Da jeg befant meg i den situasjon at jeg var blant dem som ikke kunne gå hen å få barn sånn helt på egen hånd (eller vi befant oss der - det er vel stort sett alltid litt vankelig å klare det sånn heeeelt på egen hånd...), så opplevde jeg ofte å bli møtt med holdningen om at jeg egentlig ikke hadde "lov" til å uttale meg om ting som hadde med barn å gjøre. "Bare vent til du får dine egne barn!" var gjengangeren når jeg våget meg frempå med tips eller råd til småbarnsforeldre. At jeg ikke var mor var den avgjørende faktoren - mine fire års høyere utdanning med vekt på barns utvikling og atferd, og nærmere ti års erfaring fra jobb med barn hadde ingen som helst betydning. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si i dag at mine prinsipper og kunnskap om barn har endret seg lite etter at jeg HAR blitt biologisk mamma til et barn.
Samtidig "vanket jeg" på et internettforum hvor den samme nedvurderende holdningen fant sted mellom de som hadde slitt med barnløshet i minst ett år (helst flere) og dem som var såkalte nye "prøvere". De som var nye i gamet hadde ingen grunn til verken å syte, utrykke frustrasjon eller ha noen som helst mening om hva det vil si å være barnløs (og nå legger jeg på litt, ja...). Det var ofte diskusjoner og sure miner fordi en eller annen nykommer lot fraser som "dere må bare slappe av - det hjalp meg!" falle litt for lett. Og det er selvsagt klart at for den som blir gravid etter en måned så er det kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å begynne på tredje omgang prøverør og vite at du kanskje aldri vil sitte med et eget barn på fanget. Likevel ble bitterheten mellom de to grupperingen litt bisarr innimellom. Jeg tror igrunnen begge leirene hadde hatt godt av å lytte og lære av hverandre av og til....
For dem som ikke visste at vi ikke fikk barn umiddelbart var jeg altså ikke dugende til å uttale meg om barn. Fra dem som vet at jeg har hatt problemer, opplever jeg imidlertid at jeg heller ikke har så mye grunnlag for å uttale meg så mye om barnløshet - for jeg har jo ikke slitt lenge nok! To års prøving er da ingenting! Det var da bare et filleproblem jeg var utsatt for - trengte verken hormonkurer eller prøverør for å lykkes i barnelagingen til slutt jo. Jeg vet da ingenting om hva det vil si å endelig bli gravid! At jeg har sett noen av mine nærmeste slite i årtier med sorgene og følelsene rundt dette gir meg ingen som helst kompetanse. At jeg selv har sett drømmen om barn kræsje hver gang en ny kjærest har latt meg i stikken og pakket snippveska, gir meg heller ingen kompetanse. Kjærlighetssorg kan på ingen måte knyttes til drømmen om barn - selv om det i kofferten til den som dro lå knuste drømmer om etablering og barn. Jeg har selvsagt alltid drømt om å bli mamma som 32-åring. "Innbildte" svangerskap hvor mensen hoppet over en måned og man lærte at kjæresten iallefall IKKE ønsket seg barn, gir heller ingen kompetanse om hva det vil si å håpe og ønske - og så endelig få. Heller ikke det å være gravid og miste etter to-tre måneder. Mine knuste drømmer gjennom mange år kan på ingen måte sammenlignes med dem som virkelig har prøvd i årevis. Jeg var jo selvsagt jomfru frem til min mann og jeg begynte å skulle produsere en familie - jomfru både følelsesmessig og fysisk...
Hormonenes virkninger i kroppen kunne jeg jo heller ikke uttale meg om før jeg ble gravid. Det faktum at jeg gikk med en type naturlig hormonspiral i livmora i årevis gir meg ingen uttalelsesrett. Ei heller det faktum at da jeg endelig opplevde graviditetshormonene så var de tilstede i mye mildere grad enn før "hormonspiralen" ble fjernet... Faktisk så var jeg så lite hormonell gjennom graviditeten at jeg ikke er riktig sikker på om jeg bør uttale meg om hva hormoner er fremdeles.... Kanskje mannen i huset har lyst til å si noe om den saken før jeg uttaler meg? PMS har jo forøvrig liten sammenheng med både hormoner og fremmedlegeme i livmora...
Da jeg var så heldig å endelig bli gravid, måtte jeg for all del aldri vise den minste form for klaging eller misfornøydhet overfor gamle kjente på forumet hvor man fortsatt prøvde å bli gravid. Jeg hadde da ingen grunn til å klage - jeg var da for pokker BLITT gravid iallefall! Heldigvis følte jeg heller ingen grunn til verken å klage eller snakke hull i hodet på folk om graviditetssymptomer og vondt bekken. Jeg fikk ut det jeg trengte via et annet nettsted, og selv om det var graviditeten som opptok meg mest i en periode så var det deilig å av og til snakke med gamle kjente om andre ting. Men om jeg virkelig hadde hatt dette behovet, så hadde jeg nok kjapt opplevd å bli "venneløs". Man skal ikke ha lov til å dele sine nye erfaringer med dem som bærer håpløshet og sårbarhet utenpå!
Nå da jeg er mamma til Didibert har jeg fremdeles ikke kompetanse til å uttale meg om noe særlig innen barneoppdragelse, atferdsendrende metoder eller utviklingen hos spedbarn. Jeg har da, må vite, bare ett barn - man må jo ha minst to for å ha grunnlag for å uttale seg. At jeg bruker tid på å lese meg opp på fagstoff, har lang profesjonell erfaring med barn og mer utdanning innen barns atferd enn vanlig er - nei, det har ingen betydning. Det er ene og alene erfaringen som mamma som teller! Og da selvsagt ikke mamma-erfaringen fra kun et snaut år. At man har nært forhold til søsken og deres barn teller heller ikke - man er vel ikke følelsesmessig knyttet til andre barn enn sine egne?
Jeg vet med andre ord ingenting om å være barnløs, hvordan det er å bli gravid etter lang tid og i høy alder, ingenting om å være mamma, vet knapt nok hva det vil si å være gravid og føde, og har ingen som helst grunn til å uttale meg på noe som helst grunnlag....
Jeg lurer på hvem som setter kriteriene for når man har lov til å ha noen som helst formening om ting.... Hvem er det som kan sitte som Gud og bestemme at andre menneskers erfaringer og personlige egenskaper ikke gir grunnlag for å ha forståelse for andres liv og opplevelser. Joda - mye i livet er subjektivt. Og enkelte ting kan man nok knapt forstå om man ikke sitter akkurat i skoene til den som opplever det. Men hva med empatien? Er det utenkelig at mennesker med stor evne til empati, mennesker med stor grad av fantasi, og ikke minst mennesker med et bredt spekter av livserfaring faktisk kan tilnærmet innbilde seg hvordan et annet menneske har det? Har man ikke erfaring nok til å forstå når man er nærmere 100 år heller? Ikke på dødsleiet? Hvem rangerer forøvrig menneskers grad av opplevelse av ting? Hvem sier noe om hvem som har "lov til" å oppleve ting sånn eller slik? Hvorfor kan ikke min opplevelse av å prestere noe kjennes ut som en diger seier vel så mye som en som i utgangspunktet har hatt en synlig vanskelig vei mot målet? Er det antall motbakker på veien som avgjør? Har ikke evnen til å lære noe å si? Kan ikke en lettlært person lære like mye av tre motbakker som en annen trenger ti bakker på å lære?!
Jeg skrev for ikke så lenge siden at jeg savnet mer ydmykhet i menneskers møte med hverandre. Jeg savner også en mindre grad av forutinntatte holdninger - såkalte biases - fra andre. Mindre selvopptatthet, mer generøsitet og rett og slett mer nestekjærlighet...
Det som er mitt er bare mitt, og ingen trenger noensinne forsøke seg på å forstå seg på meg - for tenk!
*Rister litt oppgitt på hodet*
Sunday, December 17, 2006
Friday, December 01, 2006
Gode og onde dager
Den siste uka har vært preget av endel gode og noen ganske leie nyheter. Heldigvis overskygger de gode de dårlige til gangs, så resultatet av denne uka er vel helst at den vil inngå i minneboka som ei god uke :o)
Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....
Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!
Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....
Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....
Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....
Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!
Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)
Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....
Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!
Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....
Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....
Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....
Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!
Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)
Sunday, November 26, 2006
Stillingsannonse
Snill, tålmodig og tykkhudet mamma søkes til sjarmerende gutt.
Han blir ofte omtalt som "solstråle" og "sjarmtroll", men du må være forberedt på at dette kun gjelder overfor andre mennesker enn deg. Du må også være forberedt på ensom nattevaking, bæsjebleier og trøste-pupping (åja - mulighet for amming er et must!), samt dager fulle av sutring. Kos og blendende smil er forbeholdt pappa.
Du må være klar for følelsen av kun å være melkeku kombinert med grensesetter og bleieskiftarbeider, og være tykkhudet nok til ikke å bli fornærmet når det til gjengjeld er pappa og andre mennesker som blir satt pris på og får entusiastisk og sjarmerende oppmerksomhet. Dagene dine vil - til alle andres undring - stort sett være fylte med sutring, sutring, sutring...
Interessert?
Kontakt Bill.merket.
Bill.merket Mamma er forkjøla og lei seg i dag! ;p
Han blir ofte omtalt som "solstråle" og "sjarmtroll", men du må være forberedt på at dette kun gjelder overfor andre mennesker enn deg. Du må også være forberedt på ensom nattevaking, bæsjebleier og trøste-pupping (åja - mulighet for amming er et must!), samt dager fulle av sutring. Kos og blendende smil er forbeholdt pappa.
Du må være klar for følelsen av kun å være melkeku kombinert med grensesetter og bleieskiftarbeider, og være tykkhudet nok til ikke å bli fornærmet når det til gjengjeld er pappa og andre mennesker som blir satt pris på og får entusiastisk og sjarmerende oppmerksomhet. Dagene dine vil - til alle andres undring - stort sett være fylte med sutring, sutring, sutring...
Interessert?
Kontakt Bill.merket.
Bill.merket Mamma er forkjøla og lei seg i dag! ;p
Wednesday, November 22, 2006
Ydmykhet
gJeg var på et kurs forleden dag og underveis kom kursholder inn på begrepet ydmykhet og hvordan hun definerte det. Hun sa at i hennes øyne handlet ydmykhet om takknemlighet fordi hun fikk drive med det hun gjør, en slags overveldende takknemlighet fordi hun får lov til å hjelpe andre. Jeg nikket anerkjennende til den definisjonen, og i dagene etterpå har ordet ydmykhet fulgt meg litt i bakhodet.
Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.
Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.
Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.
Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.
I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...
Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?
Ei heller meg....
Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.
Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.
Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.
Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.
I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...
Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?
Ei heller meg....
Thursday, November 16, 2006
Å gre alle under en kam...
Nå om dagen er fokuset mitt veldig mye på den store utviklingen min "lille" sønn går gjennom. Det er nesten helt utrolig hvor mye en liten tass skal rekke å lære seg i løpet av en såpass kort periode. Det er i grunnen ikke rart at små barn både har et aktivitetsnivå som er høyere enn selv de best trente, og at de kan spise så mye at man undrer på om de er født med innlagt bendelorm...
Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.
Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.
Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*
Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"
Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.
Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.
Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!
Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)
Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)
Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.
Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.
Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*
Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"
Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.
Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.
Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!
Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)
Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)
Thursday, November 09, 2006
Straff som fortjent...
Frustrasjon og sinne svarer seg sjelden *ler* Gjett om jeg angrer i dag på at jeg kastet mobilen i gulvet i går.... Nå virker den bare med handsfree`en koblet på *rister på hodet og ler av seg selv*
Wednesday, November 08, 2006
Kamelsvelging
Det er rart hvordan det er med forestillinger man sitter med i forkant for en opplevelse. Man innbiller seg at ting vil bli slik eller sånn, og blir skuffet eller sint dersom ting går i en annen retning enn man hadde tenkt. Dette gjelder selvsagt også forestillingen om hvordan det er å bli foreldre.
Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....
Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....
Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....
Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....
Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!
Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....
Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....
Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....
Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....
Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....
Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!
Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....
Friday, November 03, 2006
Ett skritt frem og to tilbake...
Vel.... Jeg tar meg ofte i å undre på hvorfor noen ting snur på femøringen og endres så fort man tillater seg å skryte/syte litt over dem. For eksempel så har Didibert det med å ta et aldri så lite utviklingshopp hver gang jeg offentlig påpeker at han ikke har kommet helt "dit" enda. Jeg kan for eksempel si at "Neida, han kryper ikke enda. Klarer ikke å koordinere armer og ben, hehe..." Og så, i neste øyeblikk imponerer han flettene av meg med å - ja, nettopp - krype tvers over stuegulvet! (Og for de som kjenner oss - neida, han kryper ikke enda *ler*)
En sånn opplevelse hadde jeg i natt også. Etter å ha skrytt sove-fremgangen vår opp og ned og i mente her inne, så slår den lille pøbelen vår til med å våkne kl 23, kl 24, kl 01 og kl 03 i natt!!! *dåner* Ikke nok med det, men da han først hadde slått øynene opp kl 03 så fant han like godt ut at det godt kunne være morgen. Han var da slett ikke trøtt! Leke var da sååååå mye gøyere! Og det til tross for at mamma ikke gadd leke med, og mørket på soverommet var heller påfallende.... Jeg prøvde å tilby ham mat (pupp). Jeg prøvde å vugge ham. Gi ham smokk. Synge. Samsove. Overse ham. Pupp? Ligge i senga?!? KJEFTE! *ler oppgitt av seg selv* Tilslutt havnet han i senga si og jeg i "ammesenga" vi har der inne - begge like frustrerte. Da var det gått bortimot en klokketime og jeg var fra meg av trøtthet. Han var selvsagt LYS våken....
I sånne øyeblikk er det jeg er uendelig takknemlig for at vi er to voksne (eller minst en til enhver tid, hehe...) midt oppe i dette. For akkurat i det jeg trekker dyna demonstrativt over hodet og bestemmer meg for at "nå får den drittungen bare ligge der og skrike"(med andre ord forsvinner inn i min egen lille, trassige drittungeverden), så kommer Didimannen til unnsetning! Som en naken supermann står han der i døråpningen og gir meg livvesten før jeg drukner i selvmedlidenhet... SVISJ-SVUSJ, så har ungen ny bleie, vannet er kokt og flaskemat til Didibert er ordnet. (Kunne jeg vite at flaska plutselig stod høyere enn puppen midt på natta da?! *snurt* Han kunne jo fått så mye pupp han orket dersom han ikke hadde lekt "ta på veggen og pelle mamma i fjeset"-leken i stedet....)
La oss håpe at natta nå blir en drøm i forhold, og at både supermann og mamsen får hentet seg litt inn igjen etter en natt med heller lite søvn...
*krysser fingrene*
En sånn opplevelse hadde jeg i natt også. Etter å ha skrytt sove-fremgangen vår opp og ned og i mente her inne, så slår den lille pøbelen vår til med å våkne kl 23, kl 24, kl 01 og kl 03 i natt!!! *dåner* Ikke nok med det, men da han først hadde slått øynene opp kl 03 så fant han like godt ut at det godt kunne være morgen. Han var da slett ikke trøtt! Leke var da sååååå mye gøyere! Og det til tross for at mamma ikke gadd leke med, og mørket på soverommet var heller påfallende.... Jeg prøvde å tilby ham mat (pupp). Jeg prøvde å vugge ham. Gi ham smokk. Synge. Samsove. Overse ham. Pupp? Ligge i senga?!? KJEFTE! *ler oppgitt av seg selv* Tilslutt havnet han i senga si og jeg i "ammesenga" vi har der inne - begge like frustrerte. Da var det gått bortimot en klokketime og jeg var fra meg av trøtthet. Han var selvsagt LYS våken....
I sånne øyeblikk er det jeg er uendelig takknemlig for at vi er to voksne (eller minst en til enhver tid, hehe...) midt oppe i dette. For akkurat i det jeg trekker dyna demonstrativt over hodet og bestemmer meg for at "nå får den drittungen bare ligge der og skrike"(med andre ord forsvinner inn i min egen lille, trassige drittungeverden), så kommer Didimannen til unnsetning! Som en naken supermann står han der i døråpningen og gir meg livvesten før jeg drukner i selvmedlidenhet... SVISJ-SVUSJ, så har ungen ny bleie, vannet er kokt og flaskemat til Didibert er ordnet. (Kunne jeg vite at flaska plutselig stod høyere enn puppen midt på natta da?! *snurt* Han kunne jo fått så mye pupp han orket dersom han ikke hadde lekt "ta på veggen og pelle mamma i fjeset"-leken i stedet....)
La oss håpe at natta nå blir en drøm i forhold, og at både supermann og mamsen får hentet seg litt inn igjen etter en natt med heller lite søvn...
*krysser fingrene*
Wednesday, November 01, 2006
Soving er ingen selvfølge!
Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å sette meg inn i gode råd for søvnproblemer hos babyer. Min søte, lille Didibert har nemlig funnet ut at kl 1 og kl 5 om natta er fine tider å innta et aldri så lite herremåltid - med det resultat at mamsen er lys våken i ca en time hver gang. Dette er, muligens forståelig nok, ikke utholdelig i lengden - iallefall ikke med tanke på at han nå inntar nærmere 4 måltider fast føde pr dag i tillegg til tilbrakt tid ved puppen.I følge helsesøster skal han ikke lenger trenge mat på natta, og hun har påpekt flere ganger at nattavvenning før han begynner å sette seg opp i senga kanskje er et sjakktrekk...
Den vanlig metode for å venne babyer av med å amme på nattestid går ut på å putte inn smokken, gi masse kos, tilby vann istedet for melk på natta og tåle "litt" gråting. De to første punktene er greie, men det å sitte ved senga hans med melka rennende og tilby ham vann fra flaske var ingen enkel affære (Didimannen har hatt litt mye med dobbelt opp jobbing, så denne kampen falt på meg...). Hadde Didibert vært i stand til det hadde han sannsynligvis hånledd av mitt halvhjertede forsøk på å ha puppene i fred. Han mer eller mindre slo flaska bort og hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyylte.... *kremt* Joda, tåle "litt" gråting er greit, men å høre på barneskrik i brannsirene-kategorien kl halv fem på kvisten er ikke noe jeg anbefaler. Mine "tapre" forsøk på å vinne natta tilbake ble snart en større frustrasjon enn forventet. Det er tross alt bedre å puppe i ti minutter, og ligge våken en halv time, enn å måtte trøste en skrikende unge i en times tid midt på natta.
Heldigvis for meg finnes det et flust av opplyste kvinnemennesker rundt forbi i den interaktive verden, og egentlig litt på slump kom jeg over et innlegg som omtalte boken "The no-cry solution" av Elizabeth Pantley. Det er en metode for å oppnå endringer uten nødvendigvis å måtte ty til disse gråtekurene som har vært så populære i noen tiår, og som absolutt ikke tiltaler meg! Nå har jeg ennå ikke fått somlet meg til å få kjøpt boka (memo til meg selv; kjøp nå den hersens boka snart!!), men heldigvis hadde disse fantastiske kvinnemenneskene også omtalt enkelte av metodene omhyggelig i gjeldende tråd på diskusjonssida. Jeg tilbragte vel en halv kveld med å lese meg opp og hente inspirasjon. Og i tre døgn dreiv jeg registrering av døgnrytme og sovemønster før jeg lagde meg en dagsplan for Didibert. Og så satte jeg igang med noen små justeringer.
Det aller første jeg fant ut var at leggingen ble ca en halv time kortere når jeg bare sørget for at gutten ikke var skrubbsulten ved leggetid *rødme* En skulle nesten tro at det var en selvfølge, men etter et grøtmåltid (med vann å drikke til - takk for tipset om at grøt gjør en tørst!!) og en flaske MME er det vanskelig å se behovet for å amme like før leggetid... Iallefall har leggingen blitt en drøm nå når vi bare bruker noen minutter lenger i utgangspunktet!
Det neste jeg prøvde ut var å "lirke" småen av brystet etter noen små slurker og stappe i smokken med et svusj! Sannsynligheten for at nattamminga er mer vane enn sult er stor, og derfor forsøker jeg nå å erstatte pupp med kos og nærhet - noe som for det første også kan gjøres av far og for det andre kan utføres mens poden fremdeles ligger i senga! Vel...denne "lirkeoperasjonen" har allerede etter to netter gitt resultater!! *jubler* I natt var nemlig ammetiden redusert til ca et halvt minutt, og mamsen var i seng igjen før papp`en hadde rukket å snu seg i senga igjen. Så jeg er mildt sagt spent på fortsettelsen... Jeg skal holde på i ti dager før jeg evt foretar en ny registrering av døgnrytme, og lager en ny plan for endring.
