Drømmer og pigger og....

I natt hadde jeg en sånn drøm hvor temaet ikke nødvendigvis er like viktig som følelsen en våkner opp med. Slike drømmer er litt ufyselige siden de liksom blir hengende med en resten av dagen... Og like ufyselige er de kanskje fordi man innerst inne vet at man drømmer dem fordi det er noe man skal forstå ut av dem, en innrømmelse en bør komme med overfor seg selv, eller en løsning på et ekkelt problem man skal finne.

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan denne drømmen startet, men jeg var iallefall på en buss sammen med et par venninner. Vi hadde alle tre barnevogn med oss, og jeg overlot mitt barn til dem mens jeg gikk frem for å betale (gikk på bak med vogna da, vet dere). Jeg måtte vente litt, for det kom stadig flere folk på, og jeg kjente litt på at jeg ble en smule utålmodig av å vente mens barnet mitt var der bak uten meg. Så fikk jeg betalt og gikk bak igjen, og da var vi selvsagt nesten fremme og jeg fikk et svara strev med å få ut meg og vogna i en fei. Da vi kom ut viste det seg at vi var på studietur i Oslo (som for øyeblikket så omtrent ut som Domkirkeplassen i Stavanger, hehe...) og venninnene mine (for øyeblikket i skikkelsene av to tidligere studievenninner som jeg ikke har sett siden studiedagene...) hadde plutselig ikke vogner lenger. Jeg spør dem hvor i all verden de har gjort av vognene - og kjenner på en forvirret og litt lettere stresset og "himmelfallen" følelse. Da snur den ene seg og sier noe sånt som "Ååååårh! Du må begynne å følge med!". Husker ikke ordene, for det var ikke de som var viktige, det var følelsen av at hun syns jeg var veldig i veien med spørsmålene mine og litt til bry der jeg styrte for å få barn og vogn ut av bussen og i orden før jeg kunne gå (de gikk liksom litt i forveien fordi de ikke kunne vente på meg).

Det viktige med drømmen var vel kanskje det som skjedde herfra og ut, og da først og fremst følelsene som kom frem. For det første som skjedde var at jeg kjente en stor trass fordi de på et vis så på meg som mindre smart (skulle forstå hvor vognene deres var helt av meg selv) + at jeg opplevde at de på et vis ikke syntes jeg og barnet var viktige nok til at de kunne vente den lille tiden det tok til jeg fikk rettet på vogn m.m (tror jeg skulle stille på håndtaket - morsomt siden det ikke går ann å stilles på slik det gjorde i drømmen). Denne sinte trassen gjorde at jeg tenkte "jaja, så drit i dem da!" hvorpå jeg trasket avgårde i raskt tempo - i motsatt retning... Typisk meg å gjøre noe sånt *ler* Iallefall så havnet jeg fort ut på "ville veier", følte meg helt lost (selv om jeg visst var der jeg skulle være, tror jeg), og hadde denne ekle følelsen av sorg over å være "bortglemt". Som om ingen visste hvor jeg var og jeg selv måtte ta ansvar for å havne på rette stedet hele tiden. Og jeg så ingen kjente og følte jeg ikke egentlig fant frem dit jeg skulle. Så jeg ringte en venninne! For heldigvis bodde jo Marit bare en liten togtur unna, og da jeg endelgi kom gjennom på tlf så var hun såååååå glad for at jeg ville komme til henne en tur. I denne drømmen hadde hun og Maritmannen plutselig ingen barn, var suuuuperforelska (nusset og holdt rundt hverandre HELE tiden, hihi!) og hadde brødsmuler over hele kjøkkengulvet ("Selvsagt!", tenkte jeg, "De har jo ingen barn som støvsuger opp alle smulene dersom vi glemmer det" ;oD). Følelsen jeg hadde da jeg kom hjem til dem var så god! Plutselig følte jeg at jeg var på rette stedet, selv om jeg var litt misunnelig på dem som var forelsket (Jeg tror dessverre ikke at Didimannen var til i denne drømmen...).

Da jeg våknet hang denne "LOST-følelsen" litt igjen i meg, og jeg har den enda litt "utenpå" alle de andre følelsene mine. Og da jeg gav meg til å gruble over noen av momentene i drømmen kom jeg frem til noen ting som jeg ikke gjerne innrømmer *kremt*

For det første; det at det var disse studievenninnene mine som var der plutselig fikk meg til å tenke på en gang jeg reiste sammen med dem til utlandet. Det skar seg totalt og endte egentlig med at vi reiste hjem med dem to som bestevenninner og meg som et slags vedheng. På samme måte som i drømmen skjedde det noe som fikk meg til å reagere med trass (ikke barnslig og umoden jeg, nei....) og gjorde at den ene av dem fikk meg helt i vrangstrupen. Nå skal det sies at hun var grunnen til at jeg brukte staheten min til å forverre situasjonen - følelsen hun gav meg minner om den i drømmen om at jeg var for lite viktig til at hun gadd ta hensyn til meg....

Poenget er egentlig det at jeg innser at jeg nok ikke alltid reagerer på en hensiktsmessig måte når mennesker sårer meg. I stedet for å vise at jeg blir lei meg og såret, setter jeg piggene ut og stikker trassig i dem når de forsøker å nærme seg. Som pinnsvinet i diktet jeg har skrevet her tidligere, er utsiden hardttreffende og vond å nærme seg mens innsiden er myk, trist og blødende.... Det man ser uten å bruke lupe er en iskald person som driter i at noen sier eller gjør noe som sårer. En person som bare forkaster de personer som har tilgang til å såre. Men innsiden - de følelsene som gjør at en kan gråte seg i søvn fordi man føler seg mislykket, misforstått og uviktig - de forblir usynlige under piggene som trassig stikker enhver som nærmer seg.

Joda, det er en mestringsstrategi. Og, tro meg, den funker utmerket! Det er den samme mestringsstrategien som fikk læreren på ungdomsskolen til å påstå overfor min mor at jeg nok hadde store psykiske problemer (Akk, hvor nær han egentlig var! Og hvor mye han bidro til at piggene hardnet og stakk enda litt lenger ut!! For hvem i alle verden var han som skulle bry seg?! Ingen skulle vel få nærme seg meg!), den samme som fikk mine tidligere barndomsvenninner til å trekke seg ut da jeg mente at jeg ikke lenger ville godta å bli "brukt" slik de brukte meg som venn, og den samme sure trassigheten som sannsynligvis fikk min mor til å kalle meg egoistisk og kald da jeg tok mot til meg og "rømte" til en studenttilværelse for å forsøke å "finne meg selv" (så synd, så synd at hun ikke ser hvor lik jeg egentlig er henne på dette punktet....). Men selv om denne mestringsstrategien er effektiv for å få fred, så er den - som så mange andre rare mestringsstrategier - ikke egnet til å gi meg selv den freden jeg ønsker. For den funker som sagt utmerket for å markere at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik eller sånn, men innad så fungerer den sammen med en fornektelsesstrategi som ikke er like god. Når jeg har forskøvet ting lenge nok, når jeg har nektet å ta tak i dem, så bobler ting over og jeg får reaksjoner som er totalt irrasjonelle i nuet. For tiden er det muligens Didimannen som er mål for min frustrasjon, uten at han kanskje forstår at det ikke er han som er håpløs....

Det andre som slår meg i denne drømmen er hvor sterk denne følelsen av å måtte ta hånd om meg selv er. Jeg har vært selvstendig omtrent like lenge som jeg har evnet å stå på egne bein. Min mor kalte meg ofte for "selvstyr" og det ikke uten grunn. Jeg hadde (har) alltid en formening om hvordan ting skulle være, og kunne bli sint som et uvær når jeg ikke fikk det slik jeg ville (jada, min sønn har nok arvet litt etter meg....). Jeg raste og gråt, og fikk egentlig liten aksept for sinnet mitt. "Du må lære å tøyle staheten din", sa min mor, "Lære å bruke den til noe godt og ikke bare til trass". Hun hadde rett. Den funker mye bedre når jeg bruker den til å nå mål *s* Samtidig skulle jeg av og til ønske at jeg iallefall hadde blitt litt sett på det faktum at jeg var lei meg. At sinnet ikke bare var en negativ ting som gjorde snille, lille meg til et problem. At det også var et uttrykk for at noe ikke var greit.

