som en ekstra fridag i hverdagsstresset. For atter andre er det tid for.....ja, nettopp - vårsleppet! ;D Og, siden vi i denne heimen lengter etter litt voksen-kvalitetstid, fikk lille meg leke eksosrype bakpå en Honda RR sykkel. Mi like! Det er ikke fritt for at jeg muligens hadde det videste gliset i rekka - selv i hundre km/t fastklengt på min svartkledde "ridder til sykkel" *knis* Hadde vi ikke fått barn er det fare for at det kanskje hadde blitt dette som ble vår livsstil, rett og slett.
Ikke før hadde vinden lagt seg til rette i krøllene mine, så var det tid for å ikle seg "bunaden" (som for undertegnede ikke er en "ekte" bunad, men en drakt - derav hermetegnet) og lage plass til festmiddag. I går ble nemlig vår lille Andunge konfirmert! Og vi var, som et av mange av hennes "foreldre" invitert til å feire dagen :o) Tenk, lille jenta "vår" er nesten voksen! Det var rørende da det plutselig gikk opp for meg nøyaktig hvor viktige vi er i hennes og familien hennes sitt liv. Jeg har likesom ikke tenkt på at den "jobben" vi gjør i forhold til henne er så viktig - det er jo stort sett "bare" en helg med litt ekstra for oss. For dem er det viktig. Det innså jeg da vi var inkludert både som gjester (på "eget" bord like fremfor hovedpersonen), i sangene og i billedfremvisningen fra hennes liv. Jeg fikk for egen del tatt noen blinkskudd av den nydelige konfirmanten, både alene og i lek med sin "reservelillebror" ;)
Selv om jeg ikke har brukt 1 mai til å leke gartner, så måtte jeg benytte sjansen til å handle litt på hagesenteret da de hadde "1 mai-helg-tilbud" på diverse planter. Jeg pleier alltid å ha en potte med litt grønt stående på trappa, og det er fint hvis jeg rekker å handle det inn før 17 mai. Ofte henger det også en ampel i samme område, men den må jeg ta på neste lønn denne gangen. I årevis har jeg nemlig irritert meg over et "bed" vi har like ved garasjen vår - opp mot veien. Da vi flyttet hit var det en liten steinmur der, med noen stauder klasket over steinene og et par grønne busker i hytt og pine over der. De grønne plantene ble røsket bort og steinmuren bygget opp før vi bygget garasjen - noe som medførte at "bedet" har vært et prosjekt som aldri har kommet i mål. Jeg har plantet noen sommerblomster der for å forsøke å få det til å se litt bra ut, men før de har kommet opp har somregel skolebarna tråkket ned hele molden slik at ingenting orker trenge gjennom - utenom gress og ugress....
Min plan har lenge vært å plante små busker (rhododendron, svibel og kanskje et tre eller to) eller å lage et "steinbed" med stauder. Steinene jeg hadde tenkt å bruke der tok mannen og plasserte et aldeles annet sted, og dermed røk den idéen. Helt til i dag. I dag har jeg flyttet litt på noen stauder jeg hadde i et annet bed, plantet noen nyinnkjøpte, og plassert noen småsteiner jeg "fant" rundt i hagen. I tillegg har jeg kommandert mannen bort på et nytt byggefelt her for å hente flere steiner så fort han får sjansen, hehe, slik at det blir "fullkomment" slik jeg vil ha det. Så i dag har det vært spaing (all jorden måtte vendes og blandes med ny blomsterjord, samt at gresstuster måtte bøte med livet) og planting. Jeg gleder meg til å se om disse vekstene overlever i den merkelige atmosfæren som er i det bedet der. Jeg håper jo at "devuene" (de som passer alt det grønne i hager og skoger...) liker at de har fått noe nytt å passe på. Staudene som var plantet øverst på steinene i utgangspunktet trives iallefall godt med å tyte ut mellom steinen i muren fremdeles, så man kan jo håpe....
I morgen er det ny arbeidsuke igjen. For øyeblikket trives jeg bare sånn halvveis med arbeidsoppgavene jeg har på jobben. Det ene tilfellet jeg jobber med er såpass heftig at begge vi sm jobber med det har dager der vi ikke kan fatte at vi faktisk går på jobb i utgangspunktet. Heldigvis er vi to! Ellers hadde nok ingen av oss holdt ut... I morgen er dog en "fridag" for meg i så måte. Da har jeg andre arbeidsoppgaver og kan kose meg litt mer med å gjøre ting jeg mestrer bedre. Men først får man vel håpe at jeg får en noenlunde god natts søvn. Med tanke på at vi har to snørrete små er ikke det en selvfølge.
Når jeg bare får summet meg skal jeg jammen se om jeg ikke får tatt bilde av studebedet mitt og lagt inn her :D
Friday, April 24, 2009
Ord, muligheter og mennesker man møter
Det finnes så mange ting her i verden som jeg så gjerne skulle ha gjort før det er for sent. Skrive en bok, lære meg å strikke, lage fotobøker til ungene, reise til India, flytte på småbruk, lære meg å lage mat.... You name it. Og de siste årene har jeg møtt et par-tre mennesker som gjør nøyaktig de tingene jeg selv drømmer om å gjøre en gang i livet. Disse menneskene gjør meg nesten ærbødig av beundring, samtidig som jeg innser at jeg kan lære en masse av dem. Jeg suger til meg kunnskap og idèer som en tørr svamp.
For alle som har lest denne bloggen en stund er det vel ingen hemmelighet at ord og ordenes magi ligger mitt hjerte nært. Kunne man livnært seg av å bruke ordenes magi på en lett måte, hadde jeg nok gjort det for lengst. Det er så mye jeg ville brukt ordene til - så mange idèer som ligger lagret opp inni meg og bare venter på utløp. Samtidig så har jeg ikke troen på at jeg er flink nok til å ordlegge meg til at jeg faktisk kan skape meg et levebrød av det. Så jeg har latt meg selv falle til ro med at dette, denne bloggen, er nok.
Mitt "oppgave" her i livet er at jeg er flink til å ordlegge meg, eller finne de rette ordene om du vil. Jeg vet hva jeg skal si i de riktige situasjonen - noe som også er en svært viktig del av det daglige arbeidet jeg gjør. I sistnevnte setting har jeg også lært at ord ofte kan være for mange, og at det kan være godt å være kortfattet og konkret fremfor kvinnelig ordflommende. Iallefall vet jeg å bruke ord, og gjør det til gangs.
Men av og til skulle jeg ønske jeg kunne bruke ordene til å formidle noe som ble igjen - noe som ikke var like forgjengelig som denne bloggen. Eller ordene man kommuniserer i hverdagen.
For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg har en kollega som har en spennende bijobb. Hun skriver bøker! Romaner, rett og slett. Jeg ble nesten taus av beundring, og kjente denne sjenerte underdanigheten man ofte kan kjenne overfor autoriteter komme snikende. Likevel klarte jeg (jeg kjenner jo denne kollegaen ganske godt etterhvert) å knote utav meg hvor imponert jeg var og hvor ørlite granne misunnelig jeg kjente meg. Og jammen kom ikke dama meg i møte! Hun gav meg en hel haug med tips og idèer for hvordan jeg skulle komme igang, hvordan man kan tenke, hva man bør gjøre. Og ikke nok med det - hun følger også opp med "har du kommet igang"-oppfølgingsspørsmål så jeg blir rent flau over å ikke ha en roman klar allerede *ler*
For et par år siden hadde jeg en liknende opplevelse på den andre jobben min. Jeg oppdaget plutselig at en av mine kollegaer var en temmelig flink dikter, og at hun gikk med planer om å undervise andre i skrivekunsten. Jeg ble jo kjempeinteressert - helt til det viste seg at det skulle skje i nær fremtid (midt i min daværende gravide tilværelse var kanskje ikke det så gunstig...) og i tillegg i utlandet... Naturlig nok falt jeg litt av lasset da, selv om et skrivekurs kanskje er nøyaktig det jeg kan trenge. I tillegg fortalte dama, som er litt av det jeg forbinder med en skapekte bohem, om sine mange reiser til India og livet hun levde når hun var der. Jeg formelig siklet av misunnelse der jeg drømte meg bort til et spennende rike med en historie jeg fasineres av. I dag er hun forøvrig bosatt der nede på fast basis, så man kan jo håpe på hjelp til å finne overnatting m.m. om turen en gang skulle gå den veien.