Og så, midt oppe i denne perioden med økt fokus på sovingen, så klarer jeg selvsagt å gjøre en generaltabbe som får selv den mest svimete "inni-ammetåka"-mamma til å vri seg flirende og hoderystende.... For å slippe å skrive det hele en gang til, har jeg tatt meg den frihet å kopiere det jeg skrev på et annet forum tidligere i dag:
Stakkars lille Didibert! I dag var han så utrolig trøtt i halv seks tida at jeg like godt lagde kvelds til ham med en gang. Sutret seg gjennom grøten (han som pleier å skryte av hver eneste skje han får.... ) og smilte lykkelig da vi kom til flaska. Og da den var tømt var det såvidt han klarte å holde oppe øynene Så det ble et raskt bleieskift og en tannpuss før han var nede på soverommet. Og der begynte styret:
Mamma prøver å dytte puppen inn i munnen til poden, for han pleier jo alltid puppe før han legges. Poden hyyyyyyyyyyyyyyler.... Mamma dytter smokken inn istedet og poden vrir seg som en orm i armene hennes. Mamma legger poden, med "bissevoffen" (beste kosebamsen) opp i fjeset, inntill puppen slik at poden iallefall får hudkontakt slik han liker så godt. Poden vrir seg som en orm igjen og sutrer beklagende. Mamma forstår ingenting og finner ut at poden sikkert har lyst til å ligge og amme - for noen kvelder er jo bare sånn. Mamma legger seg derfor ned på madrassen med poden og forsøker nok en gang å dytte puppen inn i munnen på poden. Poden gråter frustrert og leter etter smokken. Smokken kommer på plass, mamma gir opp litt, og ENDELIG kan poden få sove i fred - slik han har prøvd på i fem hele minutter allerede!!
*rødmer kledelig* Snakk om å være overivrig og liten lyttende! *slår seg selv i hodet med noe hardt*
Den vanlig metode for å venne babyer av med å amme på nattestid går ut på å putte inn smokken, gi masse kos, tilby vann istedet for melk på natta og tåle "litt" gråting. De to første punktene er greie, men det å sitte ved senga hans med melka rennende og tilby ham vann fra flaske var ingen enkel affære (Didimannen har hatt litt mye med dobbelt opp jobbing, så denne kampen falt på meg...). Hadde Didibert vært i stand til det hadde han sannsynligvis hånledd av mitt halvhjertede forsøk på å ha puppene i fred. Han mer eller mindre slo flaska bort og hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyylte.... *kremt* Joda, tåle "litt" gråting er greit, men å høre på barneskrik i brannsirene-kategorien kl halv fem på kvisten er ikke noe jeg anbefaler. Mine "tapre" forsøk på å vinne natta tilbake ble snart en større frustrasjon enn forventet. Det er tross alt bedre å puppe i ti minutter, og ligge våken en halv time, enn å måtte trøste en skrikende unge i en times tid midt på natta.
Heldigvis for meg finnes det et flust av opplyste kvinnemennesker rundt forbi i den interaktive verden, og egentlig litt på slump kom jeg over et innlegg som omtalte boken "The no-cry solution" av Elizabeth Pantley. Det er en metode for å oppnå endringer uten nødvendigvis å måtte ty til disse gråtekurene som har vært så populære i noen tiår, og som absolutt ikke tiltaler meg! Nå har jeg ennå ikke fått somlet meg til å få kjøpt boka (memo til meg selv; kjøp nå den hersens boka snart!!), men heldigvis hadde disse fantastiske kvinnemenneskene også omtalt enkelte av metodene omhyggelig i gjeldende tråd på diskusjonssida. Jeg tilbragte vel en halv kveld med å lese meg opp og hente inspirasjon. Og i tre døgn dreiv jeg registrering av døgnrytme og sovemønster før jeg lagde meg en dagsplan for Didibert. Og så satte jeg igang med noen små justeringer.
Det aller første jeg fant ut var at leggingen ble ca en halv time kortere når jeg bare sørget for at gutten ikke var skrubbsulten ved leggetid *rødme* En skulle nesten tro at det var en selvfølge, men etter et grøtmåltid (med vann å drikke til - takk for tipset om at grøt gjør en tørst!!) og en flaske MME er det vanskelig å se behovet for å amme like før leggetid... Iallefall har leggingen blitt en drøm nå når vi bare bruker noen minutter lenger i utgangspunktet!
Det neste jeg prøvde ut var å "lirke" småen av brystet etter noen små slurker og stappe i smokken med et svusj! Sannsynligheten for at nattamminga er mer vane enn sult er stor, og derfor forsøker jeg nå å erstatte pupp med kos og nærhet - noe som for det første også kan gjøres av far og for det andre kan utføres mens poden fremdeles ligger i senga! Vel...denne "lirkeoperasjonen" har allerede etter to netter gitt resultater!! *jubler* I natt var nemlig ammetiden redusert til ca et halvt minutt, og mamsen var i seng igjen før papp`en hadde rukket å snu seg i senga igjen. Så jeg er mildt sagt spent på fortsettelsen... Jeg skal holde på i ti dager før jeg evt foretar en ny registrering av døgnrytme, og lager en ny plan for endring.
Og så, midt oppe i denne perioden med økt fokus på sovingen, så klarer jeg selvsagt å gjøre en generaltabbe som får selv den mest svimete "inni-ammetåka"-mamma til å vri seg flirende og hoderystende.... For å slippe å skrive det hele en gang til, har jeg tatt meg den frihet å kopiere det jeg skrev på et annet forum tidligere i dag:
Stakkars lille Didibert! I dag var han så utrolig trøtt i halv seks tida at jeg like godt lagde kvelds til ham med en gang. Sutret seg gjennom grøten (han som pleier å skryte av hver eneste skje han får.... ) og smilte lykkelig da vi kom til flaska. Og da den var tømt var det såvidt han klarte å holde oppe øynene Så det ble et raskt bleieskift og en tannpuss før han var nede på soverommet. Og der begynte styret:
Mamma prøver å dytte puppen inn i munnen til poden, for han pleier jo alltid puppe før han legges. Poden hyyyyyyyyyyyyyyler.... Mamma dytter smokken inn istedet og poden vrir seg som en orm i armene hennes. Mamma legger poden, med "bissevoffen" (beste kosebamsen) opp i fjeset, inntill puppen slik at poden iallefall får hudkontakt slik han liker så godt. Poden vrir seg som en orm igjen og sutrer beklagende. Mamma forstår ingenting og finner ut at poden sikkert har lyst til å ligge og amme - for noen kvelder er jo bare sånn. Mamma legger seg derfor ned på madrassen med poden og forsøker nok en gang å dytte puppen inn i munnen på poden. Poden gråter frustrert og leter etter smokken. Smokken kommer på plass, mamma gir opp litt, og ENDELIG kan poden få sove i fred - slik han har prøvd på i fem hele minutter allerede!!
*rødmer kledelig* Snakk om å være overivrig og liten lyttende! *slår seg selv i hodet med noe hardt*
Monday, October 23, 2006
Distraksjon og telefoni
Det er en ting jeg virkelig hater intenst, og det er telefonselgere! Jeg kan ikke fordra dem! Innerst inne vet jeg jo at de bare gjør jobben sin, men likvel...
For noen år siden var jeg inne på brønnøysundregisteret og reserverte oss for telefonsalg. På fasttelefon, mobil og for selgere fra humanitære organisasjoner. Og i en lang periode var det faktisk greit.
Men noe skjer når man får barn. For det første så ringer de i barnets navn. For det andre virker det som om det at en får barn liksom rettferdiggjør at man kan ringe og mase på folk til alle døgnets tider. Foreningen for krybbedød, alskens bokklubber og forsikringsselskaper som skal selge forsikring for den lille....
Egentlig burde man ha en lov som sa at de avtaler man inngår i en periode på to måneder etter en fødsel ikke burde bli ansett som bindende. Man er jo faktisk så i ørska og så utenfor seg selv at jeg vil si at man på lang vei befinner seg innenfor begrepet "bevisstløs i gjerningsøyeblikket"!
Vel, her er fødselen for lengst overstått. Likevel blir jeg stadig oppringt av diverse selgere. Og samtalen arter seg ofte som følger:
"Hallo?"
"Ja, hei, er det Didi jeg snakker med?"
"Eh...ja...?" ("hvem er du?", grubles det iherdig oppe i hodet mitt mens jeg forsøker å holde min søte lille Didibert borte fra røret mens jeg snakker...)
"Har du en fin dag i dag da?"
"Ja....?" (Jeg undrer enda på hvem denne personen i tlf er mens jeg sjonglerer røret med ene hånden og forsøker å få lagt fra meg Didibert på gulvet med den andre).
"Ja, det er Ellen fra sjømannskirken her, og jeg lurte på om du er interessert i å støtte oss med en liten sum? Du vet, vi er avhengige av støtte fra privatpersoner for å drive videre."
Jeg har ikke fått med meg mer enn "Ellen" og driver å funderer over hvilken Ellen jeg kjenner da det plutselig går opp for meg at det er en av DEM!
"Jeg har reservert meg mot selgere og er ikke interessert!"
"Ja, men du har støttes oss før. Og du vet jo at vi er avhengige av private donasjoner for å drive videre. Likte du ikke kalenderene du kjøpte i fjor?"
"Joda, kalenderene var fine de, men..." (Didibert har begynt å sutre og fokuset mitt er på å forsøke å oppspore smokken mens jeg har ham hengende i buksebenet på venstre fot)
"Ja, men da vil du vel gjerne ha dem for i år også? Det er en aldeles nydelig billedkalender med motiver fra steder i Norge og bla-bla-bla..."
(Jeg har sluttet å høre etter mens jeg løfter på puter og leker for å finne smokken og få slutt på ulingen som høres fra føttene mine...)
"M-hm", sier jeg distrahert og aner ikke hva dama snakker om.
"Ja, flott! Da sender vi deg den i posten så fort som mulig!"
"Eh...? Hææææ?", sier jeg i samme øyeblikk som dama i andre enden klasker på røret og lar meg sitte igjen og gruble over hva hun skulle sende i posten - samtidig som jeg endelig oppsporer smokken og i neste nu er opptatt av å roe ned en gråtkvalt småtting med spruttårer og sirene-hyl....
To uker senere får jeg en forsending fra Sjømannskirka som koster meg mer enn jeg har råd til og som gjør at jeg ergrer meg gul og blå over dustete telefonselgere! Er det rart jeg har sluttet å ta telefonen?!?
For noen år siden var jeg inne på brønnøysundregisteret og reserverte oss for telefonsalg. På fasttelefon, mobil og for selgere fra humanitære organisasjoner. Og i en lang periode var det faktisk greit.
Men noe skjer når man får barn. For det første så ringer de i barnets navn. For det andre virker det som om det at en får barn liksom rettferdiggjør at man kan ringe og mase på folk til alle døgnets tider. Foreningen for krybbedød, alskens bokklubber og forsikringsselskaper som skal selge forsikring for den lille....
Egentlig burde man ha en lov som sa at de avtaler man inngår i en periode på to måneder etter en fødsel ikke burde bli ansett som bindende. Man er jo faktisk så i ørska og så utenfor seg selv at jeg vil si at man på lang vei befinner seg innenfor begrepet "bevisstløs i gjerningsøyeblikket"!
Vel, her er fødselen for lengst overstått. Likevel blir jeg stadig oppringt av diverse selgere. Og samtalen arter seg ofte som følger:
"Hallo?"
"Ja, hei, er det Didi jeg snakker med?"
"Eh...ja...?" ("hvem er du?", grubles det iherdig oppe i hodet mitt mens jeg forsøker å holde min søte lille Didibert borte fra røret mens jeg snakker...)
"Har du en fin dag i dag da?"
"Ja....?" (Jeg undrer enda på hvem denne personen i tlf er mens jeg sjonglerer røret med ene hånden og forsøker å få lagt fra meg Didibert på gulvet med den andre).
"Ja, det er Ellen fra sjømannskirken her, og jeg lurte på om du er interessert i å støtte oss med en liten sum? Du vet, vi er avhengige av støtte fra privatpersoner for å drive videre."
Jeg har ikke fått med meg mer enn "Ellen" og driver å funderer over hvilken Ellen jeg kjenner da det plutselig går opp for meg at det er en av DEM!
"Jeg har reservert meg mot selgere og er ikke interessert!"
"Ja, men du har støttes oss før. Og du vet jo at vi er avhengige av private donasjoner for å drive videre. Likte du ikke kalenderene du kjøpte i fjor?"
"Joda, kalenderene var fine de, men..." (Didibert har begynt å sutre og fokuset mitt er på å forsøke å oppspore smokken mens jeg har ham hengende i buksebenet på venstre fot)
"Ja, men da vil du vel gjerne ha dem for i år også? Det er en aldeles nydelig billedkalender med motiver fra steder i Norge og bla-bla-bla..."
(Jeg har sluttet å høre etter mens jeg løfter på puter og leker for å finne smokken og få slutt på ulingen som høres fra føttene mine...)
"M-hm", sier jeg distrahert og aner ikke hva dama snakker om.
"Ja, flott! Da sender vi deg den i posten så fort som mulig!"
"Eh...? Hææææ?", sier jeg i samme øyeblikk som dama i andre enden klasker på røret og lar meg sitte igjen og gruble over hva hun skulle sende i posten - samtidig som jeg endelig oppsporer smokken og i neste nu er opptatt av å roe ned en gråtkvalt småtting med spruttårer og sirene-hyl....
To uker senere får jeg en forsending fra Sjømannskirka som koster meg mer enn jeg har råd til og som gjør at jeg ergrer meg gul og blå over dustete telefonselgere! Er det rart jeg har sluttet å ta telefonen?!?
Wednesday, October 18, 2006
Et stillestående liv
Lite skjer egentlig i Didiheimen om dagen. Jeg føler egentlig ikke at jeg har noe å skrive om, rett og slett fordi jeg ikke har energi til å tenke, gruble og fantasere slik jeg vanligvis gjør.
Dagene mine går for øyeblikket med til å trøste en liten en som har opplevd noe så fantastisk merkelig som å få sin første tann! Det må være en underlig opplevelse i grunnen. Her blir vi født med myke gommer, og så - plutselig - dukker det opp noe som klør, og etterhvert stikker en, i munnen.... Noe som gir en diarè, feber, en uvel følelse i kroppen og - ikke minst - FORKJØLELSE!
Dersom det å få sin første tann er en merkelig opplevelse, så tror jeg egentlig ikke at å gå gjennom sin første forkjølelse er så mye bedre. Hvordan i all verden må det ikke kjennes ut å for første gang kjenne snørra renne ut gjennom nesa?!?? For ikke å snakke om hvor skremmende det må være å være sår i halsen, ikke ha "stemme" å gråte med, og å ha denne ekle feber-følelsen i hele kroppen. Kan noen klandre ham for å være ekstra sutrete og klengen om dagen?
Som om det ikke er nok at jeg har et sutrete vedheng hele dagen lang, så har Didimannen funnet ut at denne uka er den mest perfekte til å begynne å bygge garasjen vår. For såvidt er jeg veldig enig i at vi godt kan få den opp før frosten kommer, men når jeg sover minimal om natten (glemte jeg å nevne at Didibert må fores annenhver time fordi han sovner av utmattelse etter to-tre saup. Ja, når han da ikke klør sånn i munnen at han ikke vil sove overhode...) og har sutring i ørene hele dagen - da hadde det vært fint med litt avlastning på kvelden! Iallefall når det tar èn time å få "klumpen" til å sovne fordi han blir illsint hver gang han er på nippet til å sovne og så ikke får til å puste gjennom nesa *river seg frustrert i håret* Og aller helst skal han jo sovne ved mammas pupp - for der er det trygt og godt nå når resten av hans lille verden står på hodet. Er det noe rart at mamma ender opp, tårevåt, på kjøkkengulvet kl 4 på natta med en skrikerunge (på 3 timen) liggende i oppløsning på stuegulvet...?! Det er i sånne øyeblikk jeg nesten slår hodet i kjøkkenbenken med tanke på at jeg kavde i to år for å oppnå dette *skrattler*
Men, men... Til tross for tenner, snue og verdensmesterskap i klenging kombinert med sutring, så har det jo sine lyse sider også å være mamma. I det øyeblikket han legger de bittesmå armene rundt halsen min for å få trøst når han gråter så er det meste glemt. Eller når han smiler sitt mest strålende smil når jeg henter ham i senga etter en hvil. Eller når han kvekk-ler fordi jeg kiler ham. Eller når han tar tak i håret mitt og drar pannen min mot seg for å gi meg dagens store, blaute siklesuss *gliser*
Og Didimannen kjenner selv på at det er fælt å være der ute og ikke få se poden - iallefall når småen gledestrålende rekker de lubne armene mot ham og sutrer intenst når han stikker hodet innom for å si natta. Er det noe rart at jeg "slapp" legginga i kveld? ;o)
Dagene mine går for øyeblikket med til å trøste en liten en som har opplevd noe så fantastisk merkelig som å få sin første tann! Det må være en underlig opplevelse i grunnen. Her blir vi født med myke gommer, og så - plutselig - dukker det opp noe som klør, og etterhvert stikker en, i munnen.... Noe som gir en diarè, feber, en uvel følelse i kroppen og - ikke minst - FORKJØLELSE!
Dersom det å få sin første tann er en merkelig opplevelse, så tror jeg egentlig ikke at å gå gjennom sin første forkjølelse er så mye bedre. Hvordan i all verden må det ikke kjennes ut å for første gang kjenne snørra renne ut gjennom nesa?!?? For ikke å snakke om hvor skremmende det må være å være sår i halsen, ikke ha "stemme" å gråte med, og å ha denne ekle feber-følelsen i hele kroppen. Kan noen klandre ham for å være ekstra sutrete og klengen om dagen?
Som om det ikke er nok at jeg har et sutrete vedheng hele dagen lang, så har Didimannen funnet ut at denne uka er den mest perfekte til å begynne å bygge garasjen vår. For såvidt er jeg veldig enig i at vi godt kan få den opp før frosten kommer, men når jeg sover minimal om natten (glemte jeg å nevne at Didibert må fores annenhver time fordi han sovner av utmattelse etter to-tre saup. Ja, når han da ikke klør sånn i munnen at han ikke vil sove overhode...) og har sutring i ørene hele dagen - da hadde det vært fint med litt avlastning på kvelden! Iallefall når det tar èn time å få "klumpen" til å sovne fordi han blir illsint hver gang han er på nippet til å sovne og så ikke får til å puste gjennom nesa *river seg frustrert i håret* Og aller helst skal han jo sovne ved mammas pupp - for der er det trygt og godt nå når resten av hans lille verden står på hodet. Er det noe rart at mamma ender opp, tårevåt, på kjøkkengulvet kl 4 på natta med en skrikerunge (på 3 timen) liggende i oppløsning på stuegulvet...?! Det er i sånne øyeblikk jeg nesten slår hodet i kjøkkenbenken med tanke på at jeg kavde i to år for å oppnå dette *skrattler*
Men, men... Til tross for tenner, snue og verdensmesterskap i klenging kombinert med sutring, så har det jo sine lyse sider også å være mamma. I det øyeblikket han legger de bittesmå armene rundt halsen min for å få trøst når han gråter så er det meste glemt. Eller når han smiler sitt mest strålende smil når jeg henter ham i senga etter en hvil. Eller når han kvekk-ler fordi jeg kiler ham. Eller når han tar tak i håret mitt og drar pannen min mot seg for å gi meg dagens store, blaute siklesuss *gliser*
Og Didimannen kjenner selv på at det er fælt å være der ute og ikke få se poden - iallefall når småen gledestrålende rekker de lubne armene mot ham og sutrer intenst når han stikker hodet innom for å si natta. Er det noe rart at jeg "slapp" legginga i kveld? ;o)
Saturday, September 30, 2006
Noen ganger syns jeg det er utrolig vanskelig å finne en mening med ting som skjer. Man sier at ting alltid skjer med en hensikt, og jeg er også blant dem som vanligvis tenker at det er en grunn til at ting blir som de blir - en årsak som man sjelden ser før man kan se livet sitt i et tilbakeblikk. Men nå om dagen kjenner jeg at min oppfatning av alle tings årsaker har fått en liten, men dog alvorlig, knekk.
Etter min tid med litt slit for å få Didibert på plass i magen, så har jeg knyttet nære og uvurderlige bånd med andre mennesker som befant eller befinner seg i samme situasjon. For min del er det en del av årsaksforklaringen på hvorfor Didibert tok tid på å finne oss - det var rett og slett meningen at jeg skulle møte endel mennesker først (i tillegg til å få utforsket min egen tålmodighet som i utgangspunktet ikke alltid er av de lengste...). Noen av disse kvinnene (for det er i hovedsak dem jeg har knyttet meg til) kunne jeg ønsket gull og grønne skoger for, og aller mest ønsker jeg at de får oppleve samme glede som meg ved å et lite knøtt inn i livene sine.
