Biler, penger, søvn og jobb

Her i huset er det ikke så veldig mye som skjer i grunnen. Derfor skjer det ikke mye i bloggen heller. Det er liksom ikke så mye som er verdt å ofre ord på *s* Og når jeg har lyst til å skrive i bloggen, så er jeg så sliten at jeg ikke makter der.

Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)

I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*

Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.

Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!

Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!

Vet du...?

Situasjon mellom undertegnede og 1 stk 6 klassing helt i slutten av siste arbeidsøkt i dag:

6kl: Vet du at du aldri kan klø i pannen?
D: Eh...hæ? *klør meg demonstrativt i pannen*
6kl: Jaaa...ikke sånn! Men vet du at du aldri klør i pannen? Sånn som du klør på nesen eller i hårbunnen...
D: *tenker* Nei, det gjør jeg faktisk aldri.
6kl: (med et triumferende smil) Nei, der ser du!
D: *grubler* Tro om det er fordi man har færre sanseceller der....? *grubler videre resten av dagen*

6kl: Og du?
D: Ja?
6kl: Hvorfor trekker folk opp skuldrene når de sukker tungt? Man trenger ikke trekke opp skuldrene for å trekke pusten dypt inn! *demonstrerer*
D: *ler* Nei, du, det vet jeg ikke.... Alt det rare som befinner seg inni hodet ditt....! ;o)
6kl: Ja. Jeg er litt sånn....filosof *stolt*

Og jeg gjentar: alt det rare som kan befinne seg inni et lite hodet sånn midt på lyse dagen! Himmel! Barn er rare dyr....

Spooky...

Jeg har i lenger tid visst at det muligens spankulerer en drøvtyggende ku rundt i stua mi. Det vil si - den avdøde sjelen etter en *ler* Det er iallefall det jeg påstår dersom noen spør - vi bor jo tross alt på gammel landbruksjord, og så mye annet burde ikke befinne seg her. Det var iallefall det jeg tenkte - helt til de begynte å grave i nabolaget...

Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.

Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*

Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*

Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...

Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...

Surmuling og skrekkscenarier

Akkurat nå sitter jeg her og surmuler. Surmuler for en barnslig og tullete grunn. Men jeg surmuler med stolthet og mener selvsagt at jeg har all verdens gode grunner for å gjøre nettopp det *barnslig*

At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)

Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....

Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*

Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....

Høstgruff

Ute er det høst. Skyene gråter og trærne er så triste at de mister alt løv og blir stående aldeles nakne igjen. Det er kaldt. Kaldt inn til margen.

I går klarte vi å gå en deilig lang tur sammen med et vennepar - utrolig nok uten å få så mye som en dråpe regn på oss! "Fruen" i paret er nordlending, og hun kom med følgende observasjon: våren er herlig her vi bor. Den kommer så tidlig og varer så inderlig lenge! Alt blir grønt og det blomstrer både her og der. Men høsten.... Den er kald og mørk og guffen. Bladene blir brune før de treffer bakken og det regner nesten konstant. Ingen gylne lauvhauger man må vasse gjennom, ingen flotte farger på trærne. Bare nakne grener, brunt lauv og kald, grå himmel.

Høsten er ikke min favorittårstid. Jeg liker farger. Jeg liker skyfrie himler med fantastiske solnedganger og stjerneklare netter. Jeg liker lyden av fugler som koser seg i trærne, eller lyden av stille snefall. Jeg liker gleden i små barnestemmer som leker frydefullt i sne eller sol. Jeg liker sommregn som kiler en i nakken. Og lyden av sprakende tordenvær som flyr over sommerhimler. Jeg liker lukten av smøreski, appelsin og peisved.

Men jeg liker ikke grå himler og regn 5 måneder i strekk.... Jeg liker ikke klamme regntøy, kløende ulltøy og våte sokker. Jeg liker ikke vind som blåser uansett i hvilken retning man forsøker å snu seg for å finne ly. Jeg liker ikke mørke kroker som minner en om alt man ikke kan se med blotte øye. Jeg liker ikke mørke kvelder som gjør en trøtt før en har rukket å spise middag...

Jeg gleder meg til vintersolverv! Det er en fantastisk dag. Jeg pleier faktisk nesten å feire den litt. I tankene min iallefall. Da jubler jeg stille over solen som snur, og gleder meg til lysere netter. Og så gjør det jo heller ingenting at julaften kommer bare dager etterpå, hehe...

Det er nå bare 5 (!) uker til høstferien. Det er bare 15 uker til juleferien. Livet er levelig - tross kulde, trøtthet og kvalme ;o)

Døden tramper over jord

Døden
tramper over jord.
Svinger sin sabel
over oss som her bor.

Ubarmhjertig
plukker han ut sin neste.
Ljåen høvler
over livene til de fleste.

Dype spor
lager merker i livet.
Det som lot godhet
og kjærlighet spire.

Ingen rettferd
i hvem han lar falle.
Bare en sår og hard
påminnelsen til oss alle.

Sårbare
er vi alle som en.
Han vil uomtvistelig ramme oss
en etter en.

Døden
kan ingen trosse.
Intet håp, ingen tro
ingen kjærlighet kan ham stoppe.




Mine tanker er i dag hos en familie som mistet sin lille engel. Det finnes ingen ord som kan dekke den sorgen de nå går i møte. Ingen rettferdig forklaring på hvorfor nettopp de ble rammet. Bare et uendelig digert sår. Og minnet om et barn som rakk å berøre så mange.