I løpet av de to siste årene har jeg altså fått et lite skubb i retning av noe jeg innerst inne har drømt om i årevis. Jeg, som har lyst til å gå et nytt kurs innenfor den alternative retningen jeg også fasineres av, lurer på om det kanskje er noe/noen et sted i verden som forsøker å gi meg selvtillit nok til å prøve noe nytt. Jeg står nølende på ti-meteren og vurderer om det faktisk er trygt å hoppe. Tenk om jeg ender meg et forferdelig magaplask!! Tenk om jeg overfortolker og egentlig ikke har krative evner i denne retningen....
I den senere tid har jeg hatt så nok med å klare å holde hodet over overflaten at jeg i liten eller ingen grad har hatt overskudd til å tenke på annet enn å overleve denne perioden i livet. Nå skinner sola ute, rekene ligger til kjøling og jeg har mulighet til å trekke pusten bittelitt lenger ned enn for bare noen få uker siden. Sommeren lurer over dørterskelen og jeg vet at tidene bare kan bli bedre. Kanskje tiden da er kommet til å realisere noen av alle de ørtidørti drømmene jeg har båret i så mange år? At man har barn skal vel ikke være et fullstendig hinder for egen utvikling vel jeg tro? Noen friheter kan man vel unne seg?
Livet har så mange spennende buktinger og bakketopper. Kanskje er disse "tegnene" jeg tror jeg får av virkelig betydning. Kanskje er det bare mine egne fantasier. Livet er uansett så rikt på muligheter, både for meg alene og for min lille familie, at jeg for øyeblikket nyter dagene med drømmer om alt jeg kan gjøre. Og det er jo et godt vårtegn, er det ikke? ;)
For alle som har lest denne bloggen en stund er det vel ingen hemmelighet at ord og ordenes magi ligger mitt hjerte nært. Kunne man livnært seg av å bruke ordenes magi på en lett måte, hadde jeg nok gjort det for lengst. Det er så mye jeg ville brukt ordene til - så mange idèer som ligger lagret opp inni meg og bare venter på utløp. Samtidig så har jeg ikke troen på at jeg er flink nok til å ordlegge meg til at jeg faktisk kan skape meg et levebrød av det. Så jeg har latt meg selv falle til ro med at dette, denne bloggen, er nok.
Mitt "oppgave" her i livet er at jeg er flink til å ordlegge meg, eller finne de rette ordene om du vil. Jeg vet hva jeg skal si i de riktige situasjonen - noe som også er en svært viktig del av det daglige arbeidet jeg gjør. I sistnevnte setting har jeg også lært at ord ofte kan være for mange, og at det kan være godt å være kortfattet og konkret fremfor kvinnelig ordflommende. Iallefall vet jeg å bruke ord, og gjør det til gangs.
Men av og til skulle jeg ønske jeg kunne bruke ordene til å formidle noe som ble igjen - noe som ikke var like forgjengelig som denne bloggen. Eller ordene man kommuniserer i hverdagen.
For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg har en kollega som har en spennende bijobb. Hun skriver bøker! Romaner, rett og slett. Jeg ble nesten taus av beundring, og kjente denne sjenerte underdanigheten man ofte kan kjenne overfor autoriteter komme snikende. Likevel klarte jeg (jeg kjenner jo denne kollegaen ganske godt etterhvert) å knote utav meg hvor imponert jeg var og hvor ørlite granne misunnelig jeg kjente meg. Og jammen kom ikke dama meg i møte! Hun gav meg en hel haug med tips og idèer for hvordan jeg skulle komme igang, hvordan man kan tenke, hva man bør gjøre. Og ikke nok med det - hun følger også opp med "har du kommet igang"-oppfølgingsspørsmål så jeg blir rent flau over å ikke ha en roman klar allerede *ler*
For et par år siden hadde jeg en liknende opplevelse på den andre jobben min. Jeg oppdaget plutselig at en av mine kollegaer var en temmelig flink dikter, og at hun gikk med planer om å undervise andre i skrivekunsten. Jeg ble jo kjempeinteressert - helt til det viste seg at det skulle skje i nær fremtid (midt i min daværende gravide tilværelse var kanskje ikke det så gunstig...) og i tillegg i utlandet... Naturlig nok falt jeg litt av lasset da, selv om et skrivekurs kanskje er nøyaktig det jeg kan trenge. I tillegg fortalte dama, som er litt av det jeg forbinder med en skapekte bohem, om sine mange reiser til India og livet hun levde når hun var der. Jeg formelig siklet av misunnelse der jeg drømte meg bort til et spennende rike med en historie jeg fasineres av. I dag er hun forøvrig bosatt der nede på fast basis, så man kan jo håpe på hjelp til å finne overnatting m.m. om turen en gang skulle gå den veien.
I løpet av de to siste årene har jeg altså fått et lite skubb i retning av noe jeg innerst inne har drømt om i årevis. Jeg, som har lyst til å gå et nytt kurs innenfor den alternative retningen jeg også fasineres av, lurer på om det kanskje er noe/noen et sted i verden som forsøker å gi meg selvtillit nok til å prøve noe nytt. Jeg står nølende på ti-meteren og vurderer om det faktisk er trygt å hoppe. Tenk om jeg ender meg et forferdelig magaplask!! Tenk om jeg overfortolker og egentlig ikke har krative evner i denne retningen....
I den senere tid har jeg hatt så nok med å klare å holde hodet over overflaten at jeg i liten eller ingen grad har hatt overskudd til å tenke på annet enn å overleve denne perioden i livet. Nå skinner sola ute, rekene ligger til kjøling og jeg har mulighet til å trekke pusten bittelitt lenger ned enn for bare noen få uker siden. Sommeren lurer over dørterskelen og jeg vet at tidene bare kan bli bedre. Kanskje tiden da er kommet til å realisere noen av alle de ørtidørti drømmene jeg har båret i så mange år? At man har barn skal vel ikke være et fullstendig hinder for egen utvikling vel jeg tro? Noen friheter kan man vel unne seg?
Livet har så mange spennende buktinger og bakketopper. Kanskje er disse "tegnene" jeg tror jeg får av virkelig betydning. Kanskje er det bare mine egne fantasier. Livet er uansett så rikt på muligheter, både for meg alene og for min lille familie, at jeg for øyeblikket nyter dagene med drømmer om alt jeg kan gjøre. Og det er jo et godt vårtegn, er det ikke? ;)
Thursday, April 16, 2009
Si det høyt 3 ganger så fort du klarer....
Noen ganger så hjelper det på ting og tang å bare sette ord på det. Å si at "nå er ikke ting ok" kan ofte være det som skal til for å få snudd trenden. Og gjerne si det høyt flere ganger. Eller skrive det ned.
Det jeg vil frem til er at etter at jeg skrev ting av meg her, så er det blitt litt bedre. To supre nettvenninner har stilt opp på msn, mannen har forstått at nå er snart grensen nådd (og vi har begge skjerpet oss litt - med unntak av et "lite" tilbakefall fra min side i dag), og jeg selv har tatt stresset på alvor og forsøkt å legge meg tidligere og få skikkelig søvn om ikke annet.
Hengemyra er her enda, men nå mer som en uggen guffe rundt anklene. Solen ute har nådd sinnet mitt, og jeg klarer å tenke litt mer fremover. Det går iallefall oppover.
Samtidig får jeg akkurat nå titusen krav fra mennesker rundt meg - mennesker som trenger "en tjeneste", som krever noe av meg eller ønsker noe jeg kjenner jeg ikke klarer å imøtekomme. Det jeg hadde trengt var nok en god venninnekveld på byen, men de jeg helst vil treffe bor for langt borte. Kanskje jeg må kontakte noen nærmere som jeg har forsømt for lenge...?
*riste av seg en gjørmeklump fra skulderen* Det går bedre og bedre dag for dag...
Det jeg vil frem til er at etter at jeg skrev ting av meg her, så er det blitt litt bedre. To supre nettvenninner har stilt opp på msn, mannen har forstått at nå er snart grensen nådd (og vi har begge skjerpet oss litt - med unntak av et "lite" tilbakefall fra min side i dag), og jeg selv har tatt stresset på alvor og forsøkt å legge meg tidligere og få skikkelig søvn om ikke annet.