Dessverre virker det som om ønsker ikke alltid kommer frem til den som sitter og oppfyller dem, og den ene av mine gode venninner hadde nok en nedtur denne uka *trist*
Så hva gjør man når noen nok en gang opplever en nedtuir. Hvordan skal man få ord til å strekke til? Hvordan finne en forklaringsmodell som overhodet kan få det til å virke meningsfullt at noen ikke skal få drømmene sine oppfylt? Det eneste jeg kan komme på som kan gi noe godt til den det gjelder er å klemme, klemme, klemme...
To av disse barnløse venninnene mine er midt oppi noe en kan kalle en personlig utvikling om dagen. De driver å utforsker sider ved seg selv og forsøker å få "ryddet unna" gammelt gruff. At det er en prosess som kan føre dem nærmere en selvrealisering, en oppfyllelse av seg selv som person og de oppgaver en er satt til her på jorden - det tror jeg på. Men at det skal være årsaken til at de ikke kommer noe nærmere ønsket om å holde armene rundt et nyfødt lite knøtt *rister oppgitt på hodet* For hva gjør vel UFB med et menneske? Hvilke byrder og sorger legger da ikke det til skuldre som allerede er tynget av oppsamlet grums?
Hvis det var noe jeg kunne endret på, noe jeg kunne gjort, noen jeg kunne bedt om hjelp, så ville jeg gjort det. Bedt for så mange. Ønsket for dem og gitt dem det de trenger for å lykkes med denne trasige oppgaven de holder på med. Men, det eneste jeg faktisk kan gjøre er å være en taus tilhører på sidelinjen, en som kjenner så godt denne sorgen deres og som ønsker av hele hjertet for dem....
Pokker ta dustete barnløshet!!!
Etter min tid med litt slit for å få Didibert på plass i magen, så har jeg knyttet nære og uvurderlige bånd med andre mennesker som befant eller befinner seg i samme situasjon. For min del er det en del av årsaksforklaringen på hvorfor Didibert tok tid på å finne oss - det var rett og slett meningen at jeg skulle møte endel mennesker først (i tillegg til å få utforsket min egen tålmodighet som i utgangspunktet ikke alltid er av de lengste...). Noen av disse kvinnene (for det er i hovedsak dem jeg har knyttet meg til) kunne jeg ønsket gull og grønne skoger for, og aller mest ønsker jeg at de får oppleve samme glede som meg ved å et lite knøtt inn i livene sine.
Dessverre virker det som om ønsker ikke alltid kommer frem til den som sitter og oppfyller dem, og den ene av mine gode venninner hadde nok en nedtur denne uka *trist*
Så hva gjør man når noen nok en gang opplever en nedtuir. Hvordan skal man få ord til å strekke til? Hvordan finne en forklaringsmodell som overhodet kan få det til å virke meningsfullt at noen ikke skal få drømmene sine oppfylt? Det eneste jeg kan komme på som kan gi noe godt til den det gjelder er å klemme, klemme, klemme...
To av disse barnløse venninnene mine er midt oppi noe en kan kalle en personlig utvikling om dagen. De driver å utforsker sider ved seg selv og forsøker å få "ryddet unna" gammelt gruff. At det er en prosess som kan føre dem nærmere en selvrealisering, en oppfyllelse av seg selv som person og de oppgaver en er satt til her på jorden - det tror jeg på. Men at det skal være årsaken til at de ikke kommer noe nærmere ønsket om å holde armene rundt et nyfødt lite knøtt *rister oppgitt på hodet* For hva gjør vel UFB med et menneske? Hvilke byrder og sorger legger da ikke det til skuldre som allerede er tynget av oppsamlet grums?
Hvis det var noe jeg kunne endret på, noe jeg kunne gjort, noen jeg kunne bedt om hjelp, så ville jeg gjort det. Bedt for så mange. Ønsket for dem og gitt dem det de trenger for å lykkes med denne trasige oppgaven de holder på med. Men, det eneste jeg faktisk kan gjøre er å være en taus tilhører på sidelinjen, en som kjenner så godt denne sorgen deres og som ønsker av hele hjertet for dem....
Pokker ta dustete barnløshet!!!
Thursday, September 21, 2006
En jungel av formeninger....
Å være forelder handler i stor grad om å lære seg å stake ut kursen i et virvar av ulike meninger, oppfatninger og motstridende oppdragermetoder. Da jeg var baby stappet man i oss mat fra 3 månedersalderen, røykte som svamper, lot oss gråte oss hese og røde, og festet barn i bilseter kun for bekvemmeligheten (var jo tross alt greit å vite hvor vi var hen mens de kjørte...).Vi ryster på hodene over slik galskap og undrer oss grønne på hvorfor så mange 70-tallsmodeller faktisk opplevde voksenalderen... Og mange av oss ble jo ikke så verst heller *ler*
Metodene nå er jo - heldigvis - ganske i den andre skalaen av oppdragerpendelen. Røyking er fullstendig ut. Mat skal ikke introduseres før etter babyen er 6 måneder - og gud nåde den som er så frembusen at den gir det stakkars barnet grøt før den tid! *hytter med neven* I bilen skal alt være tipp topp, og barn skal være fastspente til de når konfirmasjonsalderen - selv om enkelte kjediser tror at barna deres er fritatt disse sikkerhetsreglene... Og gråte - nei, det skal de overhodet ikke før de er 3 mnd gamle, men etter det.....da kan de godt hyle i fem minutter om gangen...
I tillegg skal man ivareta barns individualitet, bevare forskjellene og "gjøre alt med måte".
Forvirra?! Godt, da begynner du å forstå hvor enkelt det hadde vært om babyer hadde kommet med bruksanvisning *ler*
Her i huset er det Den Store Legge-Diskusjonen som er tema om dagen. Hvordan skal leggingen foretas? Skal vi ta ham opp når han gråter? Hvor lenge skal han gråte? Skal vi gå ut av rommet, være i rommet, ha lyset av eller på, og skal han overhode ha lov til å kose før han sovner?!??! Som dere skjønner er ikke dette en enkel affære. Didimannen er ikke den letteste å veilede i denne jungelen av gode råd. Jeg blir veldig styrt av min egen morsfølelse og vil aller helst kosemose lille klumpen i søvn, og hater den såre gråten og synet av de små veiftende hendene over sprinkel-kanten. I tillegg skal vi da altså ta i mot velmenende råd fra helsestasjon, venner, familie, internett, forskere, bøker....
Jeg kan være med på at å la en baby gråte i noen minutter ikke akkurat er usunt. Jeg kan til og med gå med på at de fort vil lære seg når det nytter å gråte og når det er nyttesløst. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor instinktet mitt skriker "ta ham opp, noe er galt" når det tydeligvis strider mot den "sunne fornuften" og de "riktige" idealer.... Hvordan kan det "alle" mener kjennes så galt ut når det gjelder mitt eget barn? Er jeg en dårlig mor som har så innmari lyst til å gjøre det jeg føler er riktig for min lille gutt?
Nå har vi hatt snart en uke med et barn som hyler hver gang han er trøtt. Han nekter å sove, vrir seg som en orm når han kjenner at han er trøtt og vil kun sovne dersom han får ligge inntil mammas hud. Det er selvsagt uutholdelig - i lengden. Men....klokka halv fire om natta - når man er ør av søvn og knapt nok klarer å finne babyen i halvsøvne, og i enda mindre grad husker hvilken side man ammet på sist - da er det en enkel løsning å velge fremfor en halvtimes gråting og febrilsk veifting med sinte små hender. Et mammahjertet klarer ikke de helt store utfordringene der og da, må jeg innrømme....
Så har vi pappaen da. Han syns det er et styr å trøste poden. Aller helst ville han hatt et barn med like mange knapper som fjernkontrollen, og iallefall et barn utstyrt med en av-knapp. Så når mamma er utenfor rekkevidde gråter poden seg i søvn. Når så mamma er hjemme igjen og poden våkner for en melkeskvett, er han overlykkelig, klamrende og ekstremt kontaktsøkende. Og når pappa kommer inn i rommet og skal legge poden - da hyler han før mamma har rukket å rømme huset *flirer*
Så hva blir løsningen? Joda - mamma prøver pappas løsning og pappa prøver mammas løsning. Dette gjøres i håp om at vi kan møtes på halvveien - selv de lærde strides jo om hvilken metode som er mest effektiv.
Så.....Pappa legger poden, og tar seg tid til å ta ham opp noen ganger når han har grått littegrann. Hva skjer? Joda, småen sovner på halve tiden av det han vanligvis gjør og pappa er i ekstase fordi han for en gangs skyld slipper 3 kvarter med gråting! :oD
Mamma legger poden. Hva skjer? Joda hun tåler 5 minutt med gråting og poden roer seg. Hun tåler nye 5 minutt med gråting før hun trøster og roer ned. Det hele mens instinktet bekjempes og magefølelsen ber om at hun løfter poden opp. Da halvtimen har gått kommer pappa ned for å overta - akkurat når poden var i ferd med å sovne. Etter to minutt kommer pappa løpende ut igjen med omgangssjuka trykkende i tarmen, og arenaen er nok en gang mammas alene. Mamma lister seg inn, ser seg om i tilfelle noen skulle se hva hun finner på, før hun gir etter for hjertet og tar poden opp. RAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAP!!! *slår seg selv hardt i hodet* Mamma lurer bekjemmet på hvorfor i all verden hun ikke tok ham opp før - det var da stjerneklart at det bare var en rap som skulle opp?!??!
Poden sovner lykkelig, med litt mindre trykk i magen....
Metodene nå er jo - heldigvis - ganske i den andre skalaen av oppdragerpendelen. Røyking er fullstendig ut. Mat skal ikke introduseres før etter babyen er 6 måneder - og gud nåde den som er så frembusen at den gir det stakkars barnet grøt før den tid! *hytter med neven* I bilen skal alt være tipp topp, og barn skal være fastspente til de når konfirmasjonsalderen - selv om enkelte kjediser tror at barna deres er fritatt disse sikkerhetsreglene... Og gråte - nei, det skal de overhodet ikke før de er 3 mnd gamle, men etter det.....da kan de godt hyle i fem minutter om gangen...
I tillegg skal man ivareta barns individualitet, bevare forskjellene og "gjøre alt med måte".
Forvirra?! Godt, da begynner du å forstå hvor enkelt det hadde vært om babyer hadde kommet med bruksanvisning *ler*
Her i huset er det Den Store Legge-Diskusjonen som er tema om dagen. Hvordan skal leggingen foretas? Skal vi ta ham opp når han gråter? Hvor lenge skal han gråte? Skal vi gå ut av rommet, være i rommet, ha lyset av eller på, og skal han overhode ha lov til å kose før han sovner?!??! Som dere skjønner er ikke dette en enkel affære. Didimannen er ikke den letteste å veilede i denne jungelen av gode råd. Jeg blir veldig styrt av min egen morsfølelse og vil aller helst kosemose lille klumpen i søvn, og hater den såre gråten og synet av de små veiftende hendene over sprinkel-kanten. I tillegg skal vi da altså ta i mot velmenende råd fra helsestasjon, venner, familie, internett, forskere, bøker....
Jeg kan være med på at å la en baby gråte i noen minutter ikke akkurat er usunt. Jeg kan til og med gå med på at de fort vil lære seg når det nytter å gråte og når det er nyttesløst. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor instinktet mitt skriker "ta ham opp, noe er galt" når det tydeligvis strider mot den "sunne fornuften" og de "riktige" idealer.... Hvordan kan det "alle" mener kjennes så galt ut når det gjelder mitt eget barn? Er jeg en dårlig mor som har så innmari lyst til å gjøre det jeg føler er riktig for min lille gutt?
Nå har vi hatt snart en uke med et barn som hyler hver gang han er trøtt. Han nekter å sove, vrir seg som en orm når han kjenner at han er trøtt og vil kun sovne dersom han får ligge inntil mammas hud. Det er selvsagt uutholdelig - i lengden. Men....klokka halv fire om natta - når man er ør av søvn og knapt nok klarer å finne babyen i halvsøvne, og i enda mindre grad husker hvilken side man ammet på sist - da er det en enkel løsning å velge fremfor en halvtimes gråting og febrilsk veifting med sinte små hender. Et mammahjertet klarer ikke de helt store utfordringene der og da, må jeg innrømme....
Så har vi pappaen da. Han syns det er et styr å trøste poden. Aller helst ville han hatt et barn med like mange knapper som fjernkontrollen, og iallefall et barn utstyrt med en av-knapp. Så når mamma er utenfor rekkevidde gråter poden seg i søvn. Når så mamma er hjemme igjen og poden våkner for en melkeskvett, er han overlykkelig, klamrende og ekstremt kontaktsøkende. Og når pappa kommer inn i rommet og skal legge poden - da hyler han før mamma har rukket å rømme huset *flirer*
Så hva blir løsningen? Joda - mamma prøver pappas løsning og pappa prøver mammas løsning. Dette gjøres i håp om at vi kan møtes på halvveien - selv de lærde strides jo om hvilken metode som er mest effektiv.
Så.....Pappa legger poden, og tar seg tid til å ta ham opp noen ganger når han har grått littegrann. Hva skjer? Joda, småen sovner på halve tiden av det han vanligvis gjør og pappa er i ekstase fordi han for en gangs skyld slipper 3 kvarter med gråting! :oD
Mamma legger poden. Hva skjer? Joda hun tåler 5 minutt med gråting og poden roer seg. Hun tåler nye 5 minutt med gråting før hun trøster og roer ned. Det hele mens instinktet bekjempes og magefølelsen ber om at hun løfter poden opp. Da halvtimen har gått kommer pappa ned for å overta - akkurat når poden var i ferd med å sovne. Etter to minutt kommer pappa løpende ut igjen med omgangssjuka trykkende i tarmen, og arenaen er nok en gang mammas alene. Mamma lister seg inn, ser seg om i tilfelle noen skulle se hva hun finner på, før hun gir etter for hjertet og tar poden opp. RAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAP!!! *slår seg selv hardt i hodet* Mamma lurer bekjemmet på hvorfor i all verden hun ikke tok ham opp før - det var da stjerneklart at det bare var en rap som skulle opp?!??!
Poden sovner lykkelig, med litt mindre trykk i magen....
Wednesday, September 13, 2006
Om å bruke av andres tid
Nok en gang har jeg blitt sittende å vente på at et annet menneske skal innfinne seg til avtalt tid. Man legger planer, bruker tid på å få koordinert sovetider, mating og bleieskift slik at det ikke kolliderer med avtalte tider, og hva skjer?! Joda...vedkommende dukker ikke opp!
Jeg har alltid hatet når folk ikke klarer å holde fastsatte tider - og nå snakker vi ikke om de fem-ti minuttene for sent som vi alle kan komme, men om halvtimer her og timer der... Det er ingenting som er så irriterende som å stå oppstilt på et gatehjørne og vente, vente og vente på noen som ikke klarte å komme seg ut av huset da de skulle, glemte å ta trafikken i betraktning eller måtte bruke mer tid på å bestemme klesdrakt. Jeg kommer fra et hjem hvor stort sett alle drev den slags "i-siste-liten"-aktiviteter, og ingen aner hvor flaut det var å stadig være de som kom sist til alle mulige slags anledninger. Hvor surt det var at søsteren min kom for seint i kirka da jeg skulle gifte meg, og hele familien hennes fikk se meg før brudgommen. Eller hvor vanskelig det var å forklare at jeg kom for seint selv fordi den som skulle kjøre meg ikke gadd dusje før to minutter etter at jeg skulle vært der...
Det er en ting å glemme seg. Det er en ting å komme noen minutter for seint. Men i våre dager - hvor mobiltelefon er allemanseie - bør det å kunne gi beskjed være en høflighetsgest som var godt innarbeidet hos alle. Selv er jeg svært påpasselig med å gi beskjed når jeg er sein, selv om det bare er noen minutter (selv om jeg jo heller ikke er perfekt på dette området så skjer det sjelden at jeg glemmer avtaler). Minutter kan være lange som år når man står i nordavind og fryser.
De mest irriterende avtalebryterne er dem som ikke gidder ringe selv om de er over halvtimen for seine. De som istedet sender en sms med "uops, jeg glemte meg! Kan vi ta det en annen dag?" Nei, vi kan faktisk ikke det! Det var i dag jeg stod klar med ungen på armen, ferdig utsovet og kledd. Det var i dag jeg ikke hadde andre planer enn den vi la, og som jeg nå må fylle med "reserveplaner" så ikke ungen skal kjede seg ihjel her hjemme. Det er denne dagen som er ødelagt av menneskers manglende respekt for andres tid. *knurr*
Så...tenk litt på det før dere misbruker andres tid med å ikke gidde å møte!!
Jeg har alltid hatet når folk ikke klarer å holde fastsatte tider - og nå snakker vi ikke om de fem-ti minuttene for sent som vi alle kan komme, men om halvtimer her og timer der... Det er ingenting som er så irriterende som å stå oppstilt på et gatehjørne og vente, vente og vente på noen som ikke klarte å komme seg ut av huset da de skulle, glemte å ta trafikken i betraktning eller måtte bruke mer tid på å bestemme klesdrakt. Jeg kommer fra et hjem hvor stort sett alle drev den slags "i-siste-liten"-aktiviteter, og ingen aner hvor flaut det var å stadig være de som kom sist til alle mulige slags anledninger. Hvor surt det var at søsteren min kom for seint i kirka da jeg skulle gifte meg, og hele familien hennes fikk se meg før brudgommen. Eller hvor vanskelig det var å forklare at jeg kom for seint selv fordi den som skulle kjøre meg ikke gadd dusje før to minutter etter at jeg skulle vært der...
Det er en ting å glemme seg. Det er en ting å komme noen minutter for seint. Men i våre dager - hvor mobiltelefon er allemanseie - bør det å kunne gi beskjed være en høflighetsgest som var godt innarbeidet hos alle. Selv er jeg svært påpasselig med å gi beskjed når jeg er sein, selv om det bare er noen minutter (selv om jeg jo heller ikke er perfekt på dette området så skjer det sjelden at jeg glemmer avtaler). Minutter kan være lange som år når man står i nordavind og fryser.
De mest irriterende avtalebryterne er dem som ikke gidder ringe selv om de er over halvtimen for seine. De som istedet sender en sms med "uops, jeg glemte meg! Kan vi ta det en annen dag?" Nei, vi kan faktisk ikke det! Det var i dag jeg stod klar med ungen på armen, ferdig utsovet og kledd. Det var i dag jeg ikke hadde andre planer enn den vi la, og som jeg nå må fylle med "reserveplaner" så ikke ungen skal kjede seg ihjel her hjemme. Det er denne dagen som er ødelagt av menneskers manglende respekt for andres tid. *knurr*
Så...tenk litt på det før dere misbruker andres tid med å ikke gidde å møte!!
Tuesday, September 05, 2006
Fornøyd!
*sukk* Endelig husket jeg innloggingsnavn og passord! *rødme*
En rar ting har skjedd med meg etter at Didibert kom til verden. I alle år har jeg sagt at jeg vil ha en stoooor familie med en gjeng unger som kravler og vaser rundt i hele huset. Og selv etter at Didibert kom så har jeg kjent på lysten til å gå gravid igjen, og jeg har lyst å føde flere ganger! (Sitat fra fødestuen; "dette kan jeg godt gjøre flere ganger!")
Men nå har det snart gått et halvt år. Lille Didibert har begynt å bli et helt lite menneske med sin helt egen lille personlighet. Jeg elsker ham til døde (som jeg sa til ham i dag; jeg skal nusse og kose på deg helt til du blir 18, minst! *ler*) og er så inderlig glad for at vi til slutt fikk ham! Samtidig skjer det noe rart i meg. For, hvor inderlig lyst jeg egentlig har på flere barn, så slår det meg at dersom Didibert er den eneste som kommer vår vei så er jeg faktisk fornøyd med det!! :oD
På et rart vis er det en god erkjennelse. Det finnes så mange jeg unner mer enn meg selv å oppleve den lykken vi har fått i huset. Og for dem som har gått gjennom en prøvetid som varer og rekker, og vet sorgene som følger med det å ikke "lykkes", så vet de også hvilken uendelig stor gave det er å endelig oppleve å gå gravid. Og enda større gave å få babyen ut, selvsagt. Jeg kan vel ikke påstå at man akkurat smiler seg gjennom fødselen, men jeg tør påstå at jeg sjelden hører exsslitere klage over det de har vært gjennom for å nå målet.