Den siste tingen som hang igjen fra drømmen min var følelsen av at det var et sted jeg kunne "søke tilflukt". Det fantes noen der som var i stand til å "se" meg og min fortvilelse og som åpnet opp armene og tok meg inn i varmen (takk, Marit - du er en knupp!! ;o) ). Det er en følelse som er nesten ukjent for meg, selv i voksen alder. Følelsen av at jeg faktisk ER velkommen. At det ER noen som savner meg innimellom, og som er villige til å hjelpe meg når jeg er i vansker (mentalt og bokstavelig). Det faktum at jeg vet jeg har mennesker rundt meg som "holder" meg i tankene sine, som jeg betyr noe for og som jeg kan stole på er en utrolig, ubeskrivelig god følelse. Og den er ikke så gammel. Jeg vet at jeg etterhvert har noen mennesker å lene meg på, og jeg vet at de stadig blir flere. Jeg er utrolig glad for disse menneskene (som i drømmen er representert av Marit. Det er noen flere, og jeg tror de vet selv hvem de er ;) ), selv om jeg ikke tror jeg er flink nok til å sette ord på det.

Det er en vanskelig prosess å endre sine mestringsstrategier. Og det er en tid- og energikrevende prosess. Jeg vet at jeg bør begynne å reagere på en mer hensiktsmessig måte, og at kommunikasjon ofte er veien å gå for å klare det. Men foreløpig er jeg ikke heeelt klar enda. Likevel vet jeg at budskapet i drømmen om at jeg faktisk HAR noen å lene meg på for å greie det er sterkt. Og en dag skal jeg nok bli et bedre menneske, med færre sår og lite pigger....

Heldig

For ett år siden befant jeg meg i en rar type ventemodus. Jeg hadde påbegynt fødselspermisjonen og gikk i min egen lille verden å ventet på at en stor begivenhet skulle finne sted. En begivenhet som jeg, strengt tatt, ikke ante hva innbar... Samtidig så følte jeg meg så frisk og fin at jeg kunne gått slik i evigheter å ventet ;o) Jeg bar mitt lille vidunder med glede, selv om bekkenet nå var begynt å plage meg og jeg hadde begynt å få forventninger til "tiden etterpå". (Hadde jeg visst hvor tøff den tiden i praksis egentlig ble er det ikke sikker jeg hadde gledet meg så mye, hehe...) På denne tiden hadde jeg også begynt å få relativt sterke kynnere. Jeg hadde vært spart for dem lenge, men ei uke før fødselen satte de inn med ganske sterk styrke. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje ikke var så lenge til, likevel, men samtidig forberedte jeg meg mentalt på at jeg kunne gå på overtid også.

Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD

I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...

Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....

Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!

Pinnsvinet

Eg ligg her
Rulla saman og med piggane ut

Eg er redd

Fordi du kan såra meg
Fordi eg er mjuk innanfor piggane

Så eg ligg her
Redd

Og einaste eg ynskjer
Er at du skal stryke meg lint over magen

Harde hjerter og såre punkter.

I dag er jeg veldig, veldig lei meg. Så nå er jeg jammen glad jeg endelig kom inn på denne bloggerdritten! Har store problemer med å i det hele tatt å få opp innloggingssiden, så jeg får ikke skrevet halvparten av det jeg ønsker ;)

Jeg har, nok en gang, klart å rote ting litt til for meg selv fordi jeg blir så innmari sint over enkelte ting her i livet. Og nok en gang går det først og fremst ut over meg selv - at jeg aldri lærer! Men, la meg begynne med begynnelsen som egentlig ligger mange år tilbake i tid...

Det er sånn her i livet at vi alle har noen såre punkter i vår personlighet som vi forsøker for harde livet å beskytte med nebb og klør. Mitt såre punkt er kanskje først og fremst at jeg ikke takler å føle meg tilsidesatt (oversett, ignorert, usynlig). Så fort jeg føler at andre mennesker ikke gir meg den respekt jeg føler jeg fortjener, så kommer piggene ut og jeg er klar til kamp. Og som den stangende steinbukk jeg engang er, så kommer slagene mine brutalt treffende akkurat når man minst venter det. Det er fordi jeg, som steinbukker flest, lagrer følelsene mine i bunnen av en glødende vulkan som får voldsomme utbrudd når jeg har ruget på den røde, flytende steinen for lenge. Og mens lavaen sakte siger nedover fjellsidene etter mitt brutale angrep, sitter jeg selv i bunnen av en tom vulkan og føler meg....vel tom. Totalt tom, idiotisk og mislykket. For er det noe en steinbukk hater mer enn annet, så er det å miste kontrollen over egne følelser. Det gir en følelse av å mislykkes, noe en klatrende steinbukk absolutt ikke kan med. Og for min del har det da også sjeldent ført noe godt med seg å gi etter for disse utbruddene.

Jeg er en person som nok for de fleste fremstår som veltilpass, harmonisk og lun som en varm sommerdag,men med et kjølig og litt kynisk livssyn. Og det er jeg stort sett også. Men jeg har mange sår som ligger gjemt i en sjel som egentlig tilhører et lite barn. Barnet i meg gråter sårt over mangelen på noen som tar vare på det, og jeg har altfor ofte følelsen av at jeg selv må "holde" mitt indre barn for at jeg i det hele tatt skal kunne eksistere. Barnet er så inderlig redd for å forsvinne, bli borte, være usynlig i sin sårbarhet.

Gjennom årene har jeg møtt noen få mennesker som virkelig har "sett" meg. Mennesker som kan se at jeg ikke bare er stor og tøff med et hjerte av stein. Mennesker som har gitt meg følelsen av at jeg er verdt noe - ikke bare det mennesket jeg fremstår som. Med andre ord - mennesker som har lært meg skikkelig å kjenne. Det er ikke mange mennesker, jeg tror de kan telles på en - kanskje to - hender. Men jeg har åpnet opp for noen få utvalgte. Og de har fått meg til å skinne! Barnet i meg har frydet seg og solt seg i følelsen av å være til.

Det er en kjennsgjerning at når man slipper folk innpå seg, så gjør en seg selv også sårbar. En stolt steinbukk som meg, som hater å miste kontrollen, liker også dårlig å være sårbar. Derfor har jeg valgt mine mennesker med omhu. Brukt tid. Investert i. Og endt opp såret likevel.

Jeg har få nære venner. Pr i dag kan jeg vel si at jeg har to nettvenninner som jeg deler tanker og følelser med. Irl har jeg en barndomsvenninne som kjenner meg like godt som sin egen bukselomme, men som har store (mye større) problemer å stri med selv og derfor ikke er tilgjengelig alltid. Andre venner føler jeg ofte at er mer venner som trenger min støtte og mitt vennskap i større grad enn jeg kan benytte deres skuldre til mine bører. Derfor betegner jeg dem som venner, men ikke nære venner. De er ikke av sorten som ser at jeg også trenger å være svak innimellom - for dem er jeg klippen.

Jeg har da også en mann. Men i løpet av det siste året, med den nye tilværelsen som foreldre, har han ikke egentlig hatt så mye tid til virkelig å se meg. Han vet at jeg er der, på samme måte som tv`n og sofaen, men han har ikke oppdaget at jeg ikke alltid er her likevel. Bare innimellom hverdagsproblemene ser han virkelig på meg og oppdager at jeg er mer enn mor, kone og middagskokk. Og ikke ofte er disse små glimtene når vi er alene og har mulighet til de gode samtalene. Altfor ofte er det et tv, en unge eller andre folk som også skal ha oppmerksomhet. Vel, det er jo et annet problem som jeg må bruke tid på, og ikke egentlig hovedpoenget her. I dette forholdet er iallefall kommunikasjonslinjene åpne - det er bare å løfte røret og forsøke å nå den andre enden...

Poenget mitt er egentlig at jeg ikke har mange å støtte meg til. Fallet blir derfor på mange måter mye større når de få jeg har gir meg en kald skulder. Jeg har ikke tall på alle dager i livet mitt som har gått med til å gråte over mennesker som jeg har gitt adgang til mitt innerste, som så har forlatt meg. Kjærester jeg trodde skulle bære meg i tankene. Venninner jeg trodde hadde meg på en like høy stjerne som jeg plasserte dem. Søsken jeg trodde forstod, men som egentlig heller ikke så meg der jeg var. Altfor ofte har jeg vinket desperat med ett rødt flagg fra et synkende skip - i håp om at de skulle oppdage meg og det lille varme, bankende hjertet mitt likevel.

Og ut fra hjertet mitt har den røde lavaen svulmet, pumpet og spydd seg utover, gjerne i form av et ulmende sorgfullt sinne. Og det eneste mottakeren har oppdaget er at de blir rammet av et slag som de aldri ville forventet. Et slag som kan virke malplassert og irrasjonelt. For alle som ikke ser barnet som gråter. Fordi det ble forlatt og etterlatt, gråtende, nok en gang.