Hvil i fred lille gutt. Jeg håper du har fred, og ingen smerter, der du er nå. Jeg håper du venter på dine kjære når de en dag kommer din vei. Størst av alt er kjærligheten - du bragte den frem i så mange av oss mens vi håpte for deg og din familie.

*gråter*

Hunder og tenners gnissel

Noen sitter kanskje og lurer på hvordan fortsettelsen på barnehagestarten virkelig ble, så her kommer en liten oppsummering. Det ble nemlig ikke så aller verst. Dag nr 3 begynte like tragisk som dag 2, med ekstrem hylgrining så fort mamma gjorde tegn til å ville gå. Vel...mamma gikk tappert ut og ble stoppet like utenfor av ei i barnehagen som lurte på om vi ikke skulle vinke i vinduet før jeg gikk. Listet med stille bort til vinduet og tittet bekymret inn - akkurat tidsnok til å se at min fantastisk tapre lille gutt fikk stukket "bissevovven" (en myk liten hund han har sovet med siden han var baby) i sine utstrekte hender. Mammas lille triks med å legge igjen Bissevoven synlig for personalet med et "legger denne igjen her i tilfelle dere trenger den...", idét hun snek seg ut dørene, virket med glans! Personalet, som har en hel haug med ting oppi hodene sine med barnehagetilvenning av 14 ettåringer og 5 toåringer, hadde nemlig ikke oppfattet oppfordringen dagen før om å stikke til ham hund og smokk dersom han gråt (dvs - smokk hadde de husket). De var overlykkelige over å ha funnet en "avknapp" på min lille skjønne, for så fort han fikk kosen sin i hende var sirenen skrudd av! Så hver gang småen kom på at mamma var borte og ble litt grinete, så fant de frem "avknappen" og lot ham kose litt med tryggheten til han følte seg bedre. Så gikk det meste på skinner. Og da mamma kom - nesten løpende - inn portene, så hadde ikke poden tid å bli med hjem *ler*. Først skulle han jo grave i sanden, så skulle han leke med ballen, så skulle han.... ;o) Heldigvis har mamma god tid når hun først har kommet seg dit poden er, så vi kan vente litt. Dessuten er det godt å se at han trives. Og da gjør det ikke noe om middagen blir litt forsinka.

Dag nr 4 ble veldig lik dag nr 3. Og da jeg kom for å hente og poden satt fint plassert ute sammen med barn og personale og hadde piknik. Da lettet en liten tåke fra hjertet mitt :o) Han storkoste seg! Ikke gråt han når han så meg, og ikke hadde han tid til å bli med hjem da heller, hehe... (Fredagen var han forøvrig syk og hjemme med pappaen, så den var nok super!)

Jeg antar det blir noen dager til med litt syting når jeg går. Men snille damene i barnehagen har lovet meg at bissevovven og smokken ikke blir fjernet før han viser tegn til å føle seg trygg. Så da har vi nok noen uker til på oss...og da trenger han sannsynligvis ingen hund uansett ;)

Så får mamma heller overleve at Bissevovven var en gave fra pappas eks (som er en hyggelig dame, forøvrig, men ikke akkurat trenger å bli Podens "favorittante".... *lol*)... ;o)

Seperasjonsangst i blomst!

I dag var det barnehagestart for lille Didibert. Mor kjørte avgårde til åstedet etter en rolig start på morningen (far måtte visst sykle i dag, ja, slik at småen og mamsen kunne ha en deilig og sen oppstandelse). Det var ikke fritt for at sommerfuglene romsterte litt ekstra rundt nedi vomma til gamlemor - også av andre grunner enn dem i forrige innlegg, selv etter en god frokost. Tenk - lillegutt er så stor at han skal være borte fra mamma og pappa hele 6 timer hver dag! *dåner*

Entréen inn i barnehagelivet gikk strålende. Mamma hang klærne fra seg i garderoben, puttet på tøfler på små føtter og bar knøttet inn i den O`store og skremmende lekeavdelingen i barnehagen. Og det gikk ikke lenge før småen hadde kastet seg over lekene og var fraværende på denne kloden (de hadde jo BILER, må vite! ;oD ). Det vil si, etter et par omganger med "se, mamma, jeg fant en..." hvor han sjekket om mammaen fulgte med, eller kom stabbende bort med "skatten" sin - så kunne han leke selv etterpå.

Optimistisk, og ikke så rent stolt av sin enestående og unikt flinke gutt (han er jo helt FANTASTISK flink til å leke selv, ikke sant?!? ;o) ), fulgte mamma barnehagepersonalets oppfordring om å ta en "kopp kaffe" (eller te for oss som ikke er tørre bak øra...) inne på kjøkkenet bak lukkede dører. "Dette går jo over all forventning", tenkte mammaen da minuttene gikk og småen fremdeles ikke hadde satt på tåkeluren. Ikke før tenkt, så gjort.... "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL" En liten, tårevåt gutt kom til syne i døråpningen sammen med en barnehageansatt som forsikret om at "mamma er rett her"....