Hengemyra er her enda, men nå mer som en uggen guffe rundt anklene. Solen ute har nådd sinnet mitt, og jeg klarer å tenke litt mer fremover. Det går iallefall oppover.
Samtidig får jeg akkurat nå titusen krav fra mennesker rundt meg - mennesker som trenger "en tjeneste", som krever noe av meg eller ønsker noe jeg kjenner jeg ikke klarer å imøtekomme. Det jeg hadde trengt var nok en god venninnekveld på byen, men de jeg helst vil treffe bor for langt borte. Kanskje jeg må kontakte noen nærmere som jeg har forsømt for lenge...?
*riste av seg en gjørmeklump fra skulderen* Det går bedre og bedre dag for dag...
Sunday, April 12, 2009
Bunnslam
Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!
Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....
Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.
Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.
Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...
Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!
Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....
"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.
Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!
Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.
Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?
Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.
Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....
Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....
Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.
Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.
Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...
Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!
Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....
"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.
Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!
Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.
Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?
Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.
Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....
Sunday, March 29, 2009
Nøste i knuter
Jeg kom på noe her en dag da jeg dreiv på med et nøstearbeid uten like. I mitt yrke er nemlig nøstearbeid en sedvanlig ting, og nøsting har da ingenting å gjøre med grannøster. Neida. Her nøster vi opp hendelser fra a til å, og gjerne i fjerti ulike variasjoner. Og det var det som fikk meg til å tenke.
Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.
I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.
Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*
Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.
Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?
I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.
Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?
Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.
Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)
Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.
I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.
Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*
Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.
Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?
I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.
Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?
Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.
Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)
Thursday, March 26, 2009
Nyervervelser
Det er ikke ofte jeg kjøper nytt til meg selv. Jeg har i mange år vært et funn når det kommer til shopping på tilbudsvarer - både når det kommer til gaver til tantebarn og når det gjelder nytt til meg selv, hus og heim - og det er sjelden jeg kjøper ting til meg selv til fullpris. Egentlig er det sjelden jeg kjøper noe nytt til meg selv. Punktum. Men de siste to månedene har det blitt litt shopping.
Etter noen år med voksende mage, ammepupper og ny runde magevoksing og ammepupper, så har det meste i klesskapet enten gått temmelig ut av motebildet, eller blitt feil i størrelsen. Så nå trengtes en fornying. Amme-bh`ene ble forkastet så fort småen fikk smak på annen mat, og fornying i undertøysavdelingen var første stopp. I tillegg måtte jeg ha noen nye topper som ikke hadde ammeåpning eller lå ukledelig midt oppå min nyervervede fleskemage. Sparkjøp ble løsningen - der har de billig Triumph-undertøy, samt at jeg fant tunikaer i fleng som kan brukes både nå og mer som kjoler til sommeren. Genialt! Ikke mindre enn to bh`er, en truse, en badedrakt (til babysvømminga - gidder ikke bruke store summen på akkurat den greia der!) og tre tunikaer har havna i skapet.
I dag har jeg vært på shopping med svigermor. Det er ikke så rart som det høres ut, egentlig. Det hele dreier seg om et besøk hos svigerslektas store designgudinne, noe som har blitt en liten "tradisjon" de siste årene. Og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bruke litt penger! Jeg trengte virkelig noe nytt som kan brukes til hverdag og fest. En tunika i ull, en fin topp i kasjmir og to lekre sommerkjoler er resultatet - og jeg er superfornøyd!
Så til sommeren skal jeg sprade rundt i mine lekre, nye designerkjoler, med en lekker brunfarge hentet fra Italia og forhåpentligvis et par kg lettere og lekrere enn nå *flire*
Etter noen år med voksende mage, ammepupper og ny runde magevoksing og ammepupper, så har det meste i klesskapet enten gått temmelig ut av motebildet, eller blitt feil i størrelsen. Så nå trengtes en fornying. Amme-bh`ene ble forkastet så fort småen fikk smak på annen mat, og fornying i undertøysavdelingen var første stopp. I tillegg måtte jeg ha noen nye topper som ikke hadde ammeåpning eller lå ukledelig midt oppå min nyervervede fleskemage. Sparkjøp ble løsningen - der har de billig Triumph-undertøy, samt at jeg fant tunikaer i fleng som kan brukes både nå og mer som kjoler til sommeren. Genialt! Ikke mindre enn to bh`er, en truse, en badedrakt (til babysvømminga - gidder ikke bruke store summen på akkurat den greia der!) og tre tunikaer har havna i skapet.
I dag har jeg vært på shopping med svigermor. Det er ikke så rart som det høres ut, egentlig. Det hele dreier seg om et besøk hos svigerslektas store designgudinne, noe som har blitt en liten "tradisjon" de siste årene. Og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bruke litt penger! Jeg trengte virkelig noe nytt som kan brukes til hverdag og fest. En tunika i ull, en fin topp i kasjmir og to lekre sommerkjoler er resultatet - og jeg er superfornøyd!
Så til sommeren skal jeg sprade rundt i mine lekre, nye designerkjoler, med en lekker brunfarge hentet fra Italia og forhåpentligvis et par kg lettere og lekrere enn nå *flire*
Tuesday, March 17, 2009
En engel kom til oss
For tre år siden møtte jeg en liten engel. Det var i form av et rynket lite nurk med bølgete hår og lange mørke øyenvipper. Nurket ble lagt oppå brystet mitt etter å ha vært min medborger i kroppen i ni fine måneder. Følelsen av fullstendig forvirring og avventende distanse satte inn for fullt - hva skulle dette vesenet her å gjøre, og når kom noen og hentet det tilbake?!
I løpet av disse tre årene har hjertet mitt vokst. Det har vokst seg nesten ut av porposjon. Hver dag øker det bittelitte granne, og hver gang jeg ser på min lille engel, med lyse krøller og skinnende blå øyne, vokser det så det sprenger i brystet. Når jeg merker at min lille gullklump blir myk som smør i armene mine av ren kjærlighet, så smelter jeg som varm voks og forstår hvor viktig jeg har blitt for noen andre enn meg selv. Min verdi som menneske har økt med mer enn en million grunner - bare fordi jeg har vært heldigere enn jeg kunne håpe.
Min lille engel har lært så masse på tre år. Først lærte han seg å oppfange verden gjennom sanser. Han kikket seg rundt med sitt kjærlighetsfulle blikk og oppdaget lyset som lekte seg i vinduskarmer og over stuegulv. Så begynte han å synge. Han skrålte og bablet til andre engler og venner som mor ikke kunne se. Og hendene slo mot ukjente ertekroker som fór over ansiktet hans med myke vinger. Smilende lå gutten der med sin babymyke kropp og lo forundret av den rare verden han var kommet til.
Det er et langt skritt han har gått fra å være en myk bylt til et menneske som nå viser oss inn i sin tanke-, følelses- og humoristiske verden. Han ler så perlene triller, gråter så hjerter brister og forteller de mest underlige ting til de tilhørere han får. Han smiler sitt fantastiske smil som får skyene til å stanse, solen til å glimte langt inn i sjelens røtter, og selv ukjente til å smile med. Og han inkluderer alle som vil i sin glade og lekende verden. Han er en stjerne i et show som knapt har begynt.
Av og til misunner jeg barn evnen til å gjøre ting så enkelt. Det finnes ingen baktanker, uærlighet eller ønske om å skade - de er bare så inderlig rene. Og min engel er som vakre, hvite dunfjær i sin måte å tenke på: ingenting er for farlig, for vondt eller gjort for å ødelegge! Alt handler om å undersøke, lære og prøve ut. En enkelhet vi andre kan strebe etter resten av livet uten å noensinne oppnå igjen.
Han løper. Han hopper, danser, tøyser og klatrer. Han er høyt, lavt og kvikkere enn røyskatten. På ett sekund har han lekt seg frem til ny lærdom. Og i det neste øyeblikket er han liten igjen, og kroer seg inn i mine armer som en varm og kosete bylt som bare vil være nær.
"Jeg er liten, mamma", sier han når ting blir for store. Og det er godt at han minner oss på det så vi ikke stiller for store krav. Han er liten og har lov til å være det. Han er min bittelille gullskatt som jeg gjemmer med meg i alle tanker og følelser. En gjemt liten skatt som jeg foreløpig kan velge å dele med bare dem jeg vil. Han er den lille som tar opp fanget mitt og bare ønsker å være nær. Og jeg favner ham og gleder meg over gaven jeg er blitt skjenket.
