En gang for lenge siden eksisterte ei lita jente som likte hester. Hun likte dem så godt fordi hun følte at de forstod noe ved henne som så mange andre overså. Det var som om hun kunne snakke til dem og få beroligende svar som gjorde det godt å være hos dem. Hun trengte dem gjerne mest nettopp av samme grunn som du akkurat nå rister litt velmenende på hodet av, det som får deg til å tenke "hun var nok ikke helt normal den jenta der".
Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.
Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).
Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.
Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!
Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."
Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.
For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.
Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....
Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.
Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.
Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.
De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.
Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.
Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.
Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.
Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!
Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.
Friday, June 29, 2007
Wednesday, June 27, 2007
Og sånn har jeg det!
Sove, jobbe, spise, sove....
Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...
For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).
Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)
Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)
Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.
Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)
Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...
For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).
Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)
Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)
Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.
Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)
Monday, June 18, 2007
Mannen på hjørnet
Ute på min før omtalte hytte bor det en "mann" som lurer rundt hyttehjørnet og skremmer vannet av min lillesøster. Det er jo ikke vanskelig å forstå at sånne menn som lurer rundt hushjørner er litt skremmende, men om jeg legger til at han da heller ikke er av den levende sorten så er det kanskje enda mer forståelig at min søster blir vettaskremt...
Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.
Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:
Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).
Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.
Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)
Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.
Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:
Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).
Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.
Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)
Nært og intimt
I helga arrangerte jeg utdrikkingslag for venninna mi som jeg har forloverplikter for ;o) Heldigvis så traff jeg blinken helt på kornet, og opplevelsen ble unik og minnerik både for brud og gjester. Brudens høyeste ønske var nemlig å dra på spa, og i mangel av penger ordnet jeg "spa" så godt jeg kunne. Hun fikk nakke, rygg, hode og ansiktsmassasje før hun ble kjørt til ferjekaien og satt på båten inn til hytta mi for litt "rekreasjon". Der møtte vi henne på kaien (de som ikke var med båten), begynte drikkinga og utstyrte henne med militært marsj-utstyr. Så var det å gå til hytta. Det er en tur som normalt sett tar 1 time, men med ymse stopp underveis, skravling, latterbølger, oppstilt hilsing på alle forbipasserende biler (og traktorer) + en stykk sutrete gjest som ikke ooooorket å gå såååå foooort, så tok turen ikke mindre enn 3 timer (og joda, jeg hadde forberedt gjestene på at dette var en lang tur - men vedkommene er dessverre av den mindre sporty, mer negative og litt late sorten...). I hytta ble det en matbit og diverse drikkeleker inn i de små timer, før vi køyet og sovnet som steiner. Med andre ord passe rolig og intimt - akkurat som bestilt!
Helgens begivenheter har gitt meg endel ting å tenke på. For det første er det godt å kjenne hvor fort tiden flyr i godt selskap, hvor avslappende det er å kose seg å le hjertelig, og hvor mye vi kan lære av å være sammen med andre mennesker. For det andre har jeg fått endel input og bekreftelse på at de evnene jeg har ikke er bare fantasi fra min side. Jeg har fått endel idèer på veien videre og hva jeg faktisk kan gjøre :o) Og for det tredje har jeg funnet ut at jeg ikke akkurat har levd verdens mest spennende og "utsvevende" liv, hehe - jeg var ikke akkurat den mest aktive drikkeren under drikkeleken "jeg har aldri" *kneggler* Sist men ikke minst så kjenner jeg også hvor lite jeg i bunn og grunn trenger andre mennesker for å ha det godt, selv om jeg er glad i å være sammen med andre.
Vanligvis jobber jeg såpass ugudelige tider at jeg har liten tid til sosialt samvær. Og om en uke begynner jeg i arbeidslivet igjen for fullt. Det betyr i bunn og grunn at jeg igjen vil ha minimalt med tid til å være sammen med andre mennesker i hverdagene. Med jobb og fritidsaktiviteter (les trening) så har jeg èn kveld i uken som ikke er opptatt (+ en fredag i mnd, men den er litt hellig...) og den blir snart halvfull når babysvømminga begynner igjen. Da er det helgene igjen til sosiale ting, og de fleste jeg kjenner er opptatt med familiære ting eller festligheter i helgene. Så da blir det rett og slett minimalt med sosial input (IRL) på meg, utenom på jobb. Og i det samme kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Jeg er en einstøing og har alltid vært det igrunnen ;o) Og jeg vet jo at de menneskene jeg trenger er like om hjørnet og tilgjengelige når jeg har behovet for det. Som denne venninna som jeg skal "love bort". Eller barndomsvenninna mi som det alltid kjennes som om jeg snakket med senest i går - selv om det kan gå måneder mellom hver gang. Og jeg har jo dere her inne i denne rare verdenen.
