Nå når poden her i huset har rundet året og begynt å bli stor gutt (mer sosialt og sjarmerende vesen skal man vel lete lenge etter! Noe mer kjedelig enn å være alene hjemme med mamma eksisterer ikke. Og han smiler og babler med ALLE! Må være noe han har arvet av sin far - jeg har da alltid gått for å være både arrogant og kjølig distansert *lol* ), så har spørsmålene om når nestemann kommer begynt å hagle. Det er en sak som jeg egentlig har to ting å si om. For det første burde man vel være forsiktig med å "forvente" barn ikke bare overfor barnløse, men også de som har ett barn. Hvem vet egentlig hvor mye et par har strevd for å få denne ene - kanskje er de heller ikke i stand til å få flere. Eller kanskje de velger å la være pga helsemessige grunner. Eller kanskje de ikke har råd til flere forsøk i nuet. Det er igrunnen en litt frekk og fornærmende ting å forvente at enhver har et brennende ønske om å befolke verden - og da helst med en skokk unger med kun få års mellomrom...
For det andre syns jeg det er litt merkelig at "alle" forventer at man skal ha barn pling-plong-plask på rekke og rad. Hva med mors helse? Jeg vet om flere som har blitt anbefalt å la det gå tid mellom graviditetene da det faktisk tar mors kropp bortimot 18 mnd å komme tilbake til sin opprinnelige form. (Ja, hvis man da ikke er i bedre form etter graviditeten og fødselen enn man var i forkant *rødme*) En annen ting er at jeg formelig føler det står et lysende neonskilt i pannen med påskriften "gammel mor" hver gang noen hinter om at vi kanskje har begynt å tenke på nr to. Bare fordi jeg rundet 30 før vi endelig ble gravide, betyr det ikke nødvendigvis at jeg har planer om å få to supertette barn bare for "å bli ferdig med det". Om jeg ville så hadde jeg faktisk hatt god tid til å la det gå både tre og fire år imellom. Den biologiske klokka har faktisk avtatt litt i tikking etter at huset ble fylt med barneskrik. Vet ikke om den øvedøves totalt eller om det bare er et tegn på den tilfredshet og takknemlighet jeg føler over å være blant "de heldige".
Når disse tingene er sagt, så må jeg vel også si at vi aldri har vært blant dem som har lagt skjul på at vi ønsker flere barn. Hadde jeg vært i stand til det skulle jeg gjerne befolket bygda her iallefall *ler* 4 hadde vært ideelt. Men SÅ god tid har jeg vel ikke, tror jeg. Eller helse for den del. Mental helse inkludert. Så vi blir mer enn fornøyde om vi klarer en til (eller to - gjerne for min del).
Temaet har med andre ord vært oppe til diskusjon. Og det gjør meg betenkt i forhold til mange ting. Jeg lurer på hvordan en ny graviditet vil oppleves. Blir det en repetisjon av sist gang? Vil jeg virkelig klare å være like takknemlig neste gang? Vil det kjennes like mye ut som en utrolig gave? Vil jeg ha samme undring kombinert med nervøse og distanserte "hvis at"`er? Vil jeg kanskje være i stand til å glede meg mer neste gang? Og hva når barnet kommer... Vil jeg bli like forundret og himmelfallen som sist? Vil jeg da få oppleve den "øyeblikkelige morsfølelsen" som "alle" snakker om? Hva med barselstiden - vil den oppleves like tung? Må innrømme at den nok er en stor grunn til at jeg er en smule nølende til "neste gang".... Og hva med barnet - vil jeg faktisk bli like glad i et nytt barn? Didiberten min er jo min største lille prins på jorda. Er det virkelig plass til flere?! Vet jo at hjertet mitt har plass til mange - jeg har jo sånn sett mange barn som er "mine" - men er det virkelig mulig å bli SÅ glad i flere? *litt skremt* Tenk om jeg får et barn jeg ikke makter å elske fordi hjertet mitt allerede er fylt til randen...
Det er mange tanker som svirrer. Og det hjelper lite at mannen i huset kommer drassende med alle disse praktiske spørsmålene i tillegg. Slike som "Hva med bil? Vi må vel ha større bil etterhvert?", "Har vi råd til å fø to små?", "Jeg må vel i gang med å bygge flere rom nå...?" Himmel.....! Det er nesten så jeg trekker tilbake både ønsket og bestemmelsen om å forsøke å oppleve denne gleden flere ganger i ren frustrasjon.
Som man forstår så er det ikke bare bare å forsøke å få familien slik den til slutt vil ende med å være. Mange avgjørelser, mange tanker. Heldigvis har vi ennå litt tid på oss til å ta de endelige avgjørelser og klargjøre tanker. Og hvem har sagt at vi er så heldige å få flere, egentlig? Kanskje vi egentlig burde være takknemlige for det som dukker opp, og ikke bekymre oss for så mye rart? ;o)
Vel. Tida vil vise hva som skjer. Que sera, sera! Er sikker på at om skjebnen (eller hva det nå er) er god med oss og skjenker oss flere så vil alle brikker falle naturlig på plass etterhvert. De har en tendens til å gjøre det når man bare er positiv innstilt. Enn så lenge skulle jeg iallefall ønske at folk rundt oss var litt mer avslappet og gledet seg litt mer over det vi har fått til, tross alt :oD
Monday, May 21, 2007
Sunday, May 20, 2007
Kommunikasjon
En venninne av meg skal gifte seg i sommer, og som forlover har jeg mange tanker omkring talen jeg skal holde i anledningen. I "faglige kretser" beskrives forloverens tale som en blanding av "slik kjenner jeg bruden", "slik kjenner jeg brudgommen" og "gode råd videre inn i ekteskapet". Det siste punktet er således mitt grunnlag for litt grubling om dagen. Det eneste gode rådet jeg klarer å komme opp med er nemlig å kommunisere, kommunisere, kommunisere....
Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.
I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.
Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?
Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.
Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....
Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...
Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*
Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......
Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.
I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.
Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?
Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.
Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....
Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...
Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*
Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......
Saturday, May 19, 2007
Livsoppgaver
I disse "facebook" tider er det mange ting som sviver litt i hodet mitt. En av dem er hvor ulikt livet farer med oss, selv om vi starter omtrent på samme sted. Barndomsvenner, studiekamerater, folk som har vokst opp omtrent i samme kår som meg og har liknende bakgrunn - hvor ulikt vi i dag har det, egentlig.
Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....
Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.
Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?
Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*
Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.
Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)
En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD
Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....
Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.
Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?
Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*
Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.
Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)
En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD
Sunday, May 13, 2007
Gudommelig kjærlighet
Som så mange andre på denne tiden av året var jeg så heldig å tilbringe en av maimånedens søndager i konfirmasjon forleden helg. Det var av den kristne typen denne gangen, og jeg så som vanlig frem til en usannsynlig kjedelig kirkelig seanse hvor tankene var bortreist og legemeet nesten smerterfullt, snorkende tilstede.
Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*
Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.
Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.
Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.
Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....
Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?
Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.
For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.
Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*
Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*
Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.
Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.
Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.
Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....
Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?
Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.
For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.
Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*
Thursday, May 10, 2007
Tuesday, May 08, 2007
Slått til marken av verdens faenskap!
Av og til skjer det ting omkring meg i verden som gjør det vanskelig å tro at det virkelig er en god kraft som styrer det hele, og at det liksom skal være en mening midt oppi alt som skjer. Det er ekstra vanskelig å opprettholde troen på det gode når verdens faenskap går ut over noen av mine nærmeste mennesker, eller når det rammer barn. For tiden er det faktisk en av hver av disse som opptar tankene mine med smerte og sinne.
Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....
I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??
Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.
Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!
Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....
I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??
Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.
Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!
Friday, May 04, 2007
Ting jeg lurer på II
# Hvorfor trives mose og løvetann så godt i hagen min?! *grumf*
# Hvorfor er alle de som kjører 20-30km under fartsgrensen ute og kjører akkurat samtidig som meg?! Har de et skjult varslingssystem som forteller dem akkurat når de bør dukke opp i kjørebanen?
# Hvorfor dukker alltid disse somletrafikantene opp akkurat den gangen jeg tilfeldigvis er 5min for sent ute til jobb?!?
# Hvor blir det av alle kosedyrene barn mister og som vi aldri får igjen?!
# Hva er sannsynligheten for at noen oppdager at det står et telefonnummer på vaskelappen til mistede kosedyr?
# Finnes det en kosedyrhimmel?!
# Kommer maur og biller også til himlen hvis de er snille med andre? Hva med den mauren som beit meg i tåa da....? Maurhelvete? *knis* Maurslukerhelvete...? "Pass deg, ellers kommer billesatan og tar deg!!" *lol*
# Hvorfor forsvinner ikke ting man bare unngår å ta stilling til? *skuler stygt på visse regninger stukket under en bok*
# Hvilket frukttre er det egentlig vi har fått av et hemmelighetsfylt vennepar?!?
# Hvorfor sitter jeg fortsatt her foran pc`en når jeg har hodepine og burde gjort noe som ikke belaster armer, øyne, skuldre og nakkemusklatur...?