"Jeg er stor, mamma", sier han og tøyer grensene han møter både fysisk og mentalt. Han klatrer høyest, hopper lengst og protesterer kraftigst - når han kjenner seg større enn verden. Og vi lar ham sprenge seg frem så lenge det ikke er skadelig for ham eller omgivelsene. Med hjertet i halsen, og sorgen litt tilstedeværende, ser vi ham vokse seg ut av rollen som avhengig av vår strammeste beskyttelse og søke utfordringer som bringer ham videre ut i verden. Samtidig brenner stoltheten større enn alt annet når vi ser at han lykkes og vokser på erfaringene.
Ordene han fant på veien mellom fjoråret og nå har gitt ham et større univers å leke med. Han viser sitt sanne jeg, sin ektehet, i et så utrolig større perspektiv enn før. Godheten han så naturlig bærer med seg, og som så mange uavhengig av hverandre kommenterer, bobler til overflaten gjennom ord og handlinger som er modne for så små mennesker. Han klemmer sin lillebror med en sånn ømhet at stoltheten nesten renner over i morshjertet.
For tre år siden møtte jeg en engel. Han kom inn i min tilværelse med en bit av universet festet til sin tilstedeværelse. Jeg innser at jeg er så uendelig heldig. Jeg er beæret med en gave så uendelig diger at jeg ikke kan beskrive den med annet enn at den gjør meg ydmyk og takknemlig inn til beinet. Jeg føler det som om en guddommelig kjærlighet ble skjenket meg som en gave jeg ikke føler meg god nok til å forvalte. Men som gir meg så uendelig mye tilbake at jeg ikke for alt i verden kan takke nei til den.
Jeg er heldig som har en engel i livet mitt! Jeg er heldig som har fått leve med denne utrolige følelsen av lykke i disse tre årene! Og jeg er så utrolig takknemlig fordi jeg ble beæret med en gutt som bærer universets under og ubetingede kjærlighet med seg!
Takk for at du kom til oss, engleungen min!
I løpet av disse tre årene har hjertet mitt vokst. Det har vokst seg nesten ut av porposjon. Hver dag øker det bittelitte granne, og hver gang jeg ser på min lille engel, med lyse krøller og skinnende blå øyne, vokser det så det sprenger i brystet. Når jeg merker at min lille gullklump blir myk som smør i armene mine av ren kjærlighet, så smelter jeg som varm voks og forstår hvor viktig jeg har blitt for noen andre enn meg selv. Min verdi som menneske har økt med mer enn en million grunner - bare fordi jeg har vært heldigere enn jeg kunne håpe.
Min lille engel har lært så masse på tre år. Først lærte han seg å oppfange verden gjennom sanser. Han kikket seg rundt med sitt kjærlighetsfulle blikk og oppdaget lyset som lekte seg i vinduskarmer og over stuegulv. Så begynte han å synge. Han skrålte og bablet til andre engler og venner som mor ikke kunne se. Og hendene slo mot ukjente ertekroker som fór over ansiktet hans med myke vinger. Smilende lå gutten der med sin babymyke kropp og lo forundret av den rare verden han var kommet til.
Det er et langt skritt han har gått fra å være en myk bylt til et menneske som nå viser oss inn i sin tanke-, følelses- og humoristiske verden. Han ler så perlene triller, gråter så hjerter brister og forteller de mest underlige ting til de tilhørere han får. Han smiler sitt fantastiske smil som får skyene til å stanse, solen til å glimte langt inn i sjelens røtter, og selv ukjente til å smile med. Og han inkluderer alle som vil i sin glade og lekende verden. Han er en stjerne i et show som knapt har begynt.
Av og til misunner jeg barn evnen til å gjøre ting så enkelt. Det finnes ingen baktanker, uærlighet eller ønske om å skade - de er bare så inderlig rene. Og min engel er som vakre, hvite dunfjær i sin måte å tenke på: ingenting er for farlig, for vondt eller gjort for å ødelegge! Alt handler om å undersøke, lære og prøve ut. En enkelhet vi andre kan strebe etter resten av livet uten å noensinne oppnå igjen.
Han løper. Han hopper, danser, tøyser og klatrer. Han er høyt, lavt og kvikkere enn røyskatten. På ett sekund har han lekt seg frem til ny lærdom. Og i det neste øyeblikket er han liten igjen, og kroer seg inn i mine armer som en varm og kosete bylt som bare vil være nær.
"Jeg er liten, mamma", sier han når ting blir for store. Og det er godt at han minner oss på det så vi ikke stiller for store krav. Han er liten og har lov til å være det. Han er min bittelille gullskatt som jeg gjemmer med meg i alle tanker og følelser. En gjemt liten skatt som jeg foreløpig kan velge å dele med bare dem jeg vil. Han er den lille som tar opp fanget mitt og bare ønsker å være nær. Og jeg favner ham og gleder meg over gaven jeg er blitt skjenket.
"Jeg er stor, mamma", sier han og tøyer grensene han møter både fysisk og mentalt. Han klatrer høyest, hopper lengst og protesterer kraftigst - når han kjenner seg større enn verden. Og vi lar ham sprenge seg frem så lenge det ikke er skadelig for ham eller omgivelsene. Med hjertet i halsen, og sorgen litt tilstedeværende, ser vi ham vokse seg ut av rollen som avhengig av vår strammeste beskyttelse og søke utfordringer som bringer ham videre ut i verden. Samtidig brenner stoltheten større enn alt annet når vi ser at han lykkes og vokser på erfaringene.
Ordene han fant på veien mellom fjoråret og nå har gitt ham et større univers å leke med. Han viser sitt sanne jeg, sin ektehet, i et så utrolig større perspektiv enn før. Godheten han så naturlig bærer med seg, og som så mange uavhengig av hverandre kommenterer, bobler til overflaten gjennom ord og handlinger som er modne for så små mennesker. Han klemmer sin lillebror med en sånn ømhet at stoltheten nesten renner over i morshjertet.
For tre år siden møtte jeg en engel. Han kom inn i min tilværelse med en bit av universet festet til sin tilstedeværelse. Jeg innser at jeg er så uendelig heldig. Jeg er beæret med en gave så uendelig diger at jeg ikke kan beskrive den med annet enn at den gjør meg ydmyk og takknemlig inn til beinet. Jeg føler det som om en guddommelig kjærlighet ble skjenket meg som en gave jeg ikke føler meg god nok til å forvalte. Men som gir meg så uendelig mye tilbake at jeg ikke for alt i verden kan takke nei til den.
Jeg er heldig som har en engel i livet mitt! Jeg er heldig som har fått leve med denne utrolige følelsen av lykke i disse tre årene! Og jeg er så utrolig takknemlig fordi jeg ble beæret med en gutt som bærer universets under og ubetingede kjærlighet med seg!
Takk for at du kom til oss, engleungen min!
Monday, March 09, 2009
One down, one to go...
Da vinterferien opprant i denne landsdelen, med skolefri og mindre å gjøre, så tok livet plutselig en ny og enklere vending i dette huset. I en ganske lang tid i forveien hadde nemlig "hu mor" begynt med forberedelser til å få storebror på potta. Bare det å få ham til fysisk å sitte på do var en kamp. Doen er nemlig en temmelig nifs og ufyselig ting når man bare er to og et halvt år, og en liten meter høy. Så her måtte overtalelsesevnene virkelig tas i bruk. Med et fint "krysseskjema" og en passelig fin belønning fikk mamsen overtalt ham til prøvesitting - i første omgang uten å stille krav til resultat. Og jammen fikk vi ikke fylt ut skjemaet i løpet av en liten langhelg! Gutten er lettlurt! ;D
Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.
Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....
På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*
Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.
Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!
Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)
Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.
Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....
På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*
Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.
Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!
Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)
Monday, February 23, 2009
Barneverden
I det siste har jeg hatt flere samtaler rundt det å være barn i dag. I lys av både å være småbarnsmamma og jobbe med andres barn er selvsagt oppvekstvilkår og barns opplevelser av verden noe som interesserer meg. Og selv om jeg begynner å bli "gammel" på jorden, så husker jeg jo enda hvordan det var å være barn selv - jeg tror ikke den rosarøde mimreskyen har omtåket det helt enda....