Grunnen til at jeg kom på disse tankene er at disse som var med på hyttetur i helgen også er mennesker som er travle i sine liv. De har kjærester, unger, menn, jobber....osv. Og ikke alle er like flinke til å prioritere venner - omtrent som meg. Likevel er det ikke tvil ett sekund om at når de møter vennen/e sine, så er det et møte som er verdifullt og godt og gir mye til alle parter :o) Kanskje er det med andre ord ikke nødvendig å sitte hos hverandre annen hver uke og skravle - kanskje holder det å møtes en gang i blant, så lenge man holder hverandre fast i tankene.
Jeg har hatt en strålende helg iallefall! Jeg har nok en gang blitt minnet på hvor gode venner jeg har - selv om jeg iblant leter for langt unna for å finne det jeg mest av alt ønsker. Og jeg har lært at jeg snart må begynne å benytte meg av det som ligger like under nesa mi i stedet for å betrakte gresset som så umiskjennelig virker grønnere på andre siden....
Og jeg har vært på hyttetur!! Weeeeeehe! ;oD
Helgens begivenheter har gitt meg endel ting å tenke på. For det første er det godt å kjenne hvor fort tiden flyr i godt selskap, hvor avslappende det er å kose seg å le hjertelig, og hvor mye vi kan lære av å være sammen med andre mennesker. For det andre har jeg fått endel input og bekreftelse på at de evnene jeg har ikke er bare fantasi fra min side. Jeg har fått endel idèer på veien videre og hva jeg faktisk kan gjøre :o) Og for det tredje har jeg funnet ut at jeg ikke akkurat har levd verdens mest spennende og "utsvevende" liv, hehe - jeg var ikke akkurat den mest aktive drikkeren under drikkeleken "jeg har aldri" *kneggler* Sist men ikke minst så kjenner jeg også hvor lite jeg i bunn og grunn trenger andre mennesker for å ha det godt, selv om jeg er glad i å være sammen med andre.
Vanligvis jobber jeg såpass ugudelige tider at jeg har liten tid til sosialt samvær. Og om en uke begynner jeg i arbeidslivet igjen for fullt. Det betyr i bunn og grunn at jeg igjen vil ha minimalt med tid til å være sammen med andre mennesker i hverdagene. Med jobb og fritidsaktiviteter (les trening) så har jeg èn kveld i uken som ikke er opptatt (+ en fredag i mnd, men den er litt hellig...) og den blir snart halvfull når babysvømminga begynner igjen. Da er det helgene igjen til sosiale ting, og de fleste jeg kjenner er opptatt med familiære ting eller festligheter i helgene. Så da blir det rett og slett minimalt med sosial input (IRL) på meg, utenom på jobb. Og i det samme kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Jeg er en einstøing og har alltid vært det igrunnen ;o) Og jeg vet jo at de menneskene jeg trenger er like om hjørnet og tilgjengelige når jeg har behovet for det. Som denne venninna som jeg skal "love bort". Eller barndomsvenninna mi som det alltid kjennes som om jeg snakket med senest i går - selv om det kan gå måneder mellom hver gang. Og jeg har jo dere her inne i denne rare verdenen.
Grunnen til at jeg kom på disse tankene er at disse som var med på hyttetur i helgen også er mennesker som er travle i sine liv. De har kjærester, unger, menn, jobber....osv. Og ikke alle er like flinke til å prioritere venner - omtrent som meg. Likevel er det ikke tvil ett sekund om at når de møter vennen/e sine, så er det et møte som er verdifullt og godt og gir mye til alle parter :o) Kanskje er det med andre ord ikke nødvendig å sitte hos hverandre annen hver uke og skravle - kanskje holder det å møtes en gang i blant, så lenge man holder hverandre fast i tankene.
Jeg har hatt en strålende helg iallefall! Jeg har nok en gang blitt minnet på hvor gode venner jeg har - selv om jeg iblant leter for langt unna for å finne det jeg mest av alt ønsker. Og jeg har lært at jeg snart må begynne å benytte meg av det som ligger like under nesa mi i stedet for å betrakte gresset som så umiskjennelig virker grønnere på andre siden....