Så...da er jeg altså her. Her hvor jeg kan si meg fornøyd og lykkelig dersom skjebnen ikke vil gi oss flere små enn Didibert. Jeg har tross alt en! :oD En fantastisk liten en! Og jeg unner så mange å få sin egen, søte, lille klump at jeg gledelig venter lenge - til og med til det er for sent for vår del *s*
*sender storken villig videre*
En rar ting har skjedd med meg etter at Didibert kom til verden. I alle år har jeg sagt at jeg vil ha en stoooor familie med en gjeng unger som kravler og vaser rundt i hele huset. Og selv etter at Didibert kom så har jeg kjent på lysten til å gå gravid igjen, og jeg har lyst å føde flere ganger! (Sitat fra fødestuen; "dette kan jeg godt gjøre flere ganger!")
Men nå har det snart gått et halvt år. Lille Didibert har begynt å bli et helt lite menneske med sin helt egen lille personlighet. Jeg elsker ham til døde (som jeg sa til ham i dag; jeg skal nusse og kose på deg helt til du blir 18, minst! *ler*) og er så inderlig glad for at vi til slutt fikk ham! Samtidig skjer det noe rart i meg. For, hvor inderlig lyst jeg egentlig har på flere barn, så slår det meg at dersom Didibert er den eneste som kommer vår vei så er jeg faktisk fornøyd med det!! :oD
På et rart vis er det en god erkjennelse. Det finnes så mange jeg unner mer enn meg selv å oppleve den lykken vi har fått i huset. Og for dem som har gått gjennom en prøvetid som varer og rekker, og vet sorgene som følger med det å ikke "lykkes", så vet de også hvilken uendelig stor gave det er å endelig oppleve å gå gravid. Og enda større gave å få babyen ut, selvsagt. Jeg kan vel ikke påstå at man akkurat smiler seg gjennom fødselen, men jeg tør påstå at jeg sjelden hører exsslitere klage over det de har vært gjennom for å nå målet.
Så...da er jeg altså her. Her hvor jeg kan si meg fornøyd og lykkelig dersom skjebnen ikke vil gi oss flere små enn Didibert. Jeg har tross alt en! :oD En fantastisk liten en! Og jeg unner så mange å få sin egen, søte, lille klump at jeg gledelig venter lenge - til og med til det er for sent for vår del *s*
*sender storken villig videre*
Thursday, August 10, 2006
Skrivomaniens bakside
Hvis jeg skulle ønske meg en ting her i verden, så måtte det bli en mann som var en smule mer datainteressert enn det Didimannen er. Her i huset er det nemlig jeg som lar fingrene løpe over tastaturet til enhver tid. Det er jeg som ønsker meg digitalt kamera, skanner og pc med enda litt bedre grafikk. Og aller helst ny programvare og et virusprogram som funker!
Å ha en mann som ikke interesserer seg for data medfører nemlig at datautstyr ikke er et prioritert område her i huset. Bare det funker til å lese aviser og besøke favorittsidene, så driter man i resten. Med andre ord ville en førkrigsmodell fungert like godt som nyeste oppdaterte maskin. Av og til angrer jeg meg nesten grønn på at jeg ikke slo til på jobbens pc-tilbud, og dermed ville sittet med utstyr som iallefall var rimelig oppdatert og funksjonelt...
Her har man en vanlig aften i Didihuset: Didi sitter oppslukt over tastaturet og hamrer som besatt. Didimannen sitter fjertret til en eller annen sportsending og enser ikke omgivelsene. *plopp* Der skrur hele pc`en seg av midt inne i et fantastisk innlegg som Didi har brukt laaaangt tid på å forfatte med rette ordlyd, humor og tankeformidling. Skjermen blir svart. "F***!", roper Didi frustrert og river seg i de få hårtustene som ennå henger fast på hodet etter 5 måneder med amming. Didimannen enser ingenting. "F*** steike!", ropes det igjen mens nevene hamres høylytt i pc-bordet så blyanter og ymse krimskrams hopper en halvmeter. "J**** drittmaskin!! Jeg blir gaaaaaaaaaaaaaaal!". Didimannen løfter såvidt på blikket og ser sin kjære i kjent positur med frustrasjonen lysende fra hele sin lille figur. *ZAPP* Didimannen finner en ny kanal med mer sport og forsvinner hinsides igjen. Didi fortsetter å banne mens hun frustrert trykker inn reset-knappen med ene tåa og gjør seg klar for å forsøke å lete opp igjen innlegget som høyst sannsynlig er lost forever. Ti minutter senere forsvinner den gretne, lille kvinnen ned under dynen med et par flere eder som ville fått den mest innbarka bryggesjauer til å annta en viss lyserød farge. Didimannen ankommer jorda en halvtimes tid senere og undrer seg over hvor konemor er blitt av...
Ingenting - jeg gjentar: INGETING - slår frustrasjonen over å miste et innlegg som faktisk er ugjenopprettelig! *grumf!*
Gi meg en mann med intresse for data, da! Pliiiiiiiiiiiiiiiis!!!
Å ha en mann som ikke interesserer seg for data medfører nemlig at datautstyr ikke er et prioritert område her i huset. Bare det funker til å lese aviser og besøke favorittsidene, så driter man i resten. Med andre ord ville en førkrigsmodell fungert like godt som nyeste oppdaterte maskin. Av og til angrer jeg meg nesten grønn på at jeg ikke slo til på jobbens pc-tilbud, og dermed ville sittet med utstyr som iallefall var rimelig oppdatert og funksjonelt...
Her har man en vanlig aften i Didihuset: Didi sitter oppslukt over tastaturet og hamrer som besatt. Didimannen sitter fjertret til en eller annen sportsending og enser ikke omgivelsene. *plopp* Der skrur hele pc`en seg av midt inne i et fantastisk innlegg som Didi har brukt laaaangt tid på å forfatte med rette ordlyd, humor og tankeformidling. Skjermen blir svart. "F***!", roper Didi frustrert og river seg i de få hårtustene som ennå henger fast på hodet etter 5 måneder med amming. Didimannen enser ingenting. "F*** steike!", ropes det igjen mens nevene hamres høylytt i pc-bordet så blyanter og ymse krimskrams hopper en halvmeter. "J**** drittmaskin!! Jeg blir gaaaaaaaaaaaaaaal!". Didimannen løfter såvidt på blikket og ser sin kjære i kjent positur med frustrasjonen lysende fra hele sin lille figur. *ZAPP* Didimannen finner en ny kanal med mer sport og forsvinner hinsides igjen. Didi fortsetter å banne mens hun frustrert trykker inn reset-knappen med ene tåa og gjør seg klar for å forsøke å lete opp igjen innlegget som høyst sannsynlig er lost forever. Ti minutter senere forsvinner den gretne, lille kvinnen ned under dynen med et par flere eder som ville fått den mest innbarka bryggesjauer til å annta en viss lyserød farge. Didimannen ankommer jorda en halvtimes tid senere og undrer seg over hvor konemor er blitt av...
Ingenting - jeg gjentar: INGETING - slår frustrasjonen over å miste et innlegg som faktisk er ugjenopprettelig! *grumf!*
Gi meg en mann med intresse for data, da! Pliiiiiiiiiiiiiiiis!!!
Wednesday, July 12, 2006
Eplet faller nær stammen?
Min Didibert er en sosial liten fyr. Han elsker å "snakke" med mennesker, og ligger faktisk nesten litt etter i sin motoriske utvilking fordi han heller vil ligge å lage lyder enn å forsøke å rulle seg over på magen ;oD Han er også en følsom kar, som kan snu fra å være illsint, gretten og grinete til å være blid som en sol på sekundet etter. Temperament har fyren, men tydeligvis også et hjerte av gull og en utadrettet personlighet.
Som hans mamma er jeg selvsagt hele tiden på jakt etter små tegn på at han likner meg slik jeg ser meg selv. Og jeg har vel ikke vært særlig lenge i tvil om at temperamentet hans sannsynligvis stammer fra min side *rødme* Samtidig er det litt morsomt at Didimannen og jeg , som begge var stumme som østers som barn, har fått et barn som eeeelsker oppmerksomhet og kan skravle hull i hodet på en *ler* Vel er jeg et sosialt vesen nå, men som barn var jeg typen som gikk såpass i ett med veggen at læreren knapt visst navnet mitt etter fem år på skolen.
Denne hangen til å sammenlikne personligheter har gjort meg både interessert i og tankefull i forhold til både min og Didimannens oppvekt og barndom. Min egen baggasje fra jeg var barn har jeg rotet rundt i før, og blitt rimelig godt kjent med. Likevel dukker det stadig opp ting som jeg nesten hadde glemt at lå der. Didimannen tror selv han har hatt en ganske "vanlig" barndom - hva enn som ligger i det. Heldigvis har han en mor som stadig forteller små historier fra når han var barn, og som på det viset slipper meg litt inn i hvordan Lille Didimannen egentlig var.
Etter at Bobbelur rotet litt mer opp i mitt rotete forhold til meg selv har jeg hatt mange tanker i hodet. Og som hun skriver i tilbakemeldingene mine her - det handler mye om det å bli sett. Når man bruker halve livet sitt på å øve seg på å gå i ett med omgivelsene som en annen liten kameleon, så sier det seg selv at det krever jobbing for å klare å strekke ut sommerfuglvingene sine og vise de virkelige, vakre fargene de har. Jeg føler etterhvert at jeg har fått strukket dem ganske langt ut - jeg føler meg trygg på at de kan bære meg gjennom motgang og sterk vind - men jeg er ikke sikker på at jeg har fått frem alle de blendende vakre fargene ennå. Jeg kjenner at jeg ennå helst vil holde dem litt for meg selv, i redsel for at andre ikke skal sette pris på dem eller oppfatte dem "riktig". Det handler vel mest om en redsel for å bli såret av mennesker som ikke klarer å se meg for den jeg faktisk er. Men for hver dag som går, for hvert blikk jeg får som sier meg at jeg virkelig blir sett som den jeg er, så blir fargene klarere og tydligere på de skjøre vingen mine. Jeg har tro på at de en dag skal skinne med den glød som rettferdiggjør min prosess for å blomstre slik jeg faktisk gjør mer og mer for hver dag som går.
Jeg er ikke sikker på at min kjære Didimannen er kommet like langt i sin "blomstringsprosess". Han er flink til å ikke bry seg om mennesker som ikke gir ham det han trenger. En grei egenskap, egentlig. Og han er blitt kjempeflink til å lufte sine innerste tanker når jeg ser at det har hopet seg opp for lenge. Og vingene hans er så sterke at de kan bære vekten av også meg når jeg blir for sliten til å holde meg selv oppe. Men jeg tror ikke fargene rettferdiggjør de vakre nyansene jeg ser i hans indre. Han klarer heller ikke skinne så vakkert for verden som han gjør for meg. Men jeg tror likevel han skinner bedre og oftere enn det jeg klarer.
Så ser jeg på min lille, vakre sønn. Så ny og så lite preget av livet. Hvordan skal vi klare å hindre at de vakre fargene han så uhindret lar skinne fra sin indre juvel falmer og blir solbleket? Kan vi som hadde så vanskelig for å vise igjen da vi selv var barn klare å oppmuntre ham til å være seg selv og skinne igjen i verden uten å bli selvopptatt og selvansorberende? Kan vi klare å la ham skinne uten å trykke ham ned og frata ham fargene?
Det er en stor oppgave vi har påtatt oss.
Som hans mamma er jeg selvsagt hele tiden på jakt etter små tegn på at han likner meg slik jeg ser meg selv. Og jeg har vel ikke vært særlig lenge i tvil om at temperamentet hans sannsynligvis stammer fra min side *rødme* Samtidig er det litt morsomt at Didimannen og jeg , som begge var stumme som østers som barn, har fått et barn som eeeelsker oppmerksomhet og kan skravle hull i hodet på en *ler* Vel er jeg et sosialt vesen nå, men som barn var jeg typen som gikk såpass i ett med veggen at læreren knapt visst navnet mitt etter fem år på skolen.
Denne hangen til å sammenlikne personligheter har gjort meg både interessert i og tankefull i forhold til både min og Didimannens oppvekt og barndom. Min egen baggasje fra jeg var barn har jeg rotet rundt i før, og blitt rimelig godt kjent med. Likevel dukker det stadig opp ting som jeg nesten hadde glemt at lå der. Didimannen tror selv han har hatt en ganske "vanlig" barndom - hva enn som ligger i det. Heldigvis har han en mor som stadig forteller små historier fra når han var barn, og som på det viset slipper meg litt inn i hvordan Lille Didimannen egentlig var.
Etter at Bobbelur rotet litt mer opp i mitt rotete forhold til meg selv har jeg hatt mange tanker i hodet. Og som hun skriver i tilbakemeldingene mine her - det handler mye om det å bli sett. Når man bruker halve livet sitt på å øve seg på å gå i ett med omgivelsene som en annen liten kameleon, så sier det seg selv at det krever jobbing for å klare å strekke ut sommerfuglvingene sine og vise de virkelige, vakre fargene de har. Jeg føler etterhvert at jeg har fått strukket dem ganske langt ut - jeg føler meg trygg på at de kan bære meg gjennom motgang og sterk vind - men jeg er ikke sikker på at jeg har fått frem alle de blendende vakre fargene ennå. Jeg kjenner at jeg ennå helst vil holde dem litt for meg selv, i redsel for at andre ikke skal sette pris på dem eller oppfatte dem "riktig". Det handler vel mest om en redsel for å bli såret av mennesker som ikke klarer å se meg for den jeg faktisk er. Men for hver dag som går, for hvert blikk jeg får som sier meg at jeg virkelig blir sett som den jeg er, så blir fargene klarere og tydligere på de skjøre vingen mine. Jeg har tro på at de en dag skal skinne med den glød som rettferdiggjør min prosess for å blomstre slik jeg faktisk gjør mer og mer for hver dag som går.
Jeg er ikke sikker på at min kjære Didimannen er kommet like langt i sin "blomstringsprosess". Han er flink til å ikke bry seg om mennesker som ikke gir ham det han trenger. En grei egenskap, egentlig. Og han er blitt kjempeflink til å lufte sine innerste tanker når jeg ser at det har hopet seg opp for lenge. Og vingene hans er så sterke at de kan bære vekten av også meg når jeg blir for sliten til å holde meg selv oppe. Men jeg tror ikke fargene rettferdiggjør de vakre nyansene jeg ser i hans indre. Han klarer heller ikke skinne så vakkert for verden som han gjør for meg. Men jeg tror likevel han skinner bedre og oftere enn det jeg klarer.
Så ser jeg på min lille, vakre sønn. Så ny og så lite preget av livet. Hvordan skal vi klare å hindre at de vakre fargene han så uhindret lar skinne fra sin indre juvel falmer og blir solbleket? Kan vi som hadde så vanskelig for å vise igjen da vi selv var barn klare å oppmuntre ham til å være seg selv og skinne igjen i verden uten å bli selvopptatt og selvansorberende? Kan vi klare å la ham skinne uten å trykke ham ned og frata ham fargene?
Det er en stor oppgave vi har påtatt oss.
Thursday, July 06, 2006
Kroppen, mitt tempel...?
De fleste mennesker opplever før eller siden ting som de har vanskeligheter med å overkomme. Noen opplever ting i barndommen som preger dem resten av livet, mens andre vil i godt voksen alder oppleve tap, sorg eller personlige kriser som setter dype spor i dem. Det er enkelt å forstå at slike ting former vår personlighet, vanskeligere er det å forstå at slike opplevelser også setter sine spor i oss fysisk.
Første gangen jeg opplevde at mine opplevde kriser hadde satt sine spor var da jeg oppsøkte lege for å få svar på hva det var som gav meg så mye vondt i magen. Jeg var overbevist om at det skyldtes noe jeg hadde spist i utlandet, og gjennomgikk tester etter tester for å sjekke ut alt. Resultatet var nedslående. Jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde gallestein, og nye prøver ble tatt. De viste ingenting....
I mellomtiden hadde jeg begynt å bli lei av å "mase" på en lege som sannsynligvis hadde notert "hypokonder" i margen på journalen min, og jeg fant ut at tida var inne for å prøve noe mer alternativt. Dermed endte jeg opp hos fotsoneterapeut. Hun fant fort ut at problemet lå i overgangen mellom tykktarm og tynntarm, og at det forplantet seg via lever til galle. Det hele stemte faktisk bra med hvor smertene lå, og UL i ettertid har også bekreftet at hun var inne på noe der. Jeg gikk til behandling i et halvt års tid, men allerede etter to behandlinger følte jeg meg bedre. Mye hang også sammen med en omlegging av kosthold, da...
Så gikk det en tid, og vi fant ut at nå når jeg var "frisk" så var muligens tiden inne for å forsøke å lage et avkom. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Det gikk et år. Jeg tok kontakt med fastlegen for henvisning videre og fikk - omsider - tid hos gynekolog. Vi ble begge grundig sjekket, og det viste seg at problemet lå hos meg. Inne i livmora mi hadde det nemlig vokst ut en polypp som fungerte som en hormonspiral og hindret meg i å bli gravid. Underlig nok var polyppen plassert like under der hvor tynntarmen går over i tykktarmen...
Da jeg fortalte fotsoneterapeuten om mitt "nye" problem, sa hun umiddelbart at livmoren er stedet for følelsene. Hun mente at det ikke var uvanlig at vanskelige følelser "satte seg" i livmora og økte både menssmerter og gjorde graviditeter vanskeligere. Jeg må innrømme at det hele satte endel tanker i meg.
For å spole ting litt tilbake i tid, så var det ikke mange årene før jeg traff min kjære at jeg i et anfall av desperasjon uttalte en bønn som har forfulgt meg i år etterpå. I en intens smerte over å nok en gang feile i kjærlighetslivet, over nok en gang å måtte erkjenne meg selv som en uelsket, usynlig og umulig person, bad jeg intenst om at all smerten jeg følte innvendig værsåsnill kunne vise seg fysisk istedet. Det er nemlig ofte enklere å bære fysisk smerte enn psykisk... Hvor ofte jeg har tenkt på den bønnen, lurt på om jeg ble bønnhørt og undret over tilfeldigheten etterpå, aner jeg ikke.
Nå har det seg sånn at en av mine gode venner holder på å utdanne seg til rosenterapeut. Hun er opptatt av mye av det samme som meg, og dette med hvordan følelsene setter spor i oss er noe vi ofte har vært innom. Nysgjerrig som jeg er så lot jeg henne bruke meg som prøvekanin for å øve seg på det hun holder på med. Det var underlig å kjenne hvordan hun klemte på akkurat de rette ømme stedene. Og enda mer underlig var det å høre hvordan hun fant akkurat de rette ordene til å beskrive meg og mine innerste, innestengte følelser. Nå har vi to jo snakket en del i forkant, men det er enkelte ting selv ikke mine nærmeste vet om meg. selv om de har sett eg vokse opp, vet om mine "traumer", så tror jeg ikke de egentlig "ser" meg fullt og helt slik jeg er. Og da er det skremmende og nesten bisarr å oppleve at et menneske som har kjent meg så kort tid kan treffe så kontant på hvem jeg egentlig er....
Så, nå i ettertid er jeg ikke i tvil om at kroppen min har lagret en god del ting rundt omkring. Heldigvis var jeg oppegående nok til å ta tak i endel av den psykiske smerten allerede for nærmere ti år siden. Likevel er det en stadig kamp jeg kjemper for å gi opp gamle mønster og veltilpassede mestringsstrategier. Og behandlingen jeg nylig fikk er vel nok et bevis på at denne prosessen langt fra er ferdig.
Det er rart hvordan vi er produkter av det livet vi lever, og hvor vanskelig det er å endre seg selv når man først har gått seg fast i et gjørmehull. Heldigvis er livet en stadig runddans på veien mot det som er det endelige utfallet for oss alle, og man passerer seg selv på veien mange ganger før det er for sent å gi seg selv en sjanse ;o)
Første gangen jeg opplevde at mine opplevde kriser hadde satt sine spor var da jeg oppsøkte lege for å få svar på hva det var som gav meg så mye vondt i magen. Jeg var overbevist om at det skyldtes noe jeg hadde spist i utlandet, og gjennomgikk tester etter tester for å sjekke ut alt. Resultatet var nedslående. Jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde gallestein, og nye prøver ble tatt. De viste ingenting....
I mellomtiden hadde jeg begynt å bli lei av å "mase" på en lege som sannsynligvis hadde notert "hypokonder" i margen på journalen min, og jeg fant ut at tida var inne for å prøve noe mer alternativt. Dermed endte jeg opp hos fotsoneterapeut. Hun fant fort ut at problemet lå i overgangen mellom tykktarm og tynntarm, og at det forplantet seg via lever til galle. Det hele stemte faktisk bra med hvor smertene lå, og UL i ettertid har også bekreftet at hun var inne på noe der. Jeg gikk til behandling i et halvt års tid, men allerede etter to behandlinger følte jeg meg bedre. Mye hang også sammen med en omlegging av kosthold, da...