Den såre gråten, sorgen som barnet bærer på, gir meg en destruktiv kraft som ofte virker så voldsom at normaltfungerende mennesker plutselig ser meg som et menneske med store emosjonelle problemer (og strengt tatt kan man vel si at jeg er nettopp det, hehe. Men en psykolog har (heldigvis) "friskmeldt" meg og sagt at jeg ikke er psyk, bare på feil hylle innimellom ;oD ). Foruten å gi meg en utrolig innsikt i de barna jeg har valgt å arbeide med, så har denne "evnen" fått meg opp i mange vanskeligheter innimellom. Dessverre er den tapende parten vanligvis meg selv. Mitt sinne, min voldsomme reaksjon på å bli forlatt, er intet mer enn en selvdestruktiv kraft som gir meg flere timer oppløst i tårer fordi enda ett menneske jeg brydde meg om traff mine såreste punkter.

Er man en steinbukk, så er man en steinbukk. Og mellom tårene kommer staheten krypende. Tankene om å aldri mer la meg forføre av tanken på noen å lene seg til. Følelser nær hat til den som tråkket foten så kontant i mitt lille barns såre hjerte. Følelser som vikler meg bare mer inn i et irrasjonelt reaksjonsmønster. Brennende rød stein som blir liggende lagret, klar for neste utblåsning, pulserende over et åpent, sårt hjerte. Og når den som ble offer for steinbukkens stangende horn vennskapelig strekker en hånd ut - så rammes den brutalt av en vulkansk kraft som har ligget og blitt ladet opp til ett skremmende voldsomt utbrudd. Siden blir jeg nettopp den kalde steinbukken med et hardt hjerte, som så mange tror jeg egentlig innehar.....

Og barnet i meg fortsetter å lete etter det faste holdepunktet.

Vennskap

Hadde en fin prat med to nettvenninner i går hvor vi var litt innom begrepet vennskap. Vennskap er en fin dings som man kan få mye ut av dersom man treffer mennesker med de samme behovene som en selv. Vennskap kan også være trøbbel og hodebry dersom man skulle treffe mennesker som ikke er på samme kanal som en selv....

Jeg har hatt mange vennskap opp gjennom tidene, og det er bare å innrømme at noen av dem har det vært godt å avslutte. Innimellom har jeg en skikkelig "vårrengjøring" i venneavdelingen, og kvitter meg med ( kutter kontakten med) dem jeg ikke lenger får noe igjen fra. Det høres sikkert (og er nok også) litt kynisk ut, men erfaring har lært meg at det stjeler mer energi fra meg å ha venner som er enveiskjørte og ensporede enn godt er. Så da er det godt å begynne på ny frisk innimellom.

Jeg husker en slik opprydning. Den medførte at jeg kuttet ut stort sett alle gamle skolevenninner. I flere år hadde jeg gått og kjent på at det var mye enveiskjøring - de var mer opptatt av å være hjemme med foreldrene (og nå snakker vi om voksne kvinner i 20-årene) enn å møte meg når jeg var hjemme på korte ferier. Ingen av dem ante noe om mitt daværende liv, og få av dem hadde besøkt meg der jeg bodde. Da ting snudde på seg og jeg ble den som bodde hjemme og de borte - og da de ikke engang informerte meg om at de var hjemme på ferier - ja, da kuttet jeg dem ut! Det var sårt, hardt, vondt og tårevått for meg en stund, og min kjære tørket endel frustrerte tårer, men etter en stund hadde jeg det tross alt mye bedre med meg selv.

Venner kan på mange måter bidra til en personlig vekst hos en. De berømmer ens innsats, oppmuntrer, støtter og pusher når man trenger litt mot. Men venner kan også virke hemmende på den utviklingen man skal gå gjennom i livet. Vennskap hvor samtalene aldri når nye høyder, hvor alt man fremdeles ler av er åregamle historier man egentlig er dritt lei, og hvor man ikke har noen felles interesser overhodet - ja, de er kanskje like godt å avslutte. Eller iallefall gjøre mer til bekjentskap enn vennskap.

Det verste er i grunnen venner som krever noe av en men som i liten grad evner å gi noe tilbake. Venninner som ringer og øser ut over deg sine hjertesorger opp, ned og i mente, og ikke en eneste gang under samtalen spør hvordan du har det - enda man ikke har snakket sammen på månedsvis. Venner som forventer at man stiller opp og hjelper på oppussing, selskaper og annet dugnadsarbeid uten å rette en eneste takk din vei. Venner som bruker en som reserve-venn når ingen andre kan (men som dropper en som en velbrukt hanske når noen bedre viser seg ledig). Venner som syns du er god å ha når det passer dem, men som ikke er interessert i å la deg være en god venn når de virkelig trenger det...

Vennskap handler for meg om å ta og gi. På samme måte som et kjærlighetsforhold vil et vennskap forgå dersom man i lengden tillater en venn å kun gi eller kun ta. Hvor lenge orker man å kun være mottaker i et forhold, og aldri få sjansen til å gi noe tilbake? Og hvor lenge makter man venner som bare tar og tar og tar...? For at omsorg, ansvar, kjærlighet og tillit skal gro mellom mennesker er det nødvendig med en viss balanse.

Jeg er kanskje kynisk og hardhjertet når det kommer til hva jeg tolererer av vennene mine, men livet har lært meg at jeg tjener lite og ingenting på å være snill. Er balansen skeiv og jeg føler at jeg får lite igjen for omsorgen og ærligheten jeg gir så avslutter jeg vennskapet. For å si det sånn, så slutter jeg å gi! Skal jeg bruke krefter på å gi av meg selv, gi av min tid og energi, ja, så skal jeg jammen ha litt tilbake også!!

Innen enkelte alternative behandlingsformer og livstroer snakker man om "energivampyrer". Dette er mennesker som suger ut livskraften ens bit for bit. De styrker seg på andres omsorg og kjærlighet, og tapper gjerne vedkommende fullstendig tom før de dropper vennen og går videre til en ny og mer energisk. De har alltid en eller annen "vondte" som trenger å plastres, mangler totalt selvinnsikt og tillater kun vennskap på egne premisser. De er gjerne selvsikre og "gode venner" en stund, før man oppdager at de har sugd en tom gjennom å utnytte ens godvilje til fulle. Og når de møter motstand, forsvinner de ;) De fleste av oss møter disse vennene en gang i blant....

*vinke til energivampyrene og ta vare på gode venner*

Om sorg og mestring

Leste nettopp en diskusjon inne på ett nettforum hvor innlegger skulle skrive en oppgave om sorg og mestring. Veilederen hennes hadde stilt spørsmål ved om det virkelig går ann å mestre sorg. Det fikk meg til å tenke.

Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.

Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.

Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?

Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...

Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.

Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....

Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...

Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD

Nedgravt og famlende i mørket.

Denne mørketida vi befinner oss i for øyeblikket er mørkere og tyngre enn jeg kan huske at den har vært på årevis. Jeg er generelt sett ikke veldig glad i mørketida, blir lett melankolsk og tungsindig - for ikke å snakke om søvnig. Har lenge lurt på om det er mitt slektskap til pinnsvinet som gjør at jeg helst har lyst til å grave meg ned og sove til sola har kommet tilbake. Vanligvis klarer jeg nå på et vis å kave meg gjennom denne tida, tungtpustende, søvngående og mer eller mindre bevisstløs.

Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....

Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.

Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...

Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.

Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.

Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.

Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.

De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.

Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....

En engel har forlatt oss

Linda Henriksen, 32 år, fra Sandnes er på besøk hos venner i Oslo. Hun går tilfeldigvis nedover Trondhjemsveien og - plutselig - får hun et takras i hodet.....

Jeg husker Linda først og fremst som en utrolig smilende jente. Hun var alltid blid! Smilte og lo sin fantastiske, trillende og smittende latter. Jeg kunne komme i godt humør bare ved å tenke på henne, faktisk. Hun hadde de mest fantastiske krøllene en kan tenke seg - til og med jeg, med mine korketrekker, var litt misunnelig på de krøllene. Og hun hadde en sånn en varme og godhet omkring seg. En omsorg for andre som farget hennes vesen så til de grader. En omsorg for andre som i stor grad fulgte henne gjennom de valg hun tok og det fantastiske arbeidet hun gjorde for så mange mennesker.

Linda hadde en egen evne til å berøre andre mennesker. Sette spor i andre som ikke vil bli visket ut. Til og med jeg, "bare" søster til en venn av henne, har blitt merket av hennes liv...