Og jeg har vært på hyttetur!! Weeeeeehe! ;oD
Wednesday, June 13, 2007
En god latter forlenger livet ;oD
På den ene jobben min har vi en svært ledig og åpen tone, oss medarbeidere mellom, noe som medfører at latteren sitter løst, skravla går og vi kan være både direkte og småflåsete med hverandre. Med andre ord er trivselen stort sett høy, noe jeg håper også smitter over på brukerne våre :o)
I kveld har kanskje hvitsnippen sittet ekstra løs siden det var siste åpningsdag før sommerferien. Og i løpet av kvelden endte vi fast ansatte opp inne på kontoret med føttene mer eller mindre på bordet, skravlene om høstens "må gjøre". I den forbindelse klikket min sjef seg inn på en bedriftsnettside som selger biljardutstyr, noe som etterhvert førte til at latterbrølene trillet nedover de ellers tause korridorene... Jeg må innrømme at det egentlig er sjelden jeg ler høyt og henmingsløst så jeg nesten tisser på meg og må tørke tårer i mengdevis - men en sådan opplevelse var dette. Til og med den mannlige halvdel av oss lo høyt, uvisst om det var grunnet sine kvinnelige kollegaers rofl-latteranfall eller den aktuelle høytlesningen som medførte latterbrølene. Iallefall en verdig avslutning på et langt år ;o)
Her er avsnittet (sakset fra en ellers svært seriøs bedriftsnettside) som satte lattermusklaturen i bevegelse (ta i betraktning at dette blir lest høyt av en flåsete kollega heeelt på slutten av arbeidskvelden...):
BALLER
Rene baller betyr mye når man spiller biljard. Skitne baller vil kunne føre til feilstøt, og ballene vil dessuten oppføre seg unormalt når de kommer i kontakt med hverandre. Det er derfor viktig å holde ballene rene. Dette gjøres ved hjelp av klut, vann og for eksempel Zalo, eller man kan bruke spesielle rengjøringsmidler. Det finnes også egne maskiner for ballrensing. Dette er imidlertid unødvendig dersom man ikke har en stor biljardsalong med mange bord.
*LOL*
Ååååh! Sånn en deilig kveld med løssluppen latter!! ;oD
I kveld har kanskje hvitsnippen sittet ekstra løs siden det var siste åpningsdag før sommerferien. Og i løpet av kvelden endte vi fast ansatte opp inne på kontoret med føttene mer eller mindre på bordet, skravlene om høstens "må gjøre". I den forbindelse klikket min sjef seg inn på en bedriftsnettside som selger biljardutstyr, noe som etterhvert førte til at latterbrølene trillet nedover de ellers tause korridorene... Jeg må innrømme at det egentlig er sjelden jeg ler høyt og henmingsløst så jeg nesten tisser på meg og må tørke tårer i mengdevis - men en sådan opplevelse var dette. Til og med den mannlige halvdel av oss lo høyt, uvisst om det var grunnet sine kvinnelige kollegaers rofl-latteranfall eller den aktuelle høytlesningen som medførte latterbrølene. Iallefall en verdig avslutning på et langt år ;o)
Her er avsnittet (sakset fra en ellers svært seriøs bedriftsnettside) som satte lattermusklaturen i bevegelse (ta i betraktning at dette blir lest høyt av en flåsete kollega heeelt på slutten av arbeidskvelden...):
BALLER
Rene baller betyr mye når man spiller biljard. Skitne baller vil kunne føre til feilstøt, og ballene vil dessuten oppføre seg unormalt når de kommer i kontakt med hverandre. Det er derfor viktig å holde ballene rene. Dette gjøres ved hjelp av klut, vann og for eksempel Zalo, eller man kan bruke spesielle rengjøringsmidler. Det finnes også egne maskiner for ballrensing. Dette er imidlertid unødvendig dersom man ikke har en stor biljardsalong med mange bord.
*LOL*
Ååååh! Sånn en deilig kveld med løssluppen latter!! ;oD
Monday, June 11, 2007
De dårlige egenskapers utstillingsvindu
Det var en gang i verden at jeg innbildte meg at det å bli mor ville bringe frem mye godt i meg. At ting ville falle på plass på et vis, og at kjærligheten til barnet ville gjøre meg mer tålmodig, snill og avbalansert...
Bullshit!
Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*
Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".
I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...
Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...
Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)
Bullshit!
Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*
Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".
I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...
Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...
Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)
Tuesday, June 05, 2007
Kruppert tilværelse...
Fra det øyeblikk vi bestemte at vi skulle formere oss og bli en familie, har tanker om gener og arvemateriale vært litt tilstede bakerst i hodet mitt. Et av hovedelementene har vært hvorvidt mitt avkom ville bli belemret med sin mor belastede helse. Allergier, astma, hofteproblem, hjerte-og karsykdom, mageproblemer... Ja, det er mye å ta av. Luftveisplagene er vel det jeg har brukt mest tankeenergi og bekymring for, siden jeg selv hadde det fra barnsben av og minst 3 av mine tantebarn allerede sliter med det samme. Nå skulle det jo egentlig bare mangle at ikke noen av min lille flokk tantebarn fikk denne folkelidelsen som hvert fjerde barn (eller noe sånt) er belemret med, men dog...
Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.
Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).
Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*
Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...
"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....
Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!
Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...
(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)
Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.
Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).
Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*
Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...
"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....
Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!
Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...
(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)
Saturday, June 02, 2007
Trygg oppvekst
Mange tanker som sviver i dag. Ikke minst fordi jeg nettopp har lest om et lite barn som mest sannsynlig har blitt seksuelt misbrukt av et menneske i sitt oppvekstmiljø... Det er så vondt å lese slikt - det berører meg mer enn noen egentlig aner, tror jeg. Jeg kan knapt ha noen som helst forståelse for de syke sinn som, for noe så banalt som å dekke egne behov, kan skade noen som ikke har noen forutsetninger for å stå opp for seg selv... For å sitere en av dem som hadde kommentert innlegget jeg leste: "noen mennesker burde brenne i helvete" *nikker samtykkende*
Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.
Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.
Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.
Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.
Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...
Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.
Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!
Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?
Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.
Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.
Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.
Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.
Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...
Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.
Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!
Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?
Thursday, May 24, 2007
Gruff!
Begynner herved en ny gruppe innlegg som enkelt og greit bare eksisterer fordi jeg må få ut litt gruff... Her er dagens:
Jeg må innrømme at jeg blir litt perpleks over andre menneskers mobilbruk iblant... Når man ringer for å høre om folk har lest sms`ene man sendte for ti minutter siden så blir jeg sittende litt hoderystende og matt tilbake. Det er en ting når man faktisk ikke vet om mobilen virker som den skal, men ringe for å virkelig å sjekke...? Joda, jeg har mobiltelefon - men det er ikke dermed sagt at jeg er tilgjengelig 24/7, Noen ganger satt jeg enkelt og greit på dass når sms`en tikket inn på mobilen. Andre ganger svarer jeg ikke fordi jeg rett og slett ikke har noe å si... Gudbedre for et fjortissliv vi lever av og til...
Hakket bedre er ikke de som ringer ti minutter før vi skal treffes for å si at de gleder seg. Eller sender melding og spør hvor en er femten minutt før møtetid! JEG SITTER I BILEN!! *oppgitt* Hvor pokker tror man egentlig jeg er kun kort tid før vi skal treffes?! En halvtime før driver jeg å pikkpakker meg, barn, vogn, stellebag, matpakke og krimskrams inn i bilen. Femten minutter før har jeg sannsynligvis begynt å kjøre (siden jeg bor ti min-halvtime fra det meste), og fem minutter før driver jeg høyst sannsynlig og parkerer. Jeg TAR ikke telefonen når jeg kjører - det NYTTER ikke å ringe -> noen mennesker styrer ikke med handsfree når de kjører bil! (Mer trafikkvennlig, du liksom... Blir jo så stressa av å koble på og få til å virke at jeg er mer trafikkfarlig enn noen gang...) Er det ikke dødsviktig, skal du ikke gi beskjed at du er forsinket eller at du står et annet sted enn avtalt, så IKKE ring!! *grumf*
Sånn! Fått det ut nå...*flire*
Jeg må innrømme at jeg blir litt perpleks over andre menneskers mobilbruk iblant... Når man ringer for å høre om folk har lest sms`ene man sendte for ti minutter siden så blir jeg sittende litt hoderystende og matt tilbake. Det er en ting når man faktisk ikke vet om mobilen virker som den skal, men ringe for å virkelig å sjekke...? Joda, jeg har mobiltelefon - men det er ikke dermed sagt at jeg er tilgjengelig 24/7, Noen ganger satt jeg enkelt og greit på dass når sms`en tikket inn på mobilen. Andre ganger svarer jeg ikke fordi jeg rett og slett ikke har noe å si... Gudbedre for et fjortissliv vi lever av og til...
Hakket bedre er ikke de som ringer ti minutter før vi skal treffes for å si at de gleder seg. Eller sender melding og spør hvor en er femten minutt før møtetid! JEG SITTER I BILEN!! *oppgitt* Hvor pokker tror man egentlig jeg er kun kort tid før vi skal treffes?! En halvtime før driver jeg å pikkpakker meg, barn, vogn, stellebag, matpakke og krimskrams inn i bilen. Femten minutter før har jeg sannsynligvis begynt å kjøre (siden jeg bor ti min-halvtime fra det meste), og fem minutter før driver jeg høyst sannsynlig og parkerer. Jeg TAR ikke telefonen når jeg kjører - det NYTTER ikke å ringe -> noen mennesker styrer ikke med handsfree når de kjører bil! (Mer trafikkvennlig, du liksom... Blir jo så stressa av å koble på og få til å virke at jeg er mer trafikkfarlig enn noen gang...) Er det ikke dødsviktig, skal du ikke gi beskjed at du er forsinket eller at du står et annet sted enn avtalt, så IKKE ring!! *grumf*
Sånn! Fått det ut nå...*flire*
Monday, May 21, 2007
Repeat?