Så gikk det en tid, og vi fant ut at nå når jeg var "frisk" så var muligens tiden inne for å forsøke å lage et avkom. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Det gikk et år. Jeg tok kontakt med fastlegen for henvisning videre og fikk - omsider - tid hos gynekolog. Vi ble begge grundig sjekket, og det viste seg at problemet lå hos meg. Inne i livmora mi hadde det nemlig vokst ut en polypp som fungerte som en hormonspiral og hindret meg i å bli gravid. Underlig nok var polyppen plassert like under der hvor tynntarmen går over i tykktarmen...
Da jeg fortalte fotsoneterapeuten om mitt "nye" problem, sa hun umiddelbart at livmoren er stedet for følelsene. Hun mente at det ikke var uvanlig at vanskelige følelser "satte seg" i livmora og økte både menssmerter og gjorde graviditeter vanskeligere. Jeg må innrømme at det hele satte endel tanker i meg.
For å spole ting litt tilbake i tid, så var det ikke mange årene før jeg traff min kjære at jeg i et anfall av desperasjon uttalte en bønn som har forfulgt meg i år etterpå. I en intens smerte over å nok en gang feile i kjærlighetslivet, over nok en gang å måtte erkjenne meg selv som en uelsket, usynlig og umulig person, bad jeg intenst om at all smerten jeg følte innvendig værsåsnill kunne vise seg fysisk istedet. Det er nemlig ofte enklere å bære fysisk smerte enn psykisk... Hvor ofte jeg har tenkt på den bønnen, lurt på om jeg ble bønnhørt og undret over tilfeldigheten etterpå, aner jeg ikke.
Nå har det seg sånn at en av mine gode venner holder på å utdanne seg til rosenterapeut. Hun er opptatt av mye av det samme som meg, og dette med hvordan følelsene setter spor i oss er noe vi ofte har vært innom. Nysgjerrig som jeg er så lot jeg henne bruke meg som prøvekanin for å øve seg på det hun holder på med. Det var underlig å kjenne hvordan hun klemte på akkurat de rette ømme stedene. Og enda mer underlig var det å høre hvordan hun fant akkurat de rette ordene til å beskrive meg og mine innerste, innestengte følelser. Nå har vi to jo snakket en del i forkant, men det er enkelte ting selv ikke mine nærmeste vet om meg. selv om de har sett eg vokse opp, vet om mine "traumer", så tror jeg ikke de egentlig "ser" meg fullt og helt slik jeg er. Og da er det skremmende og nesten bisarr å oppleve at et menneske som har kjent meg så kort tid kan treffe så kontant på hvem jeg egentlig er....
Så, nå i ettertid er jeg ikke i tvil om at kroppen min har lagret en god del ting rundt omkring. Heldigvis var jeg oppegående nok til å ta tak i endel av den psykiske smerten allerede for nærmere ti år siden. Likevel er det en stadig kamp jeg kjemper for å gi opp gamle mønster og veltilpassede mestringsstrategier. Og behandlingen jeg nylig fikk er vel nok et bevis på at denne prosessen langt fra er ferdig.
Det er rart hvordan vi er produkter av det livet vi lever, og hvor vanskelig det er å endre seg selv når man først har gått seg fast i et gjørmehull. Heldigvis er livet en stadig runddans på veien mot det som er det endelige utfallet for oss alle, og man passerer seg selv på veien mange ganger før det er for sent å gi seg selv en sjanse ;o)
Tuesday, June 20, 2006
Ting jeg lurer på...
Jeg vet jo at man får mer snue av å snyte seg ofte. Man blir fetere av å spise fett. Og man får mer og tykkere hår på leggene av å barbere seg. Men får man da mer flass av å bruke flass-shampo? Mer støv av å støvsuge?
Hva tenker fluene på når de svirrer rundt i vinduskarmen?
Hvis ADD hos jenter delvis er utslag av hormoner, vil det si at "ammetåken" egentlig er et snev av ADD?
Hvordan kjennes det ut å være så tanketomme som menn av og til er...?
Hvordan får all denne babybæsjen plass i den lille babymagen?!
*klør seg litt i hodet og undrer*
Hva tenker fluene på når de svirrer rundt i vinduskarmen?
Hvis ADD hos jenter delvis er utslag av hormoner, vil det si at "ammetåken" egentlig er et snev av ADD?
Hvordan kjennes det ut å være så tanketomme som menn av og til er...?
Hvordan får all denne babybæsjen plass i den lille babymagen?!
*klør seg litt i hodet og undrer*
Monday, June 19, 2006
En mindre verden
Jeg merker at min verden - som i utgangspunktet rommer mange tanker, sterke meninger og mye temperament - er i ferd med å bli en liten og litt innsnevret plass. Fra å bruke tiden min på å gjøre verden bedre for andre, og bruke ordene mine på å gi andre gode råd, så har livet mitt endt opp med å dreie seg om ammeinnlegg, Oprah-show og bæsjebleier... Mitt hotteste samtaleemne om dagen er hvor lang tid det er gått siden Didiberts siste bæsjebleie, hvordan dette påvirker humøret hans, og tiltak igangsatt for å få gang på sakene...
Før jeg selv fikk barn ristet jeg oppgitt på hodet over folk som diskuterte bleiepriser og barnetrygd når de endelig fikk et øyeblikks fred fra mann og barn. Hvorfor skulle de på død og liv diskutere leggetider når de møtte gode venner og kunne snakke om alt mellom himmel og jord? Vel...nå må jeg til min egen gremmelse innrømme at jeg nok har blitt en av disse som alle andre rister på hodet av.... Det er ikke fordi bæsjebleier i bunn og grunn er så innmari gøy å tenke på døgnet rundt. Nei, egentlig tror jeg heller det er fordi hodet mitt for øyeblikket ikke har plass til annet enn det som foregår innen heimens fire vegger. Mangel på input er vel muligens også en stor del av det.
Som ammende går faktisk vi kvinner nedover intelligens-stigen flere hakk. Om det er ammingen i seg selv, mangel på input eller at fokuset ene og alene dreier seg om den fantastiske lille aner jeg ikke. Men jeg kan trygt skrive under på at jeg ikke akkurat er den mest fokuserte og inspirerende samtalepartner om dagen. Jeg faller ut av samtaler, tenker på andre ting, er så trett at jeg glemmer å høre etter, og opplever så lite om dagene at jeg faktisk ikke har så mye å snakke om...
Ikke bare er jeg en dårlig samtalepartner - jeg lider også av total apati når jeg er hjemme om dagene. Alt jeg skulle ha gjort; husarbeidet, håndarbeidet, bøker jeg skulle lest... Ingenting blir gjort. Når jeg først har noen ussle minutter for meg selv, siger jeg sammen foran tv`n eller pc og forer meg selv med litt hjernedød underholdning. Hjernen min er nemlig ikke i stand til å absorbere hverken at støvet under sofaen ikke lenger kan kvalifiseres som hybelkaniner men har havnet i elefant-avdelingen, eller at buksen jeg skulle lagt opp fremdeles ligger øverst i "fikse"-boksen etter et halvt år.
Heldigvis er jeg ikke alene i min lille verden. Didimannen har også flyttet inn hit. Vanlige samtaler oss i mellom går helst i emnene "Hvor mye fikk du pumpet ut nå?", "Har han bæsjet i dag?", "Skal vi ha sezzzzzzzzzzzzz...." For trette til det meste.... ;o)
Jeg gleder meg til verden igjen utvider seg. TIl jeg nok en gang er engasjert og optimistisk. TIl verden dreier seg om annet enn å være meieri for en liten pode som illskriker når mamma ikke står klar med puppen i tide. Og nå må jeg løpe og puppe-flashe litt.... *ler*
Før jeg selv fikk barn ristet jeg oppgitt på hodet over folk som diskuterte bleiepriser og barnetrygd når de endelig fikk et øyeblikks fred fra mann og barn. Hvorfor skulle de på død og liv diskutere leggetider når de møtte gode venner og kunne snakke om alt mellom himmel og jord? Vel...nå må jeg til min egen gremmelse innrømme at jeg nok har blitt en av disse som alle andre rister på hodet av.... Det er ikke fordi bæsjebleier i bunn og grunn er så innmari gøy å tenke på døgnet rundt. Nei, egentlig tror jeg heller det er fordi hodet mitt for øyeblikket ikke har plass til annet enn det som foregår innen heimens fire vegger. Mangel på input er vel muligens også en stor del av det.
Som ammende går faktisk vi kvinner nedover intelligens-stigen flere hakk. Om det er ammingen i seg selv, mangel på input eller at fokuset ene og alene dreier seg om den fantastiske lille aner jeg ikke. Men jeg kan trygt skrive under på at jeg ikke akkurat er den mest fokuserte og inspirerende samtalepartner om dagen. Jeg faller ut av samtaler, tenker på andre ting, er så trett at jeg glemmer å høre etter, og opplever så lite om dagene at jeg faktisk ikke har så mye å snakke om...
Ikke bare er jeg en dårlig samtalepartner - jeg lider også av total apati når jeg er hjemme om dagene. Alt jeg skulle ha gjort; husarbeidet, håndarbeidet, bøker jeg skulle lest... Ingenting blir gjort. Når jeg først har noen ussle minutter for meg selv, siger jeg sammen foran tv`n eller pc og forer meg selv med litt hjernedød underholdning. Hjernen min er nemlig ikke i stand til å absorbere hverken at støvet under sofaen ikke lenger kan kvalifiseres som hybelkaniner men har havnet i elefant-avdelingen, eller at buksen jeg skulle lagt opp fremdeles ligger øverst i "fikse"-boksen etter et halvt år.
Heldigvis er jeg ikke alene i min lille verden. Didimannen har også flyttet inn hit. Vanlige samtaler oss i mellom går helst i emnene "Hvor mye fikk du pumpet ut nå?", "Har han bæsjet i dag?", "Skal vi ha sezzzzzzzzzzzzz...." For trette til det meste.... ;o)
Jeg gleder meg til verden igjen utvider seg. TIl jeg nok en gang er engasjert og optimistisk. TIl verden dreier seg om annet enn å være meieri for en liten pode som illskriker når mamma ikke står klar med puppen i tide. Og nå må jeg løpe og puppe-flashe litt.... *ler*
Monday, June 12, 2006
Hodet under armen og armen i bind....
Når sant skal sies, så er jeg nok ikke verdens mest ryddige person... Det er sjeldent det ser helt strøkent ut hjemme hos oss - utenom når Didimannen har foretatt en av sine "stappe ned i skuffer og stue bort på loftet"-ryddinger. Og det er nettopp disse rydde-riene til Didimannen som til tider kan gjøre meg grønn av ergelse.
Vel er jeg en person som kan sette nøklene igjen i døra, glemme hvor jeg har lagt mobiltelefon, lypsyl og brevet fra Trygdekontoret, men stort sett har jeg - nettopp av den grunn - system i rotet mitt. Det ligger en diiiiger haug med papirer på skrivebordet her, men jeg vet nøyaktig hva som ligger her. Med andre ord er jeg en roter med system ;o)
Oppe på loftet vårt står esker på esker med ting og tang og rot og søppel fra når vi flyttet hit for to år siden. Jeg forsøkte meg på at vi skulle pakke ting systematisk i eskene slik at det var enklere å stue dem bort og vite hva som var i dem. Det ble nedstemt da jeg endelig fikk Didimannen med på pakkingen - ei uke før vi skulle flytte. Så esker ble stuet med ymse innhold i kjeller og på loft. Deretter begynte jeg såvidt å systematisere rotet. Noen esker inneholder et identifisert innhold, og det står på hva som er oppi. Jeg var kommet halvveis gjennom rotet da Didimannen fant ut at han skulle isolere loftet. Dermed ble alle esker flyttet "midlertidig" inn på rommet til Andungen. Midlertidig drøyde da i tre måneder før jeg sint erklærte at nå måtte de bort ellers satte jeg igang med å rydde med min digre, gravide mage... Så endte alle eskene opp i et salig virvar inne på loftet igjen, sammen med poser og sekker med ymse "jeg har ryddet"-innhold, og materiale og isolasjon og hagemøbler og...
*sukker høylytt*
Dersom noen har lyst å komme og hjelpe meg og finne fotoalbumene våre med barnebilder (har jo lyst til å se hvem lille Didibert likner mest på...), så er de hjertelig velkomne! Og kjenner noen ryddeånden ta over, og har lyst til å hjelpe meg å gå gjennom alt rotet og kaste litt eller systematisere litt - så sier jeg ikke nei takk til litt hjelp...
Av og til skulle jeg ønske jeg var synsk og kunne finne ting uten å anstrenge meg....
Vel er jeg en person som kan sette nøklene igjen i døra, glemme hvor jeg har lagt mobiltelefon, lypsyl og brevet fra Trygdekontoret, men stort sett har jeg - nettopp av den grunn - system i rotet mitt. Det ligger en diiiiger haug med papirer på skrivebordet her, men jeg vet nøyaktig hva som ligger her. Med andre ord er jeg en roter med system ;o)
Oppe på loftet vårt står esker på esker med ting og tang og rot og søppel fra når vi flyttet hit for to år siden. Jeg forsøkte meg på at vi skulle pakke ting systematisk i eskene slik at det var enklere å stue dem bort og vite hva som var i dem. Det ble nedstemt da jeg endelig fikk Didimannen med på pakkingen - ei uke før vi skulle flytte. Så esker ble stuet med ymse innhold i kjeller og på loft. Deretter begynte jeg såvidt å systematisere rotet. Noen esker inneholder et identifisert innhold, og det står på hva som er oppi. Jeg var kommet halvveis gjennom rotet da Didimannen fant ut at han skulle isolere loftet. Dermed ble alle esker flyttet "midlertidig" inn på rommet til Andungen. Midlertidig drøyde da i tre måneder før jeg sint erklærte at nå måtte de bort ellers satte jeg igang med å rydde med min digre, gravide mage... Så endte alle eskene opp i et salig virvar inne på loftet igjen, sammen med poser og sekker med ymse "jeg har ryddet"-innhold, og materiale og isolasjon og hagemøbler og...
*sukker høylytt*
Dersom noen har lyst å komme og hjelpe meg og finne fotoalbumene våre med barnebilder (har jo lyst til å se hvem lille Didibert likner mest på...), så er de hjertelig velkomne! Og kjenner noen ryddeånden ta over, og har lyst til å hjelpe meg å gå gjennom alt rotet og kaste litt eller systematisere litt - så sier jeg ikke nei takk til litt hjelp...
Av og til skulle jeg ønske jeg var synsk og kunne finne ting uten å anstrenge meg....
Monday, June 05, 2006
Om religion og sånt...
I går ble lille Didibert innlemmet i den kristne verden. Han ble nemlig døpt. Det hele foregikk under svært så tradisjonelle rammer i en liten trekirke på landet. Og Didibert nøt seansen og sukket henført da presten i sin tale snakket om at nå var de del av det kristne samfunn ;o) Han smilte og var så fornøyd da han fikk vann på hodet, og festen etterpå var en fantastisk affære med god mat, snill gutt og glade familiemedlemmer.
Som de fleste som døper barna sine i Norge i dag, så kan jeg ikke skryte på meg å være en ihuga kirkegjenger. Kirken frekventeres stort sett i anledning dåp og vielser, og en sjelden gang begravelser. Så at Didibert skal få en passende religiøs oppfostrelse under min dominans er nok heller tvilsomt. For meg er dåpen mer en tradisjonell enn en mer betydningsfull handling - dessverre.
Og det utsagnet understreker vel mye av min holdning til den norske statskirken i sin alminnelighet.... Jeg er nemlig en person som er medlem av statskirken av ren latskap - som så mange andre. Jeg kunne nok like godt stått som medlem av en buddistisk menighet, eller en islamsk for den del. Jeg er rett og slett ikke veldig utøvende religiøs i utgangspunktet, tror jeg.
Men, når det er sagt, så er jeg likevel det jeg selv vil kalle en troende. Jeg tror nemlig på så mye rart, jeg. Og nettopp det er vel akkurat årsaken til at jeg ikke føler noen tiltrekning til statskirken. Jeg tror så absolutt på en gudommelig kraft, på et liv etter døden og at man skal leve livet sitt etter visse "regler". Men, mens min gud er en kjærlighetskraft så stor - så uendelig kraftig og uforståelig - så føler jeg at den kristne gud (les: den man hører om i statskirken...) blir for fattig og utilstrekkelig for mitt vedkommende. Jeg kan oppriktig tro de bibelske ord om at vi er skapt i guds bilde, men av samme grunn kan jeg ikke forstå hvordan kristendommen (eller noen annen religion av den grunn) kan på noe vis fordømme grupper av mennesker som de mener er "mindre skikket" til å fortjene et videre liv etter døden. Dersom jeg er skapt som et skyggebilde av den sterke kjærlighetskraften jeg mener er Gud, så må vel denne kraften jeg er mindre enn også ha en sterkere toleranse og forståelse for mennesker som befinner seg utenfor en A4-tilværelse enn den jeg selv har? Eller...?
Jeg tror på en "himmel", et "nirvana" eller "ti`r na noir", men jeg tror ikke på et helvete. Dersom det finnes et helvete, så er det selve livet. For hvor ellers går hvert eneste menneske gjennom ulike faser som gir en høyere forståelse og lærdom enn nettopp i livet? Vi opplever alle en eller annen ting i livet som bringer oss gjennom den dypeste fortvilelse og sorg, og bringer oss sterkere ut på den andre siden. Livet er menneskets "sjelelige skole" hvor vi gjennom å leve bringes til en høyere bevissthet enn den vi hadde da vi kom nakne inn i livet. Og nettopp av den grunn tror jeg at man ikke havner i et helvete om noe "går galt". Nei, jeg tror at en udefinerbar, uendelig sterk kjærlighetskraft ville være mer villig til å gi mennesker en ny sjanse til å gjøre ting "riktig" enn det jeg selv er. Og ved å gi oss sjansen til å leve om igjen, så vil vi også få mulighet til å "rette oppatt alle feila frå i går" og oppnå en høyere lærdom enn sist. Med andre ord, så tror jeg på gjenfødelse. Da jeg for noen år siden leste en artikkel av en religionsforsker som sa at mange ting - blant annet kapittlene om reinkarnasjon - var blitt kuttet ut i bibelen i gamle tider for å gi kirken større makt (gjennom å kunne ta avlat...), så falt en skinnende blank pusslebrikke på plass for meg. Jeg klarte nemlig ikke godta at man skulle være fordømt til evig tid dersom man ved "et uhell" skulle ta et feilaktig valg en eller annen gang i løpet av livet.
Spøkelser er en annen ting jeg tror på som gjerne passer dårlig inn i den alminnelige kristne troen. De fleste vil gjerne være med på idèen om at man har et liv etter døden, men få vil vel erkjenne at man kan bli "støkk" mellom dette og det neste? Vel, erfaring sier meg at det går ;o) Og hvorfor skulle man ikke kunne bli sittende fast mellom to verdener når man ender opp med å ta enkelte feil valg før man brått må forlate det livet man levde? Og "humbug-opptredener" som omhandler kommunikasjon og hjelp til "fastsittende ånder" fasinerer meg inni granskogen mye mer enn prestens usedvanlig kjedelige søndagspreken... (Ja, hva er det der da? Man skulle nå tro at det ville gå ann å gjøre noe en selv brenner for og ønsker å formidle til andre en smule mer interessant enn en søndagspreken tradisjonelt sett er *dån*)
Engler er noe annet enn spøkelser. Engler er vesener så fulle av denne guddommelige kjærligheten at man av og til kan oppleve dem som ene og alene gleden over å være til :o) Englene passer på oss og tar vare på oss, og forsøker å lede oss de riktige veiene - dersom vi er lydhøre nok ;-) I tillegg er de våre veiledere som vil gi oss en hjelpende hånd dersom vi i desperasjon vender blikket mot himlen og ber kraftigere makter om hjelp. Engler er iallefall del av min egen lille "religion".