En engel har forlatt oss. Sorgen er stor!

En fin historie

Jeg fant igjen et lite eventyr på nettet som jeg liker så godt. Leser det med jevne mellomrom fordi jeg syns det er så fint, og nå legger jeg det like godt her slik at jeg vet hvor jeg finner det når jeg trenger å lese det igjen. Egentlig så betegner det ganske godt mitt livssyn, kanskje derfor jeg syns det er så fint?


"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.

Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.

I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."

Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....

Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....


Fin, ikke sant? :o)

Årskavalkade

2006 var året som gav meg en totalt ny og spennede verden som jeg hadde begynt å tvile på at jeg noensinne kom til å få del i. 2006 var året vi fikk oppfylt drømmen om å gjøre kjærligheten vår fullendt fysisk - med et lite barn. 2006 har også vært et år fylt av følelser jeg ikke visst jeg hadde, annerledes dager, nye perspektiver og en helt annen ro i livet mitt.

La oss ta oss tid til å se tilbake...

Januar:
I januar krøp jeg til korset og sykemeldte meg 25% resten av tiden jeg skulle jobbe før permisjonen. Å jobbe dager på 10 og 14 timer med stor mage, søvnløshet og begynnende bekkenløsning var rett og slett ikke fornuftig lenger. Og sannsynligvis var sykemeldingen det mest fornuftige jeg gjorde hele fjoråret ;)
Januar var også måneden jeg gikk med hjertet i halsen i bekymring for min gode venninne og samgravide nettvenn. Hun hadde hatt et risikosvangerskap med mange prøvelser underveis (for ikke å snakke om før), og da lille B. kom til verden i januar - nærmere 3 mnd før tida - så var det nesten en lettelse å få slippe flere nervepirrende medlinger fra den kanten. Selv om jeg selvsagt heller skulle ønske hun slapp å få et prematur-barn (som er verden skjønneste uansett!) og ha måttet gå gjennom en fæl fødsel...

Februar:
Februar var måneden jeg stort sett bare forberedte meg på å gå ut i permisjon. Jeg begynte å trappe ned tankevirksomheten på jobb - klarte ikke lenger engasjere meg like mye i de arbeidskonfliktene jeg hadde strevd med de siste månedene, og brukte enhver anledning til å snike meg til litt rydding av saker og ting eller gjøre forberedelser til vikaren min skulle overta. Mentalt var jeg beinklar til å slutte på jobb, men samtidig var det en stor overgang når jeg gikk ut i permisjon 27 februar.
Februar var også måneden da jeg faktisk endelig begynte å forstå at svangerskapet snart var over, selv om jeg for mitt bare liv ikke kunne fatte at jeg snart skulle ha en liten gutt i armene som tilhørte oss....

Mars:
Plutselig skulle jeg gå hjemme og forberede meg... Det ble mye tv-titting og smådupping i løpet av dagene, samtidig som jeg faktisk kjedet meg en del.
Mars var selvsagt også måneden da jeg fødte verdens vakreste lille gutt, som jeg gikk og ventet på at noen skulle komme å hente med seg hjem *ler*

April:
Var måneden som forsvant i ammetåka. Det var måneden jeg lærte at amming ikke er så lett som det ser ut for, at ammetåka ikke er et morsomt uttrykk man har funnet på og at barseltårer faktisk eksisterer.... Jeg lærte også at barn med luftsmerter ikke er enkle å håndtere og at det finnes en nesespray som setter fart i amminga.
April var også måneden da min bror giftet seg og vi valgte å tilbringe påsken hjemme.

Mai:
Mai forsvant også i ammetåka. Strengt tatt kan jeg ikke si at det var noe spesielt med denne måneden. Kanskje med unntak av at det var første året i mitt liv at jeg feiret 17 mai med mitt eget barn. Ikke at det var så store forskjellen - han sov jo gjennom det hele. Ja, og så lærte jeg at bunadsdrakt ikke er kleskoden når man ennå ammer....

Juni:
Juni var måneden da alt begynte å falle til ro. Vi begynte å forstå at ingen kom for å hente Didibert, ammingen gikk bedre og været var varmt og fint. Vi reiste på vår årlige Dyreparken-tur.

Juli:
Begynte med at jeg var på jentetur til Østlandet med Didibert på slep. Kanskje var juli en måned hvor flere enn meg lærte at reiser ofte er mer stressbetont enn man klarer å forestille seg på forhånd? ;)
Juli var også måneden hvor Didimannen var hjemme med oss, vi dro til Sverige, og fikk godt innsyn i det svenske helsevesenet. Vi fikk vår ilddåp som foreldre da Didibert ble lagt i narkose og vi forvist til et venterom, sultne og bekymra.

August:
I august forsøkte vi å "løsrive" oss litt fra puppevedhenget mitt. Da hadde vi barnevakt første gang, og vi var faktisk på kino en kveld. Det er første og eneste gang så langt etter fødselen :o)
Ellers var august måneden da jeg forsøkte å stille opp for andre, hvor jeg begynte å fylle dagene med aktiviteter og hvor jeg begynte å finne veien ut av ammetåka igjen. Såvidt jeg husker var også august måneden da jeg var ute på byen og stiftet nye, hyggelige bekjentskaper!
Og, når jeg tenker meg om, så var vel august måneden da jeg fant ut hva hormoner kan gjøre med et ekteskap - som forøvrig var ett år omtrent da. Aldri har jeg vel mislikt min kjære så grundig som omtrent på den tida...

September:
September var måneden Didibert fant ut at han kunne bevege seg rundt i verden. 11 september rullet han fra rygg til mage for aller første gang, og da han rundet et halvt år den 17 hadde han lært seg å skyve seg bakover og rundt i ring. Han var også begynt å forstå at å snakke er en fin ting og øvde seg ved å si: mamamama, babababeee....
September var måneden Didibert fikk sitt første yngre søskenbarn :o)
Tilslutt var denne måneden tida da jeg fikk bekreftet enkelte av mine evner, og fikk en pekepinn om veien videre.

Oktober:
Oktober var måneden for besøk hos gode venninner. Det var også måneden vi var på hyttetur med Didibert for første gang, måneden da Didibert fikk sin første tann, og selvsagt den påfølgende forkjølelsen...
Oktober var også måneden en av mine gode venninner ble mamma. Koselig, siden jeg har fulgt magen fra før den ble til!

November:
Var måneden da jeg endelig begynte å utforske andre deler av mine evner og egenskaper. November var også tida da Didiberts utvikling skøt fart og han lærte både å reise seg, gå med lekekassen og krype.
November var egentlig en måned for ettertanke og framtidsvalg.
Og, for ikke å glemme - november ble måneden for gledelige, gravide nyheter!

Desember:
Var egentlig en måned som fløy avsted. Jeg fikk mulighet til å begynne å se hvilken forskjell det vil være framover å ha et barn i familien, selv om det dette året ikke ble like lett å nyte det. Desember var også måneden for familiesamvær, både på godt og vondt, og måneden jeg fikk reflektert litt over hvor stor makt våre kjære egentlig sitter med.
Desember var, som den pleier, travel, folkefylt og med mye hjemmehygge!

Jepp. Det var vel det. Skal jeg se tilbake og si noe om hele året samlet, så må jeg vel si at det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Det år hvor jeg har kost meg, stort sett, og et år hvor jeg har hatt mye tid til å nærme meg meg selv.

Gleder meg til dette nye året tar skikkelig fatt, jeg :oD

Litt julemagi....

Det var sen kveld og snøen glimtet i sølv der den lå dyp og kald mellom trærne. Skyggene var lange i fullmåneskinnet, og eneste hun hørte var prustingen fra hesten og lyden av hover som brøt gjennom det urørte snølandskapet. Verden var ny og urørt. Stien de lagde i snøen, hesten og hun, var som en snirklete slange i våt sand. Det var kaldt, men varmen og bevegelsen fra hesten gjorde at hun ikke frøs. Hun nøt den sansemessige opplevelsen til fulle.