Nå når poden her i huset har rundet året og begynt å bli stor gutt (mer sosialt og sjarmerende vesen skal man vel lete lenge etter! Noe mer kjedelig enn å være alene hjemme med mamma eksisterer ikke. Og han smiler og babler med ALLE! Må være noe han har arvet av sin far - jeg har da alltid gått for å være både arrogant og kjølig distansert *lol* ), så har spørsmålene om når nestemann kommer begynt å hagle. Det er en sak som jeg egentlig har to ting å si om. For det første burde man vel være forsiktig med å "forvente" barn ikke bare overfor barnløse, men også de som har ett barn. Hvem vet egentlig hvor mye et par har strevd for å få denne ene - kanskje er de heller ikke i stand til å få flere. Eller kanskje de velger å la være pga helsemessige grunner. Eller kanskje de ikke har råd til flere forsøk i nuet. Det er igrunnen en litt frekk og fornærmende ting å forvente at enhver har et brennende ønske om å befolke verden - og da helst med en skokk unger med kun få års mellomrom...
For det andre syns jeg det er litt merkelig at "alle" forventer at man skal ha barn pling-plong-plask på rekke og rad. Hva med mors helse? Jeg vet om flere som har blitt anbefalt å la det gå tid mellom graviditetene da det faktisk tar mors kropp bortimot 18 mnd å komme tilbake til sin opprinnelige form. (Ja, hvis man da ikke er i bedre form etter graviditeten og fødselen enn man var i forkant *rødme*) En annen ting er at jeg formelig føler det står et lysende neonskilt i pannen med påskriften "gammel mor" hver gang noen hinter om at vi kanskje har begynt å tenke på nr to. Bare fordi jeg rundet 30 før vi endelig ble gravide, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har planer om å få to supertette barn bare for "å bli ferdig med det". Om jeg ville så hadde jeg faktisk hatt god tid til å la det gå både tre og fire år imellom. Den biologiske klokka har faktisk avtatt litt i tikking etter at huset ble fylt med barneskrik. Vet ikke om den øvedøves totalt eller om det bare er et tegn på den tilfredshet og takknemlighet jeg føler over å være blant "de heldige".
Når disse tingene er sagt, så må jeg vel også si at vi aldri har vært blant dem som har lagt skjul på at vi ønsker flere barn. Hadde jeg vært i stand til det skulle jeg gjerne befolket bygda her iallefall *ler* 4 hadde vært ideelt. Men SÅ god tid har jeg vel ikke, tror jeg. Eller helse for den del. Mental helse inkludert. Så vi blir mer enn fornøyde om vi klarer en til (eller to - gjerne for min del).
Temaet har med andre ord vært oppe til diskusjon. Og det gjør meg betenkt i forhold til mange ting. Jeg lurer på hvordan en ny graviditet vil oppleves. Blir det en repetisjon av sist gang? Vil jeg virkelig klare å være like takknemlig neste gang? Vil det kjennes like mye ut som en utrolig gave? Vil jeg ha samme undring kombinert med nervøse og distanserte "hvis at"`er? Vil jeg kanskje være i stand til å glede meg mer neste gang? Og hva når barnet kommer... Vil jeg bli like forundret og himmelfallen som sist? Vil jeg da få oppleve den "øyeblikkelige morsfølelsen" som "alle" snakker om? Hva med barselstiden - vil den oppleves like tung? Må innrømme at den nok er en stor grunn til at jeg er en smule nølende til "neste gang".... Og hva med barnet - vil jeg faktisk bli like glad i et nytt barn? Didiberten min er jo min største lille prins på jorda. Er det virkelig plass til flere?! Vet jo at hjertet mitt har plass til mange - jeg har jo sånn sett mange barn som er "mine" - men er det virkelig mulig å bli SÅ glad i flere? *litt skremt* Tenk om jeg får et barn jeg ikke makter å elske fordi hjertet mitt allerede er fylt til randen...