# Hvorfor er alle de som kjører 20-30km under fartsgrensen ute og kjører akkurat samtidig som meg?! Har de et skjult varslingssystem som forteller dem akkurat når de bør dukke opp i kjørebanen?
# Hvorfor dukker alltid disse somletrafikantene opp akkurat den gangen jeg tilfeldigvis er 5min for sent ute til jobb?!?
# Hvor blir det av alle kosedyrene barn mister og som vi aldri får igjen?!
# Hva er sannsynligheten for at noen oppdager at det står et telefonnummer på vaskelappen til mistede kosedyr?
# Finnes det en kosedyrhimmel?!
# Kommer maur og biller også til himlen hvis de er snille med andre? Hva med den mauren som beit meg i tåa da....? Maurhelvete? *knis* Maurslukerhelvete...? "Pass deg, ellers kommer billesatan og tar deg!!" *lol*
# Hvorfor forsvinner ikke ting man bare unngår å ta stilling til? *skuler stygt på visse regninger stukket under en bok*
# Hvilket frukttre er det egentlig vi har fått av et hemmelighetsfylt vennepar?!?
# Hvorfor sitter jeg fortsatt her foran pc`en når jeg har hodepine og burde gjort noe som ikke belaster armer, øyne, skuldre og nakkemusklatur...?
Wednesday, April 25, 2007
Tvillingsjeler
Det er kanskje en smule klisjeaktig å omtale begrepet tvillingssjeler, men i mangel på et bedre dekkende ord får dere bare bære over med meg.
Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.
Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.
Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.
Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.
Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)
Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD
Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.
Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.
Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.
Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.
Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)
Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD
Tuesday, April 17, 2007
En nytteløs kamp mot skjebnen?
Toppen på urettferdighet fra helsenorge, karma, alle verdens guder og annet rusk og rask er historien jeg nå skal berette...
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.
I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.
Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.
Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."
"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!
Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....
Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.
Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).
Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"
Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.
Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.
All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.
"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....
Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...
Jeg er målløs!
Friday, April 13, 2007
Nattaktiviteter
Når nettene blir lange....
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....
Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....
Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.
Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.
Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...
Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*
Monday, April 09, 2007
Maskeradeball?
Internett er et rart sted. Man står helt fritt til å være hvem man vil, si hva man føler for og til å være steder man kanskje ikke ville vært IRL. Og man treffer mennesker man kanskje ellers aldri ville ha møtt og snakket med IRL.Det er rart hvordan man danner seg et inntrykk og en mening om mennesker man kanskje aldri vil treffe andre steder enn på nettet. Mennesker man "snakker" med nesten daglig på nett, men som man av ymse grunner kanskje aldri treffer på riktig. Man har en formening om dem som slik eller sånn, og det er ikke fritt for at man lurer litt på hvilket inntrykk man selv utgir på ulike forum.
Jeg er nok av typen som er veldig meg selv på godt og vondt - både IRL og på nett. Jeg tenker gjennom ting jeg sier og sier sjelden ting jeg ikke kan stå for også IRL. Men jeg kan nok likevel fremstå som brautende og "høylytt" inne på forum jeg vanker på, tror jeg. *rødme* Man skulle bare visst at det er behovet for å tømme meg, ikke behovet for å bli hørt som ofte styrer her i gården....
Det er først når man skal begynne å sette ord på hva man egentlig tenker om andre på nett at det begynner å bli vanskelig. Når man på oppfordring skal fortelle andre hva man egentlig tenker om dem. For det første medfører jo det at man faktisk må klargjøre tankene for seg selv. Videre må man gjerne plutselig klare å si noe til mennesker man ikke har klart å danne seg noe klart bilde av. For det er jo litt sånn, at man til og med på nett "velger sine favoritter". Kjemi er en rar ting som ikke bare virker når man står overfor mennesker, men som også virker via telefon, nett osv... Og kjemi gjør jo at man interesserer seg for enkelte mennesker mer enn andre. Noen er rett og slett mer fremtredende enn andre, og atter andre igjen er "usynlige" for en enten en vil eller ikke...
Det er kanskje en ting å tenke på dette med nettpersonlighet. For egentlig står man jo fritt til å være akkurat den man lyster i øyeblikket. Ingen sier at man trenger å være "ekte". Man kan ta på seg dagens maske - være slem, snill, provoserende, gretten, lyttende, frekk, ærlig.... Ja, egentlig akkurat det man føler for. Og ingen kan beskylde deg for å ikke være den man er - så sant ikke vedkommende også kjenner deg IRL.
Venner, bekjente, pratevenner og folk en gjerne skulle unngått å kjenne - alt finner man på nett. Og alt kan man være på nett. Jammen rart at man egentlig gidder å fungere andre steder enn her *lol*
*Vurdere å ta på den blonde og dumme personligheten i dag*
Friday, March 30, 2007
Apati, søvngjengeri og utsettelse av livet.
Jeg har mange ganger diskutert mennesketyper med min aller beste nettvenninne. Og ofte ender vi med å snakke om mennesker som virker som om de ikke er helt tilstedet i sitt eget liv. Mennesker som virker som om de flyter med i livet som vrakstykker i et digert hav. De ligger å dupper innimellom bølgene og lar seg bare rive med, tilsynelatende uten å kjempe mot disse naturkreftene som river og sliter i dem.
Etter utallige tanker omkring dette har jeg begynt å legge merke til disse menneskene også IRL, og overraskende funnet ut at jeg har langt flere av dem i min nærhet enn jeg trodde. Venner og bekjente som lever av sosialtrygd fordi de ikke evner å ta valg i forhold til hvilken retning livene deres burde gå i (eller fordi trygd er en utilgivelig enkel måte å la andre ha styringen). Mennesker som vralter til samme rutinene hver dag - uansett om de innerst inne hater livet sitt slik det er. Mennesker som lever som alenemødre, enslige eller i håpløse forhold fordi de enkelt og greit ikke klarer å stille krav til den kjærligheten de egentlig fortjener å kjenne fra andre.
Det handler egentlig mye om å ikke ha krefter til å ta styring i sitt eget liv. Man unngår å ta valg fordi man ikke orker å tenke på eventuelle konsekvenser av valgene. Man skyr konflikter fordi man ikke vil bære følelsene konfliktene i verste fall vil bære med seg. Man lever bare med uten å snu seg eller ha siktet fremover, enkelt og greit fordi man ikke makter å bære seg selv, de følelsene man bærer eller de vågale mulighetene livet av og til bærer med seg. Det blir som å gå med fallskjerm på ryggen daglig i tilfelle man skulle komme for nær en skrent man stort sett alltid passer på å ikke komme for nær.... Eller bære burkaen ikke fordi man er redd for innsyn, men fordi man er så inderlig redd for å se ut og oppdage noe man ikke klarer å håndtere.
Innimellom tar jeg meg i å lure om jeg selv noen gang har vært en av disse søvngjengerne. Har jeg latt meg føre med av strømmer jeg ikke orket kjempe mot, men heller stolt på at andre mennesker ville slenge ut livbøyen i siste sekund før jeg gikk under? For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg har vært der. Det vil si - jeg var et svært snilt barn en gang i tiden. Jeg gjorde alltid som jeg skulle, og opplevde likevel å bli sviktet av både voksne, andre barn og siden andre voksne. Jeg startet tidlig med risikosport ved å kaste meg ut fra diverse skrenter. Først tror jeg egentlig det var en form for destruktivitet - jeg skulle bevise at jeg ikke var verdt noe oppstuss, rett og slett. Eller kanskje jeg skulle teste om det ble noe oppstuss i det hele tatt? Iallefall endret det etterhvert karakter til å bli en trang til å bevise noe for meg selv og andre. Jeg fikk behov for å bevise at jeg kunne, at jeg klarte, det jeg satte meg i hodet. Og - bank i bordet - til dags dato har jeg i grunnen nådd de målene jeg satte meg ;)
Så, å sitte her og betrakte dem som apatiske går omkring i en slags døs ute av stand til å ta tak i livene sine, gir meg en slags frustrert følelse blandet med en trang til å filleriste dem! Dessverre har livet lært meg at man ikke kan leve andres liv - man kan til nøds være der når bølgene endelig slår over dem og gir dem den kalddusjen de trenger for å våkne opp. Da kan man riste annerkjennende på hodet og si - jeg visste du en gang ville klare å ta tak i ting å ta et digert paradigmehopp inn i ditt eget liv!