Det er jul, tenkte hun. Nok en jul kommer meg i møte, og hva kan jeg si at det gir meg, egentlig? Årene hadde gått og opplevelsen av det hellige, det utrolige og gode med julen var i ferd med å bli mistet i jobb, juleshoppestress og det kommersielle. Hva var julen egentlig for henne lenger? Hun lot tankene fare og kom tilbake til noen år tidligere da hun, singel og barnløs hadde feiret jul i byen sammen med gode venninner. Familiesammenkomstene hadde hun droppet - hvorfor sitte kjedelig og grofast på barndomsstedet når hun kunne feste og leve sammen med venninnene? Hun husket følelsen av å våkne ensom på julaften. Venninnene hadde plutselig familie i byen likevel. Julemiddagen ble en trasig opplevelse hvor de fleste kom parvis - for jula handlet jo tross alt om å være sammen. Hun hadde lengtet seg syk hjem til eldgamle tradisjoner, mors kokosmakroner og skakke juletre med pynt niesa hadde laget i barnehagen. Året etter var hun igjen på plass i mors kjøkken - travelt opptatt med å lage ribbe-sausen slik hun hadde gjort i årtier.

Hun hadde heller ikke glemt første julen med sin kjære. Den andre julen hjemmefra, i en heim med sitt helt eget sett med tradisjoner og vaner. Hvor hun hadde lengtet etter tente stearinlys i vinduet - tent for å vise veien hjem for dem som hadde forlatt dem. Hvor hun hadde lengtet etter mors ribbe og bjørkeved i peisen. Men hun hadde bitt i seg lengselen og latt hans tradisjoner bli noe spennende og nytt for henne. Hun hadde virkelig forsøkt å kose seg. Men noe vesentlig hadde manglet, i tillegg til maten og de vante tradisjonene. Hun hadde tenkt lenge i etterkant for å klare å finne ut hva det var. Det var først året etter da de igjen var hjemme i hennes barnsdomshjem at hun hadde klart å sette fingeren nøyaktig på hva det var hun savnet året før. Det var da hun så juletrelysene glimte i øynene til sin niese at hun kom på det. Julen med hennes svigerfamilie hadde manglet magien en finner i ett sett barneøyne!

Hesten prustet tungt etter å ha pløyet snøen over markene. Skogen lå atter om dem og hun snodde ham mellom trærne på en sti man ikke lenger kunne vite fantes. Snøfnuggene danset lekent over manen foran henne og falt hvileløst ned til en stille eksistens på bakken. Hun kunne skimte lys fra små vinduer i hjem hun visste lå der mellom trærne, og hun hilste i tankene på alvene hun trodde bodde i lysningene inne i den dype skogen.

Det var en underlig jul i år. Den første av mange magiske, håpte hun. Tiden var kommet for dem for å lage egne juletradisjoner. De skulle skape sitt eget hjem med egne rutiner og systemer som de skulle følge i årevis, og gi videre til nye generasjoner. År skulle gå og deles mellom hans, hennes og deres. Barn ville komme, vokse og gå videre i begge familiene, og det var på julekortene de fikk i drøssevis hvert år at de ville se hvor lenge siden det var at de hadde sett venner og familie.

Men akkurat dette året skulle bli spesielt. For for aller første gang skulle de ikke feire julen alene i tosomhet. De skulle begynne en ny epoke hvor det var magiens skinn i deres eget barns øyne de skulle lete frem hvert år. Et skinn som ville være der enten de spiste ribbe eller fisk til middag. Et par øyne som ville sluke til seg nye inntrykk, tradisjoner og opplevelser for hvert år, og som ville begynne ventingen allerede før det første lyset var tent. Livet hadde dreid seg inn i ett nytt spor.

Hun sukket hjertelig der hun satt og hentet energi fra naturen og dyret under seg. Jobb, stress og irritasjon over at jula begynte for tidlig og kom for fort forsvant ut av henne like fort som snøfnuggene nå falt. Hun kjente en dyp følelse av tilfredshet og tilhørighet finne sitt sted i henne. Det var dette det hele handlet om. Å høre til. Å være til. Å få lov til å eksistere sammen med mennesker hun brydde seg om, naturen, dyrene og det hellige hun visste fantes et sted. Hun var sikker på at hesten også kjente den samme dype følelsen av tilfredshet, for pusten hans endret seg og bevegelsene ble lettere. Det var som om en engel hadde satt seg bak henne på hesteryggen og gitt den begge en ny følelse av ektehet.

Månen sendte lange skygger over sølvblinkende snø. Vinden lekte forsiktig med mørk hesteman og bare lauvtre, og sendte et gys gjennom menneskene som våget seg utomhus. Mellom trærne så hun husveggen på heimplassen ta form og bli del av en bygning hun kjente ut og inn. Hun svingte hesten inn på et tun med snøfonner som lå kjælent opp mot husvegger og låve, og lot dyret selv finne veien inn dit han helst ville. Han var våt av både snø og svette og var glad for mat og varm teppe. Hun forlot hesten og gikk ut i vinden igjen. På tunet ble hun stående et øyeblikk og smile. I vinduet stod et lite lys og skinte gyllent mot henne med sin lokkende, varme flamme. Døren gikk opp og mannen med barnet på armen tok smilende i mot henne. Barnet strakte armene livlig imot henne og i øynene skinte månen med et umiskjennelig glimt. Hun snudde seg et øyeblikk mot skogen, himmelen og verden utenfor. "Takk", hvisket hun stille før hun gikk inn dit hvor magien, hjertet og godheten bodde...

Kropp og selvbilde

Jeg hører stadig om kvinner som etter en fødsel (eller to-tre) bruker masse energi og penger på å være misfornøyd og fikse på utseende sitt. Bollemager blir fjernet, hengepupper heist opp, og når man først er i gang kan man vel fikse på neser, hengearmer og dobbelthaker også?

Grunnen til at jeg kom på tanken av hvordan kroppen ser ut etter en fødsel er en samtale med to gode venninner for litt tid tilbake. Denne ene er mor og den andre vordende mor. Samtalen dreide inn på strekkmerker og begge konstanterte at de ikke var interessert i å vise frem fleskebollemager i utgangspunktet, og fleskebollemage med "skrekkmerker" var uaktuelt å blotte.

Jeg kan akseptere at mennesker ikke har selvbilde nok til å vise frem sider av sitt fysiske jeg som de har problemer med å takle selv. Been there - vet hva det handler om. Og at nye strekkmerker er lite fine - det er det vel liten tvil om. Rosalilla striper som fartstriper over en allerede bollete mage er kanskje ikke det man går rundt og ønsker seg. Supplert med pupper i kategorien "vrengte vaskefiller" som befinner seg mer nede ved navlen enn der de burde henge - så er det forståelig om enkelte kvier seg for å gå avkledd.

Det jeg likevel undrer meg over er: hvorfor er disse å-så-kvinnelige trekkene blitt til noe som ikke er "akseptabelt"? Når over halvparten av verdens kvinner (mødre eller ikke) faktisk går rundt med fleskebollemager, hengepupper og strekkmerker - hvorfor er det da ikke noe som blir hedret som vakkert og kvinnelig?

Jeg har ingen flat og lekker kjendis-mage. Ei heller pupper som strutter uansett hvilken vinkel jeg befinner meg i. Og "skrekkmerkene" jeg fikk under siste uker av graviditeten lyser rosalilla mot meg fra speilet. Likevel har jeg på ingen måte tenkt å gjemme det bort. Og iallefall ikke fjerne det!

Nå skal det sies at jeg også befinner meg nærmere 50 enn 20 etterhvert, og alder har kanskje noe å si? Iallefall kjenner jeg at jeg med stolthet skal bære alderens tegn ut i verden. Magen som viser at jeg har et godt liv. Puppene som viser at jeg har levd en lang stund allerede (og som fint kan løftes opp i en noenlunde normal posisjon med en god BH...). Strekkmerkene, som min gode "sliter- og samgravide-" venninne har omdøpt til "hedersmerker", som viser at jeg - tross alt strev, tårer og tenners gnissel - til slutt fikk bære frem verdens største gave!

Jeg skal med stolthet ikle meg bikini til sommeren! Om noen finner meg stygg, blautfeit og mindre tiltrekkende - så værsågod! Jeg VET at kroppen min er et produkt av livet jeg har levd så langt - et veikart over min tilværelse - et liv jeg så langt fra skjemmes over! ;o)

Aldri god nok....?

Da jeg befant meg i den situasjon at jeg var blant dem som ikke kunne gå hen å få barn sånn helt på egen hånd (eller vi befant oss der - det er vel stort sett alltid litt vankelig å klare det sånn heeeelt på egen hånd...), så opplevde jeg ofte å bli møtt med holdningen om at jeg egentlig ikke hadde "lov" til å uttale meg om ting som hadde med barn å gjøre. "Bare vent til du får dine egne barn!" var gjengangeren når jeg våget meg frempå med tips eller råd til småbarnsforeldre. At jeg ikke var mor var den avgjørende faktoren - mine fire års høyere utdanning med vekt på barns utvikling og atferd, og nærmere ti års erfaring fra jobb med barn hadde ingen som helst betydning. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si i dag at mine prinsipper og kunnskap om barn har endret seg lite etter at jeg HAR blitt biologisk mamma til et barn.