Det er mange tanker som svirrer. Og det hjelper lite at mannen i huset kommer drassende med alle disse praktiske spørsmålene i tillegg. Slike som "Hva med bil? Vi må vel ha større bil etterhvert?", "Har vi råd til å fø to små?", "Jeg må vel i gang med å bygge flere rom nå...?" Himmel.....! Det er nesten så jeg trekker tilbake både ønsket og bestemmelsen om å forsøke å oppleve denne gleden flere ganger i ren frustrasjon.
Som man forstår så er det ikke bare bare å forsøke å få familien slik den til slutt vil ende med å være. Mange avgjørelser, mange tanker. Heldigvis har vi ennå litt tid på oss til å ta de endelige avgjørelser og klargjøre tanker. Og hvem har sagt at vi er så heldige å få flere, egentlig? Kanskje vi egentlig burde være takknemlige for det som dukker opp, og ikke bekymre oss for så mye rart? ;o)
Vel. Tida vil vise hva som skjer. Que sera, sera! Er sikker på at om skjebnen (eller hva det nå er) er god med oss og skjenker oss flere så vil alle brikker falle naturlig på plass etterhvert. De har en tendens til å gjøre det når man bare er positiv innstilt. Enn så lenge skulle jeg iallefall ønske at folk rundt oss var litt mer avslappet og gledet seg litt mer over det vi har fått til, tross alt :oD
For det andre syns jeg det er litt merkelig at "alle" forventer at man skal ha barn pling-plong-plask på rekke og rad. Hva med mors helse? Jeg vet om flere som har blitt anbefalt å la det gå tid mellom graviditetene da det faktisk tar mors kropp bortimot 18 mnd å komme tilbake til sin opprinnelige form. (Ja, hvis man da ikke er i bedre form etter graviditeten og fødselen enn man var i forkant *rødme*) En annen ting er at jeg formelig føler det står et lysende neonskilt i pannen med påskriften "gammel mor" hver gang noen hinter om at vi kanskje har begynt å tenke på nr to. Bare fordi jeg rundet 30 før vi endelig ble gravide, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har planer om å få to supertette barn bare for "å bli ferdig med det". Om jeg ville så hadde jeg faktisk hatt god tid til å la det gå både tre og fire år imellom. Den biologiske klokka har faktisk avtatt litt i tikking etter at huset ble fylt med barneskrik. Vet ikke om den øvedøves totalt eller om det bare er et tegn på den tilfredshet og takknemlighet jeg føler over å være blant "de heldige".
Når disse tingene er sagt, så må jeg vel også si at vi aldri har vært blant dem som har lagt skjul på at vi ønsker flere barn. Hadde jeg vært i stand til det skulle jeg gjerne befolket bygda her iallefall *ler* 4 hadde vært ideelt. Men SÅ god tid har jeg vel ikke, tror jeg. Eller helse for den del. Mental helse inkludert. Så vi blir mer enn fornøyde om vi klarer en til (eller to - gjerne for min del).
Temaet har med andre ord vært oppe til diskusjon. Og det gjør meg betenkt i forhold til mange ting. Jeg lurer på hvordan en ny graviditet vil oppleves. Blir det en repetisjon av sist gang? Vil jeg virkelig klare å være like takknemlig neste gang? Vil det kjennes like mye ut som en utrolig gave? Vil jeg ha samme undring kombinert med nervøse og distanserte "hvis at"`er? Vil jeg kanskje være i stand til å glede meg mer neste gang? Og hva når barnet kommer... Vil jeg bli like forundret og himmelfallen som sist? Vil jeg da få oppleve den "øyeblikkelige morsfølelsen" som "alle" snakker om? Hva med barselstiden - vil den oppleves like tung? Må innrømme at den nok er en stor grunn til at jeg er en smule nølende til "neste gang".... Og hva med barnet - vil jeg faktisk bli like glad i et nytt barn? Didiberten min er jo min største lille prins på jorda. Er det virkelig plass til flere?! Vet jo at hjertet mitt har plass til mange - jeg har jo sånn sett mange barn som er "mine" - men er det virkelig mulig å bli SÅ glad i flere? *litt skremt* Tenk om jeg får et barn jeg ikke makter å elske fordi hjertet mitt allerede er fylt til randen...
Det er mange tanker som svirrer. Og det hjelper lite at mannen i huset kommer drassende med alle disse praktiske spørsmålene i tillegg. Slike som "Hva med bil? Vi må vel ha større bil etterhvert?", "Har vi råd til å fø to små?", "Jeg må vel i gang med å bygge flere rom nå...?" Himmel.....! Det er nesten så jeg trekker tilbake både ønsket og bestemmelsen om å forsøke å oppleve denne gleden flere ganger i ren frustrasjon.