Det jeg tror er aller mest viktig å tro på er vår egen evne til å fungere som engler i hverdagen. Jeg tror menneskene med sin frie vilje er den sterkeste kraft i livet, og ved de valg vi tar og de handlinger vi utfører så berører vi andre via en sommerfugleffekt vi ikke alltid er oss bevisste. Derfor tror jeg at den universelle gyldne regelen er så uendelig viktig. I og med at den faktisk er å spore som en grunnleggende regel i de fleste kulturer og religioner, så er vel det i sin enkelhet nok til å si hvor viktig den egentlig er. Å gjøre det mot andre som en vil eller forventer blir gjort mot en selv, er nemlig ingen dum idè. Og lever man livet sitt så godt man klarer etter denne regelen så tror jeg man får et godt liv. Man slipper nemlig å bruke så uendelig mye bortkastet tid på hevntanker og på å pønske ut nye knep for å terge mennesker man ikke liker. Ja, faktisk så gidder man ikke å mislike andre så ofte heller. Det er liksom ikke det som er viktig. Det viktigste er at en forsøker å gjøre seg selv lykkelig ved å gjøre gode ting for andre og glede seg over de små ting i livet. Et smil der, et ord her og kanskje til og med en hjelpende hånd der...
Jeg er nok dessverre for statskirken ingen god troende kristen. Jeg har litt for lite til overs for den dømmende holdningen kirken ofte ender opp med utad (vet jo at det sannsynligvis finnes et drøss med "gode" kristne som har verdier som sannsynligvis ikke er så ulike mine), og jeg har litt for mange filosofier som ikke glir inn i den kristne tro. Eller noen annen religion for den del. Jeg kan ikke tro på at man skal fordømme mennesker som av en eller annen grunn ikke finner grunnlag for å tro på noe mer enn det de kan se og føle, eller som velger å tro på "en annen gud". Det finnes i mine øyner bare èn gud - en kraft som er langt fra en menneskeskikkelse - og om man kaller ham allah, gud, shiva eller mor er meg fullstendig likegyldig så lenge en forsøker å leve livet sitt på en måte som ikke skader andre...
Å døpe Didibert var likevel en riktig avgjørelse. Vi lever tross alt i et samfunn som bygger på eldgamle kristne tradisjoner. Å lære om årsaken til at samfunnet vårt er som det er, tror jeg er en viktig del av det å vokse opp til å bli et tolerant menneske. Dette både til tross for og på grunn av statskirkens lange og stygge historie, og av og til fordømmende holdning til ikke-kristne og "syndere". Jeg vil at Didibert skal få med seg de gode tingene ved å tilhøre en religiøs gruppe. De gode levereglene, troens sterke makt over sinnet, og de spennende historiene fra eldgamle tider.
Samtidig er jeg klar for å lære ham om de tingene jeg selv syns er aller viktigst. Jeg vil lære ham om toleransens viktighet, om godhet for andre som den drivende kraft i livet, og at kjærligheten overvinner alt! Kjærlighetens makt er uslåelig, og den er så uendelig god og fantastisk å bære med seg. Klarer jeg å lære ham det, så tror jeg likevel jeg har gjort min jobb som både en god kristen og en god forelder ;o)
...og uansett så var han jo et utrolig vakkert syn i den hvite kjolen og med sitt vakre englesmil på en strålende, solrik søndag :oD Hvem er vel nærere den ekte og gode kjærligheten enn et barn som elsker livet helhjertet og uten fordommer? Ikke rart Jesus sa: la de små barn komme til meg, hindre dem ikke for guds rike hører slike til ;o) Å forsøke å leve livet som et godt menneske blir vel i grunn og bunn for meg å leve livet mest mulig med et barns entusiasme og kjærlighet til alt liv...
Som de fleste som døper barna sine i Norge i dag, så kan jeg ikke skryte på meg å være en ihuga kirkegjenger. Kirken frekventeres stort sett i anledning dåp og vielser, og en sjelden gang begravelser. Så at Didibert skal få en passende religiøs oppfostrelse under min dominans er nok heller tvilsomt. For meg er dåpen mer en tradisjonell enn en mer betydningsfull handling - dessverre.
Og det utsagnet understreker vel mye av min holdning til den norske statskirken i sin alminnelighet.... Jeg er nemlig en person som er medlem av statskirken av ren latskap - som så mange andre. Jeg kunne nok like godt stått som medlem av en buddistisk menighet, eller en islamsk for den del. Jeg er rett og slett ikke veldig utøvende religiøs i utgangspunktet, tror jeg.
Men, når det er sagt, så er jeg likevel det jeg selv vil kalle en troende. Jeg tror nemlig på så mye rart, jeg. Og nettopp det er vel akkurat årsaken til at jeg ikke føler noen tiltrekning til statskirken. Jeg tror så absolutt på en gudommelig kraft, på et liv etter døden og at man skal leve livet sitt etter visse "regler". Men, mens min gud er en kjærlighetskraft så stor - så uendelig kraftig og uforståelig - så føler jeg at den kristne gud (les: den man hører om i statskirken...) blir for fattig og utilstrekkelig for mitt vedkommende. Jeg kan oppriktig tro de bibelske ord om at vi er skapt i guds bilde, men av samme grunn kan jeg ikke forstå hvordan kristendommen (eller noen annen religion av den grunn) kan på noe vis fordømme grupper av mennesker som de mener er "mindre skikket" til å fortjene et videre liv etter døden. Dersom jeg er skapt som et skyggebilde av den sterke kjærlighetskraften jeg mener er Gud, så må vel denne kraften jeg er mindre enn også ha en sterkere toleranse og forståelse for mennesker som befinner seg utenfor en A4-tilværelse enn den jeg selv har? Eller...?
Jeg tror på en "himmel", et "nirvana" eller "ti`r na noir", men jeg tror ikke på et helvete. Dersom det finnes et helvete, så er det selve livet. For hvor ellers går hvert eneste menneske gjennom ulike faser som gir en høyere forståelse og lærdom enn nettopp i livet? Vi opplever alle en eller annen ting i livet som bringer oss gjennom den dypeste fortvilelse og sorg, og bringer oss sterkere ut på den andre siden. Livet er menneskets "sjelelige skole" hvor vi gjennom å leve bringes til en høyere bevissthet enn den vi hadde da vi kom nakne inn i livet. Og nettopp av den grunn tror jeg at man ikke havner i et helvete om noe "går galt". Nei, jeg tror at en udefinerbar, uendelig sterk kjærlighetskraft ville være mer villig til å gi mennesker en ny sjanse til å gjøre ting "riktig" enn det jeg selv er. Og ved å gi oss sjansen til å leve om igjen, så vil vi også få mulighet til å "rette oppatt alle feila frå i går" og oppnå en høyere lærdom enn sist. Med andre ord, så tror jeg på gjenfødelse. Da jeg for noen år siden leste en artikkel av en religionsforsker som sa at mange ting - blant annet kapittlene om reinkarnasjon - var blitt kuttet ut i bibelen i gamle tider for å gi kirken større makt (gjennom å kunne ta avlat...), så falt en skinnende blank pusslebrikke på plass for meg. Jeg klarte nemlig ikke godta at man skulle være fordømt til evig tid dersom man ved "et uhell" skulle ta et feilaktig valg en eller annen gang i løpet av livet.
Spøkelser er en annen ting jeg tror på som gjerne passer dårlig inn i den alminnelige kristne troen. De fleste vil gjerne være med på idèen om at man har et liv etter døden, men få vil vel erkjenne at man kan bli "støkk" mellom dette og det neste? Vel, erfaring sier meg at det går ;o) Og hvorfor skulle man ikke kunne bli sittende fast mellom to verdener når man ender opp med å ta enkelte feil valg før man brått må forlate det livet man levde? Og "humbug-opptredener" som omhandler kommunikasjon og hjelp til "fastsittende ånder" fasinerer meg inni granskogen mye mer enn prestens usedvanlig kjedelige søndagspreken... (Ja, hva er det der da? Man skulle nå tro at det ville gå ann å gjøre noe en selv brenner for og ønsker å formidle til andre en smule mer interessant enn en søndagspreken tradisjonelt sett er *dån*)
Engler er noe annet enn spøkelser. Engler er vesener så fulle av denne guddommelige kjærligheten at man av og til kan oppleve dem som ene og alene gleden over å være til :o) Englene passer på oss og tar vare på oss, og forsøker å lede oss de riktige veiene - dersom vi er lydhøre nok ;-) I tillegg er de våre veiledere som vil gi oss en hjelpende hånd dersom vi i desperasjon vender blikket mot himlen og ber kraftigere makter om hjelp. Engler er iallefall del av min egen lille "religion".
Det jeg tror er aller mest viktig å tro på er vår egen evne til å fungere som engler i hverdagen. Jeg tror menneskene med sin frie vilje er den sterkeste kraft i livet, og ved de valg vi tar og de handlinger vi utfører så berører vi andre via en sommerfugleffekt vi ikke alltid er oss bevisste. Derfor tror jeg at den universelle gyldne regelen er så uendelig viktig. I og med at den faktisk er å spore som en grunnleggende regel i de fleste kulturer og religioner, så er vel det i sin enkelhet nok til å si hvor viktig den egentlig er. Å gjøre det mot andre som en vil eller forventer blir gjort mot en selv, er nemlig ingen dum idè. Og lever man livet sitt så godt man klarer etter denne regelen så tror jeg man får et godt liv. Man slipper nemlig å bruke så uendelig mye bortkastet tid på hevntanker og på å pønske ut nye knep for å terge mennesker man ikke liker. Ja, faktisk så gidder man ikke å mislike andre så ofte heller. Det er liksom ikke det som er viktig. Det viktigste er at en forsøker å gjøre seg selv lykkelig ved å gjøre gode ting for andre og glede seg over de små ting i livet. Et smil der, et ord her og kanskje til og med en hjelpende hånd der...
Jeg er nok dessverre for statskirken ingen god troende kristen. Jeg har litt for lite til overs for den dømmende holdningen kirken ofte ender opp med utad (vet jo at det sannsynligvis finnes et drøss med "gode" kristne som har verdier som sannsynligvis ikke er så ulike mine), og jeg har litt for mange filosofier som ikke glir inn i den kristne tro. Eller noen annen religion for den del. Jeg kan ikke tro på at man skal fordømme mennesker som av en eller annen grunn ikke finner grunnlag for å tro på noe mer enn det de kan se og føle, eller som velger å tro på "en annen gud". Det finnes i mine øyner bare èn gud - en kraft som er langt fra en menneskeskikkelse - og om man kaller ham allah, gud, shiva eller mor er meg fullstendig likegyldig så lenge en forsøker å leve livet sitt på en måte som ikke skader andre...
Å døpe Didibert var likevel en riktig avgjørelse. Vi lever tross alt i et samfunn som bygger på eldgamle kristne tradisjoner. Å lære om årsaken til at samfunnet vårt er som det er, tror jeg er en viktig del av det å vokse opp til å bli et tolerant menneske. Dette både til tross for og på grunn av statskirkens lange og stygge historie, og av og til fordømmende holdning til ikke-kristne og "syndere". Jeg vil at Didibert skal få med seg de gode tingene ved å tilhøre en religiøs gruppe. De gode levereglene, troens sterke makt over sinnet, og de spennende historiene fra eldgamle tider.
Samtidig er jeg klar for å lære ham om de tingene jeg selv syns er aller viktigst. Jeg vil lære ham om toleransens viktighet, om godhet for andre som den drivende kraft i livet, og at kjærligheten overvinner alt! Kjærlighetens makt er uslåelig, og den er så uendelig god og fantastisk å bære med seg. Klarer jeg å lære ham det, så tror jeg likevel jeg har gjort min jobb som både en god kristen og en god forelder ;o)
...og uansett så var han jo et utrolig vakkert syn i den hvite kjolen og med sitt vakre englesmil på en strålende, solrik søndag :oD Hvem er vel nærere den ekte og gode kjærligheten enn et barn som elsker livet helhjertet og uten fordommer? Ikke rart Jesus sa: la de små barn komme til meg, hindre dem ikke for guds rike hører slike til ;o) Å forsøke å leve livet som et godt menneske blir vel i grunn og bunn for meg å leve livet mest mulig med et barns entusiasme og kjærlighet til alt liv...
Monday, May 29, 2006
En ny verden
Det er helt fantastisk å se hvordan Didibert gradvis oppdager den verdenen han er født inn i. Han blir mer og mer bevisst verden rundt seg og spanderer flere og flere smil på både mamma og andre rare mennesker.
Her en dag oppdaget han føttene sine! Han lå i fanget mitt, støttet til lårene mine (jeg satt med knærne opp) og med føttene nesten oppi ansiktet mitt. Og som vanlig så tittet han litt på de underlige hendene sine, og forsøkte å putte dem i munnen (hvilket han ikke alltid suksessfullt klarer, hehe - ofte havner de like ved munnen, på nesen eller - klask - i hodet! ;oD). Samtidig tittet han ofte på meg og smilte strålende. Og det var i den forbindelsen at han plutselig oppdaget de rare tingene som lå og viftet like ved haka mi. "Hm! Hva er dette, tro?" Han kikket forundret på dem. "Oj! De rører på seg!! Kult!", han stirret storøyd på dem i flere minutter mens han viftet iherdig med tærne, "Jøss! Når jeg gjør sånn, så beveger de på seg! Dette er jo helt fantastisk!" Han studerte dem i enda noen øyeblikk før han vendte blikket mot meg igjen og gav meg enda ett av disse hjerteknusende smilene sine :oD
Det må være utrolig spennende å komme til en helt ny verden med så fantastisk mye rart som skal oppleves, utprøves og læres! Og den som kunne vært flue på veggen inne i et barnhode hadde nok hatt mange morsomme dager ;o)
Her en dag oppdaget han føttene sine! Han lå i fanget mitt, støttet til lårene mine (jeg satt med knærne opp) og med føttene nesten oppi ansiktet mitt. Og som vanlig så tittet han litt på de underlige hendene sine, og forsøkte å putte dem i munnen (hvilket han ikke alltid suksessfullt klarer, hehe - ofte havner de like ved munnen, på nesen eller - klask - i hodet! ;oD). Samtidig tittet han ofte på meg og smilte strålende. Og det var i den forbindelsen at han plutselig oppdaget de rare tingene som lå og viftet like ved haka mi. "Hm! Hva er dette, tro?" Han kikket forundret på dem. "Oj! De rører på seg!! Kult!", han stirret storøyd på dem i flere minutter mens han viftet iherdig med tærne, "Jøss! Når jeg gjør sånn, så beveger de på seg! Dette er jo helt fantastisk!" Han studerte dem i enda noen øyeblikk før han vendte blikket mot meg igjen og gav meg enda ett av disse hjerteknusende smilene sine :oD
Det må være utrolig spennende å komme til en helt ny verden med så fantastisk mye rart som skal oppleves, utprøves og læres! Og den som kunne vært flue på veggen inne i et barnhode hadde nok hatt mange morsomme dager ;o)
Wednesday, May 24, 2006
Kan man forberede seg?
Tidligere i dag kom jeg over et innlegg på en side for nybakte mødre hvor skribenten undret seg over hvor lite forberedt enkelte virket på morsrollen, og hvor "klagete" enkelte var. Jeg må bare ærlig innrømme at jeg følte meg svært truffet av innlegget. Jeg har brukt denne siden hyppig til å "slippe ut damp", og jeg kunne ikke i mine villeste fantasier ha forberedt meg på den tilværelsen jeg nå lever i.
Nå er jeg ingen person som lett lar meg drive med på rosarøde drømmeskyer (eller - jeg er en drømmer, men jeg har somregel beina godt plantet ned i jordsmonnet likevel...). Jeg var forberedt på lite søvn, ha følge på toalettet i noen år fremover, og gråting, bleieskift, at livet mitt ville endre seg drastisk og at fokuset ville være på andre enn meg selv i mange år fremover. Men jeg var overhodet ikke forberedt på frustrasjonen man føler når man ikke finner årsaken til barnets hjerteskjærende gråt. Jeg var ikke forberedt på hvordan denne gråten faktisk ville skjære meg i hjerteroten, og jeg var ikke forberedt på sorgen en føler når puppen ens ikke er god nok men blir byttet ut i flaske fordi det er det eneste som roer poden. Jeg var heller ikke forberedt på at ammingen ikke skulle gå på skinner - at melka ennå ikke, etter to måneder, flommer over, og at såre bryster er noe en skal takle gjennom hele ammetiden. Jeg kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at 6 timers sammenhengende sutring gjør en mer sliten enn 8 timer på jobb, eller at man sliter med dårlig samvittighet fordi man etter tre timer hadde lyst å kaste babyen i søpla og stikke hodet i sanden....
Nei, jeg var ikke forberedt. Jeg tror ikke man kan forberede seg helt til den nye rollen. Selv om jeg ikke forestilte meg at livet skulle være en dans på roser. Og, det er sikkert synd å si det, jeg trodde belønningen for å være mamma ville overskygge disse overraskende negative tingene i en MYE større grad enn de faktisk gjør...
Sannsynligvis vil ting gå seg til etterhvert. Ting vil bli rutine, og barnet vil utvikle seg til et menneske som i større grad gir noe tilbake og belønner oss med sin tilstedeværelse. Jeg vil få oppleve hvordan det å være foreldre er "det største av alt", og se resultatet av det arbeidet man tross alt legger ned i sine barn. Etterhvert vil både min, pappaens og barnets rolle i mye større grad bli satt, og vi vil nok få mye større glede av å være i hverandres liv.
Og kanskje er det godt at man ikke er forberedt på morsrollen (eller farsrollen for den del) før man opplever å bli mamma for første gang. Jeg tror nemlig - med hånden på hjertet - at jeg ville tenkt meg om mange flere ganger enn jeg gjorde før jeg strevde i to år for å komme hit jeg er nå.... ;o)
Nå er jeg ingen person som lett lar meg drive med på rosarøde drømmeskyer (eller - jeg er en drømmer, men jeg har somregel beina godt plantet ned i jordsmonnet likevel...). Jeg var forberedt på lite søvn, ha følge på toalettet i noen år fremover, og gråting, bleieskift, at livet mitt ville endre seg drastisk og at fokuset ville være på andre enn meg selv i mange år fremover. Men jeg var overhodet ikke forberedt på frustrasjonen man føler når man ikke finner årsaken til barnets hjerteskjærende gråt. Jeg var ikke forberedt på hvordan denne gråten faktisk ville skjære meg i hjerteroten, og jeg var ikke forberedt på sorgen en føler når puppen ens ikke er god nok men blir byttet ut i flaske fordi det er det eneste som roer poden. Jeg var heller ikke forberedt på at ammingen ikke skulle gå på skinner - at melka ennå ikke, etter to måneder, flommer over, og at såre bryster er noe en skal takle gjennom hele ammetiden. Jeg kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at 6 timers sammenhengende sutring gjør en mer sliten enn 8 timer på jobb, eller at man sliter med dårlig samvittighet fordi man etter tre timer hadde lyst å kaste babyen i søpla og stikke hodet i sanden....
Nei, jeg var ikke forberedt. Jeg tror ikke man kan forberede seg helt til den nye rollen. Selv om jeg ikke forestilte meg at livet skulle være en dans på roser. Og, det er sikkert synd å si det, jeg trodde belønningen for å være mamma ville overskygge disse overraskende negative tingene i en MYE større grad enn de faktisk gjør...
Sannsynligvis vil ting gå seg til etterhvert. Ting vil bli rutine, og barnet vil utvikle seg til et menneske som i større grad gir noe tilbake og belønner oss med sin tilstedeværelse. Jeg vil få oppleve hvordan det å være foreldre er "det største av alt", og se resultatet av det arbeidet man tross alt legger ned i sine barn. Etterhvert vil både min, pappaens og barnets rolle i mye større grad bli satt, og vi vil nok få mye større glede av å være i hverandres liv.