Og når poden så var vist inn til "det hemmelige rommet" så var det jammen gjort. Da fikk ikke mamma sitte mer enn i ti minutter før småen måtte inn og sjekke tilværelsen (og aller helst skulle han vel ha undersøkt skuffer og skap ned til minste detalj også, men der var mamma kjapp på avtrekkeren, gitt! Og det kan vel ikke stikkes under en kjøkkenstol at det meste av den gjenværende tiden ble tilbrakt på gulvet på lekerommet - for mor også...). Til og med lunsjen ble slukt i en skitfart i fare for at mor på mystisk vis, enda han kunne se meg hele tiden, skulle bli oppslukt av det fremmede gulvet og forsvinne ut i intet.... Jammen noe å være stolt av, ja... *gremmes av tidligere forhåpninger*

Nå skal det dog nevnes at poden sov 13 timer natt til i dag, og at snuen - etter en omgang super-nyseserie - begynte å renne hos ham i ti-tiden. Muligheten for at de gjenværende tilvenningsdagene blir omgjort til sykedager - og at mannen, til min arbeidsgiver store glede, må ta resten av tilvenningen torsdag og fredag - er tilstede. Dagen i morgen vil vise utviklingen. Det er jo heller ikke mer enn 13 dager siden MMR-vaksina ble satt *gruble*

Mor kan likevel ikke fornekte at hun gruer seg litt til fortsettelsen, selv om erfaringen jo viser at det somregel går godt til sist.... ;o)

En bråsving i neste retning

Det er rart hvordan livet innimellom tar svinger man langt fra forventer. Mitt liv er intet unntak i så måte, og de siste dagene har gitt meg en bråvåkning jeg trengte til de grader.

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har grudd meg til å begynne på jobb igjen etter fødsels- og omsorgspermisjonen min. Det er vel heller ingen hemmelighet at grunnen skyldes miljøet på jobb + dårlig relasjon til en sjef som dessverre er elendig på personalsaker. Det var derfor en stor overraskelse å komme tilbake på jobb og oppdage at kollegaene mine virkelig mente at de var glad for at jeg er tilbake! Det er ubeskrivelig godt å oppdage at jeg har støtte i kollegaene mine og at jeg ikke er alene om å reagere på lederstilen til sjefen vår. Det er også godt å oppdage at de virkelig ønsker meg i arbeid i sine "sfærer" og at jeg er blitt reknet med i planene for året som kommer.

Det blir jo litt spesielt å sitte å planlegge og ha lyst til å jobbe der når jeg for bare en uke siden sendte søknad på ny jobb.... Og det er rart å oppdage at jeg faktisk vil være der jeg er, at jobben gir meg mye igjen og at det er der jeg skal være en stund til...

Det som kanskje gjør at hele seansen får en litt ironisk og - for min del - komisk vri er jo det faktum som bare jeg selv har vært eier av i en uke på jobb. En ikke helt etter planen men likevel planlagt sak som gjør at jeg innimellom nesten både forsnakker meg og må flire taust med tanke på. Det er nemlig ikke alltid ting tar så lang tid som man tror. Og det er tydelig at livet innimellom bestemmer seg for å ta over og gi mennesket overraskelser når de egentlig har begynt å tenke i andre retninger...

Lørdag for en liten uke siden, før jeg fant ut at jeg faktisk har savnet jobben min, ble det nemlig klart at enda et lite vesen er på vei inn i Didiheimen. I motsetning til Didiberten min, som tok sin tid, har Nestemann bestemt seg for - til Didimannens store ergrelse ("Hæ?! Var dette hele prøvetiden vi skulle ha?!?") - å klore seg fast etter kun to ussle prøveperioder....!

Så, mens mine kollegaer planlegger i mengdevis alt som skal skje til våren, så sitter jeg med en liten gledesfanfare i magen og tenker lattermildt "vel, da er ikke jeg her lenger - hehe..." ;oD

Dødens engasjement

En tanke slo meg i går da jeg lå i senga og liksom skulle sove. Det er dessverre ofte da tankene mine ramler inn - til min store frustrasjon. Iallefall, denne kvelden sirklet tankene mine rundt det barnet jeg har linket til tidligere - et lite barn som er sykt og muligens ikke blir frisk igjen. Dette barnet har engasjert en hel mengde mennesker, noe jeg syns er veldig hyggelig igrunnen.

Men, så slå det meg da.... Hvor urettferdig er det ikke at et enkelttilfelle, som dette, kan engasjere et aldri så lite samfunn til de grader at man står parat til å gjøre sitt ytterste for å hjelpe - samtidig som store deler av vår verden faktisk lider uten at noe blir gjort. Jada, nå setter jeg standarden høy her, men det er det som er saken: hvorfor ikke? Hvordan kan man egentlig rettferdiggjøre at man her i Norge - rike, lille Norge - går nesten mann av huse for å samle inn penger til utenlandsoperasjoner og forskningsøyemed når det kommer til enkelttilfeller. Vi samler inn titusener kroner til et enkeltmenneske (og nå omtaler jeg altså ikke spesifikt den før omtalte saken - bare så det er sagt), titusener av kroner som sannsynligvis ville ha reddet flere hundre i et langt mer fattig land.

Det undrer meg hvordan slike enkelttilfeller treffer oss så i hjertet. For det er jo det de gjør. Og samtidig kan vi gå gjennom dagene uten å unne våre samtidige jordbeboere, som befinner seg litt lengre borte, en eneste tanke. Hva er det som gjør disse enkelttilfellene så spesielle?

At de er ofte er barn har vel endel å si. Men så tenker jeg: hva med disse barna i hardt rammede strøk? Treffer de sine medborgere like smertefullt i hjertet? Hva når det skjer enda et barnedødfall i den lille landsbyen som har mistet så mange i år? Er det like samlende? Dessverre tror jeg ikke det... Jeg tror man sørgmodig trøster de gråtende foreldrene. Maktesløse for dette som rammer igjen, gir man det man orker av medfølelse før man duknakket snur seg mot vindene som blåser over tørre sletter og tenker "vel, det er livets gang..."