Den første samtalen var innom temaet barns fritid i dag. Det er ikke til å fornekte at barn i dag - i motsetning til i min barndom - har en mye større del av sin barndom bundet opp i organiserte arenaer. Barnehage/skole, SFO og idrett, korps eller svømming. Alt handler om å organisere dem i lek eller aktivitet. Og når barna først er hjemme så har de samme behov som foreldrene for å "koble ut" - og ender foran tv, datamaskin eller spillkonsoll. For sannheten er at det i utrolig mye mindre grad enn før er barn ute og leker i gata. Det hører til sjeldenhetene at barna er ute og leker "Cowboy og Indianer", gjemmelek eller "lite vink". Er de ute så er det sommer, og gjerne voksne mennesker i nærheten som de kan søke til når de ikke klarer å igangsette leken på egen hånd. Her i nabolaget er vel "ring-på-spring" den mest utbredte leken til tider...
Hvor ble det av barns behov for å leke? Har vi institusjonert dem så mye at de har mistet barns særpreg og blitt små voksne? Er barn så stresset av "tidsklemma" de sitter fast i sammen med foreldrene at de ikke orker å leke lenger? Er vi blitt så "amerikanisert" at frykten for alt det "farlige" gjør at vi holder barna inne i ren overbeskyttelse?! *gruble*
Det er nå iallefall en spennende problemstilling og litt morsomt å tenke over, syns jeg.
Den andre spennende samtalen jeg hadde dreide seg om barnas "arbeidsmiljø". Vi voksne er svært beskyttet av lovverket når det kommer til miljøet vi oppholder oss i og skal fungere best mulig i. Jeg er ikke alltid sikker på at barna er beskyttet like godt. Joda, det finnes lover om hvordan sklia skal stå i vinkel ifht solens gang over himlen, hvilke sikkerhetsinnretninger man MÅ ha for å ha en "disse" (huske) stående på et offentlig sted, og hvor mange barn som er tillat på et visst inneareal. Men barn i barnehage oppholder seg samtidig på den samfunnsarena hvor man er utsatt for mest støy. Barnahageansatte går bygg- og anleggsarbeidere en høy gang når det kommer til hørselsskader. Ingen andre er faktisk så utsatt for støy som disse. Og her overleverere vi med største selvfølge barna våre i inntil 9 timer daglig...
En annen ting jeg ofte kjenner en viss oppgitthet over er denne trenden til å bygge størst mulig når det kommer til "oppbevaringssteder" for barn. De små bygdeskolene med 20-40 elever er i ferd med å dø helt ut. Skolene skal romme 500-700 elever, minst, men samtidig ha "smågrupper med stor voksentetthet" i tillegg. Hvor mange av oss voksne jobber på steder med over 500 ansatte?! Og hvor mange av dem som jobber i så store bedrifter har full oversikt over de ulike avdelingene, vet hvem man til enhver tid skal henvende seg til og kjenner flere enn dem man jobber tettest med? Hvordan ville det ha kjentes ut for en litt usikker voksen å måtte spise lunsj i en kantine hvor 500 andre hadde lunsj samtidig, det var bare bordplass til 300, og de ansatte man kunne spørre om hjelp om man lurte på noe var i underkant av 10 stk? Til sammenlikning skal mange små 6-7 åringer klare å ha oversikt i en skolegård med 400-500 andre elever, 10 voksne vakter og en 10-12 lekeapperater (om man er heldig). Skjønner dere hva som gjør meg opprørt? Hvis man da legger til litt vansker med å orientere seg i store menneskemengder, et par doser problemer med å lese sosiale situasjoner og fem teskjeer sosial angst, så har man eksemplet på hvordan 5-7% av norske skolebarn opplever et matfriminutt 5 dager i uka....
Og nå trakk jeg bare frem skolen. Barnehager med plass til 500-700 barn gir meg enda mer gåsehud på kroppen. Små barn som er vant til å forholde seg til mor, far og et par søsken (samt kanskje et steforelder og noen halvsøsken) skal plutselig orientere seg i en barnehage på flere hundre kvadrat (joda, man har fremdeles små avdelinger, men man har også et større uteareal, større samlingsarenaer og ofte "åpne avdelinger") og få oversikt under felles "utetid" hvor barn kreler overalt. Hadde jeg vært to år, og måttet vinke farvel til pappa når han forlot meg under sånne forhold, hadde jeg sannsynligvis fått varige mén... Ja, hvis man er så heldig å kunne vente til man er to år før man begynner i barnehagen da - de minste i "vår" barnehage var ikke mer enn 6 mnd da de begynte der....
Og nå har jeg bare vært innom størrelse og folketetthet. Når det kommer til barnehager er det heldigvis mye nybygg overalt i landet. Det er en langt tristere historie når det kommer til skolebygg. Dette er dessverre ikke en sjeldenhet i dagens skolehverdag. For små rom, for dårlig vedlikehold og "arbeidsforhold" som for lenge siden ville fått fagforeningene til å troppe opp med bannere på enhver norsk arbeidsplass - det er det vi godtar for ungene våre. "Har de tak over hodet og kladdebøker? Jatakk, vi tar den skolen!" Økonomiske fremgangstider i lang tid har ikke akkurat hatt noen ringvirkning til barna, om man skal se på det fra denne vinklingen. Nedslitthet både på skoler, idrettshaller, svømmehaller og lekeplasser - det er det vi gir den oppvoksende generasjon. Jeg skjemmes ikke bare litt med tanken!
Da jeg var barn var verden ganske lys og fin. Det verste med barneskolen min, ved siden av dårlig klassemiljø, var at doene hadde båser som ikke var tette oppe og nede. Det var fint dersom man låste seg inne, ikke fullt så hyggelig når eldre elever lå på toppen og tittet på en når en tisset... Utemiljøet var en asfaltert skolegård og et par lekeapperater som vaktmesteren hadde det daglige tilsynet med. Vi var iallefall så få elever på skolen at alle fikk spilt fotball/håndball hver dag, og det ikke var kø til porten for å skli på skolens ene rutsjebane. Joda, det var færre voksne ute, og de var ikke like drillet i mobbing, men elevmassen av så liten av "de slemme" var temmelig synlige. Man visste hvem man skulle holde seg unna. På en skole med over 500 elever, 3-4 paraleller og 70-100 ansatte er det nok kanskje ikke like godt å ha oversikten....?
Jeg hadde på ingen måte noen idyllisk, rosenrød barndom. Det var skjær i sjøen og haier i vannet da også. Men vi lekte mye med barna i gata. Og vi hadde andre mestringsarenaer enn barn har i dag - arenaer hvor det ikke ble stilt samme krav til mestring som det blir til dagens barn. Annet enn mestring av sosiale lekeregler. Man måtte ikke prestere så masse. Sånn sett tror jeg at vi hadde en enklere barndom enn mange barn har i dag.
Heldigvis er jeg et homo ludo (ifølge min kollega) - et lekende menneske. Og jeg har funnet meg en minst like barnslig lekende mann. Forhåpentligvis klarer vi å overføre gleden ved lek og sosialt samvær, uten struktur, også til vår oppvoksende generasjon. Så får vi legge til en dose "kjempe på barrikadene" i diverse foreldregrupper, så kan kanskje våre barn slippe unna de verste "arbeidsmiljøene" i barneverden...? *håpe*
Den første samtalen var innom temaet barns fritid i dag. Det er ikke til å fornekte at barn i dag - i motsetning til i min barndom - har en mye større del av sin barndom bundet opp i organiserte arenaer. Barnehage/skole, SFO og idrett, korps eller svømming. Alt handler om å organisere dem i lek eller aktivitet. Og når barna først er hjemme så har de samme behov som foreldrene for å "koble ut" - og ender foran tv, datamaskin eller spillkonsoll. For sannheten er at det i utrolig mye mindre grad enn før er barn ute og leker i gata. Det hører til sjeldenhetene at barna er ute og leker "Cowboy og Indianer", gjemmelek eller "lite vink". Er de ute så er det sommer, og gjerne voksne mennesker i nærheten som de kan søke til når de ikke klarer å igangsette leken på egen hånd. Her i nabolaget er vel "ring-på-spring" den mest utbredte leken til tider...