Det er i grunnen ikke bare søvngjengerne som fasinerer meg her jeg sitter og ser på livet. Jeg har også hatt utallige tanker om mennesker som glemmer å leve livet sitt fordi de er så opptatt med å nå mål. For søvngjengerne er det kanskje akkurat mangelen på mål som irriterer meg mest - det at de virker totalt uinteressert eller fullstendig ute av stand til å sette mål for livene sine. Men på den andre siden finnes disse menneskene som er så opptatt av målene sine at det blir en besettelse å nå dem. De jobber beinhardt i årevis, forsaker både familie og venner for å nå frem "i tide". Og så glemmer de å stanse opp å lukte på blomstene.
Er det noe livet har lært meg, så er det nettopp viktigheten av å stanse opp og betrakte verden en gang i blant. Nyte synet av en fin solnedgang, lukten av en enslig rose, eller latteren i andres øyne. Å kjenne følelser som bobler - både på godt og vondt - gjør verden mer ekte. Fremtiden kommer - enten man vil det eller ikke - og imens er det vel ingenting i veien for å nyte ferden dit?
Disse travle menneskene som har nok med å "realisere seg" ender litt for ofte opp med å utsette livet. De skal nyte pensjonisttilværelsen når den kommer, men glemmer å ta vare på verdifulle ting underveis. Når pensjonisttilværelsen er over dem mister de gløden og oppdager samtidig at venner, ektefelle, barn og barnebarn gav dem opp et sted underveis. De gav opp å vente på at de skulle ha tid til å være. Og når de så føler de har tid til å leve, så er det ofte for sent. Livet har fart forbi dem uten at de enset det.
Å ha en mål og mening med livet er viktig, i mine øyne. Å vite sånn halvveis hvor man er på vei og hvordan man har tenkt å komme dit er et must for ikke å gå seg vill i jungelen av muligheter. Samtidig tror jeg det er ekstremt viktig å ha evnen til å nyte nuet. Ikke glemme at man er her nå og hvor godt livet er. For livet er godt - hvis man bare evner til å se forbi de hindringer som ofte sperrer veien til målet. Og så må man selvsagt ha en urokkelig tro på at ting ordner seg - at målet fremdeles er der rundt neste sving ;o)
Etter utallige tanker omkring dette har jeg begynt å legge merke til disse menneskene også IRL, og overraskende funnet ut at jeg har langt flere av dem i min nærhet enn jeg trodde. Venner og bekjente som lever av sosialtrygd fordi de ikke evner å ta valg i forhold til hvilken retning livene deres burde gå i (eller fordi trygd er en utilgivelig enkel måte å la andre ha styringen). Mennesker som vralter til samme rutinene hver dag - uansett om de innerst inne hater livet sitt slik det er. Mennesker som lever som alenemødre, enslige eller i håpløse forhold fordi de enkelt og greit ikke klarer å stille krav til den kjærligheten de egentlig fortjener å kjenne fra andre.
Det handler egentlig mye om å ikke ha krefter til å ta styring i sitt eget liv. Man unngår å ta valg fordi man ikke orker å tenke på eventuelle konsekvenser av valgene. Man skyr konflikter fordi man ikke vil bære følelsene konfliktene i verste fall vil bære med seg. Man lever bare med uten å snu seg eller ha siktet fremover, enkelt og greit fordi man ikke makter å bære seg selv, de følelsene man bærer eller de vågale mulighetene livet av og til bærer med seg. Det blir som å gå med fallskjerm på ryggen daglig i tilfelle man skulle komme for nær en skrent man stort sett alltid passer på å ikke komme for nær.... Eller bære burkaen ikke fordi man er redd for innsyn, men fordi man er så inderlig redd for å se ut og oppdage noe man ikke klarer å håndtere.
Innimellom tar jeg meg i å lure om jeg selv noen gang har vært en av disse søvngjengerne. Har jeg latt meg føre med av strømmer jeg ikke orket kjempe mot, men heller stolt på at andre mennesker ville slenge ut livbøyen i siste sekund før jeg gikk under? For å være helt ærlig så tror jeg ikke jeg har vært der. Det vil si - jeg var et svært snilt barn en gang i tiden. Jeg gjorde alltid som jeg skulle, og opplevde likevel å bli sviktet av både voksne, andre barn og siden andre voksne. Jeg startet tidlig med risikosport ved å kaste meg ut fra diverse skrenter. Først tror jeg egentlig det var en form for destruktivitet - jeg skulle bevise at jeg ikke var verdt noe oppstuss, rett og slett. Eller kanskje jeg skulle teste om det ble noe oppstuss i det hele tatt? Iallefall endret det etterhvert karakter til å bli en trang til å bevise noe for meg selv og andre. Jeg fikk behov for å bevise at jeg kunne, at jeg klarte, det jeg satte meg i hodet. Og - bank i bordet - til dags dato har jeg i grunnen nådd de målene jeg satte meg ;)
Så, å sitte her og betrakte dem som apatiske går omkring i en slags døs ute av stand til å ta tak i livene sine, gir meg en slags frustrert følelse blandet med en trang til å filleriste dem! Dessverre har livet lært meg at man ikke kan leve andres liv - man kan til nøds være der når bølgene endelig slår over dem og gir dem den kalddusjen de trenger for å våkne opp. Da kan man riste annerkjennende på hodet og si - jeg visste du en gang ville klare å ta tak i ting å ta et digert paradigmehopp inn i ditt eget liv!
Det er i grunnen ikke bare søvngjengerne som fasinerer meg her jeg sitter og ser på livet. Jeg har også hatt utallige tanker om mennesker som glemmer å leve livet sitt fordi de er så opptatt med å nå mål. For søvngjengerne er det kanskje akkurat mangelen på mål som irriterer meg mest - det at de virker totalt uinteressert eller fullstendig ute av stand til å sette mål for livene sine. Men på den andre siden finnes disse menneskene som er så opptatt av målene sine at det blir en besettelse å nå dem. De jobber beinhardt i årevis, forsaker både familie og venner for å nå frem "i tide". Og så glemmer de å stanse opp å lukte på blomstene.
Er det noe livet har lært meg, så er det nettopp viktigheten av å stanse opp og betrakte verden en gang i blant. Nyte synet av en fin solnedgang, lukten av en enslig rose, eller latteren i andres øyne. Å kjenne følelser som bobler - både på godt og vondt - gjør verden mer ekte. Fremtiden kommer - enten man vil det eller ikke - og imens er det vel ingenting i veien for å nyte ferden dit?
Disse travle menneskene som har nok med å "realisere seg" ender litt for ofte opp med å utsette livet. De skal nyte pensjonisttilværelsen når den kommer, men glemmer å ta vare på verdifulle ting underveis. Når pensjonisttilværelsen er over dem mister de gløden og oppdager samtidig at venner, ektefelle, barn og barnebarn gav dem opp et sted underveis. De gav opp å vente på at de skulle ha tid til å være. Og når de så føler de har tid til å leve, så er det ofte for sent. Livet har fart forbi dem uten at de enset det.
Å ha en mål og mening med livet er viktig, i mine øyne. Å vite sånn halvveis hvor man er på vei og hvordan man har tenkt å komme dit er et must for ikke å gå seg vill i jungelen av muligheter. Samtidig tror jeg det er ekstremt viktig å ha evnen til å nyte nuet. Ikke glemme at man er her nå og hvor godt livet er. For livet er godt - hvis man bare evner til å se forbi de hindringer som ofte sperrer veien til målet. Og så må man selvsagt ha en urokkelig tro på at ting ordner seg - at målet fremdeles er der rundt neste sving ;o)
Friday, March 16, 2007
Drømmer og pigger og....
I natt hadde jeg en sånn drøm hvor temaet ikke nødvendigvis er like viktig som følelsen en våkner opp med. Slike drømmer er litt ufyselige siden de liksom blir hengende med en resten av dagen... Og like ufyselige er de kanskje fordi man innerst inne vet at man drømmer dem fordi det er noe man skal forstå ut av dem, en innrømmelse en bør komme med overfor seg selv, eller en løsning på et ekkelt problem man skal finne.
Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).
Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).
Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*
For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....
Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.
Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....
Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.
Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.
Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....
Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).
Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).
Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*
For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....
Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.
Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....
Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.
Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.
Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....