Og det er livets gang. Ironisk nok er døden livets gang. Døden er der i enden uansett - kan ikke stoppes, kan ikke unngås. Og dessverre rammer den fort, nådeløst og tilfeldig... Vi kan gjøre alt som står i vår makt - noe vi jo ofte gjør her hvor vi bor - men vi kan dessverre ikke hindre at det like fullt dør mennesker hver eneste dag. Så hvorfor engasjerer det oss så mye likevel?

Jeg tror egentlig at grunnen til at disse enkeltmenneskenes skjebner treffer oss så direkte i hjerterota er at vi trenger dem for å forsøke å forstå. Vi ønsker så sterkt å overvinne døden, og vi ønsker så sterkt et symbol på at det skal kunne gå ann. Så vi engasjerer oss i mennesker som på et eller annet vis berører oss. Vi håper, tror, ønsker, gråter og gleder oss med dem. Og vi gir gledelig av de midler vi rår over for å forsøke å stoppe det vi egentlig ikke kan styre.

En gang i blant hender det at våre bønner og håp blir hørt. En gang i blant dukker det opp tilfeller som blir heiet seiersberusende over målstreken, mens vi stille hvisker "det finnes noe godt i verden likevel!" Vi har seiret. Overvunnet det uovervinnelige. At det dør andre mennesker som fluer andre steder er i øyeblikket ikke viktig. For en stakket stund kan man tre på seg lauvbærkransen og kjenne stoltheten over at døden kan styres når man står sterkt sammen. Håpet er tent og vi orker leve videre i glede, med døden på ny skjøvet langt under dørmatta....

Jeg mener på et vis ikke at det er noe galt i å engasjere seg. Jeg kan for såvidt ikke se noe galt i å glede seg med/over de menneskene det går bra med. Jeg tror i bunn og grunn at håp er en god ting, og at vi trenger håp, vi trenger disse fantastiske seierene for å orke å se fremover. Likevel får jeg en bismak et eller annet sted når jeg tar meg tid til virkelig å kjenne etter. Er det riktig av meg å ofre så mye for så få når jeg kunne gitt så mye mer et annet sted....?

Jeg vet ikke helt hvorfor disse tankene sviver opp under topplokket mitt akkurat nå. Jeg har en liten følelse av at det har å gjøre med et ønske som vokser seg gradvis større i meg. Et ønske om å gjøre mer, ha muligheten til å gjøre større endringer. Et nålestikk til meg selv i min egen A4-livsdøs. En oppvåkning for å vekke meg av apatien som følger det å ha det godt. Hvorfor gjør jeg ikke mer når jeg har mulighetene? Hvorfor tar jeg ikke utfordringen om å gjøre mer når det krever så lite av meg, egentlig?

*sukk*
Kanskje jeg bare lider av storhetstanker, egentlig, hehe... Men jeg kjenner en umiskjennelig trang til å gjøre en handling som er større enn meg selv for andre mennesker. Jeg håper jeg tør gripe den muligheten en gang *himle*

Bomull i øra...

Som vanlig på en travel mandag - en helt vanlig hverdag - så går timene i ett og forsvinner som dugg for sola. Bomullsskyene på himmelen flyr over horisonten så kjapt at man knapt rekker å ense dem før sola står på vippekanten og mørket kommer smygende over bergnabben i øst...

Det er i et sånt øyeblikk fruen i huset rister noe bomull ut av øra - man skulle tro det hadde fylt opp hele hodet, for ting som var så klare her for en dag eller to siden har nå krøpet så langt inn mellom ørene at det knapt kan oppdrives. "Du, kjære," sier hun litt lattermildt og forstyrrer hans dype konsentrasjon over Liverpoolssidenes siste oppdateringer. "Ja," svarer han med en smule småirritasjon i stemmen. Er det ikke typisk at fruen skal forstyrre når han for en gangs skyld har fått tilgang til datamaskinen (*rødme*). "Vi har visst bryllupsdag i dag, vi..."

Noe av bomullen må ha forsvunnet fra hodet hans (han har blitt sørpe forkjøla, dakars!) for stua er merkelig tom her jeg sitter, og på mobilen hagler det inn gratulasjoner fra hans familie *s*

Tro om han kan toppe den bryllupsdagsgaven jeg gav ham på forskudd på lørdag ;o)

Bulder og brak og sjarmerende småtroll

*BRAK*
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.

Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....

Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....

Noen ganger blir ord fattige.....

Og mens det tikket inn den gledelige melding om familieforøkelse i nær familie i går, så blir hjertet mitt slitt i stykker over skjebnen til en annen familie og deres lille gullgutt! Noen ganger skulle jeg så gjerne ha kunnet trylle litt....

;`(

Litt om mitt

Det går mot nok en oppstart av et nytt jobbeår for min del. Det vil si: det går mot oppstart av 95% jobbing for første gang på nesten halvannet år, med unntak av de to ukene i juni hvor jeg jobbet 100% i sommerklubben.

Som noen sikkert må ha fått med seg, så var jeg ikke så inderlig glad i jobben min før jeg gikk ut i permisjon. Mye konflikter blant personalet, lite støtte fra overordnede og et arbeid hvor jeg i stor grad ennå famlet meg frem for å finne en bunn som både jeg og kollegaer kunne trives.... Å gå hjemme i et halvt år ekstra var strengt tatt ikke noen "fordi vi ikke har fått bhg-plass" slik det gjerne kunne uttales til fremmedfolk. Det var vel heller en fluktvei for å slippe å komme tilbake til et kaos jeg ennå ikke hadde rukket å savne.