Hvor ble det av barns behov for å leke? Har vi institusjonert dem så mye at de har mistet barns særpreg og blitt små voksne? Er barn så stresset av "tidsklemma" de sitter fast i sammen med foreldrene at de ikke orker å leke lenger? Er vi blitt så "amerikanisert" at frykten for alt det "farlige" gjør at vi holder barna inne i ren overbeskyttelse?! *gruble*
Det er nå iallefall en spennende problemstilling og litt morsomt å tenke over, syns jeg.
Den andre spennende samtalen jeg hadde dreide seg om barnas "arbeidsmiljø". Vi voksne er svært beskyttet av lovverket når det kommer til miljøet vi oppholder oss i og skal fungere best mulig i. Jeg er ikke alltid sikker på at barna er beskyttet like godt. Joda, det finnes lover om hvordan sklia skal stå i vinkel ifht solens gang over himlen, hvilke sikkerhetsinnretninger man MÅ ha for å ha en "disse" (huske) stående på et offentlig sted, og hvor mange barn som er tillat på et visst inneareal. Men barn i barnehage oppholder seg samtidig på den samfunnsarena hvor man er utsatt for mest støy. Barnahageansatte går bygg- og anleggsarbeidere en høy gang når det kommer til hørselsskader. Ingen andre er faktisk så utsatt for støy som disse. Og her overleverere vi med største selvfølge barna våre i inntil 9 timer daglig...
En annen ting jeg ofte kjenner en viss oppgitthet over er denne trenden til å bygge størst mulig når det kommer til "oppbevaringssteder" for barn. De små bygdeskolene med 20-40 elever er i ferd med å dø helt ut. Skolene skal romme 500-700 elever, minst, men samtidig ha "smågrupper med stor voksentetthet" i tillegg. Hvor mange av oss voksne jobber på steder med over 500 ansatte?! Og hvor mange av dem som jobber i så store bedrifter har full oversikt over de ulike avdelingene, vet hvem man til enhver tid skal henvende seg til og kjenner flere enn dem man jobber tettest med? Hvordan ville det ha kjentes ut for en litt usikker voksen å måtte spise lunsj i en kantine hvor 500 andre hadde lunsj samtidig, det var bare bordplass til 300, og de ansatte man kunne spørre om hjelp om man lurte på noe var i underkant av 10 stk? Til sammenlikning skal mange små 6-7 åringer klare å ha oversikt i en skolegård med 400-500 andre elever, 10 voksne vakter og en 10-12 lekeapperater (om man er heldig). Skjønner dere hva som gjør meg opprørt? Hvis man da legger til litt vansker med å orientere seg i store menneskemengder, et par doser problemer med å lese sosiale situasjoner og fem teskjeer sosial angst, så har man eksemplet på hvordan 5-7% av norske skolebarn opplever et matfriminutt 5 dager i uka....
Og nå trakk jeg bare frem skolen. Barnehager med plass til 500-700 barn gir meg enda mer gåsehud på kroppen. Små barn som er vant til å forholde seg til mor, far og et par søsken (samt kanskje et steforelder og noen halvsøsken) skal plutselig orientere seg i en barnehage på flere hundre kvadrat (joda, man har fremdeles små avdelinger, men man har også et større uteareal, større samlingsarenaer og ofte "åpne avdelinger") og få oversikt under felles "utetid" hvor barn kreler overalt. Hadde jeg vært to år, og måttet vinke farvel til pappa når han forlot meg under sånne forhold, hadde jeg sannsynligvis fått varige mén... Ja, hvis man er så heldig å kunne vente til man er to år før man begynner i barnehagen da - de minste i "vår" barnehage var ikke mer enn 6 mnd da de begynte der....
Og nå har jeg bare vært innom størrelse og folketetthet. Når det kommer til barnehager er det heldigvis mye nybygg overalt i landet. Det er en langt tristere historie når det kommer til skolebygg. Dette er dessverre ikke en sjeldenhet i dagens skolehverdag. For små rom, for dårlig vedlikehold og "arbeidsforhold" som for lenge siden ville fått fagforeningene til å troppe opp med bannere på enhver norsk arbeidsplass - det er det vi godtar for ungene våre. "Har de tak over hodet og kladdebøker? Jatakk, vi tar den skolen!" Økonomiske fremgangstider i lang tid har ikke akkurat hatt noen ringvirkning til barna, om man skal se på det fra denne vinklingen. Nedslitthet både på skoler, idrettshaller, svømmehaller og lekeplasser - det er det vi gir den oppvoksende generasjon. Jeg skjemmes ikke bare litt med tanken!
Da jeg var barn var verden ganske lys og fin. Det verste med barneskolen min, ved siden av dårlig klassemiljø, var at doene hadde båser som ikke var tette oppe og nede. Det var fint dersom man låste seg inne, ikke fullt så hyggelig når eldre elever lå på toppen og tittet på en når en tisset... Utemiljøet var en asfaltert skolegård og et par lekeapperater som vaktmesteren hadde det daglige tilsynet med. Vi var iallefall så få elever på skolen at alle fikk spilt fotball/håndball hver dag, og det ikke var kø til porten for å skli på skolens ene rutsjebane. Joda, det var færre voksne ute, og de var ikke like drillet i mobbing, men elevmassen av så liten av "de slemme" var temmelig synlige. Man visste hvem man skulle holde seg unna. På en skole med over 500 elever, 3-4 paraleller og 70-100 ansatte er det nok kanskje ikke like godt å ha oversikten....?
Jeg hadde på ingen måte noen idyllisk, rosenrød barndom. Det var skjær i sjøen og haier i vannet da også. Men vi lekte mye med barna i gata. Og vi hadde andre mestringsarenaer enn barn har i dag - arenaer hvor det ikke ble stilt samme krav til mestring som det blir til dagens barn. Annet enn mestring av sosiale lekeregler. Man måtte ikke prestere så masse. Sånn sett tror jeg at vi hadde en enklere barndom enn mange barn har i dag.
Heldigvis er jeg et homo ludo (ifølge min kollega) - et lekende menneske. Og jeg har funnet meg en minst like barnslig lekende mann. Forhåpentligvis klarer vi å overføre gleden ved lek og sosialt samvær, uten struktur, også til vår oppvoksende generasjon. Så får vi legge til en dose "kjempe på barrikadene" i diverse foreldregrupper, så kan kanskje våre barn slippe unna de verste "arbeidsmiljøene" i barneverden...? *håpe*
Thursday, February 19, 2009
Back in business...
Jeg har beregnet jobbstart godt kan man trygt si. Først jobb i to dager, så helg. Videre fem dager jobb og så - tada - ferie i en uke ;oD Noen fordeler skal man ha av å jobbe i et av de mest psykisk stressende, samt støyutsatte, yrker!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
Friday, February 13, 2009
Backflash
Vår eldste lille solskinn begynner å bli stor gutt. Han har et ordforråd som mange kan misunne, en fantasi uten grenser, en fysikk uten grenser og en humor uten like. Det er ren lykke å høre den trillende latteren daglig - for ikke å snakke om de små øyeblikkene med kos og småsnakk i fanget. Jeg gjemmer dem som gullskatter et sted i minneboksen ;o)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Thursday, February 12, 2009
Alt til sin tid
En skremmende tanke slo meg her i dag mens jeg stod opptatt med helt hverdagslige gjøremål: Det sier kanskje litt om hvor mye syke guttene har vært det siste halve året når jeg har tilbrakt mer tid på ymse legekontor og hos ulike spesialister enn alene sammen med mannen...
Jeg hadde aldri trodd at å bli tobarnsmamma ville gi meg tid til å nyte livet på samme måte som jeg gjorde før jeg ble mamma, men jeg må innrømme at jeg så for meg at barnevakt for en kveld eller to ville være mulig. At kino én gang på et halvår ikke ville være noe man kun drømte om. Eller at to timers kjøretur for å levere julekortene var eneste alenetid vi skulle få uten å sitte å vente på neste oppvåkning foran tv`n hjemme....