Og kanskje er det godt at man ikke er forberedt på morsrollen (eller farsrollen for den del) før man opplever å bli mamma for første gang. Jeg tror nemlig - med hånden på hjertet - at jeg ville tenkt meg om mange flere ganger enn jeg gjorde før jeg strevde i to år for å komme hit jeg er nå.... ;o)
Thursday, May 18, 2006
Litt om livet mitt
Kom over denne i Bobbelurs blogg, og må jo bare svare på den *sukk*:
Kopier og lim inn denne i bloggen din, Uthev/bruk fet skrift på de tingene du har gjort.Bruk kursiv på de tingene du ikke har gjort men vil gjøre:
01. Bydd hele puben på en drink.
02. Svømt med delfiner. Fiiiiiiiiine delfinene! :oD
03. Klatret opp et fjell.
04. Prøvekjørt en Ferrari. Tja... Faktisk er en rallybil et større ønske, men jeg hadde nok ikke sagt nei, hehe...
05. Vært inne i en pyramide.
6. Holdt i en tarantella. Opptil flere ganger ;)
07. Badet sammen med noen med levende lys.
08. Sagt "Jeg elsker deg" til noen og ment det.
09. Gitt et tre en klem. hehehe....
10. Gjort en strippedans.
11. Hoppet i strikk. - dette får en meg aldri i livet til å gjøre *grøsse*
12. Vært i Paris.
13. Opplevd en storm til sjøs. JAAAAA! Det er virkelig noe som faller i smak hos meg ;)
14. Vært oppe hele natta, og sett sola stå opp.
15. Sett nordlys.
16. Vært på en sportskamp.
17. Gått trappa opp i det Skjeve Tårn i Pisa.
18. Plantet grønnsaker og spist de.
19. Tatt på et isfjell.
20. Sovet ute under stjernene.
21. Byttet en bleie på en baby.
22. Flydd i en varmtluftsballong.
23. Sett meteorregn.
24. Drukket deg full på champagne.
25. Gitt mer enn du har råd til, til veldedighet. (ja...det er ikke langt unna....)
26. Sett på nattehimmelen med teleskop.
27. Hatt latterkick på et veldig upassende tidspunkt. I begravelser av alle ting *rødme*
28. Hatt matkrig.
29. Veddet i hesteløp og vunnet.
30. Tatt deg en sykdomsdag uten å være syk.
31. Bedt en ukjent ut på date.
32. Hatt snøballkrig.
33. Kopiert rumpa di på en kopimaskin.
34. Hylt det høyeste du kan.
35. Holdt i et lam.
36. Utlevd en favorittfantasi.
37. Badet naken midt på natten
38. Snøbadet. Brrrr...nei....
39. Hatt en meningsfull konversasjon med en tigger.
40. Sett en sol- eller måneformørkelse.
41. Kjørt en Berg og Dalbane.
42. Slått en homerun.
43. Klemt inn 3 uker i mirakuløst 3 dager.
44. Danset som en tulling og ikke brydd deg om hvem som så på.
45. Snakket en annen dialekt en hel dag.
46. Besøkt fødeplassen til dine forfedre.
47. Faktisk følt deg lykkelig, selv om det bare var en kort tid.
48. Hatt 2 hardisker på din pc.
49. Besøkt alle 50 statene i USA.
50. Elsket en jobb.
51. Tatt hånd om noen som var døddrukken.
52. Hatt nok penger til å være tilfredstillt, iallefall en kort tid.
53. Hatt utrolige gode venner.
54. Danset med en fremmed utenlands.
55. Sett på ville hvaler.
56. Stjelt et skilt.
57. Vært på Interrail i Europa.
58. Vært med på en road-trip. En liten en...hihi...
59. Gått på en strand midt på natta.
60. Hoppet i fallskjerm.
61. Vært i Irland.
62. Hatt kjærlighetssorg lengre enn det faktiske forholdet varte.
63. Satt deg ned hos fremmede i en restaurant og spist sammen med de.
64. Vært i Japan.
65. Løftet din egen vekt i benkpress.
66. Melket en ku.
67. Alfabetisert boksamlinga di. *gjeeeeesp*
68. Latt som du har vært en superhelt.(det hadde sikkert vært kult, hehe...)
69. Sunget karaoke. En dag....
70. Ligget i senga en hel dag.
71. Posert naken foran fremmede.
72. Dykket.
73. Kysset i regnet.
74. Lekt i søle.
75. Lekt i regnet. (man jobber da ikke med barn for ingenting ;o) )
76. Vært på teater.
77. Gjort noe du trodde du kom til å angre på, men angret ikke likevel.
78. Besøkt den Kinesiske Mur.
79. Funnet ut at noen som helst ikke skulle finne bloggen din har besøkt den.
80. Droppet Windows for noe annet.
81. Startet ditt eget firma.
82. Blitt forelsket og ikke fått hjertet ditt knust.
83. Vært på en guidet tur i gamle ruiner.
84. Prøvd en kampsport.
85. Vært i sverdkamp for å kjempe om en kvinnes ære.
86. Spilt et rollespill i over 6 timer i strekk.
87. Giftet deg.
88. Vært med i en film, samme hvilken rolle. (gjelder tv-serier?! ;oD )
89. Kommet til en fest uten invitasjon.
90. Elsket noen du helst ikke skulle elsket.
91. Kysset noen så lidenskaplig at de ble ør.
92. Blitt skilt.
93. Vært avhengig av narkotika.
94. Gått i 3 dager uten å spise.
95. Laget kjekser fra bunnen av.
96. Vunnet førsteplass i en kostymekonkurranse.
97. Vært i en gondol i Venezia.
98. Blitt tatovert.
99. Prøvd rafting.
100. Vært på TV. I en såpeserie faktisk... hehehe...
101. Fått blomster fra noen uten spesiell grunn.
102. Vært så full at du ikke husket noe dagen derpå.
103. Spilt på en scene.
104. Vært i Las Vegas.
105. Spilt inn musikk.
106. Spist hai.
107. Vært i Thailand.
108. Kjøpt et hus.
109. Vært i en slåsskamp.
110. Vært på et cruiseskip.
111. Snakket mer enn ett språk flytende.
112. Blitt dradd inn i en krangel eller diskusjon når du prøvde å forsvare noen. Mer enn en gang.....
113. Levert en sjekk uten dekning.
114. Fått barn.
115. Nettopp kjøpt en barndomsleke du ønsket deg.
116. Fulgt etter favoritt bandet/artisten din på turne.
117. Syklet i utlandet.
118. Flyttet til en annen by for å starte på nytt.
119. Sunget høyt i en bil, og ikke stoppet selv om du visste noen så deg.
120. Tatt plastisk kirugi.
121. Vært i en ulykke du kunne dødd av.
122. Skrevet artikler for en stor avis eller et ukeblad
123. Hjulpet noen som hadde besvimt.
124. Vært pilot i et fly.
125. Tatt på en Skate/Rokke.
126. Gitt noen kjærlighetssorg.
127. Hjulpet et dyr i en fødsel.
128. Fått sparken fra en jobb.
129. Vunnet penger i et TV Show.
130. Brukket et ben.
131. Vært på safari i Afrika.
132. Kjørt eller sittet på en motorsykkel.
133. Kjørt eller sittet på en bil som kjørte over 150 km/t. jaaaaaaaaa!
134. Piercet kroppen din.
135. Skutt med rifle, pistol eller lignende.
136. Spist sopp som du har plukket selv.
137. Ridd på hest.
138. Hatt en operasjon.
139. Hatt en slange som kjæledyr.
140. Sett Grand Canyon.
141. Sovet en hel flytur. Ja...fra Stavanger til Oslo...
142. Sovet i over 30 timer i strekk.
143. Besøkt alle verdensdelene.
144. Vært på kanotur.
145. Spist kenguru.
146. Spist sushi.
147. Vært avbildet i en avis.
148. Fått noen til å endre syn på en sak du er engasjert i.
149. Fått noen sparket fra jobben deres.
150. Byttet navnet ditt.
151. Seilt med en seilbåt.
152. Spist stekte grønne tomater.
153. Tatt på en kakkerlakk.
155. Lest Illiaden.SOm 12-åring...*rister på hodet*
156. Spist på en restaurant og stjelt med deg bestikk og slikt hjem.
157. Lært deg selv et håndarbeide fra grunnen av.
158. Vært på jakt.
159. Unnskyldt deg til noen for noe du gjorde for lenge siden.
160. Bygd din egen PC fra deler.
161. Solgt noe du har laget til fremmede.
162. Hatt din egen stand på en messe.
163. Farget håret ditt.
164. Vært DJ.
165. Blitt arrestert.
167. Skrevet en bok. Skal jeg nok gjøre en dag...
168. Vært i Syden.
169. Vært innlagt på sykehus.
170. Spist maur.
171. Rodd en båt.
172. Vært i New Zealand.
173. Har brevvenner som du har hatt fra barndommen.
174. Skrevet brev til staten/kommunen.
175. Røyket, og har sluttet.
176. Prompet offentlig ufrivillig. Høyst sannsynlig...
177. Malt et bilde.
178. Sunget i kor.
179. Lest Ringenes Herre. (har begynt da...)
180. Laget middag til 10 personer på èn gang.
181. Vunnet over 200,- på flaxlodd.
182. Vært modell.
183. Levert selvangivelsen for sent.
184. Fått beste karakter på en prøve i klassen.
185. Blitt sminket av en stylist.
186. Shoppet for mere enn du har råd til.
187. Sett en levende elg.
188. Vært på piknik.
189. Vært i en grotte.
190. Holdt tale.
191. Sett på snø i mikroskop.
192. Vunnet i noe sportslig.
193. Hatt regulering på tennene.
194. Tatt noen for tyveri.
195. Sydd et helt antrekk.
196. Malt et helt hus. (ikke helt aoene, men...)
197. Vært på skumparty.
198. Laget noe i keramikk.
199. Dirket opp en lås.
200. Bygd et møbel helt selv.
Ikke verst det :oD Guri så mye rart jeg har gjort i mitt liv. Ikke så mange tingene jeg ikke har fått gjort av dem jeg vil.
Vel - tilbake til Puppe-.flashing...
Kopier og lim inn denne i bloggen din, Uthev/bruk fet skrift på de tingene du har gjort.Bruk kursiv på de tingene du ikke har gjort men vil gjøre:
01. Bydd hele puben på en drink.
02. Svømt med delfiner. Fiiiiiiiiine delfinene! :oD
03. Klatret opp et fjell.
04. Prøvekjørt en Ferrari. Tja... Faktisk er en rallybil et større ønske, men jeg hadde nok ikke sagt nei, hehe...
05. Vært inne i en pyramide.
6. Holdt i en tarantella. Opptil flere ganger ;)
07. Badet sammen med noen med levende lys.
08. Sagt "Jeg elsker deg" til noen og ment det.
09. Gitt et tre en klem. hehehe....
10. Gjort en strippedans.
11. Hoppet i strikk. - dette får en meg aldri i livet til å gjøre *grøsse*
12. Vært i Paris.
13. Opplevd en storm til sjøs. JAAAAA! Det er virkelig noe som faller i smak hos meg ;)
14. Vært oppe hele natta, og sett sola stå opp.
15. Sett nordlys.
16. Vært på en sportskamp.
17. Gått trappa opp i det Skjeve Tårn i Pisa.
18. Plantet grønnsaker og spist de.
19. Tatt på et isfjell.
20. Sovet ute under stjernene.
21. Byttet en bleie på en baby.
22. Flydd i en varmtluftsballong.
23. Sett meteorregn.
24. Drukket deg full på champagne.
25. Gitt mer enn du har råd til, til veldedighet. (ja...det er ikke langt unna....)
26. Sett på nattehimmelen med teleskop.
27. Hatt latterkick på et veldig upassende tidspunkt. I begravelser av alle ting *rødme*
28. Hatt matkrig.
29. Veddet i hesteløp og vunnet.
30. Tatt deg en sykdomsdag uten å være syk.
31. Bedt en ukjent ut på date.
32. Hatt snøballkrig.
33. Kopiert rumpa di på en kopimaskin.
34. Hylt det høyeste du kan.
35. Holdt i et lam.
36. Utlevd en favorittfantasi.
37. Badet naken midt på natten
38. Snøbadet. Brrrr...nei....
39. Hatt en meningsfull konversasjon med en tigger.
40. Sett en sol- eller måneformørkelse.
41. Kjørt en Berg og Dalbane.
42. Slått en homerun.
43. Klemt inn 3 uker i mirakuløst 3 dager.
44. Danset som en tulling og ikke brydd deg om hvem som så på.
45. Snakket en annen dialekt en hel dag.
46. Besøkt fødeplassen til dine forfedre.
47. Faktisk følt deg lykkelig, selv om det bare var en kort tid.
48. Hatt 2 hardisker på din pc.
49. Besøkt alle 50 statene i USA.
50. Elsket en jobb.
51. Tatt hånd om noen som var døddrukken.
52. Hatt nok penger til å være tilfredstillt, iallefall en kort tid.
53. Hatt utrolige gode venner.
54. Danset med en fremmed utenlands.
55. Sett på ville hvaler.
56. Stjelt et skilt.
57. Vært på Interrail i Europa.
58. Vært med på en road-trip. En liten en...hihi...
59. Gått på en strand midt på natta.
60. Hoppet i fallskjerm.
61. Vært i Irland.
62. Hatt kjærlighetssorg lengre enn det faktiske forholdet varte.
63. Satt deg ned hos fremmede i en restaurant og spist sammen med de.
64. Vært i Japan.
65. Løftet din egen vekt i benkpress.
66. Melket en ku.
67. Alfabetisert boksamlinga di. *gjeeeeesp*
68. Latt som du har vært en superhelt.(det hadde sikkert vært kult, hehe...)
69. Sunget karaoke. En dag....
70. Ligget i senga en hel dag.
71. Posert naken foran fremmede.
72. Dykket.
73. Kysset i regnet.
74. Lekt i søle.
75. Lekt i regnet. (man jobber da ikke med barn for ingenting ;o) )
76. Vært på teater.
77. Gjort noe du trodde du kom til å angre på, men angret ikke likevel.
78. Besøkt den Kinesiske Mur.
79. Funnet ut at noen som helst ikke skulle finne bloggen din har besøkt den.
80. Droppet Windows for noe annet.
81. Startet ditt eget firma.
82. Blitt forelsket og ikke fått hjertet ditt knust.
83. Vært på en guidet tur i gamle ruiner.
84. Prøvd en kampsport.
85. Vært i sverdkamp for å kjempe om en kvinnes ære.
86. Spilt et rollespill i over 6 timer i strekk.
87. Giftet deg.
88. Vært med i en film, samme hvilken rolle. (gjelder tv-serier?! ;oD )
89. Kommet til en fest uten invitasjon.
90. Elsket noen du helst ikke skulle elsket.
91. Kysset noen så lidenskaplig at de ble ør.
92. Blitt skilt.
93. Vært avhengig av narkotika.
94. Gått i 3 dager uten å spise.
95. Laget kjekser fra bunnen av.
96. Vunnet førsteplass i en kostymekonkurranse.
97. Vært i en gondol i Venezia.
98. Blitt tatovert.
99. Prøvd rafting.
100. Vært på TV. I en såpeserie faktisk... hehehe...
101. Fått blomster fra noen uten spesiell grunn.
102. Vært så full at du ikke husket noe dagen derpå.
103. Spilt på en scene.
104. Vært i Las Vegas.
105. Spilt inn musikk.
106. Spist hai.
107. Vært i Thailand.
108. Kjøpt et hus.
109. Vært i en slåsskamp.
110. Vært på et cruiseskip.
111. Snakket mer enn ett språk flytende.
112. Blitt dradd inn i en krangel eller diskusjon når du prøvde å forsvare noen. Mer enn en gang.....
113. Levert en sjekk uten dekning.
114. Fått barn.
115. Nettopp kjøpt en barndomsleke du ønsket deg.
116. Fulgt etter favoritt bandet/artisten din på turne.
117. Syklet i utlandet.
118. Flyttet til en annen by for å starte på nytt.
119. Sunget høyt i en bil, og ikke stoppet selv om du visste noen så deg.
120. Tatt plastisk kirugi.
121. Vært i en ulykke du kunne dødd av.
122. Skrevet artikler for en stor avis eller et ukeblad
123. Hjulpet noen som hadde besvimt.
124. Vært pilot i et fly.
125. Tatt på en Skate/Rokke.
126. Gitt noen kjærlighetssorg.
127. Hjulpet et dyr i en fødsel.
128. Fått sparken fra en jobb.
129. Vunnet penger i et TV Show.
130. Brukket et ben.
131. Vært på safari i Afrika.
132. Kjørt eller sittet på en motorsykkel.
133. Kjørt eller sittet på en bil som kjørte over 150 km/t. jaaaaaaaaa!
134. Piercet kroppen din.
135. Skutt med rifle, pistol eller lignende.
136. Spist sopp som du har plukket selv.
137. Ridd på hest.
138. Hatt en operasjon.
139. Hatt en slange som kjæledyr.
140. Sett Grand Canyon.
141. Sovet en hel flytur. Ja...fra Stavanger til Oslo...
142. Sovet i over 30 timer i strekk.
143. Besøkt alle verdensdelene.
144. Vært på kanotur.
145. Spist kenguru.
146. Spist sushi.
147. Vært avbildet i en avis.
148. Fått noen til å endre syn på en sak du er engasjert i.
149. Fått noen sparket fra jobben deres.
150. Byttet navnet ditt.
151. Seilt med en seilbåt.
152. Spist stekte grønne tomater.
153. Tatt på en kakkerlakk.
155. Lest Illiaden.SOm 12-åring...*rister på hodet*
156. Spist på en restaurant og stjelt med deg bestikk og slikt hjem.
157. Lært deg selv et håndarbeide fra grunnen av.
158. Vært på jakt.
159. Unnskyldt deg til noen for noe du gjorde for lenge siden.
160. Bygd din egen PC fra deler.
161. Solgt noe du har laget til fremmede.
162. Hatt din egen stand på en messe.
163. Farget håret ditt.
164. Vært DJ.
165. Blitt arrestert.
167. Skrevet en bok. Skal jeg nok gjøre en dag...
168. Vært i Syden.
169. Vært innlagt på sykehus.
170. Spist maur.
171. Rodd en båt.
172. Vært i New Zealand.
173. Har brevvenner som du har hatt fra barndommen.
174. Skrevet brev til staten/kommunen.
175. Røyket, og har sluttet.
176. Prompet offentlig ufrivillig. Høyst sannsynlig...
177. Malt et bilde.
178. Sunget i kor.
179. Lest Ringenes Herre. (har begynt da...)
180. Laget middag til 10 personer på èn gang.
181. Vunnet over 200,- på flaxlodd.
182. Vært modell.
183. Levert selvangivelsen for sent.
184. Fått beste karakter på en prøve i klassen.
185. Blitt sminket av en stylist.
186. Shoppet for mere enn du har råd til.
187. Sett en levende elg.
188. Vært på piknik.
189. Vært i en grotte.
190. Holdt tale.
191. Sett på snø i mikroskop.
192. Vunnet i noe sportslig.
193. Hatt regulering på tennene.
194. Tatt noen for tyveri.
195. Sydd et helt antrekk.
196. Malt et helt hus. (ikke helt aoene, men...)
197. Vært på skumparty.
198. Laget noe i keramikk.
199. Dirket opp en lås.
200. Bygd et møbel helt selv.
Ikke verst det :oD Guri så mye rart jeg har gjort i mitt liv. Ikke så mange tingene jeg ikke har fått gjort av dem jeg vil.
Vel - tilbake til Puppe-.flashing...
Thursday, May 11, 2006
Alt du vil ha
Bjørn Eidsvåg har en sang som heter "Alt du vil ha". Den blir ofte misforstått dithen at den er en kjærlighetssang, og på et vis er den vel det. Men den omhandler ikke kjærlighet mellom to voksne mennesker. Neida, den handler om en fars frustrasjon når barnet hans er sykt og har det vondt :o)
Hvis eg ber på mine kner,
Hvis eg love deg solskinn og strålande ver,
Hvis eg gir deg alt du vil ha
Vil du då bli gla, vil du då bli glad
Og hvis eg love og ver snill
Hvis du alltid får lov te å gjør som du vil
Hvis eg gir alt du vil ha
Vil det då bli bra
Nå har eg gjort alt det går an og gjør.
Håve e varmt og hjerta blør
Du skjemme meg ut eg e klar te å deala,
For du e kjent for å få folk te å smila.
Du har det så fælt eg har lyst å brøla
Det e feigt at unga kan bli så forkjøla
De to siste linjene her har stadig dukket opp i hodet mitt de siste par dagene. Ikke at lille Didibert har rukket å bli forkjøla i sitt korte liv. Men selvsagt måtte han finne på å få kolikk! :p Og er det noe som er virkelig hjerteskjærende, så er det en liten gutt på 7-8 uker som hyler som en stukket gris pga vondt i magen! ;o( Han virkelig hylskriker! Og så blir han så inderlig fornærma fordi mamma og pappa ikke gjør noe for at han skal få det bedre... Enda mamma og pappa ville snudd kloden på hodet om det ville hjulpet lillegutt til å få det bedre.
Som om ikke magevondtet var nok, så har vi jo også hatt noen rekordvarme dager. Det har da medført at lille Didibert har vært SKRUBBSULTEN konstant! I hele går spiste han med ca 1 times mellomrom - slik man kan forvente på en økedag. På kvelden var mammas bryster så ømme (neida, vi får ennå ikke til denne amminga 100%) at vi kjørte i ham morsmelkserstatning. Han drakk hele 100 ml etter amminga - noe som tilsier at jeg likevel aldri ville kunne mettet ham så da var det like godt vi kjørte på med MME. Først etter det fikk vi kveldens første smil. Da var han blid i hele ti minutter før han igjen begynte å gråte....