Vel....det er rart med det. Til og med de verste steder og opplevelser kan få et visst rosenrødt skjær når man får litt avstand til dem. Jeg vet om flere som rister oppgitt og lettere sjokkert på hodene når de hører at jeg faktisk skal tilbake til "den" arbeidsplassen nå når permisjonen er over. Men...det hadde ikke vært meg om jeg ikke innerst inne håper på at tid har gjort ting bedre, og at menneskene innerst inne har et snev av noe godt i seg. Jeg ville vel strengt tatt ikke hatt noen grunn til å vende tilbake overhodet da - i og med at det er barnas godhet jeg jobber så intenst med å hente frem ;o) Og jeg tror - helt oppriktig - at kollegaer og overordnede har fått tid til å savne innsatsen min og virkelig se hvilken ressurs jeg er. Så gjenstår det bare å se da, om min ukuelige tro på det gode får seg en på pukkelen eller ikke....

Det blir på mange måter en underlig høst vi går i møte. Ikke bare begynner jeg på jobb igjen, men poden i huset må dermed introduseres til institusjonslivet. I morgen er den O`STORE DAGEN der vi skal på besøk i barnehagen for aller første gang. Jeg er egentlig ikke veldig redd for hvordan dette skal gå - med unntak av at de før nevnte to ukene i juni også medførte Småens første seperasjonsangst - siden han er supersosial og trives overalt hvor han kan leke. Jeg må innrømme jeg er mer spent på hvordan kombinasjonen "mamma jobber fullt og poden er sliten etter bhg" vil fungere når vi kommer igang. Sannsynligvis vil det faktum at "pappa har ny og mindre slitsom jobb" kanskje ha en positiv betydning i så måte, og vi krysser fingrene for at de gunstige arbeidstidene og feriene våre kanskje vil oppveie litt for tiden vi må overlate gullungen til andre.

I tillegg er det jo et uomtvistelig faktum at så fort vi her i huset begynner å tenke tanken om å reformere oss, så popper graviditetstestene over på blått i de mange hjem. For ikke å snakke om magene som popper. Ikke mindre enn to mager i vennegjengen popper ferdig i disse dager, og i dag kom den gledelige meldingen om at en familiær mage er en begynnende popp. Så er det bare å krysse fingrer for at den gjennstående poppende magen ikke popper før tiden, slik som sist, men holder seg poppende til termin. Hos oss er det foreløpig ingen popping av verken tester eller mager. Det beste vi kan påta oss er popping av gasser fra ymse inntatte bær-paier og ertebønne-momsing....

Ellers er det lite nytt å melde fra denne kanten. Ingen store nyheter som kan ta pusten fra de fleste. Ingen tanker av stort format så må skrives ned for å gi plass til nye. Bare et snev av sol og en sovende unge - til en spillende mammas glede!

Fake it

Nå når det går mot ny prøving for oss her i huset (det vil si - den "aktive prøvingen" blir stadig avbrutt av en som tydeligvis ikke har noe i mot å være enebarn, så vi får vel se da om det virkelig blir tid til noen aktiv prøving overhode *ler*), henger jeg meg mer og mer opp i gamle, kjente ord som IKM, EL, DPO og TR. Utad skal ikke prøvingen belyses så masse denne gangen (vi har jo tross alt et barn allerede, så presset er langt fra så stort denne gangen *puuuh* Ikke vits å øke folks forventning, eller...?), og når jeg går igang med jobb igjen nå i august blir det vel til at jeg må "fake" litt på både den ene og andre kanten. Det er vel ikke nødvendig å forklare sjefen min at det er nøye planlagt at jeg skal slippe å jobbe så lenge før neste permisjon, vel...?

Å fake EL er også en ting det ser ut til at jeg må begynne med. Ikke at jeg skal fake en EL sånn bokstavelig talt, men i og med at min kjære fikk prestasjonesangst bare jeg fant frem EL-testene (skulle bare sjekke at jeg fremdeles har EL. Er ikke så sikker på denne rare kroppen min etter alt jeg har lest gjennom tidene. Dessuten er det greit å vite omtrent når jeg har EL, ikke sant?) ser det ut for at jeg må tie stille om når det må skje og rett og slett heller forføre min kjære i kjent stil. Så får vi håpe at han ikke henger seg opp i at jeg er ekstra ivrig en gang eller to i måneden, hehe...

Det er ikke bare på prøverfronten jeg for tiden er opptatt av faking. Det er jo en kjent sak at jeg har vært i det store utland og handlet meg fattig på fake`a merkeklær. Jeg er egentlig ikke en person som bryr meg det minste om hvilke klesmerker jeg viser verden når jeg kler meg. Jeg går like gjerne i sparkjøp-klær som Levis, og blant favorittbutikkene mine finnes blant annet Lindex og Popin (store, greie størrelser *glise*) som vel ikke akkurat kan beskyldes for å levere klær i Hollywood-klasse, hehe...

I min barndom møtte jeg mange fordommer i forhold til klær og merker. Jeg var vel den eneste som gikk i hjemmesydde klær, og den eneste som gjennom barneskolen kun eide en eneste Levis-bukse. En av "ulempene" ved å ha stor familie var kanskje nettopp det at vi ikke fikk det nyeste og hotteste, men jeg vil fremdeles aldri har byttet det med de verdiene jeg fikk med meg i plassen for det. Da jeg var 13-14 er det vel godt mulig at jeg gjerne ville gjort det. Det var mang en gang jeg gråt bitre tårer fordi jeg virkelig ønsket meg å "passe inn". Og det var ikke lett når favorittmerkene i klassen var av typen Lacoste og H2O, merker min mor ikke engang visste eksisterte.