Alt til sin tid, sier man ofte litt halvhjertet uten å tenke over ordenes betydning. Alt til sin tid. Jeg tror at livet mitt akkurat nå handler mer enn noensinne om andre. At "oppkjøringen" jeg har hatt via det å alltid bry meg om andres ve og vel, jobbe med andres fremgang og det å by på seg selv for å gi andre en dytt i rett retning - alt har handlet om å forberede meg til dette. Til å bli mamma. Til å kunne utslette seg selv fullstendig for å gi barna det beste.
Alt til sin tid, og selvsagt kun for en periode. For det er nok det dette handler om. En periode. Om en stund kan begge de to små løpe rundt her. De kan snakke og fortelle - både om hvor de har vondt og hva de tenker og føler. Det blir lettere å be andre om hjelp til å se etter dem noen timer. Det blir mulig å være voksne sammen igjen.
Om en stund vil vi nok se tilbake på denne perioden i livet med et visst romatisk syn og tenke på hvor tapre vi var. Men jeg må innrømme at innimellom kjennes det både en smule slitsomt og unødvendig å gi avkall på alt annet enn muligheten til å gi og gi og gi av seg selv.
Det kjennes dog som en liten trøst at det kun er for en periode, og at vi noe vis vil få igjen i dobbelt monn etterhvert ;o)
Jeg hadde aldri trodd at å bli tobarnsmamma ville gi meg tid til å nyte livet på samme måte som jeg gjorde før jeg ble mamma, men jeg må innrømme at jeg så for meg at barnevakt for en kveld eller to ville være mulig. At kino én gang på et halvår ikke ville være noe man kun drømte om. Eller at to timers kjøretur for å levere julekortene var eneste alenetid vi skulle få uten å sitte å vente på neste oppvåkning foran tv`n hjemme....
Alt til sin tid, sier man ofte litt halvhjertet uten å tenke over ordenes betydning. Alt til sin tid. Jeg tror at livet mitt akkurat nå handler mer enn noensinne om andre. At "oppkjøringen" jeg har hatt via det å alltid bry meg om andres ve og vel, jobbe med andres fremgang og det å by på seg selv for å gi andre en dytt i rett retning - alt har handlet om å forberede meg til dette. Til å bli mamma. Til å kunne utslette seg selv fullstendig for å gi barna det beste.
Alt til sin tid, og selvsagt kun for en periode. For det er nok det dette handler om. En periode. Om en stund kan begge de to små løpe rundt her. De kan snakke og fortelle - både om hvor de har vondt og hva de tenker og føler. Det blir lettere å be andre om hjelp til å se etter dem noen timer. Det blir mulig å være voksne sammen igjen.
Om en stund vil vi nok se tilbake på denne perioden i livet med et visst romatisk syn og tenke på hvor tapre vi var. Men jeg må innrømme at innimellom kjennes det både en smule slitsomt og unødvendig å gi avkall på alt annet enn muligheten til å gi og gi og gi av seg selv.
Det kjennes dog som en liten trøst at det kun er for en periode, og at vi noe vis vil få igjen i dobbelt monn etterhvert ;o)
Sunday, February 01, 2009
Dumme svensker, fordommer og gangsyn.
Det er rart hvordan det er med oss mennesker og fordommer. Uansett hvor åpne vi innbiller oss at vi er for nye og annerledes ting, så bærer vi like fullt med oss vårt helt egne sett fordommer som ligger og slumrer innerst i hjernebarken til de finner det for godt å dukke opp.
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Thursday, January 29, 2009
Allvitende fruentimmer og putebefengte barn
"Ååååå, så lubben og god han er!", sier alle. "Han er så mye større enn broren var", sier de, og studerer lillebror i alle vinkler og ender. Han dikkes litt under dobbelthaka og klypes litt i fyldige lår, og så fortelles det historier om diverse hønemødre som også dullet for mye med barna sine. Før man gir gode råd om hvordan man mener lillebrors spiseproblemer og nattevåking best skal håndteres...
*spy*
Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....
Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!
Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.
"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.
Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.
Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".
Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.
Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.
"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?
"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....
På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....
Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....
Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....
Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*
Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)
*spy*
Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....
Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!
Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.
"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.
Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.
Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".
Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.
Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.
"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?
"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....
På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....
Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....
Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....
Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*
Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)
Sunday, January 11, 2009
Rå overmakt og menneskelig upålitelighet.
Menneskets evne til grusomhet slutter sannsynligvis aldri å undre meg. Jeg fasineres av det faktum at selv helt normale mennesker kan tillate seg å hente frem det mest grusomme fra sitt indre når de bare finner en grunn gyldig nok til det. Man har gjennom historien mange eksempel på dette, la meg bare nevne Holocaust, heksebrenning, ekstrem-islamittenens hellige krig, den etniske rensingen under krigen i Jugoslavia... Det finnes også ulike forskere som gjennom enkle forsøk har kunnet bevise hvor enkelt vi lar oss henfalle til grusomheter dersom vi bare kan unnskylde det gjennom "rettferdighet". Mange av oss husker vel filmen "bølgen" som var obligatorisk undervisning i mine dager på ungdomsskolen. Andre har kanskje hørt om fengselsforsøket hvor vanlige mennesker fikk rollen som fangevoktere for andre forsøkspersoner, og hvor forsøket måtte avsluttes grunnet oppblomstringen av ondskap...
For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.
Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.
Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.
Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...
Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.
Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.
Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?
Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)
I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?
Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....
Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.
Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...
For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.
Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.
Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.
Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...
Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.
Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.
Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?
Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)
I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?
Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....
Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.
Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...
Monday, January 05, 2009
Drømmer og sånt
I natt hadde jeg en drøm. Det var et slags marerittaktig drøm som jeg våknet av og var iskald, livredd og hyperventilerende. Og det var en drøm som jeg på underlig vis føler jeg har hatt før. Om det er et minne eller en drøm som bare har forfulgt meg som mareritt fra jeg var barn, vet jeg ikke. Jeg vet bare at den skremte vannet av meg og at jeg tror den har gjort det før.
Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.
Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.
I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.
Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)
Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*
Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D
Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.
Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.
I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.
Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)
Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*
Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D
Monday, December 29, 2008
Årskavalkade over det hersens år 2008
Januar begynte på SUS med syk liten gutt,
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
hosting og hesing som aldri tok slutt.
Februar fulgte med trøtt far og mor,
en mamma som følte seg sliten og stor.
Mars kom med påske og permisjon.
Og pappa voktet sin telefon.
April ble det født nok en guttetass,
poden ble storebror - det var stas!
Mai med nasjonaldag og våryrhet,
samt kolikk og en gutt som med snue slet.
Juni var ferie på alle mann,
og ikke minst ble det til dåp stelt i stand.
Juli og kloikken tok endelig slutt
- vi fikk se glimt av en blid og god gutt!
August og på ny inn på sykehus.
Bronkiolitt og lunger med sus og dus.
September, oktober og november har gått,
med ører og hoste og masse snott!!
Desember gikk nesten sykdomsfritt *
og vi kunne til slutt senke skuldrene litt.
Et fryktelig slitsomt år er forbi
- må nyåret mye bedre dager gi!!
Så, skål alle sammen, og lykke til!
Vi snakkes nok snart, om skjebnen er snill ;o)
God Nytt År!!
(* de to første ukene var vel med masse sykdom på sitt aller verste, men jammen fikk vi ikke to fine uker med friske gutter på slutten - akkurat som bestilt!! :oD)
Saturday, December 27, 2008
Utakknemlighet
Jeg var på årets store bytterunde i dag - noe som medførte tidlige magesår-symptomer i ren frustrasjon over menneskehav, parkeringsproblemer og utsolgte varer.... For min del handlet byttingen stort sett om andre klesstørrelser, og altså ikke andre sorter ting. Men menneskehavet inne på kjøpesenteret fikk meg nå til å gruble litt over enkelte ting.
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
I flere år har mine svigerforeldre kun fått penger eller gavekort til jul og bursdager. Et år, like etter jul, toppet ting seg litt for deres etterkommere hvorpå avgjørelsen om å legge mindre i gavene ble tatt. Dette ene året satt nemlig mine svigerforeldre "dagen derpå" og beklaget seg over både egne og andres gaver, og vi som var tilstede på afta fikk også med oss hvordan de kranglet seg imellom over "feil" gaver fra hverandre.
Nå tror jeg ikke mine svigerforeldre er spesielle på dette området. Dessverre tror jeg de i stor grad representerer den materielle verden vi lever i. De vet hva de vil ha og tillater seg å være kresne. Jeg vet også at de denne spesielle julen slet litt med andre ting, og at den sure tonen nok var et symptom på også andre ting enn utakknemlighet. Jeg tror likevel ikke de er alene om å sitte igjen med en bister bismak etter årets fråtsefest - og ikke fordi vi fråtser, men fordi vi ikke er fornøyde....