Sunday, March 11, 2007
Heldig
For ett år siden befant jeg meg i en rar type ventemodus. Jeg hadde påbegynt fødselspermisjonen og gikk i min egen lille verden å ventet på at en stor begivenhet skulle finne sted. En begivenhet som jeg, strengt tatt, ikke ante hva innbar... Samtidig så følte jeg meg så frisk og fin at jeg kunne gått slik i evigheter å ventet ;o) Jeg bar mitt lille vidunder med glede, selv om bekkenet nå var begynt å plage meg og jeg hadde begynt å få forventninger til "tiden etterpå". (Hadde jeg visst hvor tøff den tiden i praksis egentlig ble er det ikke sikker jeg hadde gledet meg så mye, hehe...) På denne tiden hadde jeg også begynt å få relativt sterke kynnere. Jeg hadde vært spart for dem lenge, men ei uke før fødselen satte de inn med ganske sterk styrke. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje ikke var så lenge til, likevel, men samtidig forberedte jeg meg mentalt på at jeg kunne gå på overtid også.
Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD
I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...
Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....
Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!
Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD
I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...
Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....
Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!
Tuesday, February 20, 2007
Pinnsvinet
Eg ligg her
Rulla saman og med piggane ut
Eg er redd
Fordi du kan såra meg
Fordi eg er mjuk innanfor piggane
Så eg ligg her
Redd
Og einaste eg ynskjer
Er at du skal stryke meg lint over magen
Rulla saman og med piggane ut
Eg er redd
Fordi du kan såra meg
Fordi eg er mjuk innanfor piggane
Så eg ligg her
Redd
Og einaste eg ynskjer
Er at du skal stryke meg lint over magen
Harde hjerter og såre punkter.
I dag er jeg veldig, veldig lei meg. Så nå er jeg jammen glad jeg endelig kom inn på denne bloggerdritten! Har store problemer med å i det hele tatt å få opp innloggingssiden, så jeg får ikke skrevet halvparten av det jeg ønsker ;)
Jeg har, nok en gang, klart å rote ting litt til for meg selv fordi jeg blir så innmari sint over enkelte ting her i livet. Og nok en gang går det først og fremst ut over meg selv - at jeg aldri lærer! Men, la meg begynne med begynnelsen som egentlig ligger mange år tilbake i tid...
Det er sånn her i livet at vi alle har noen såre punkter i vår personlighet som vi forsøker for harde livet å beskytte med nebb og klør. Mitt såre punkt er kanskje først og fremst at jeg ikke takler å føle meg tilsidesatt (oversett, ignorert, usynlig). Så fort jeg føler at andre mennesker ikke gir meg den respekt jeg føler jeg fortjener, så kommer piggene ut og jeg er klar til kamp. Og som den stangende steinbukk jeg engang er, så kommer slagene mine brutalt treffende akkurat når man minst venter det. Det er fordi jeg, som steinbukker flest, lagrer følelsene mine i bunnen av en glødende vulkan som får voldsomme utbrudd når jeg har ruget på den røde, flytende steinen for lenge. Og mens lavaen sakte siger nedover fjellsidene etter mitt brutale angrep, sitter jeg selv i bunnen av en tom vulkan og føler meg....vel tom. Totalt tom, idiotisk og mislykket. For er det noe en steinbukk hater mer enn annet, så er det å miste kontrollen over egne følelser. Det gir en følelse av å mislykkes, noe en klatrende steinbukk absolutt ikke kan med. Og for min del har det da også sjeldent ført noe godt med seg å gi etter for disse utbruddene.
Jeg er en person som nok for de fleste fremstår som veltilpass, harmonisk og lun som en varm sommerdag,men med et kjølig og litt kynisk livssyn. Og det er jeg stort sett også. Men jeg har mange sår som ligger gjemt i en sjel som egentlig tilhører et lite barn. Barnet i meg gråter sårt over mangelen på noen som tar vare på det, og jeg har altfor ofte følelsen av at jeg selv må "holde" mitt indre barn for at jeg i det hele tatt skal kunne eksistere. Barnet er så inderlig redd for å forsvinne, bli borte, være usynlig i sin sårbarhet.
Gjennom årene har jeg møtt noen få mennesker som virkelig har "sett" meg. Mennesker som kan se at jeg ikke bare er stor og tøff med et hjerte av stein. Mennesker som har gitt meg følelsen av at jeg er verdt noe - ikke bare det mennesket jeg fremstår som. Med andre ord - mennesker som har lært meg skikkelig å kjenne. Det er ikke mange mennesker, jeg tror de kan telles på en - kanskje to - hender. Men jeg har åpnet opp for noen få utvalgte. Og de har fått meg til å skinne! Barnet i meg har frydet seg og solt seg i følelsen av å være til.
Det er en kjennsgjerning at når man slipper folk innpå seg, så gjør en seg selv også sårbar. En stolt steinbukk som meg, som hater å miste kontrollen, liker også dårlig å være sårbar. Derfor har jeg valgt mine mennesker med omhu. Brukt tid. Investert i. Og endt opp såret likevel.
Jeg har få nære venner. Pr i dag kan jeg vel si at jeg har to nettvenninner som jeg deler tanker og følelser med. Irl har jeg en barndomsvenninne som kjenner meg like godt som sin egen bukselomme, men som har store (mye større) problemer å stri med selv og derfor ikke er tilgjengelig alltid. Andre venner føler jeg ofte at er mer venner som trenger min støtte og mitt vennskap i større grad enn jeg kan benytte deres skuldre til mine bører. Derfor betegner jeg dem som venner, men ikke nære venner. De er ikke av sorten som ser at jeg også trenger å være svak innimellom - for dem er jeg klippen.
Jeg har da også en mann. Men i løpet av det siste året, med den nye tilværelsen som foreldre, har han ikke egentlig hatt så mye tid til virkelig å se meg. Han vet at jeg er der, på samme måte som tv`n og sofaen, men han har ikke oppdaget at jeg ikke alltid er her likevel. Bare innimellom hverdagsproblemene ser han virkelig på meg og oppdager at jeg er mer enn mor, kone og middagskokk. Og ikke ofte er disse små glimtene når vi er alene og har mulighet til de gode samtalene. Altfor ofte er det et tv, en unge eller andre folk som også skal ha oppmerksomhet. Vel, det er jo et annet problem som jeg må bruke tid på, og ikke egentlig hovedpoenget her. I dette forholdet er iallefall kommunikasjonslinjene åpne - det er bare å løfte røret og forsøke å nå den andre enden...
Poenget mitt er egentlig at jeg ikke har mange å støtte meg til. Fallet blir derfor på mange måter mye større når de få jeg har gir meg en kald skulder. Jeg har ikke tall på alle dager i livet mitt som har gått med til å gråte over mennesker som jeg har gitt adgang til mitt innerste, som så har forlatt meg. Kjærester jeg trodde skulle bære meg i tankene. Venninner jeg trodde hadde meg på en like høy stjerne som jeg plasserte dem. Søsken jeg trodde forstod, men som egentlig heller ikke så meg der jeg var. Altfor ofte har jeg vinket desperat med ett rødt flagg fra et synkende skip - i håp om at de skulle oppdage meg og det lille varme, bankende hjertet mitt likevel.
Og ut fra hjertet mitt har den røde lavaen svulmet, pumpet og spydd seg utover, gjerne i form av et ulmende sorgfullt sinne. Og det eneste mottakeren har oppdaget er at de blir rammet av et slag som de aldri ville forventet. Et slag som kan virke malplassert og irrasjonelt. For alle som ikke ser barnet som gråter. Fordi det ble forlatt og etterlatt, gråtende, nok en gang.
Den såre gråten, sorgen som barnet bærer på, gir meg en destruktiv kraft som ofte virker så voldsom at normaltfungerende mennesker plutselig ser meg som et menneske med store emosjonelle problemer (og strengt tatt kan man vel si at jeg er nettopp det, hehe. Men en psykolog har (heldigvis) "friskmeldt" meg og sagt at jeg ikke er psyk, bare på feil hylle innimellom ;oD ). Foruten å gi meg en utrolig innsikt i de barna jeg har valgt å arbeide med, så har denne "evnen" fått meg opp i mange vanskeligheter innimellom. Dessverre er den tapende parten vanligvis meg selv. Mitt sinne, min voldsomme reaksjon på å bli forlatt, er intet mer enn en selvdestruktiv kraft som gir meg flere timer oppløst i tårer fordi enda ett menneske jeg brydde meg om traff mine såreste punkter.