Det er med en viss ironi og boblende latter jeg derfor - for første gang i mitt liv - i sommer har gått til innkjøp av en Lacoste-trøye, med akkurat den passe snobbete kragen og iøyefallende krokodillen som jeg i mine yngre dager skjelte misunnelig etter. T-skjorta er kjøpt av den enkle grunn at jeg trenger noen nøytrale plagg til bruk på jobb (jeg har enda ikke glemt den uheldige episoden da jeg troppet opp med samme bukse som en av ungdommene..... Jeg tror den stakkars jenta aldri helt kom over sjokket. Og buksa hennes så jeg aldri igjen. Ikke veldig kult å komme i samme klær som den gamle, biske klubbarbeideren, nei *s*). Og da jeg så ble anbefalt disse fake skjortene som etter sigende også skal være av god kvalitet, ja - da slo jeg like godt til. Med en liten latter godt skjult nederst i strupa, og tilsynelatende svært interessert i trøyene, kjøpte jeg meg en skjorte som jeg aldri i livet hadde trodd jeg noensinne skulle komme til å bære. Og det er med latteren rungende inne i hodet mitt jeg skal gå ut i verden å vifte med et krokodillemerke som er sydd 3mm for langt ned. Det er komisk å tenke på at noen kan mista meg for å virkelig bruke en masse penger på en trøye bare for merkets del, og det morer meg at jeg selv vet at den kostet en brøkdel av prisen - til tross for at den er av god kvalitet og ser riktig så ekte ut. Jeg kommer til å bære den med et ironisk smil, og fake min snobbethet med et snev av komikk....

Når jeg tenker på trøya jeg har kjøpt, så innser jeg også at jeg ikler meg en image som gjør at folk i stor grad fortsetter å ta feil av meg som person. Samtidig liker jeg maskeradespillet med å lure folk med klærne jeg bærer. Hvem skulle tro at denne reinspikka "klassisk og enkelt"- bitcha her egentlig er en hippi in disguise og mer goth-fasinert enn man skulle tro både ved andre og tredje og femtiende blikk? Å fake min egen personlighet er noe jeg ikke bare er dreven i, men som jeg også finner en viss fasinasjon i. Kun de som kjenner meg godt, vet hvem jeg egentlig er, tror jeg :o)

Så, mens sommeren faker en ekte høst, og høsten og kulden faktisk nærmer seg med stormskritt. Da kaster jeg min fake merkeskjorte og kryper inntil min kjæres varme kropp for å fake en EL som forlengst er forbi....
Livet er herlig! :oD

Bokorm

Mer enn én gang i mitt liv har jeg fått ordene "bokorm" og "lesehest" slengt etter meg der jeg gikk, dypt konsentrert, med nesa i en bok. Jeg sluker bøker som spaghetti og har en uvane med å ikke klare å legge bøkene fra meg når jeg først begynner - til mine omgivelsers store ergrelse. Dersom jeg uheldigvis kommer i fare for virkelig å legge dem fra meg, så mister jeg tråden og boka blir høyst sannsynlig aldri ferdiglest.

Som jeg har nevnt er det ikke bare, bare for mine nærmeste når jeg hengir meg til mine elskede ords verden. Jeg mister fullstendig oversikt over tid og rom. Leser på senga, leser på do, leser når vi er midt i en film, i bilen, i flyet, med barnet på fanget....ja, strengt tatt: jeg leser!

De siste årene har livet mitt blitt mer og mer travelt. Jeg har mer å henge fingrene i enn før, og jeg jobber mye og har hodet fullt av jobb når jeg ikke er der. Når jeg er hjemme syns jeg egentlig det er ganske ok å synke hjernedød ned i en stol og hengi meg til filmens verden, eller sitte her og mygle inne på et eller annet forum for den del. Bøker har blitt sjeldnere og sjeldnere del av mitt liv - til min store sorg, og min kjæres mulige glede. Men, når det er ferie - DA har jeg pleid å pløye fra perm til perm i et par eksemplarer!

Fjorårets sommer gikk med til å forsøke å tilpasse seg tilværelsen som mor, og bøker var mildt sagt det siste jeg tenkte på i 30 graders varme med en polvott hengende i puppen... Jeg var egentlig mest opptatt av å overleve - både varmen og det nye livet mitt - og overskudd til å leve meg inn i en annen verden eksisterte ikke. Spenningen var derfor stor før denne sommerens ferie på om jeg ville kunne finne tilbake til min o`store kjærlighet: lesingen. Det er ikke enkelt å se for seg at man skal ha tid til å sette seg ned med en bok når man har en overaktiv ettåring i hus. Livet mitt består stort sett i å fotfølge Tarzan og sørge for at han ikke tar livstruende sjanser (greit å være i nærheten når han tråkker ut i dypt basseng eller løper ut i veien, om dere skjønner...), eller herper noe som er "off limits". Å se for seg i forkant at sommeren skulle vies til den sedvanlige "Wallander"-krimen var med andre ord ikke enkelt.