Samtidig "vanket jeg" på et internettforum hvor den samme nedvurderende holdningen fant sted mellom de som hadde slitt med barnløshet i minst ett år (helst flere) og dem som var såkalte nye "prøvere". De som var nye i gamet hadde ingen grunn til verken å syte, utrykke frustrasjon eller ha noen som helst mening om hva det vil si å være barnløs (og nå legger jeg på litt, ja...). Det var ofte diskusjoner og sure miner fordi en eller annen nykommer lot fraser som "dere må bare slappe av - det hjalp meg!" falle litt for lett. Og det er selvsagt klart at for den som blir gravid etter en måned så er det kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å begynne på tredje omgang prøverør og vite at du kanskje aldri vil sitte med et eget barn på fanget. Likevel ble bitterheten mellom de to grupperingen litt bisarr innimellom. Jeg tror igrunnen begge leirene hadde hatt godt av å lytte og lære av hverandre av og til....

For dem som ikke visste at vi ikke fikk barn umiddelbart var jeg altså ikke dugende til å uttale meg om barn. Fra dem som vet at jeg har hatt problemer, opplever jeg imidlertid at jeg heller ikke har så mye grunnlag for å uttale meg så mye om barnløshet - for jeg har jo ikke slitt lenge nok! To års prøving er da ingenting! Det var da bare et filleproblem jeg var utsatt for - trengte verken hormonkurer eller prøverør for å lykkes i barnelagingen til slutt jo. Jeg vet da ingenting om hva det vil si å endelig bli gravid! At jeg har sett noen av mine nærmeste slite i årtier med sorgene og følelsene rundt dette gir meg ingen som helst kompetanse. At jeg selv har sett drømmen om barn kræsje hver gang en ny kjærest har latt meg i stikken og pakket snippveska, gir meg heller ingen kompetanse. Kjærlighetssorg kan på ingen måte knyttes til drømmen om barn - selv om det i kofferten til den som dro lå knuste drømmer om etablering og barn. Jeg har selvsagt alltid drømt om å bli mamma som 32-åring. "Innbildte" svangerskap hvor mensen hoppet over en måned og man lærte at kjæresten iallefall IKKE ønsket seg barn, gir heller ingen kompetanse om hva det vil si å håpe og ønske - og så endelig få. Heller ikke det å være gravid og miste etter to-tre måneder. Mine knuste drømmer gjennom mange år kan på ingen måte sammenlignes med dem som virkelig har prøvd i årevis. Jeg var jo selvsagt jomfru frem til min mann og jeg begynte å skulle produsere en familie - jomfru både følelsesmessig og fysisk...

Hormonenes virkninger i kroppen kunne jeg jo heller ikke uttale meg om før jeg ble gravid. Det faktum at jeg gikk med en type naturlig hormonspiral i livmora i årevis gir meg ingen uttalelsesrett. Ei heller det faktum at da jeg endelig opplevde graviditetshormonene så var de tilstede i mye mildere grad enn før "hormonspiralen" ble fjernet... Faktisk så var jeg så lite hormonell gjennom graviditeten at jeg ikke er riktig sikker på om jeg bør uttale meg om hva hormoner er fremdeles.... Kanskje mannen i huset har lyst til å si noe om den saken før jeg uttaler meg? PMS har jo forøvrig liten sammenheng med både hormoner og fremmedlegeme i livmora...

Da jeg var så heldig å endelig bli gravid, måtte jeg for all del aldri vise den minste form for klaging eller misfornøydhet overfor gamle kjente på forumet hvor man fortsatt prøvde å bli gravid. Jeg hadde da ingen grunn til å klage - jeg var da for pokker BLITT gravid iallefall! Heldigvis følte jeg heller ingen grunn til verken å klage eller snakke hull i hodet på folk om graviditetssymptomer og vondt bekken. Jeg fikk ut det jeg trengte via et annet nettsted, og selv om det var graviditeten som opptok meg mest i en periode så var det deilig å av og til snakke med gamle kjente om andre ting. Men om jeg virkelig hadde hatt dette behovet, så hadde jeg nok kjapt opplevd å bli "venneløs". Man skal ikke ha lov til å dele sine nye erfaringer med dem som bærer håpløshet og sårbarhet utenpå!

Nå da jeg er mamma til Didibert har jeg fremdeles ikke kompetanse til å uttale meg om noe særlig innen barneoppdragelse, atferdsendrende metoder eller utviklingen hos spedbarn. Jeg har da, må vite, bare ett barn - man må jo ha minst to for å ha grunnlag for å uttale seg. At jeg bruker tid på å lese meg opp på fagstoff, har lang profesjonell erfaring med barn og mer utdanning innen barns atferd enn vanlig er - nei, det har ingen betydning. Det er ene og alene erfaringen som mamma som teller! Og da selvsagt ikke mamma-erfaringen fra kun et snaut år. At man har nært forhold til søsken og deres barn teller heller ikke - man er vel ikke følelsesmessig knyttet til andre barn enn sine egne?

Jeg vet med andre ord ingenting om å være barnløs, hvordan det er å bli gravid etter lang tid og i høy alder, ingenting om å være mamma, vet knapt nok hva det vil si å være gravid og føde, og har ingen som helst grunn til å uttale meg på noe som helst grunnlag....

Jeg lurer på hvem som setter kriteriene for når man har lov til å ha noen som helst formening om ting.... Hvem er det som kan sitte som Gud og bestemme at andre menneskers erfaringer og personlige egenskaper ikke gir grunnlag for å ha forståelse for andres liv og opplevelser. Joda - mye i livet er subjektivt. Og enkelte ting kan man nok knapt forstå om man ikke sitter akkurat i skoene til den som opplever det. Men hva med empatien? Er det utenkelig at mennesker med stor evne til empati, mennesker med stor grad av fantasi, og ikke minst mennesker med et bredt spekter av livserfaring faktisk kan tilnærmet innbilde seg hvordan et annet menneske har det? Har man ikke erfaring nok til å forstå når man er nærmere 100 år heller? Ikke på dødsleiet? Hvem rangerer forøvrig menneskers grad av opplevelse av ting? Hvem sier noe om hvem som har "lov til" å oppleve ting sånn eller slik? Hvorfor kan ikke min opplevelse av å prestere noe kjennes ut som en diger seier vel så mye som en som i utgangspunktet har hatt en synlig vanskelig vei mot målet? Er det antall motbakker på veien som avgjør? Har ikke evnen til å lære noe å si? Kan ikke en lettlært person lære like mye av tre motbakker som en annen trenger ti bakker på å lære?!

Jeg skrev for ikke så lenge siden at jeg savnet mer ydmykhet i menneskers møte med hverandre. Jeg savner også en mindre grad av forutinntatte holdninger - såkalte biases - fra andre. Mindre selvopptatthet, mer generøsitet og rett og slett mer nestekjærlighet...

Det som er mitt er bare mitt, og ingen trenger noensinne forsøke seg på å forstå seg på meg - for tenk!

*Rister litt oppgitt på hodet*

Gode og onde dager

Den siste uka har vært preget av endel gode og noen ganske leie nyheter. Heldigvis overskygger de gode de dårlige til gangs, så resultatet av denne uka er vel helst at den vil inngå i minneboka som ei god uke :o)

Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....

Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!

Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....

Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....

Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....

Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!

Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)

Stillingsannonse

Snill, tålmodig og tykkhudet mamma søkes til sjarmerende gutt.

Han blir ofte omtalt som "solstråle" og "sjarmtroll", men du må være forberedt på at dette kun gjelder overfor andre mennesker enn deg. Du må også være forberedt på ensom nattevaking, bæsjebleier og trøste-pupping (åja - mulighet for amming er et must!), samt dager fulle av sutring. Kos og blendende smil er forbeholdt pappa.

Du må være klar for følelsen av kun å være melkeku kombinert med grensesetter og bleieskiftarbeider, og være tykkhudet nok til ikke å bli fornærmet når det til gjengjeld er pappa og andre mennesker som blir satt pris på og får entusiastisk og sjarmerende oppmerksomhet. Dagene dine vil - til alle andres undring - stort sett være fylte med sutring, sutring, sutring...

Interessert?
Kontakt Bill.merket.