Er man en steinbukk, så er man en steinbukk. Og mellom tårene kommer staheten krypende. Tankene om å aldri mer la meg forføre av tanken på noen å lene seg til. Følelser nær hat til den som tråkket foten så kontant i mitt lille barns såre hjerte. Følelser som vikler meg bare mer inn i et irrasjonelt reaksjonsmønster. Brennende rød stein som blir liggende lagret, klar for neste utblåsning, pulserende over et åpent, sårt hjerte. Og når den som ble offer for steinbukkens stangende horn vennskapelig strekker en hånd ut - så rammes den brutalt av en vulkansk kraft som har ligget og blitt ladet opp til ett skremmende voldsomt utbrudd. Siden blir jeg nettopp den kalde steinbukken med et hardt hjerte, som så mange tror jeg egentlig innehar.....
Og barnet i meg fortsetter å lete etter det faste holdepunktet.
Jeg har, nok en gang, klart å rote ting litt til for meg selv fordi jeg blir så innmari sint over enkelte ting her i livet. Og nok en gang går det først og fremst ut over meg selv - at jeg aldri lærer! Men, la meg begynne med begynnelsen som egentlig ligger mange år tilbake i tid...
Det er sånn her i livet at vi alle har noen såre punkter i vår personlighet som vi forsøker for harde livet å beskytte med nebb og klør. Mitt såre punkt er kanskje først og fremst at jeg ikke takler å føle meg tilsidesatt (oversett, ignorert, usynlig). Så fort jeg føler at andre mennesker ikke gir meg den respekt jeg føler jeg fortjener, så kommer piggene ut og jeg er klar til kamp. Og som den stangende steinbukk jeg engang er, så kommer slagene mine brutalt treffende akkurat når man minst venter det. Det er fordi jeg, som steinbukker flest, lagrer følelsene mine i bunnen av en glødende vulkan som får voldsomme utbrudd når jeg har ruget på den røde, flytende steinen for lenge. Og mens lavaen sakte siger nedover fjellsidene etter mitt brutale angrep, sitter jeg selv i bunnen av en tom vulkan og føler meg....vel tom. Totalt tom, idiotisk og mislykket. For er det noe en steinbukk hater mer enn annet, så er det å miste kontrollen over egne følelser. Det gir en følelse av å mislykkes, noe en klatrende steinbukk absolutt ikke kan med. Og for min del har det da også sjeldent ført noe godt med seg å gi etter for disse utbruddene.
Jeg er en person som nok for de fleste fremstår som veltilpass, harmonisk og lun som en varm sommerdag,men med et kjølig og litt kynisk livssyn. Og det er jeg stort sett også. Men jeg har mange sår som ligger gjemt i en sjel som egentlig tilhører et lite barn. Barnet i meg gråter sårt over mangelen på noen som tar vare på det, og jeg har altfor ofte følelsen av at jeg selv må "holde" mitt indre barn for at jeg i det hele tatt skal kunne eksistere. Barnet er så inderlig redd for å forsvinne, bli borte, være usynlig i sin sårbarhet.
Gjennom årene har jeg møtt noen få mennesker som virkelig har "sett" meg. Mennesker som kan se at jeg ikke bare er stor og tøff med et hjerte av stein. Mennesker som har gitt meg følelsen av at jeg er verdt noe - ikke bare det mennesket jeg fremstår som. Med andre ord - mennesker som har lært meg skikkelig å kjenne. Det er ikke mange mennesker, jeg tror de kan telles på en - kanskje to - hender. Men jeg har åpnet opp for noen få utvalgte. Og de har fått meg til å skinne! Barnet i meg har frydet seg og solt seg i følelsen av å være til.
Det er en kjennsgjerning at når man slipper folk innpå seg, så gjør en seg selv også sårbar. En stolt steinbukk som meg, som hater å miste kontrollen, liker også dårlig å være sårbar. Derfor har jeg valgt mine mennesker med omhu. Brukt tid. Investert i. Og endt opp såret likevel.
Jeg har få nære venner. Pr i dag kan jeg vel si at jeg har to nettvenninner som jeg deler tanker og følelser med. Irl har jeg en barndomsvenninne som kjenner meg like godt som sin egen bukselomme, men som har store (mye større) problemer å stri med selv og derfor ikke er tilgjengelig alltid. Andre venner føler jeg ofte at er mer venner som trenger min støtte og mitt vennskap i større grad enn jeg kan benytte deres skuldre til mine bører. Derfor betegner jeg dem som venner, men ikke nære venner. De er ikke av sorten som ser at jeg også trenger å være svak innimellom - for dem er jeg klippen.
Jeg har da også en mann. Men i løpet av det siste året, med den nye tilværelsen som foreldre, har han ikke egentlig hatt så mye tid til virkelig å se meg. Han vet at jeg er der, på samme måte som tv`n og sofaen, men han har ikke oppdaget at jeg ikke alltid er her likevel. Bare innimellom hverdagsproblemene ser han virkelig på meg og oppdager at jeg er mer enn mor, kone og middagskokk. Og ikke ofte er disse små glimtene når vi er alene og har mulighet til de gode samtalene. Altfor ofte er det et tv, en unge eller andre folk som også skal ha oppmerksomhet. Vel, det er jo et annet problem som jeg må bruke tid på, og ikke egentlig hovedpoenget her. I dette forholdet er iallefall kommunikasjonslinjene åpne - det er bare å løfte røret og forsøke å nå den andre enden...
Poenget mitt er egentlig at jeg ikke har mange å støtte meg til. Fallet blir derfor på mange måter mye større når de få jeg har gir meg en kald skulder. Jeg har ikke tall på alle dager i livet mitt som har gått med til å gråte over mennesker som jeg har gitt adgang til mitt innerste, som så har forlatt meg. Kjærester jeg trodde skulle bære meg i tankene. Venninner jeg trodde hadde meg på en like høy stjerne som jeg plasserte dem. Søsken jeg trodde forstod, men som egentlig heller ikke så meg der jeg var. Altfor ofte har jeg vinket desperat med ett rødt flagg fra et synkende skip - i håp om at de skulle oppdage meg og det lille varme, bankende hjertet mitt likevel.
Og ut fra hjertet mitt har den røde lavaen svulmet, pumpet og spydd seg utover, gjerne i form av et ulmende sorgfullt sinne. Og det eneste mottakeren har oppdaget er at de blir rammet av et slag som de aldri ville forventet. Et slag som kan virke malplassert og irrasjonelt. For alle som ikke ser barnet som gråter. Fordi det ble forlatt og etterlatt, gråtende, nok en gang.
Den såre gråten, sorgen som barnet bærer på, gir meg en destruktiv kraft som ofte virker så voldsom at normaltfungerende mennesker plutselig ser meg som et menneske med store emosjonelle problemer (og strengt tatt kan man vel si at jeg er nettopp det, hehe. Men en psykolog har (heldigvis) "friskmeldt" meg og sagt at jeg ikke er psyk, bare på feil hylle innimellom ;oD ). Foruten å gi meg en utrolig innsikt i de barna jeg har valgt å arbeide med, så har denne "evnen" fått meg opp i mange vanskeligheter innimellom. Dessverre er den tapende parten vanligvis meg selv. Mitt sinne, min voldsomme reaksjon på å bli forlatt, er intet mer enn en selvdestruktiv kraft som gir meg flere timer oppløst i tårer fordi enda ett menneske jeg brydde meg om traff mine såreste punkter.
Er man en steinbukk, så er man en steinbukk. Og mellom tårene kommer staheten krypende. Tankene om å aldri mer la meg forføre av tanken på noen å lene seg til. Følelser nær hat til den som tråkket foten så kontant i mitt lille barns såre hjerte. Følelser som vikler meg bare mer inn i et irrasjonelt reaksjonsmønster. Brennende rød stein som blir liggende lagret, klar for neste utblåsning, pulserende over et åpent, sårt hjerte. Og når den som ble offer for steinbukkens stangende horn vennskapelig strekker en hånd ut - så rammes den brutalt av en vulkansk kraft som har ligget og blitt ladet opp til ett skremmende voldsomt utbrudd. Siden blir jeg nettopp den kalde steinbukken med et hardt hjerte, som så mange tror jeg egentlig innehar.....
Og barnet i meg fortsetter å lete etter det faste holdepunktet.
Thursday, January 25, 2007
Vennskap
Hadde en fin prat med to nettvenninner i går hvor vi var litt innom begrepet vennskap. Vennskap er en fin dings som man kan få mye ut av dersom man treffer mennesker med de samme behovene som en selv. Vennskap kan også være trøbbel og hodebry dersom man skulle treffe mennesker som ikke er på samme kanal som en selv....