Som man forstår så er det ikke bare bare å forsøke å få familien slik den til slutt vil ende med å være. Mange avgjørelser, mange tanker. Heldigvis har vi ennå litt tid på oss til å ta de endelige avgjørelser og klargjøre tanker. Og hvem har sagt at vi er så heldige å få flere, egentlig? Kanskje vi egentlig burde være takknemlige for det som dukker opp, og ikke bekymre oss for så mye rart? ;o)
Vel. Tida vil vise hva som skjer. Que sera, sera! Er sikker på at om skjebnen (eller hva det nå er) er god med oss og skjenker oss flere så vil alle brikker falle naturlig på plass etterhvert. De har en tendens til å gjøre det når man bare er positiv innstilt. Enn så lenge skulle jeg iallefall ønske at folk rundt oss var litt mer avslappet og gledet seg litt mer over det vi har fått til, tross alt :oD
Sunday, May 20, 2007
Kommunikasjon
En venninne av meg skal gifte seg i sommer, og som forlover har jeg mange tanker omkring talen jeg skal holde i anledningen. I "faglige kretser" beskrives forloverens tale som en blanding av "slik kjenner jeg bruden", "slik kjenner jeg brudgommen" og "gode råd videre inn i ekteskapet". Det siste punktet er således mitt grunnlag for litt grubling om dagen. Det eneste gode rådet jeg klarer å komme opp med er nemlig å kommunisere, kommunisere, kommunisere....
Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.
I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.
Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?
Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.
Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....
Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...
Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*
Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......
Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.
I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.
Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?
Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.
Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....
Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...
Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*
Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......
Saturday, May 19, 2007
Livsoppgaver
I disse "facebook" tider er det mange ting som sviver litt i hodet mitt. En av dem er hvor ulikt livet farer med oss, selv om vi starter omtrent på samme sted. Barndomsvenner, studiekamerater, folk som har vokst opp omtrent i samme kår som meg og har liknende bakgrunn - hvor ulikt vi i dag har det, egentlig.
Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....
Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.
Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?
Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*
Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.
Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)
En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD
Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....
Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.
Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?
Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*
Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.
Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)
En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD
Sunday, May 13, 2007
Gudommelig kjærlighet
Som så mange andre på denne tiden av året var jeg så heldig å tilbringe en av maimånedens søndager i konfirmasjon forleden helg. Det var av den kristne typen denne gangen, og jeg så som vanlig frem til en usannsynlig kjedelig kirkelig seanse hvor tankene var bortreist og legemeet nesten smerterfullt, snorkende tilstede.
Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*
Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.
Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.
Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.
Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....
Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?
Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.
For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.
Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*
Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*
Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.
Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.
Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.
Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....
Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?
Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.
For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.
Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*
Thursday, May 10, 2007
Tuesday, May 08, 2007
Slått til marken av verdens faenskap!
Av og til skjer det ting omkring meg i verden som gjør det vanskelig å tro at det virkelig er en god kraft som styrer det hele, og at det liksom skal være en mening midt oppi alt som skjer. Det er ekstra vanskelig å opprettholde troen på det gode når verdens faenskap går ut over noen av mine nærmeste mennesker, eller når det rammer barn. For tiden er det faktisk en av hver av disse som opptar tankene mine med smerte og sinne.
Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....
I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??
Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.
Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!
Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....
I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??
Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.
Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!
Friday, May 04, 2007
Ting jeg lurer på II
# Hvorfor trives mose og løvetann så godt i hagen min?! *grumf*
# Hvorfor er alle de som kjører 20-30km under fartsgrensen ute og kjører akkurat samtidig som meg?! Har de et skjult varslingssystem som forteller dem akkurat når de bør dukke opp i kjørebanen?
# Hvorfor dukker alltid disse somletrafikantene opp akkurat den gangen jeg tilfeldigvis er 5min for sent ute til jobb?!?
# Hvor blir det av alle kosedyrene barn mister og som vi aldri får igjen?!
# Hva er sannsynligheten for at noen oppdager at det står et telefonnummer på vaskelappen til mistede kosedyr?
# Finnes det en kosedyrhimmel?!
# Kommer maur og biller også til himlen hvis de er snille med andre? Hva med den mauren som beit meg i tåa da....? Maurhelvete? *knis* Maurslukerhelvete...? "Pass deg, ellers kommer billesatan og tar deg!!" *lol*
# Hvorfor forsvinner ikke ting man bare unngår å ta stilling til? *skuler stygt på visse regninger stukket under en bok*
# Hvilket frukttre er det egentlig vi har fått av et hemmelighetsfylt vennepar?!?
# Hvorfor sitter jeg fortsatt her foran pc`en når jeg har hodepine og burde gjort noe som ikke belaster armer, øyne, skuldre og nakkemusklatur...?