Bill.merket Mamma er forkjøla og lei seg i dag! ;p

Ydmykhet

gJeg var på et kurs forleden dag og underveis kom kursholder inn på begrepet ydmykhet og hvordan hun definerte det. Hun sa at i hennes øyne handlet ydmykhet om takknemlighet fordi hun fikk drive med det hun gjør, en slags overveldende takknemlighet fordi hun får lov til å hjelpe andre. Jeg nikket anerkjennende til den definisjonen, og i dagene etterpå har ordet ydmykhet fulgt meg litt i bakhodet.

Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.

Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.

Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.

Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.

I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...

Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?

Ei heller meg....

Å gre alle under en kam...

Nå om dagen er fokuset mitt veldig mye på den store utviklingen min "lille" sønn går gjennom. Det er nesten helt utrolig hvor mye en liten tass skal rekke å lære seg i løpet av en såpass kort periode. Det er i grunnen ikke rart at små barn både har et aktivitetsnivå som er høyere enn selv de best trente, og at de kan spise så mye at man undrer på om de er født med innlagt bendelorm...

Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.

Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.

Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*

Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"

Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.

Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.

Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!

Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)

Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)

Straff som fortjent...

Frustrasjon og sinne svarer seg sjelden *ler* Gjett om jeg angrer i dag på at jeg kastet mobilen i gulvet i går.... Nå virker den bare med handsfree`en koblet på *rister på hodet og ler av seg selv*

Kamelsvelging

Det er rart hvordan det er med forestillinger man sitter med i forkant for en opplevelse. Man innbiller seg at ting vil bli slik eller sånn, og blir skuffet eller sint dersom ting går i en annen retning enn man hadde tenkt. Dette gjelder selvsagt også forestillingen om hvordan det er å bli foreldre.

Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....

Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....

Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....

Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....

Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!

Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....

Ett skritt frem og to tilbake...

Vel.... Jeg tar meg ofte i å undre på hvorfor noen ting snur på femøringen og endres så fort man tillater seg å skryte/syte litt over dem. For eksempel så har Didibert det med å ta et aldri så lite utviklingshopp hver gang jeg offentlig påpeker at han ikke har kommet helt "dit" enda. Jeg kan for eksempel si at "Neida, han kryper ikke enda. Klarer ikke å koordinere armer og ben, hehe..." Og så, i neste øyeblikk imponerer han flettene av meg med å - ja, nettopp - krype tvers over stuegulvet! (Og for de som kjenner oss - neida, han kryper ikke enda *ler*)

En sånn opplevelse hadde jeg i natt også. Etter å ha skrytt sove-fremgangen vår opp og ned og i mente her inne, så slår den lille pøbelen vår til med å våkne kl 23, kl 24, kl 01 og kl 03 i natt!!! *dåner* Ikke nok med det, men da han først hadde slått øynene opp kl 03 så fant han like godt ut at det godt kunne være morgen. Han var da slett ikke trøtt! Leke var da sååååå mye gøyere! Og det til tross for at mamma ikke gadd leke med, og mørket på soverommet var heller påfallende.... Jeg prøvde å tilby ham mat (pupp). Jeg prøvde å vugge ham. Gi ham smokk. Synge. Samsove. Overse ham. Pupp? Ligge i senga?!? KJEFTE! *ler oppgitt av seg selv* Tilslutt havnet han i senga si og jeg i "ammesenga" vi har der inne - begge like frustrerte. Da var det gått bortimot en klokketime og jeg var fra meg av trøtthet. Han var selvsagt LYS våken....

I sånne øyeblikk er det jeg er uendelig takknemlig for at vi er to voksne (eller minst en til enhver tid, hehe...) midt oppe i dette. For akkurat i det jeg trekker dyna demonstrativt over hodet og bestemmer meg for at "nå får den drittungen bare ligge der og skrike"(med andre ord forsvinner inn i min egen lille, trassige drittungeverden), så kommer Didimannen til unnsetning! Som en naken supermann står han der i døråpningen og gir meg livvesten før jeg drukner i selvmedlidenhet... SVISJ-SVUSJ, så har ungen ny bleie, vannet er kokt og flaskemat til Didibert er ordnet. (Kunne jeg vite at flaska plutselig stod høyere enn puppen midt på natta da?! *snurt* Han kunne jo fått så mye pupp han orket dersom han ikke hadde lekt "ta på veggen og pelle mamma i fjeset"-leken i stedet....)

La oss håpe at natta nå blir en drøm i forhold, og at både supermann og mamsen får hentet seg litt inn igjen etter en natt med heller lite søvn...
*krysser fingrene*

Soving er ingen selvfølge!

Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å sette meg inn i gode råd for søvnproblemer hos babyer. Min søte, lille Didibert har nemlig funnet ut at kl 1 og kl 5 om natta er fine tider å innta et aldri så lite herremåltid - med det resultat at mamsen er lys våken i ca en time hver gang. Dette er, muligens forståelig nok, ikke utholdelig i lengden - iallefall ikke med tanke på at han nå inntar nærmere 4 måltider fast føde pr dag i tillegg til tilbrakt tid ved puppen.I følge helsesøster skal han ikke lenger trenge mat på natta, og hun har påpekt flere ganger at nattavvenning før han begynner å sette seg opp i senga kanskje er et sjakktrekk...

Den vanlig metode for å venne babyer av med å amme på nattestid går ut på å putte inn smokken, gi masse kos, tilby vann istedet for melk på natta og tåle "litt" gråting. De to første punktene er greie, men det å sitte ved senga hans med melka rennende og tilby ham vann fra flaske var ingen enkel affære (Didimannen har hatt litt mye med dobbelt opp jobbing, så denne kampen falt på meg...). Hadde Didibert vært i stand til det hadde han sannsynligvis hånledd av mitt halvhjertede forsøk på å ha puppene i fred. Han mer eller mindre slo flaska bort og hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyylte.... *kremt* Joda, tåle "litt" gråting er greit, men å høre på barneskrik i brannsirene-kategorien kl halv fem på kvisten er ikke noe jeg anbefaler. Mine "tapre" forsøk på å vinne natta tilbake ble snart en større frustrasjon enn forventet. Det er tross alt bedre å puppe i ti minutter, og ligge våken en halv time, enn å måtte trøste en skrikende unge i en times tid midt på natta.

Heldigvis for meg finnes det et flust av opplyste kvinnemennesker rundt forbi i den interaktive verden, og egentlig litt på slump kom jeg over et innlegg som omtalte boken "The no-cry solution" av Elizabeth Pantley. Det er en metode for å oppnå endringer uten nødvendigvis å måtte ty til disse gråtekurene som har vært så populære i noen tiår, og som absolutt ikke tiltaler meg! Nå har jeg ennå ikke fått somlet meg til å få kjøpt boka (memo til meg selv; kjøp nå den hersens boka snart!!), men heldigvis hadde disse fantastiske kvinnemenneskene også omtalt enkelte av metodene omhyggelig i gjeldende tråd på diskusjonssida. Jeg tilbragte vel en halv kveld med å lese meg opp og hente inspirasjon. Og i tre døgn dreiv jeg registrering av døgnrytme og sovemønster før jeg lagde meg en dagsplan for Didibert. Og så satte jeg igang med noen små justeringer.

Det aller første jeg fant ut var at leggingen ble ca en halv time kortere når jeg bare sørget for at gutten ikke var skrubbsulten ved leggetid *rødme* En skulle nesten tro at det var en selvfølge, men etter et grøtmåltid (med vann å drikke til - takk for tipset om at grøt gjør en tørst!!) og en flaske MME er det vanskelig å se behovet for å amme like før leggetid... Iallefall har leggingen blitt en drøm nå når vi bare bruker noen minutter lenger i utgangspunktet!

Det neste jeg prøvde ut var å "lirke" småen av brystet etter noen små slurker og stappe i smokken med et svusj! Sannsynligheten for at nattamminga er mer vane enn sult er stor, og derfor forsøker jeg nå å erstatte pupp med kos og nærhet - noe som for det første også kan gjøres av far og for det andre kan utføres mens poden fremdeles ligger i senga! Vel...denne "lirkeoperasjonen" har allerede etter to netter gitt resultater!! *jubler* I natt var nemlig ammetiden redusert til ca et halvt minutt, og mamsen var i seng igjen før papp`en hadde rukket å snu seg i senga igjen. Så jeg er mildt sagt spent på fortsettelsen... Jeg skal holde på i ti dager før jeg evt foretar en ny registrering av døgnrytme, og lager en ny plan for endring.