Jeg har hatt mange vennskap opp gjennom tidene, og det er bare å innrømme at noen av dem har det vært godt å avslutte. Innimellom har jeg en skikkelig "vårrengjøring" i venneavdelingen, og kvitter meg med ( kutter kontakten med) dem jeg ikke lenger får noe igjen fra. Det høres sikkert (og er nok også) litt kynisk ut, men erfaring har lært meg at det stjeler mer energi fra meg å ha venner som er enveiskjørte og ensporede enn godt er. Så da er det godt å begynne på ny frisk innimellom.
Jeg husker en slik opprydning. Den medførte at jeg kuttet ut stort sett alle gamle skolevenninner. I flere år hadde jeg gått og kjent på at det var mye enveiskjøring - de var mer opptatt av å være hjemme med foreldrene (og nå snakker vi om voksne kvinner i 20-årene) enn å møte meg når jeg var hjemme på korte ferier. Ingen av dem ante noe om mitt daværende liv, og få av dem hadde besøkt meg der jeg bodde. Da ting snudde på seg og jeg ble den som bodde hjemme og de borte - og da de ikke engang informerte meg om at de var hjemme på ferier - ja, da kuttet jeg dem ut! Det var sårt, hardt, vondt og tårevått for meg en stund, og min kjære tørket endel frustrerte tårer, men etter en stund hadde jeg det tross alt mye bedre med meg selv.
Venner kan på mange måter bidra til en personlig vekst hos en. De berømmer ens innsats, oppmuntrer, støtter og pusher når man trenger litt mot. Men venner kan også virke hemmende på den utviklingen man skal gå gjennom i livet. Vennskap hvor samtalene aldri når nye høyder, hvor alt man fremdeles ler av er åregamle historier man egentlig er dritt lei, og hvor man ikke har noen felles interesser overhodet - ja, de er kanskje like godt å avslutte. Eller iallefall gjøre mer til bekjentskap enn vennskap.
Det verste er i grunnen venner som krever noe av en men som i liten grad evner å gi noe tilbake. Venninner som ringer og øser ut over deg sine hjertesorger opp, ned og i mente, og ikke en eneste gang under samtalen spør hvordan du har det - enda man ikke har snakket sammen på månedsvis. Venner som forventer at man stiller opp og hjelper på oppussing, selskaper og annet dugnadsarbeid uten å rette en eneste takk din vei. Venner som bruker en som reserve-venn når ingen andre kan (men som dropper en som en velbrukt hanske når noen bedre viser seg ledig). Venner som syns du er god å ha når det passer dem, men som ikke er interessert i å la deg være en god venn når de virkelig trenger det...
Vennskap handler for meg om å ta og gi. På samme måte som et kjærlighetsforhold vil et vennskap forgå dersom man i lengden tillater en venn å kun gi eller kun ta. Hvor lenge orker man å kun være mottaker i et forhold, og aldri få sjansen til å gi noe tilbake? Og hvor lenge makter man venner som bare tar og tar og tar...? For at omsorg, ansvar, kjærlighet og tillit skal gro mellom mennesker er det nødvendig med en viss balanse.
Jeg er kanskje kynisk og hardhjertet når det kommer til hva jeg tolererer av vennene mine, men livet har lært meg at jeg tjener lite og ingenting på å være snill. Er balansen skeiv og jeg føler at jeg får lite igjen for omsorgen og ærligheten jeg gir så avslutter jeg vennskapet. For å si det sånn, så slutter jeg å gi! Skal jeg bruke krefter på å gi av meg selv, gi av min tid og energi, ja, så skal jeg jammen ha litt tilbake også!!
Innen enkelte alternative behandlingsformer og livstroer snakker man om "energivampyrer". Dette er mennesker som suger ut livskraften ens bit for bit. De styrker seg på andres omsorg og kjærlighet, og tapper gjerne vedkommende fullstendig tom før de dropper vennen og går videre til en ny og mer energisk. De har alltid en eller annen "vondte" som trenger å plastres, mangler totalt selvinnsikt og tillater kun vennskap på egne premisser. De er gjerne selvsikre og "gode venner" en stund, før man oppdager at de har sugd en tom gjennom å utnytte ens godvilje til fulle. Og når de møter motstand, forsvinner de ;) De fleste av oss møter disse vennene en gang i blant....
*vinke til energivampyrene og ta vare på gode venner*
Jeg har hatt mange vennskap opp gjennom tidene, og det er bare å innrømme at noen av dem har det vært godt å avslutte. Innimellom har jeg en skikkelig "vårrengjøring" i venneavdelingen, og kvitter meg med ( kutter kontakten med) dem jeg ikke lenger får noe igjen fra. Det høres sikkert (og er nok også) litt kynisk ut, men erfaring har lært meg at det stjeler mer energi fra meg å ha venner som er enveiskjørte og ensporede enn godt er. Så da er det godt å begynne på ny frisk innimellom.
Jeg husker en slik opprydning. Den medførte at jeg kuttet ut stort sett alle gamle skolevenninner. I flere år hadde jeg gått og kjent på at det var mye enveiskjøring - de var mer opptatt av å være hjemme med foreldrene (og nå snakker vi om voksne kvinner i 20-årene) enn å møte meg når jeg var hjemme på korte ferier. Ingen av dem ante noe om mitt daværende liv, og få av dem hadde besøkt meg der jeg bodde. Da ting snudde på seg og jeg ble den som bodde hjemme og de borte - og da de ikke engang informerte meg om at de var hjemme på ferier - ja, da kuttet jeg dem ut! Det var sårt, hardt, vondt og tårevått for meg en stund, og min kjære tørket endel frustrerte tårer, men etter en stund hadde jeg det tross alt mye bedre med meg selv.
Venner kan på mange måter bidra til en personlig vekst hos en. De berømmer ens innsats, oppmuntrer, støtter og pusher når man trenger litt mot. Men venner kan også virke hemmende på den utviklingen man skal gå gjennom i livet. Vennskap hvor samtalene aldri når nye høyder, hvor alt man fremdeles ler av er åregamle historier man egentlig er dritt lei, og hvor man ikke har noen felles interesser overhodet - ja, de er kanskje like godt å avslutte. Eller iallefall gjøre mer til bekjentskap enn vennskap.
Det verste er i grunnen venner som krever noe av en men som i liten grad evner å gi noe tilbake. Venninner som ringer og øser ut over deg sine hjertesorger opp, ned og i mente, og ikke en eneste gang under samtalen spør hvordan du har det - enda man ikke har snakket sammen på månedsvis. Venner som forventer at man stiller opp og hjelper på oppussing, selskaper og annet dugnadsarbeid uten å rette en eneste takk din vei. Venner som bruker en som reserve-venn når ingen andre kan (men som dropper en som en velbrukt hanske når noen bedre viser seg ledig). Venner som syns du er god å ha når det passer dem, men som ikke er interessert i å la deg være en god venn når de virkelig trenger det...
Vennskap handler for meg om å ta og gi. På samme måte som et kjærlighetsforhold vil et vennskap forgå dersom man i lengden tillater en venn å kun gi eller kun ta. Hvor lenge orker man å kun være mottaker i et forhold, og aldri få sjansen til å gi noe tilbake? Og hvor lenge makter man venner som bare tar og tar og tar...? For at omsorg, ansvar, kjærlighet og tillit skal gro mellom mennesker er det nødvendig med en viss balanse.
Jeg er kanskje kynisk og hardhjertet når det kommer til hva jeg tolererer av vennene mine, men livet har lært meg at jeg tjener lite og ingenting på å være snill. Er balansen skeiv og jeg føler at jeg får lite igjen for omsorgen og ærligheten jeg gir så avslutter jeg vennskapet. For å si det sånn, så slutter jeg å gi! Skal jeg bruke krefter på å gi av meg selv, gi av min tid og energi, ja, så skal jeg jammen ha litt tilbake også!!
Innen enkelte alternative behandlingsformer og livstroer snakker man om "energivampyrer". Dette er mennesker som suger ut livskraften ens bit for bit. De styrker seg på andres omsorg og kjærlighet, og tapper gjerne vedkommende fullstendig tom før de dropper vennen og går videre til en ny og mer energisk. De har alltid en eller annen "vondte" som trenger å plastres, mangler totalt selvinnsikt og tillater kun vennskap på egne premisser. De er gjerne selvsikre og "gode venner" en stund, før man oppdager at de har sugd en tom gjennom å utnytte ens godvilje til fulle. Og når de møter motstand, forsvinner de ;) De fleste av oss møter disse vennene en gang i blant....