# Hvorfor er alle de som kjører 20-30km under fartsgrensen ute og kjører akkurat samtidig som meg?! Har de et skjult varslingssystem som forteller dem akkurat når de bør dukke opp i kjørebanen?
# Hvorfor dukker alltid disse somletrafikantene opp akkurat den gangen jeg tilfeldigvis er 5min for sent ute til jobb?!?
# Hvor blir det av alle kosedyrene barn mister og som vi aldri får igjen?!
# Hva er sannsynligheten for at noen oppdager at det står et telefonnummer på vaskelappen til mistede kosedyr?
# Finnes det en kosedyrhimmel?!
# Kommer maur og biller også til himlen hvis de er snille med andre? Hva med den mauren som beit meg i tåa da....? Maurhelvete? *knis* Maurslukerhelvete...? "Pass deg, ellers kommer billesatan og tar deg!!" *lol*
# Hvorfor forsvinner ikke ting man bare unngår å ta stilling til? *skuler stygt på visse regninger stukket under en bok*
# Hvilket frukttre er det egentlig vi har fått av et hemmelighetsfylt vennepar?!?
# Hvorfor sitter jeg fortsatt her foran pc`en når jeg har hodepine og burde gjort noe som ikke belaster armer, øyne, skuldre og nakkemusklatur...?
Wednesday, April 25, 2007
Tvillingsjeler
Det er kanskje en smule klisjeaktig å omtale begrepet tvillingssjeler, men i mangel på et bedre dekkende ord får dere bare bære over med meg.
Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.
Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.
Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.
Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.
Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)
Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD
Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.
Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.
Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.
Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.
Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)
Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD
Tuesday, April 17, 2007
En nytteløs kamp mot skjebnen?
Toppen på urettferdighet fra helsenorge, karma, alle verdens guder og annet rusk og rask er historien jeg nå skal berette...
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Friday, April 13, 2007
Nattaktiviteter
Når nettene blir lange....
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Monday, April 09, 2007
Maskeradeball?
Internett er et rart sted. Man står helt fritt til å være hvem man vil, si hva man føler for og til å være steder man kanskje ikke ville vært IRL. Og man treffer mennesker man kanskje ellers aldri ville ha møtt og snakket med IRL.Det er rart hvordan man danner seg et inntrykk og en mening om mennesker man kanskje aldri vil treffe andre steder enn på nettet. Mennesker man "snakker" med nesten daglig på nett, men som man av ymse grunner kanskje aldri treffer på riktig. Man har en formening om dem som slik eller sånn, og det er ikke fritt for at man lurer litt på hvilket inntrykk man selv utgir på ulike forum.
Jeg er nok av typen som er veldig meg selv på godt og vondt - både IRL og på nett. Jeg tenker gjennom ting jeg sier og sier sjelden ting jeg ikke kan stå for også IRL. Men jeg kan nok likevel fremstå som brautende og "høylytt" inne på forum jeg vanker på, tror jeg. *rødme* Man skulle bare visst at det er behovet for å tømme meg, ikke behovet for å bli hørt som ofte styrer her i gården....
Det er først når man skal begynne å sette ord på hva man egentlig tenker om andre på nett at det begynner å bli vanskelig. Når man på oppfordring skal fortelle andre hva man egentlig tenker om dem. For det første medfører jo det at man faktisk må klargjøre tankene for seg selv. Videre må man gjerne plutselig klare å si noe til mennesker man ikke har klart å danne seg noe klart bilde av. For det er jo litt sånn, at man til og med på nett "velger sine favoritter". Kjemi er en rar ting som ikke bare virker når man står overfor mennesker, men som også virker via telefon, nett osv... Og kjemi gjør jo at man interesserer seg for enkelte mennesker mer enn andre. Noen er rett og slett mer fremtredende enn andre, og atter andre igjen er "usynlige" for en enten en vil eller ikke...
Det er kanskje en ting å tenke på dette med nettpersonlighet. For egentlig står man jo fritt til å være akkurat den man lyster i øyeblikket. Ingen sier at man trenger å være "ekte". Man kan ta på seg dagens maske - være slem, snill, provoserende, gretten, lyttende, frekk, ærlig.... Ja, egentlig akkurat det man føler for. Og ingen kan beskylde deg for å ikke være den man er - så sant ikke vedkommende også kjenner deg IRL.
Venner, bekjente, pratevenner og folk en gjerne skulle unngått å kjenne - alt finner man på nett. Og alt kan man være på nett. Jammen rart at man egentlig gidder å fungere andre steder enn her *lol*
*Vurdere å ta på den blonde og dumme personligheten i dag*
Subscribe to:
Posts (Atom)