Å ligge på en solseng med nesen dypt nedgravt i en bok er det beste jeg vet! Og jammen ble det ikke mulig likevel. Jeg hadde jo ikke tenkt på at poden sover to timer hver dag, og at solen gjerne gjør at man sover enda litt ekstra. Jeg hadde ikke regnet med at vi skulle måtte sitte på hotellrommet mens han sov, være seg midt på dagen eller tidlige kvelder :) Lese fikk jeg iallefall gjort. Og snakk om å lese! Jeg stakk nesen laaaangt inn i boka og fikk den ikke løs før kvelden etter vi kom hjem. Det vil si....jeg fikk den egentlig ikke løs før for noen timer siden, for det lå selvsagt en ny bok klar her hjemme og ventet på meg ;oD Og for en herlig tilværelse!! To bøker på under to uker! Og enda kjenner jeg trangen til å hengi meg til nye litterære eventyr....

Om jeg kan lage meg et sommer-forsett (i motsetning til ett nyttårsforsett, mener jeg) så må det være å bruke mer av min tullete tv-/pc-/sy-/tøyse-tid på å glede meg selv med å lese en god bok. Så lenge jeg liker det så godt som jeg gjør, og så lenge jeg slapper så godt av og lever meg så inn i det jeg leser, så burde jeg gi meg selv denne muligheten i gave. En må jo ikke glemme å glede seg selv litt innimellom - livet går jo fortsatt fremover ;)

Observasjoner fra en ferie

Siste ukas utenlandsopphold har fylt meg med følgende tanker:

# Å få en ettåring til å sove i vogn i 40 grader er ikke enkelt.

# Å bestille ekstra seng til poden når vi er ute og reiser er tull - gjett hvem som sover best i mamma og pappas seng uansett....

# Jeg tilhører fremdeles den delen av den norske befolkningen som kan gjenkjennes i syden fordi de inngår i kategorien "blåhvit hudfarge". Jeg tilhører også den delen av befolkningen som etter en dag i solen faller inn under kategorien "Småfet og rosa" (Les: gris (selv om jeg selv hardnakket påstår at jeg er mer lubben enn fet...). Heldigvis tilhører jeg også dem som etter dager med sår hud og tid i skyggen tilslutt får lønn for strevet i form av en gyllen hudfarge.

# De fylleste og mest høyrøstede voksne (40-åringene i dette tilfellet) på bussen fra flyplassen er fremdeles høyst sannsynlig nordmenn. (Og jeg må innrømme det vrir seg i meg når vedkommendes kvinnelige reisefølge må minne ham om at han blir vekket tidlig av barnet han skal dele rom med...! Ikke rart barnet satt i vår ende av bussen - lengst mulig borte fra det berusede reisefølget...)

# Nordmenn er beryktet for å være dårlige å prute. Og vi er det. Altfor snille og omtenksomme....

# Engelskemenn kan gjenkjennes i utlandet på det at de har sokker i sandalene - og aller helst har dratt dem så langt opp at det mest ser ut som knestrømper... Ser ut som om de er svært preget av årene i skoleuniform, om en forstår hva jeg mener med det.

# Å dra på ferie uten å lære seg pinkoden til telefonen medfører høyst sannsynlig at man må lete frem puk-koden når man kommer hjem...

# Det er fryktelig enkelt å bli smigret av sleske tyrkere som på gebrokkent norsk forteller deg at du har "sexy rompa" ;p (Men, bare så det er sagt liksom, så HAR jeg en ganske flott rumpe, altså *stolt*)

# Man BLIR brun med faktor 30 også, til og med om man ikke bytter til lavere faktor etter noen dager (slik enkelt påstår at man MÅ gjøre for å overhode få farge...).

# Tyrkia er kjent for pløsete magedansende kvinner. Men å tro at den amerkaniserte barbie-standarden på kvinner ikke også har nådd dette europeisk-asiatiske landet er å lure seg selv. De fleste lubbene kvinnene der nede er skandinaviske turister på all-inclusive-hotell, som spiser store deler av dagene og sprader selvsikkert rundt i bikini (mer eller mindre blåhvite og rosa) i sikker forvissning om at de "ikke skiller seg ut" (hvilket de da heller ikke gjør siden flesteparten av de andre kvinnelige turistene tilhører samme kategori kvinner *s*).

# 10 000 kvm basseng er STORT! Og det tar lang tid å komme seg rundt det hele. Å svømme gjennom hele bassenget er god trim, kan man trygt skrive under på...

# Vanntrim, som man kanskje forbinder med "trim for eldre" i et slitt varmtvannsbasseng, er visst svært populært når man drar på pakketur til syden. Om det skyldes effekten av trimmen eller det faktum at det ledes av smidige, 20-årige, lekkenbiskener som bøyer og tøyer seg foran solsengene på bassengkanten skal være usagt. Jeg oppdaget iallefall at til og med menn finner denne aktiviteten tiltalende...

# Å drasse poden med på babysvømming har hatt effekt! Ikke alle ettåringer som hopper fra 1 meter og klapper strålende av seg selv etterpå *ler*

# Tyrkisk mat, på samme måte som gresk og engelsk mat, blir neppe en av mine favoritter med det første. (Selv om det meste var spiselig. Kanskje med unntak av de å så lekre med dog lite søte kakene...)

# Uv-drakter er et funn! Poden er like melkehvit i huden som da vi dro, og mammaen har god samvittighet for ikke å ha utsatt ham for kreftfremkallende uv-stråler i sola :) På handlelista til neste sommer står blant annet uv-drakt i voksen størrelse som kanskje kan spare mammaens blåhvite - snart rosa - hud iallefall inntil grunnfargen er lagt.....