*vinke til energivampyrene og ta vare på gode venner*
Wednesday, January 24, 2007
Om sorg og mestring
Leste nettopp en diskusjon inne på ett nettforum hvor innlegger skulle skrive en oppgave om sorg og mestring. Veilederen hennes hadde stilt spørsmål ved om det virkelig går ann å mestre sorg. Det fikk meg til å tenke.
Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.
Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.
Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?
Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...
Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.
Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....
Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...
Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD
Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.
Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.
Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?
Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...
Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.
Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....
Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...
Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD
Monday, January 15, 2007
Nedgravt og famlende i mørket.
Denne mørketida vi befinner oss i for øyeblikket er mørkere og tyngre enn jeg kan huske at den har vært på årevis. Jeg er generelt sett ikke veldig glad i mørketida, blir lett melankolsk og tungsindig - for ikke å snakke om søvnig. Har lenge lurt på om det er mitt slektskap til pinnsvinet som gjør at jeg helst har lyst til å grave meg ned og sove til sola har kommet tilbake. Vanligvis klarer jeg nå på et vis å kave meg gjennom denne tida, tungtpustende, søvngående og mer eller mindre bevisstløs.
Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....
Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.
Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...
Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.
Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.
Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.
Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.
De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.
Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....
Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....
Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.
Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...
Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.
Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.
Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.
Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.
De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.
Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....
Tuesday, January 09, 2007
En engel har forlatt oss
Linda Henriksen, 32 år, fra Sandnes er på besøk hos venner i Oslo. Hun går tilfeldigvis nedover Trondhjemsveien og - plutselig - får hun et takras i hodet.....
Jeg husker Linda først og fremst som en utrolig smilende jente. Hun var alltid blid! Smilte og lo sin fantastiske, trillende og smittende latter. Jeg kunne komme i godt humør bare ved å tenke på henne, faktisk. Hun hadde de mest fantastiske krøllene en kan tenke seg - til og med jeg, med mine korketrekker, var litt misunnelig på de krøllene. Og hun hadde en sånn en varme og godhet omkring seg. En omsorg for andre som farget hennes vesen så til de grader. En omsorg for andre som i stor grad fulgte henne gjennom de valg hun tok og det fantastiske arbeidet hun gjorde for så mange mennesker.
Linda hadde en egen evne til å berøre andre mennesker. Sette spor i andre som ikke vil bli visket ut. Til og med jeg, "bare" søster til en venn av henne, har blitt merket av hennes liv...
En engel har forlatt oss. Sorgen er stor!
Jeg husker Linda først og fremst som en utrolig smilende jente. Hun var alltid blid! Smilte og lo sin fantastiske, trillende og smittende latter. Jeg kunne komme i godt humør bare ved å tenke på henne, faktisk. Hun hadde de mest fantastiske krøllene en kan tenke seg - til og med jeg, med mine korketrekker, var litt misunnelig på de krøllene. Og hun hadde en sånn en varme og godhet omkring seg. En omsorg for andre som farget hennes vesen så til de grader. En omsorg for andre som i stor grad fulgte henne gjennom de valg hun tok og det fantastiske arbeidet hun gjorde for så mange mennesker.
Linda hadde en egen evne til å berøre andre mennesker. Sette spor i andre som ikke vil bli visket ut. Til og med jeg, "bare" søster til en venn av henne, har blitt merket av hennes liv...
En engel har forlatt oss. Sorgen er stor!
Tuesday, January 02, 2007
En fin historie
Jeg fant igjen et lite eventyr på nettet som jeg liker så godt. Leser det med jevne mellomrom fordi jeg syns det er så fint, og nå legger jeg det like godt her slik at jeg vet hvor jeg finner det når jeg trenger å lese det igjen. Egentlig så betegner det ganske godt mitt livssyn, kanskje derfor jeg syns det er så fint?
"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.
Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.
I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."
Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....
Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....
Fin, ikke sant? :o)
"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.
Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.
I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."
Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....
Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....
Fin, ikke sant? :o)
Monday, January 01, 2007
Årskavalkade
2006 var året som gav meg en totalt ny og spennede verden som jeg hadde begynt å tvile på at jeg noensinne kom til å få del i. 2006 var året vi fikk oppfylt drømmen om å gjøre kjærligheten vår fullendt fysisk - med et lite barn. 2006 har også vært et år fylt av følelser jeg ikke visst jeg hadde, annerledes dager, nye perspektiver og en helt annen ro i livet mitt.
La oss ta oss tid til å se tilbake...
Januar:
I januar krøp jeg til korset og sykemeldte meg 25% resten av tiden jeg skulle jobbe før permisjonen. Å jobbe dager på 10 og 14 timer med stor mage, søvnløshet og begynnende bekkenløsning var rett og slett ikke fornuftig lenger. Og sannsynligvis var sykemeldingen det mest fornuftige jeg gjorde hele fjoråret ;)
Januar var også måneden jeg gikk med hjertet i halsen i bekymring for min gode venninne og samgravide nettvenn. Hun hadde hatt et risikosvangerskap med mange prøvelser underveis (for ikke å snakke om før), og da lille B. kom til verden i januar - nærmere 3 mnd før tida - så var det nesten en lettelse å få slippe flere nervepirrende medlinger fra den kanten. Selv om jeg selvsagt heller skulle ønske hun slapp å få et prematur-barn (som er verden skjønneste uansett!) og ha måttet gå gjennom en fæl fødsel...
Februar:
Februar var måneden jeg stort sett bare forberedte meg på å gå ut i permisjon. Jeg begynte å trappe ned tankevirksomheten på jobb - klarte ikke lenger engasjere meg like mye i de arbeidskonfliktene jeg hadde strevd med de siste månedene, og brukte enhver anledning til å snike meg til litt rydding av saker og ting eller gjøre forberedelser til vikaren min skulle overta. Mentalt var jeg beinklar til å slutte på jobb, men samtidig var det en stor overgang når jeg gikk ut i permisjon 27 februar.
Februar var også måneden da jeg faktisk endelig begynte å forstå at svangerskapet snart var over, selv om jeg for mitt bare liv ikke kunne fatte at jeg snart skulle ha en liten gutt i armene som tilhørte oss....
Mars:
Plutselig skulle jeg gå hjemme og forberede meg... Det ble mye tv-titting og smådupping i løpet av dagene, samtidig som jeg faktisk kjedet meg en del.
Mars var selvsagt også måneden da jeg fødte verdens vakreste lille gutt, som jeg gikk og ventet på at noen skulle komme å hente med seg hjem *ler*
April:
Var måneden som forsvant i ammetåka. Det var måneden jeg lærte at amming ikke er så lett som det ser ut for, at ammetåka ikke er et morsomt uttrykk man har funnet på og at barseltårer faktisk eksisterer.... Jeg lærte også at barn med luftsmerter ikke er enkle å håndtere og at det finnes en nesespray som setter fart i amminga.
April var også måneden da min bror giftet seg og vi valgte å tilbringe påsken hjemme.
Mai:
Mai forsvant også i ammetåka. Strengt tatt kan jeg ikke si at det var noe spesielt med denne måneden. Kanskje med unntak av at det var første året i mitt liv at jeg feiret 17 mai med mitt eget barn. Ikke at det var så store forskjellen - han sov jo gjennom det hele. Ja, og så lærte jeg at bunadsdrakt ikke er kleskoden når man ennå ammer....
Juni:
Juni var måneden da alt begynte å falle til ro. Vi begynte å forstå at ingen kom for å hente Didibert, ammingen gikk bedre og været var varmt og fint. Vi reiste på vår årlige Dyreparken-tur.
Juli:
Begynte med at jeg var på jentetur til Østlandet med Didibert på slep. Kanskje var juli en måned hvor flere enn meg lærte at reiser ofte er mer stressbetont enn man klarer å forestille seg på forhånd? ;)
Juli var også måneden hvor Didimannen var hjemme med oss, vi dro til Sverige, og fikk godt innsyn i det svenske helsevesenet. Vi fikk vår ilddåp som foreldre da Didibert ble lagt i narkose og vi forvist til et venterom, sultne og bekymra.
August:
I august forsøkte vi å "løsrive" oss litt fra puppevedhenget mitt. Da hadde vi barnevakt første gang, og vi var faktisk på kino en kveld. Det er første og eneste gang så langt etter fødselen :o)
Ellers var august måneden da jeg forsøkte å stille opp for andre, hvor jeg begynte å fylle dagene med aktiviteter og hvor jeg begynte å finne veien ut av ammetåka igjen. Såvidt jeg husker var også august måneden da jeg var ute på byen og stiftet nye, hyggelige bekjentskaper!
Og, når jeg tenker meg om, så var vel august måneden da jeg fant ut hva hormoner kan gjøre med et ekteskap - som forøvrig var ett år omtrent da. Aldri har jeg vel mislikt min kjære så grundig som omtrent på den tida...