Jeg er oppvokst i en familie som ikke alltid har hatt god råd (og stort sett er det vel bare jeg som har det nå også...). Gavene vi fikk til jul og bursdager bar stort sett preg av nødvendighet, og ikke nødvendigvis ønsker. Klær og ting mine foreldre ikke ellers kunne se seg råd til fikk vi til jul. Av søsken fikk vi kanskje noe vi ønsket oss, men da selvsagt av en billigere karakter enn det som stod øverst på lista. Ofte kunne jeg - spesielt i tenårene - kjenne et misbilligende "det var da ikke akkurat denne billigvarianten jeg ønsket meg". Men jeg lærte fort å sette pris på tanken bak fremfor prisen på gavene jeg ble gitt. Å gi meg en billigvariant av det jeg virkelig ønsket meg var tross alt et forsøk på å gi meg himlen og sola, kun stoppet av dårlig økonomi og manglende midler.
Denne holdningen til gaver har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Ting jeg blir gitt er kanskje ikke akkurat sorten jeg ønsket meg - kanskje til og med ting jeg ikke ville funnet på å ønske meg - men omtanken til personen som gir kan likevel ikke byttes til den rette tingen... Derfor lar jeg gjerne, med god samvittighet, tingene jeg får stå fremme et sted i huset en god stund før jeg rydder dem bort eller de havner i "gi bort"-haugen. Jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting jeg faktisk kan bruke fordi jeg altså er vokst opp med holdningen om at å skaffe nytt ikke er bare, bare. Å arve ting blir derfor sett på som en velsignelse her, og jeg gir heller ting til hjelpeorganisasjoner e.l. enn å kaste fullt brukbare ting. Jeg blir nok mye av den grunn stadig litt overrasket over denne bruk og kast-holdningen som dominerer samfunnet vårt så til de grader (og nå sier jeg ikke at jeg ikke er del av denne mentaliteten, bare at jeg kanskje er det i litt mindre grad enn mange folk rundt meg...).
Dessverre for meg har det også gått opp for meg i det siste at mine svigerforeldres hodninger til materielle ting nok også har smittet over på etterkommerne. Det er ikke mange årene siden vi hadde et av tantebarna på døren like før bursdagen med formaninger om hva vi skulle kjøpe. Tingen var "det siste nye" på markedet og kostet godt over en 500-lapp, noe som faktisk er en god slump penger for min del. Vi hadde vel hatt råd til å kjøpe akkurat den gaven, men i kjølvannet av formaningen av et kravstort barn, som ikke var tørt bak ørene enda, gav givergleden en akkurat passe stor bismak. Vi endte med å gi penger istedet.
Også min kjære, som klager sin arme nød over sine utakknemlige foreldre, har tendenser i retning det jeg kaller kravstorhet til gaver. Til jul i år fant vi ut at vi ikke skulle bruke de helt store summer på hverandre. Vi har nettopp innredet vaskerommet og har fremdeles en etasje til vi burde gå løs på. Dermed fant vi ut at en sum på 2-3oo kr burde holde. Bare en symbolsk gave. Forslaget var som klokker i ørene mine siden gavene jeg har kjøpt de foregående årene har falt i dårlig jord. La meg ramse opp:
Et år kjøpte jeg fotbad siden han stadig satt med føttene i en ti-litersbøtte etter jobb. Det ble brukt 4-5 ganger og så satt på loftet.
Klær jeg kjøper har enten ikke blitt brukt, brukt et par ganger, eller blitt klaget over hver gang de har blitt brukt frem til jeg enten kaster dem eller forlanger at de tas ut av bruk... Min mann er temmelig kresen når det kommer til klær og har diverse tvangsnevroser i forhold til knapper, stramme klær, v-halser og ull...m.m.
Mp3-spilleren han fikk ble brukt 2-3 ganger og så forkastet fordi den fikk virus. Det hele var visst enkelt å fikse på, for personen som fikk den tok den i bruk rett etterpå....
Skoene han fikk et år ble brukt litt, under en viss klaging og "de er ikke helt riktige", før de så ble brukt til de var utslitt...
Ja, jeg kunne sikkert ramet opp litt til, men... en skjønner nok tegninga allerede.
Det som irriterer meg minst like mye som denne utakknemligheten over gavene jeg gir er en idiotisk evne til ikke å ta vare på ting vi eier sammen. Hus og bil er hellige - de føkker en ikke med! Men når det gjelder hagemøbler, pynteting, kunst og klær kan jeg finne dem slengt utover, gjemt og knust i kasser på loftet, stuet i overfylte skuffer og brukt til malingsoverhaller/arbeidsklær før de er utslitt i utgangspunktet... Jeg blir oppgitt. Mens jeg forsøker å lære barna at salongbordet ikke er lekeplass, lar ham dem kravle på det, kjøre bil og tegne med kulepenn oppå der. Kjøkkenbordet vi kjøpte i vår er allerede fullt av hakk etter at leker og kniver er blitt brukt som hamreredskaper - noe jeg ikke ville tillatt om jeg var tilstede. Utelekene blir brukt som kasteredskap, og inneleker blir dratt ut i sand og regn og ødelagt... Å lære ungene at "pytt, pytt - vi kjøper bare nytt" passer meg så aldeles ikke! Jeg vil at barna mine skal lære seg at ting skal taes vare på. At man ikke får nytt når noe er ødelagt og at takknemlighet er å ta vare på og leke fint med... Vi befinner oss på hver vår klode!
Så når jeg entrer kjøpesenteret og ser mennesker med geipen på fjerde knapphull, fjørti poser i hendene og stresset dryppende fra panna - ja, da kjenner jeg bismaken av jula bakerst i mandlene. Mennesker som ikke kan få. Mennesker som ikke kan se omtanken som gis. Mennesker som krever, krever og forlanger. Hvordan kan vi tro at lykken kommer gjennom å eie? Er vi virkelig blitt så fortapt at vi tror ting kan erstatte mangel på tid og kvalitet på samværet med andre? For det er det vi forsøker å erstatte, er det ikke? Kjærligheten til andre og til oss selv.... Følelsen av å være verdt noe, uten å måtte anstrenge oss med å gi mer av oss selv i en travel hverdag hvor kravene til oss selv er skyhøye...
I år fikk jeg et hjertelig "takk for gaven" av mine svigerforeldre! ;o) I år satset jeg nemlig på kvalitet og omsorg foran materialisme - og vant et par nye hjerter. Kalenderen med bilder med barnebarn - noe som ikke kan erstattes med all verdens penger - traff besteforeldrehjertene midt i. Den fineste gaven de hadde fått, mente de oppriktig. Og alle hjerter gledet seg...
Og min mann. Han fikk toalettveske! Jeg er lei brødposer i fleng når vi skal på hyttetur, så gaven var like mye til meg selv som til ham. Og en billig DVD jeg visste han ville sette pris på. Ingen store utgifter og ikke for mye tankekraft og omtanke fra min side ;)
Wednesday, December 10, 2008
Anyway....
Bare sånn i lys av de to siste innlegga her: det går bedre i heimen her altså ;o) Vi har klart å snakke litt sammen, le litt av ting og tang (mye takket være vår eldste snakkesalige som kommer med de herligste fraser om dagen *glis*) og sette litt ord på irritasjonsmomenter. Nå er førsteprioritet å få barna friske (igjen), så skal vi til med litt harde kår på begge to og forsøke å få dem bleieavvente, spisende og, ikke minst, sovende. Så kanskje får vi tid til hverandre igjen...? *krysse fingrer* Vi har uansett håp om kanskje å få barnevakt en kveld i romjula slik at vi kan gå på date! :o)
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Ordner seg alltid - iallefall når mor bare får litt input og energi på andre områder enn det moderlige *kremt* (jeg er iallefall oppegående nok til å skjønne at alle saker har to sider - selv om det kanskje ikke alltid kommer til uttrykk i denne ensidige bloggen her...)
Takk for alle bekymrede tanker og fine kommentarer her! *gruppeklem*
Subscribe to:
Posts (Atom)