Det er ikke enkelt å huske at disse små vesnene faktisk gråter av en grunn, og ikke for å irritere flettene av oss voksne. Når man går inn i 3 time med sutring, kun avbrytt av vill hylskriking, og poden fremdeles ikke vil annet enn å ligge inntil en og få hudkontakt - da er det ikke enkelt å bite i seg frustrasjonen og la være å kjefte! Når man, i løpet av en laaaang og varm dag, ikke har hatt mer tid for seg selv ennfem minutter på do, da er det ikke rart om man vil bite hodet av pappaen når han endelig kommer hjem fra jobb og forventer ferdig mat *knurr* Mammer blir jo slitne de også når småen ikke har det bra ;o(
Så dukker Bjørn Eidavågs lille vise opp i hodet mitt og får meg til å fokusere på der følelsene mine egentlig befinner seg; er det ingenting jeg kan gjøre for at han skal slippe dette?! Jeg er klar for å snu verden på hodet, be til alle guder, prøve alle kjerringråd og medisiner, ofre tid og penger - hvis det bare hjelper stakkars lille Didibert! Om noe kunne hjelpe ham så jeg slipper å tortureres av disse ville og smertefulle "jeg har vondt"-hylene, så skulle jeg gledelig gjort det. Så derfor går jeg her som kengumamma med en liten en på brystet (lenge leve bæreselen!), slenger frem puppen i tide og utide, betaler dyre fotsonetimer og bysser og vugger døgnet rundt! Alt for min lille Didibert!
Du har det så fælt eg har lyst å brøla!
Det e feigt at unga kan ha så vondt i magen.... ;-/
Hvis eg ber på mine kner,
Hvis eg love deg solskinn og strålande ver,
Hvis eg gir deg alt du vil ha
Vil du då bli gla, vil du då bli glad
Og hvis eg love og ver snill
Hvis du alltid får lov te å gjør som du vil
Hvis eg gir alt du vil ha
Vil det då bli bra
Nå har eg gjort alt det går an og gjør.
Håve e varmt og hjerta blør
Du skjemme meg ut eg e klar te å deala,
For du e kjent for å få folk te å smila.
Du har det så fælt eg har lyst å brøla
Det e feigt at unga kan bli så forkjøla
De to siste linjene her har stadig dukket opp i hodet mitt de siste par dagene. Ikke at lille Didibert har rukket å bli forkjøla i sitt korte liv. Men selvsagt måtte han finne på å få kolikk! :p Og er det noe som er virkelig hjerteskjærende, så er det en liten gutt på 7-8 uker som hyler som en stukket gris pga vondt i magen! ;o( Han virkelig hylskriker! Og så blir han så inderlig fornærma fordi mamma og pappa ikke gjør noe for at han skal få det bedre... Enda mamma og pappa ville snudd kloden på hodet om det ville hjulpet lillegutt til å få det bedre.
Som om ikke magevondtet var nok, så har vi jo også hatt noen rekordvarme dager. Det har da medført at lille Didibert har vært SKRUBBSULTEN konstant! I hele går spiste han med ca 1 times mellomrom - slik man kan forvente på en økedag. På kvelden var mammas bryster så ømme (neida, vi får ennå ikke til denne amminga 100%) at vi kjørte i ham morsmelkserstatning. Han drakk hele 100 ml etter amminga - noe som tilsier at jeg likevel aldri ville kunne mettet ham så da var det like godt vi kjørte på med MME. Først etter det fikk vi kveldens første smil. Da var han blid i hele ti minutter før han igjen begynte å gråte....
Det er ikke enkelt å huske at disse små vesnene faktisk gråter av en grunn, og ikke for å irritere flettene av oss voksne. Når man går inn i 3 time med sutring, kun avbrytt av vill hylskriking, og poden fremdeles ikke vil annet enn å ligge inntil en og få hudkontakt - da er det ikke enkelt å bite i seg frustrasjonen og la være å kjefte! Når man, i løpet av en laaaang og varm dag, ikke har hatt mer tid for seg selv ennfem minutter på do, da er det ikke rart om man vil bite hodet av pappaen når han endelig kommer hjem fra jobb og forventer ferdig mat *knurr* Mammer blir jo slitne de også når småen ikke har det bra ;o(
Så dukker Bjørn Eidavågs lille vise opp i hodet mitt og får meg til å fokusere på der følelsene mine egentlig befinner seg; er det ingenting jeg kan gjøre for at han skal slippe dette?! Jeg er klar for å snu verden på hodet, be til alle guder, prøve alle kjerringråd og medisiner, ofre tid og penger - hvis det bare hjelper stakkars lille Didibert! Om noe kunne hjelpe ham så jeg slipper å tortureres av disse ville og smertefulle "jeg har vondt"-hylene, så skulle jeg gledelig gjort det. Så derfor går jeg her som kengumamma med en liten en på brystet (lenge leve bæreselen!), slenger frem puppen i tide og utide, betaler dyre fotsonetimer og bysser og vugger døgnet rundt! Alt for min lille Didibert!
Du har det så fælt eg har lyst å brøla!
Det e feigt at unga kan ha så vondt i magen.... ;-/
Wednesday, May 03, 2006
Alle har et søskenbarn....
Jeg har en hel liten haug med søsken. Det innebærer at jeg også har et helt lite arsenal av tantebarn, som jo også er fettere og kusiner til Didibert. Foreldrene våre brukte en god del av vår oppvekst på å lære oss at søskene våre er de vi skal slite med resten av livet, så derfor kan det være lurt å ha et godt forhold til dem. Jeg vet ikke om de fikk til et godt søskensamhold da vi var barn, men nå når vi er voksne har det resultert i en svært sammensveiset gjeng. Noe som blant annet har resultert i at vi nå er bosatt i en radius på maks et kvarters kjøring fra hverandre :o)
Sånn til vanlig tenker jeg ikke så mye over mitt forhold til søskene mine og barna deres. Jeg har fulgt disse små barna fra de ble født, og enkelte ganger opplever jeg det som om de like gjerne kunne vært mine egne - de betyr jo uendelig mye for meg. Søskene mine er blitt mine beste venner. Det er dem jeg først forteller nyheter til, og det er dem jeg aller helst vil ha tilstede under store begivenheter i livet mitt. Så når lillesøsteren min ringer for å invitere meg med på shopping, eller storesøster min kommer og overnatter en helg, så er det helt som det skal være.
Ringvirkningen av at vi er så gode "bødder" er at våre barn også får et relativt sterkt bånd til hverandre. De første en inviterer i barneselskap til barna sine er fettere og kusiner. På familiemiddagene hjemme hos mormor og morfar (evt farmor og farfar) er de alltid sammen, og det er ikke sjelden at de også treffes på en hyttetur med tanter og onkler og rubbel og rake. Ene søsteren min er dagmamma for den andre, og broren min og søsteren min bor en snau kilometer fra hverandre, bror og søster jobber sammen.... Vi er med andre ord ganske tett oppi hverandres hverdager.
Som sagt så tenker jeg ikke alltid så mye over disse tingene. Det er for meg så naturlig og så hverdagslig at jeg ikke alltid tenker over hvor heldig jeg er som har såpass sterke familiebånd. Men av og til kommer det kommentarer fra andre mennesker som gjør det så klart for meg akkurat dette. For jeg er jo egentlig svineheldig! Og i dag var en av de dagene hvor nettopp en sånn kommentar falt.
I dag har nemlig Didibert og jeg vært i åpen barnehage sammen med min søster og min bror og fire fettere og kusiner. Og mens lille Didibert var omsvermet av søskenbarn som virkelig syns det var stas å ha "besøk" av "mini", så fikk mamma skravlet med søskene sine og kost med tantebarn. Og det var da en av de andre tilstedeværende mødrene sa med et sukk; "jeg har to søstre jeg, og vi bor i vidt forskjellige ender av landet. Skulle ønske vi bodde litt nærmer hverandre. Ikke minst for barnas del."
Jeg er heldig, jeg! :oD Jeg har en gjeng fantastiske søsken like innenfor rekkevidde! Vi finner selskap i hverandre stadig vekk, og har stor glede av å tilbringe tid sammen. Og ikke nok med det - Didibert har et helt spekter av søskenbarn like i nærheten. Er vi like flinke i fremtiden til å holde sammen vil han sannsynligvis også ha stor glede av dem fremover!
Sånn til vanlig tenker jeg ikke så mye over mitt forhold til søskene mine og barna deres. Jeg har fulgt disse små barna fra de ble født, og enkelte ganger opplever jeg det som om de like gjerne kunne vært mine egne - de betyr jo uendelig mye for meg. Søskene mine er blitt mine beste venner. Det er dem jeg først forteller nyheter til, og det er dem jeg aller helst vil ha tilstede under store begivenheter i livet mitt. Så når lillesøsteren min ringer for å invitere meg med på shopping, eller storesøster min kommer og overnatter en helg, så er det helt som det skal være.
Ringvirkningen av at vi er så gode "bødder" er at våre barn også får et relativt sterkt bånd til hverandre. De første en inviterer i barneselskap til barna sine er fettere og kusiner. På familiemiddagene hjemme hos mormor og morfar (evt farmor og farfar) er de alltid sammen, og det er ikke sjelden at de også treffes på en hyttetur med tanter og onkler og rubbel og rake. Ene søsteren min er dagmamma for den andre, og broren min og søsteren min bor en snau kilometer fra hverandre, bror og søster jobber sammen.... Vi er med andre ord ganske tett oppi hverandres hverdager.
Som sagt så tenker jeg ikke alltid så mye over disse tingene. Det er for meg så naturlig og så hverdagslig at jeg ikke alltid tenker over hvor heldig jeg er som har såpass sterke familiebånd. Men av og til kommer det kommentarer fra andre mennesker som gjør det så klart for meg akkurat dette. For jeg er jo egentlig svineheldig! Og i dag var en av de dagene hvor nettopp en sånn kommentar falt.
I dag har nemlig Didibert og jeg vært i åpen barnehage sammen med min søster og min bror og fire fettere og kusiner. Og mens lille Didibert var omsvermet av søskenbarn som virkelig syns det var stas å ha "besøk" av "mini", så fikk mamma skravlet med søskene sine og kost med tantebarn. Og det var da en av de andre tilstedeværende mødrene sa med et sukk; "jeg har to søstre jeg, og vi bor i vidt forskjellige ender av landet. Skulle ønske vi bodde litt nærmer hverandre. Ikke minst for barnas del."
Jeg er heldig, jeg! :oD Jeg har en gjeng fantastiske søsken like innenfor rekkevidde! Vi finner selskap i hverandre stadig vekk, og har stor glede av å tilbringe tid sammen. Og ikke nok med det - Didibert har et helt spekter av søskenbarn like i nærheten. Er vi like flinke i fremtiden til å holde sammen vil han sannsynligvis også ha stor glede av dem fremover!
Monday, May 01, 2006
Livets underfundige måter...
Det er rart hvor engasjert man kan bli i andre menneskers skjebne. En kan sitte uberørt og se nyhetene med sjokkerende historier fra nord og sør, men når et menneske en treffer på nett opplever noe trist, gøy, fælt eller fantastisk - da hopper man i stolen og lever med det mennesket man i prinsippet knapt kjenner....
For halvannet-to år siden år siden "traff" jeg 3 fantastiske kvinner inne på en side for mennesker som prøver å bli gravide. Det gikk overraskende kort tid før jeg fant tonen med disse kvinnene, og i ettertid viste det seg at vi alle hadde omtrent samme yrkesutdanning, var stort sett i samme livsfase (selvsagt - man er gjerne det når man først begynner å tenke på å få barn) og hadde en ganske like barnslig humor. Disse kvinnene ble raskt en del av mitt daglige liv og det gikk sjelden lang tid mellom hver gang vi snakket på nett. Det gikk heller ikke lang tid før vi fant ut at vi skulle treffes IRL. Det viste seg også at disse kvinnene var like flotte i virkeligheten som de var på nett, og plutselig hadde jeg funnet meg en "støttegruppe" i den perioden med baby-prøvelaging som vi befant oss i.
Vi hadde store planer om å bli gravide sammen, og var sikre på at med vårt gode humør og flotte evne til å oppmuntre hverandre så skulle dette gå bra. Så ble den første i gjengen gravid. Alle jublet og var kjempeglade på hennes vegner! Dette skulle bli bra - nå var det bare å følge på her. Samtidig fikk en av de andre beskjed om at det muligens ville være vanskeligere for henne enn andre å bli gravid. Idyllen slo litt sprekker. Kanskje ting ikke skulle gli så glatt på skinner som vi hadde tenkt? Vi var jo ikke nye i gamet og visste at barnelaging ofte kan ta tid. Vi hadde vel alle prøvd i nærmere ett år da vi først traff hverandre og visste mer om SA, MA, EXU, EL og TR enn de fleste andre... Likevel var det vanskelig å holde sammen da virkeligheten traff oss i hodet. Men vi klarte det. Og ikke mer enn tre måneder etter førstemann testet jeg positivt! :oD Jubelen stod i taket og plutselig var vi to på hver side. Iallefall i en uke. For ganske nøyaktig èn uke etter min positive test tikket meldingen "jeg har testa positivt!" inn på mobilen min. Tredjemann hadde fanget storken og det ble både tårer og snørr og jubel gjennom telefonrøret den dagen :D Så var det bare en igjen da... Og tida gikk. Utredning ble (endelig!) gjennomført, og det viste seg at det var vansker i vente. Den fjerde måtte nemlig ha hjelp fra fagfolk til å få gjort unna babylaginga.Vi hadde vel alle vært i situasjonen hvor vi hadde tenkt tanken på prøverør, så vi støttet opp så godt vi kunne. For denne kvinnen føltes det imidlertid enklere å logge seg litt av, gjennoppta livet sitt og la babylagingen få en birolle i en periode. Dermed ble kontakten litt mer sporadisk fra den kanten. Vi andre tre holdt kontakt jevnlig, med voksende mager og svangerskapssymptomer. Og også etter fødselen har disse to kvinnene vært mitt eget personlige støttenettverk på nett! Det er greit å ha to stykker til å hente en litt ned igjen når bakkekontakten forsvinner og en begynner å tvile på sin egen mentale helse *ler* Er litt for lett å gå seg vill i ammetåka, gitt...
Så...i dag logget plutselig fjerdemann på nett igjen. Det varte ikke lenge før skravla gikk - jeg har tenkt masse på vedkommende de siste dagene så det var deilig å få snakket litt med henne. Ikke lenge inn i samtalen forteller hun at fryseforsøket de skulle igang med er avlyst. Sånt skjer jo - det er ikke alltid at kroppen samarbeider eller at laboratoriet klarer jobben. Likevel ante jeg ugler i mosen. Og ganske riktig: dama er gravid!!! På egen hånd :oD Og i samme øyeblikk kjenner jeg hårene reise seg fra nakken og nedover armene. I øynene lurer tårene og jeg kjenner brystet snøre seg... Det er en fantastisk opplevelse!
Jeg er så uendelig glad på jentas vegner! Jeg har unnet henne dette så lenge og håpet for hennes del at denne dagen skulle komme. Derfor blir det hele så nært og godt, også for meg. Jeg er så glad at jeg nesten svever! Tenk - alle disse kvinnene jeg først fikk bekjentskap med på nett har endelig klart det som i første omgang trakk våre livsstier i samme retning. Om et års tid kan vi oppfylle løftet vi gav hverandre for halvannet år siden - vi kan gå på trilletur sammen i solskinnet med hver vår vogn! :oD
Samtidig går tankene mine til alle disse andre fantastiske kvinnene jeg har møtt gjennom min egen trasige vei mot mammatilværelsen. Veldig mange av dem er nå også på vei dit. Mange skjebner som jeg har fulgt gjennom år. Men mange er dessverre ikke kommet av flekken. Ennå. og jeg lever med dem gjennom håp, nederlag, sorg og atter nytt håp.
Livet har en rar måte å bringe mennesker som trenger hverandre sammen. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en stork....
For halvannet-to år siden år siden "traff" jeg 3 fantastiske kvinner inne på en side for mennesker som prøver å bli gravide. Det gikk overraskende kort tid før jeg fant tonen med disse kvinnene, og i ettertid viste det seg at vi alle hadde omtrent samme yrkesutdanning, var stort sett i samme livsfase (selvsagt - man er gjerne det når man først begynner å tenke på å få barn) og hadde en ganske like barnslig humor. Disse kvinnene ble raskt en del av mitt daglige liv og det gikk sjelden lang tid mellom hver gang vi snakket på nett. Det gikk heller ikke lang tid før vi fant ut at vi skulle treffes IRL. Det viste seg også at disse kvinnene var like flotte i virkeligheten som de var på nett, og plutselig hadde jeg funnet meg en "støttegruppe" i den perioden med baby-prøvelaging som vi befant oss i.
Vi hadde store planer om å bli gravide sammen, og var sikre på at med vårt gode humør og flotte evne til å oppmuntre hverandre så skulle dette gå bra. Så ble den første i gjengen gravid. Alle jublet og var kjempeglade på hennes vegner! Dette skulle bli bra - nå var det bare å følge på her. Samtidig fikk en av de andre beskjed om at det muligens ville være vanskeligere for henne enn andre å bli gravid. Idyllen slo litt sprekker. Kanskje ting ikke skulle gli så glatt på skinner som vi hadde tenkt? Vi var jo ikke nye i gamet og visste at barnelaging ofte kan ta tid. Vi hadde vel alle prøvd i nærmere ett år da vi først traff hverandre og visste mer om SA, MA, EXU, EL og TR enn de fleste andre... Likevel var det vanskelig å holde sammen da virkeligheten traff oss i hodet. Men vi klarte det. Og ikke mer enn tre måneder etter førstemann testet jeg positivt! :oD Jubelen stod i taket og plutselig var vi to på hver side. Iallefall i en uke. For ganske nøyaktig èn uke etter min positive test tikket meldingen "jeg har testa positivt!" inn på mobilen min. Tredjemann hadde fanget storken og det ble både tårer og snørr og jubel gjennom telefonrøret den dagen :D Så var det bare en igjen da... Og tida gikk. Utredning ble (endelig!) gjennomført, og det viste seg at det var vansker i vente. Den fjerde måtte nemlig ha hjelp fra fagfolk til å få gjort unna babylaginga.Vi hadde vel alle vært i situasjonen hvor vi hadde tenkt tanken på prøverør, så vi støttet opp så godt vi kunne. For denne kvinnen føltes det imidlertid enklere å logge seg litt av, gjennoppta livet sitt og la babylagingen få en birolle i en periode. Dermed ble kontakten litt mer sporadisk fra den kanten. Vi andre tre holdt kontakt jevnlig, med voksende mager og svangerskapssymptomer. Og også etter fødselen har disse to kvinnene vært mitt eget personlige støttenettverk på nett! Det er greit å ha to stykker til å hente en litt ned igjen når bakkekontakten forsvinner og en begynner å tvile på sin egen mentale helse *ler* Er litt for lett å gå seg vill i ammetåka, gitt...
Så...i dag logget plutselig fjerdemann på nett igjen. Det varte ikke lenge før skravla gikk - jeg har tenkt masse på vedkommende de siste dagene så det var deilig å få snakket litt med henne. Ikke lenge inn i samtalen forteller hun at fryseforsøket de skulle igang med er avlyst. Sånt skjer jo - det er ikke alltid at kroppen samarbeider eller at laboratoriet klarer jobben. Likevel ante jeg ugler i mosen. Og ganske riktig: dama er gravid!!! På egen hånd :oD Og i samme øyeblikk kjenner jeg hårene reise seg fra nakken og nedover armene. I øynene lurer tårene og jeg kjenner brystet snøre seg... Det er en fantastisk opplevelse!
Jeg er så uendelig glad på jentas vegner! Jeg har unnet henne dette så lenge og håpet for hennes del at denne dagen skulle komme. Derfor blir det hele så nært og godt, også for meg. Jeg er så glad at jeg nesten svever! Tenk - alle disse kvinnene jeg først fikk bekjentskap med på nett har endelig klart det som i første omgang trakk våre livsstier i samme retning. Om et års tid kan vi oppfylle løftet vi gav hverandre for halvannet år siden - vi kan gå på trilletur sammen i solskinnet med hver vår vogn! :oD
Samtidig går tankene mine til alle disse andre fantastiske kvinnene jeg har møtt gjennom min egen trasige vei mot mammatilværelsen. Veldig mange av dem er nå også på vei dit. Mange skjebner som jeg har fulgt gjennom år. Men mange er dessverre ikke kommet av flekken. Ennå. og jeg lever med dem gjennom håp, nederlag, sorg og atter nytt håp.
Livet har en rar måte å bringe mennesker som trenger hverandre sammen. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en stork....
Subscribe to:
Posts (Atom)