Og så, midt oppe i denne perioden med økt fokus på sovingen, så klarer jeg selvsagt å gjøre en generaltabbe som får selv den mest svimete "inni-ammetåka"-mamma til å vri seg flirende og hoderystende.... For å slippe å skrive det hele en gang til, har jeg tatt meg den frihet å kopiere det jeg skrev på et annet forum tidligere i dag:

Stakkars lille Didibert! I dag var han så utrolig trøtt i halv seks tida at jeg like godt lagde kvelds til ham med en gang. Sutret seg gjennom grøten (han som pleier å skryte av hver eneste skje han får.... ) og smilte lykkelig da vi kom til flaska. Og da den var tømt var det såvidt han klarte å holde oppe øynene Så det ble et raskt bleieskift og en tannpuss før han var nede på soverommet. Og der begynte styret:

Mamma prøver å dytte puppen inn i munnen til poden, for han pleier jo alltid puppe før han legges. Poden hyyyyyyyyyyyyyyler.... Mamma dytter smokken inn istedet og poden vrir seg som en orm i armene hennes. Mamma legger poden, med "bissevoffen" (beste kosebamsen) opp i fjeset, inntill puppen slik at poden iallefall får hudkontakt slik han liker så godt. Poden vrir seg som en orm igjen og sutrer beklagende. Mamma forstår ingenting og finner ut at poden sikkert har lyst til å ligge og amme - for noen kvelder er jo bare sånn. Mamma legger seg derfor ned på madrassen med poden og forsøker nok en gang å dytte puppen inn i munnen på poden. Poden gråter frustrert og leter etter smokken. Smokken kommer på plass, mamma gir opp litt, og ENDELIG kan poden få sove i fred - slik han har prøvd på i fem hele minutter allerede!!

*rødmer kledelig* Snakk om å være overivrig og liten lyttende! *slår seg selv i hodet med noe hardt*

Distraksjon og telefoni

Det er en ting jeg virkelig hater intenst, og det er telefonselgere! Jeg kan ikke fordra dem! Innerst inne vet jeg jo at de bare gjør jobben sin, men likvel...

For noen år siden var jeg inne på brønnøysundregisteret og reserverte oss for telefonsalg. På fasttelefon, mobil og for selgere fra humanitære organisasjoner. Og i en lang periode var det faktisk greit.

Men noe skjer når man får barn. For det første så ringer de i barnets navn. For det andre virker det som om det at en får barn liksom rettferdiggjør at man kan ringe og mase på folk til alle døgnets tider. Foreningen for krybbedød, alskens bokklubber og forsikringsselskaper som skal selge forsikring for den lille....

Egentlig burde man ha en lov som sa at de avtaler man inngår i en periode på to måneder etter en fødsel ikke burde bli ansett som bindende. Man er jo faktisk så i ørska og så utenfor seg selv at jeg vil si at man på lang vei befinner seg innenfor begrepet "bevisstløs i gjerningsøyeblikket"!

Vel, her er fødselen for lengst overstått. Likevel blir jeg stadig oppringt av diverse selgere. Og samtalen arter seg ofte som følger:
"Hallo?"
"Ja, hei, er det Didi jeg snakker med?"
"Eh...ja...?" ("hvem er du?", grubles det iherdig oppe i hodet mitt mens jeg forsøker å holde min søte lille Didibert borte fra røret mens jeg snakker...)
"Har du en fin dag i dag da?"
"Ja....?" (Jeg undrer enda på hvem denne personen i tlf er mens jeg sjonglerer røret med ene hånden og forsøker å få lagt fra meg Didibert på gulvet med den andre).
"Ja, det er Ellen fra sjømannskirken her, og jeg lurte på om du er interessert i å støtte oss med en liten sum? Du vet, vi er avhengige av støtte fra privatpersoner for å drive videre."
Jeg har ikke fått med meg mer enn "Ellen" og driver å funderer over hvilken Ellen jeg kjenner da det plutselig går opp for meg at det er en av DEM!
"Jeg har reservert meg mot selgere og er ikke interessert!"
"Ja, men du har støttes oss før. Og du vet jo at vi er avhengige av private donasjoner for å drive videre. Likte du ikke kalenderene du kjøpte i fjor?"
"Joda, kalenderene var fine de, men..." (Didibert har begynt å sutre og fokuset mitt er på å forsøke å oppspore smokken mens jeg har ham hengende i buksebenet på venstre fot)
"Ja, men da vil du vel gjerne ha dem for i år også? Det er en aldeles nydelig billedkalender med motiver fra steder i Norge og bla-bla-bla..."
(Jeg har sluttet å høre etter mens jeg løfter på puter og leker for å finne smokken og få slutt på ulingen som høres fra føttene mine...)
"M-hm", sier jeg distrahert og aner ikke hva dama snakker om.
"Ja, flott! Da sender vi deg den i posten så fort som mulig!"
"Eh...? Hææææ?", sier jeg i samme øyeblikk som dama i andre enden klasker på røret og lar meg sitte igjen og gruble over hva hun skulle sende i posten - samtidig som jeg endelig oppsporer smokken og i neste nu er opptatt av å roe ned en gråtkvalt småtting med spruttårer og sirene-hyl....

To uker senere får jeg en forsending fra Sjømannskirka som koster meg mer enn jeg har råd til og som gjør at jeg ergrer meg gul og blå over dustete telefonselgere! Er det rart jeg har sluttet å ta telefonen?!?

Et stillestående liv

Lite skjer egentlig i Didiheimen om dagen. Jeg føler egentlig ikke at jeg har noe å skrive om, rett og slett fordi jeg ikke har energi til å tenke, gruble og fantasere slik jeg vanligvis gjør.

Dagene mine går for øyeblikket med til å trøste en liten en som har opplevd noe så fantastisk merkelig som å få sin første tann! Det må være en underlig opplevelse i grunnen. Her blir vi født med myke gommer, og så - plutselig - dukker det opp noe som klør, og etterhvert stikker en, i munnen.... Noe som gir en diarè, feber, en uvel følelse i kroppen og - ikke minst - FORKJØLELSE!

Dersom det å få sin første tann er en merkelig opplevelse, så tror jeg egentlig ikke at å gå gjennom sin første forkjølelse er så mye bedre. Hvordan i all verden må det ikke kjennes ut å for første gang kjenne snørra renne ut gjennom nesa?!?? For ikke å snakke om hvor skremmende det må være å være sår i halsen, ikke ha "stemme" å gråte med, og å ha denne ekle feber-følelsen i hele kroppen. Kan noen klandre ham for å være ekstra sutrete og klengen om dagen?

Som om det ikke er nok at jeg har et sutrete vedheng hele dagen lang, så har Didimannen funnet ut at denne uka er den mest perfekte til å begynne å bygge garasjen vår. For såvidt er jeg veldig enig i at vi godt kan få den opp før frosten kommer, men når jeg sover minimal om natten (glemte jeg å nevne at Didibert må fores annenhver time fordi han sovner av utmattelse etter to-tre saup. Ja, når han da ikke klør sånn i munnen at han ikke vil sove overhode...) og har sutring i ørene hele dagen - da hadde det vært fint med litt avlastning på kvelden! Iallefall når det tar èn time å få "klumpen" til å sovne fordi han blir illsint hver gang han er på nippet til å sovne og så ikke får til å puste gjennom nesa *river seg frustrert i håret* Og aller helst skal han jo sovne ved mammas pupp - for der er det trygt og godt nå når resten av hans lille verden står på hodet. Er det noe rart at mamma ender opp, tårevåt, på kjøkkengulvet kl 4 på natta med en skrikerunge (på 3 timen) liggende i oppløsning på stuegulvet...?! Det er i sånne øyeblikk jeg nesten slår hodet i kjøkkenbenken med tanke på at jeg kavde i to år for å oppnå dette *skrattler*

Men, men... Til tross for tenner, snue og verdensmesterskap i klenging kombinert med sutring, så har det jo sine lyse sider også å være mamma. I det øyeblikket han legger de bittesmå armene rundt halsen min for å få trøst når han gråter så er det meste glemt. Eller når han smiler sitt mest strålende smil når jeg henter ham i senga etter en hvil. Eller når han kvekk-ler fordi jeg kiler ham. Eller når han tar tak i håret mitt og drar pannen min mot seg for å gi meg dagens store, blaute siklesuss *gliser*

Og Didimannen kjenner selv på at det er fælt å være der ute og ikke få se poden - iallefall når småen gledestrålende rekker de lubne armene mot ham og sutrer intenst når han stikker hodet innom for å si natta. Er det noe rart at jeg "slapp" legginga i kveld? ;o)