September:
September var måneden Didibert fant ut at han kunne bevege seg rundt i verden. 11 september rullet han fra rygg til mage for aller første gang, og da han rundet et halvt år den 17 hadde han lært seg å skyve seg bakover og rundt i ring. Han var også begynt å forstå at å snakke er en fin ting og øvde seg ved å si: mamamama, babababeee....
September var måneden Didibert fikk sitt første yngre søskenbarn :o)
Tilslutt var denne måneden tida da jeg fikk bekreftet enkelte av mine evner, og fikk en pekepinn om veien videre.
Oktober:
Oktober var måneden for besøk hos gode venninner. Det var også måneden vi var på hyttetur med Didibert for første gang, måneden da Didibert fikk sin første tann, og selvsagt den påfølgende forkjølelsen...
Oktober var også måneden en av mine gode venninner ble mamma. Koselig, siden jeg har fulgt magen fra før den ble til!
November:
Var måneden da jeg endelig begynte å utforske andre deler av mine evner og egenskaper. November var også tida da Didiberts utvikling skøt fart og han lærte både å reise seg, gå med lekekassen og krype.
November var egentlig en måned for ettertanke og framtidsvalg.
Og, for ikke å glemme - november ble måneden for gledelige, gravide nyheter!
Desember:
Var egentlig en måned som fløy avsted. Jeg fikk mulighet til å begynne å se hvilken forskjell det vil være framover å ha et barn i familien, selv om det dette året ikke ble like lett å nyte det. Desember var også måneden for familiesamvær, både på godt og vondt, og måneden jeg fikk reflektert litt over hvor stor makt våre kjære egentlig sitter med.
Desember var, som den pleier, travel, folkefylt og med mye hjemmehygge!
Jepp. Det var vel det. Skal jeg se tilbake og si noe om hele året samlet, så må jeg vel si at det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Det år hvor jeg har kost meg, stort sett, og et år hvor jeg har hatt mye tid til å nærme meg meg selv.
Gleder meg til dette nye året tar skikkelig fatt, jeg :oD
La oss ta oss tid til å se tilbake...
Januar:
I januar krøp jeg til korset og sykemeldte meg 25% resten av tiden jeg skulle jobbe før permisjonen. Å jobbe dager på 10 og 14 timer med stor mage, søvnløshet og begynnende bekkenløsning var rett og slett ikke fornuftig lenger. Og sannsynligvis var sykemeldingen det mest fornuftige jeg gjorde hele fjoråret ;)
Januar var også måneden jeg gikk med hjertet i halsen i bekymring for min gode venninne og samgravide nettvenn. Hun hadde hatt et risikosvangerskap med mange prøvelser underveis (for ikke å snakke om før), og da lille B. kom til verden i januar - nærmere 3 mnd før tida - så var det nesten en lettelse å få slippe flere nervepirrende medlinger fra den kanten. Selv om jeg selvsagt heller skulle ønske hun slapp å få et prematur-barn (som er verden skjønneste uansett!) og ha måttet gå gjennom en fæl fødsel...
Februar:
Februar var måneden jeg stort sett bare forberedte meg på å gå ut i permisjon. Jeg begynte å trappe ned tankevirksomheten på jobb - klarte ikke lenger engasjere meg like mye i de arbeidskonfliktene jeg hadde strevd med de siste månedene, og brukte enhver anledning til å snike meg til litt rydding av saker og ting eller gjøre forberedelser til vikaren min skulle overta. Mentalt var jeg beinklar til å slutte på jobb, men samtidig var det en stor overgang når jeg gikk ut i permisjon 27 februar.
Februar var også måneden da jeg faktisk endelig begynte å forstå at svangerskapet snart var over, selv om jeg for mitt bare liv ikke kunne fatte at jeg snart skulle ha en liten gutt i armene som tilhørte oss....
Mars:
Plutselig skulle jeg gå hjemme og forberede meg... Det ble mye tv-titting og smådupping i løpet av dagene, samtidig som jeg faktisk kjedet meg en del.
Mars var selvsagt også måneden da jeg fødte verdens vakreste lille gutt, som jeg gikk og ventet på at noen skulle komme å hente med seg hjem *ler*
April:
Var måneden som forsvant i ammetåka. Det var måneden jeg lærte at amming ikke er så lett som det ser ut for, at ammetåka ikke er et morsomt uttrykk man har funnet på og at barseltårer faktisk eksisterer.... Jeg lærte også at barn med luftsmerter ikke er enkle å håndtere og at det finnes en nesespray som setter fart i amminga.
April var også måneden da min bror giftet seg og vi valgte å tilbringe påsken hjemme.
Mai:
Mai forsvant også i ammetåka. Strengt tatt kan jeg ikke si at det var noe spesielt med denne måneden. Kanskje med unntak av at det var første året i mitt liv at jeg feiret 17 mai med mitt eget barn. Ikke at det var så store forskjellen - han sov jo gjennom det hele. Ja, og så lærte jeg at bunadsdrakt ikke er kleskoden når man ennå ammer....
Juni:
Juni var måneden da alt begynte å falle til ro. Vi begynte å forstå at ingen kom for å hente Didibert, ammingen gikk bedre og været var varmt og fint. Vi reiste på vår årlige Dyreparken-tur.
Juli:
Begynte med at jeg var på jentetur til Østlandet med Didibert på slep. Kanskje var juli en måned hvor flere enn meg lærte at reiser ofte er mer stressbetont enn man klarer å forestille seg på forhånd? ;)
Juli var også måneden hvor Didimannen var hjemme med oss, vi dro til Sverige, og fikk godt innsyn i det svenske helsevesenet. Vi fikk vår ilddåp som foreldre da Didibert ble lagt i narkose og vi forvist til et venterom, sultne og bekymra.
August:
I august forsøkte vi å "løsrive" oss litt fra puppevedhenget mitt. Da hadde vi barnevakt første gang, og vi var faktisk på kino en kveld. Det er første og eneste gang så langt etter fødselen :o)
Ellers var august måneden da jeg forsøkte å stille opp for andre, hvor jeg begynte å fylle dagene med aktiviteter og hvor jeg begynte å finne veien ut av ammetåka igjen. Såvidt jeg husker var også august måneden da jeg var ute på byen og stiftet nye, hyggelige bekjentskaper!
Og, når jeg tenker meg om, så var vel august måneden da jeg fant ut hva hormoner kan gjøre med et ekteskap - som forøvrig var ett år omtrent da. Aldri har jeg vel mislikt min kjære så grundig som omtrent på den tida...
September:
September var måneden Didibert fant ut at han kunne bevege seg rundt i verden. 11 september rullet han fra rygg til mage for aller første gang, og da han rundet et halvt år den 17 hadde han lært seg å skyve seg bakover og rundt i ring. Han var også begynt å forstå at å snakke er en fin ting og øvde seg ved å si: mamamama, babababeee....
September var måneden Didibert fikk sitt første yngre søskenbarn :o)
Tilslutt var denne måneden tida da jeg fikk bekreftet enkelte av mine evner, og fikk en pekepinn om veien videre.
Oktober:
Oktober var måneden for besøk hos gode venninner. Det var også måneden vi var på hyttetur med Didibert for første gang, måneden da Didibert fikk sin første tann, og selvsagt den påfølgende forkjølelsen...
Oktober var også måneden en av mine gode venninner ble mamma. Koselig, siden jeg har fulgt magen fra før den ble til!
November:
Var måneden da jeg endelig begynte å utforske andre deler av mine evner og egenskaper. November var også tida da Didiberts utvikling skøt fart og han lærte både å reise seg, gå med lekekassen og krype.
November var egentlig en måned for ettertanke og framtidsvalg.
Og, for ikke å glemme - november ble måneden for gledelige, gravide nyheter!
Desember:
Var egentlig en måned som fløy avsted. Jeg fikk mulighet til å begynne å se hvilken forskjell det vil være framover å ha et barn i familien, selv om det dette året ikke ble like lett å nyte det. Desember var også måneden for familiesamvær, både på godt og vondt, og måneden jeg fikk reflektert litt over hvor stor makt våre kjære egentlig sitter med.
Desember var, som den pleier, travel, folkefylt og med mye hjemmehygge!
Jepp. Det var vel det. Skal jeg se tilbake og si noe om hele året samlet, så må jeg vel si at det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Det år hvor jeg har kost meg, stort sett, og et år hvor jeg har hatt mye tid til å nærme meg meg selv.
Gleder meg til dette nye året tar skikkelig fatt, jeg :oD
Subscribe to:
Posts (Atom)