Og ellers var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur.... Nye klær til poden og pappaen i et år frem i tid er sikret. Mammaen har en lekker brunfarge å skryte av til alle som har hatt tidenes verste sommer her hjemme. Og én uke i varmen med en 1-åring var i grunnen akkurat passe - nøyaktig som vi tenkte. Ingen bitre tårer for å reise hjem allerede ;)

Reisefeber...

Jeg er av den type mennesker som alltid har ting og tang klart for meg i ukesvis i forkant av en reise. Jeg trenger ikke pakke før dagen før fordi jeg allerede i dagevis har hatt klart for meg nøyaktig hva som skal ligge i kofferten. Det blir som regel kun få utskiftninger av innhold i siste liten, og jeg er kjent for å ha med meg "alt". Det går enda gjetord om mine "det har jeg med" når jeg fisker opp alt fra saks til ørepropper fra bagasjen.

Så hvorfor har jeg da nesten ikke sovet i natt? *gruble* Fordi jeg endelgi skal få se snev av sol denne sommeren? Fordi jeg skal reise på første langt-bort-ferie med Didiberten? Fordi jeg ikke ser frem til en hel natts reise og egentlig burde sovet som en stein i forkant....?! Og hvorfor i all verden har jeg vært plaget med de verste mareritt i lang tid, hvor jeg har sittet fanget i mørke jordhull og kjempet som en løvinne for mitt barn og min manns liv....? Mørke menn med store sabler har høvlet ned min tro på menneskeheten, og jeg har grått tårer like store som det mørke, engstelige hullet i magen min. Jeg våkner svett etter nattens strabaser og lurer på om dette er nok et utslag av det at jeg har blitt mor, eller om jeg har begynt med sanndrømming igjen...

Vel. Kofferten er behørlig pakket. Jeg har med alt fra nødrasjon (blir nok å stå opp før man serverer frokost, ja...) til bleier, plaster og vaskepulver. Alt er tilsynelatende under kontroll. Det vil si - det jeg vet jeg kan kontrollere. Og det er vel kanskje det som er problemet - at enkelte ting er utenfor min kontroll.... (vær, reisetider, Didibertens humør, naturkatastrofer, religiøst betingede eller politiske konflikter..... Gud bedre....)

Snakk om å være kontrollfreak! *s*

Forandring fryder.......?

I min tid som iherdig prøver ble jeg stadig møtt med holdningen om at "alt" i min virkelighet ville forandre seg så fort jeg fikk barn. Min oppfatning av verden ville totalt endres, min personlighet ville bli en helt annen og mine holdninger til barneoppdragelse og barn generelt ville gå en hurtig død i møte. Vel.....jeg må ærlig innrømme at jeg foreløpig har merket lite til denne ekstreme forandringen av meg selv som person i mitt eget lille univers. Jeg grøsser fremdeles over snørrete barn (snørr må være det absolutt ekleste jeg vet - hakket over spy, faktisk....), selv om jeg peller buser uhemmet fra mitt eget barns nese. Ufordragelige allviter-barn gir meg ennå lyst til å enten vingle eller trampe på, og hylende barn på kafèer og i butikker setter fremdeles piggene ut hos meg sammen med et fresende "hvor er disse hersens barnas foreldre?!?"

Det skal forøvrig være usagt om det er hos meg problemet med andres barn ligger, eller hos lite tilstedeværende, lyttende og "klemt fast i tidsklemma"-foreldre.... (Gud gi at jeg aldri blir en av disse *stønn*)

Det er likevel en stor forandring som har skjedd i livet mitt etter at jeg ble mor. Og jeg både gremmes, og blir litt oppgitt og lattermild over følgende post-moder-syndrom. Jeg har nemlig blitt sentimental over all evne....

Jeg er egentlig, av natur, en følelsesperson. Men tidlige erfaringer har lært meg at følelser ofte kan være greit å legge lokk på - noe som har vært en kampsak, og vrede, for meg i årevis. Jeg lærte likevel tidlig å kontrollere tårene mine (hissigheten er nå en helt annen sak, som har lite med akkurat dette innlegget å gjøre ;o) ). Bite tårer i meg og slippe dem løs i kontrollerte former har gått greit, og fungert strålende, fra den dagen jeg bestemte meg for ikke å la følelsene mine bli min svakhet. Det vil si - det har fungert frem til dags dato....

Det første jeg merket av denne nusselige lille forandringen i mitt vesen var da poden var hele 5 uker gammel. Min brors bryllup frembragte mer tårer enn godt var, og oden til vannfast maskara var stor og høyt uttalt. "Barselstårer", fnøs jeg høylytt og overmodig mens jeg holdt fast på samme forklaring frem til småen var nærmere året. Da ammingen tok slutt og hormonene roet seg ble det verre å bortforklare denne hangen til å gi seg ende over i de verste tåreperser. Og til sist, i gårsdagens bryllup, måtte jeg innse at denne nyervervelsen nok er her for å bli.

"Sippete kvinnfolk", runger hånlig og nedverdigende et sted i bakhode mens jeg hulker lydhørt inn i papirlommetørkler for den minste lille gledelige eller sørgmodige ting. Og min stolthet gjør at jeg nærmest leter etter hullet å synke i når jeg innser at jeg lar følelsene løpe over i strie strømmer. Jeg har blitt "en av dem".

Den verste påkjenningen for mitt nå ømme morshjerte er filmer/tv-serier hvor barn (være seg menneskebarn eller søte små, lodne dyrebabyer...) blir atskilt fra sine foreldre. Jeg må bite meg hardt og smertefullt i leppene for ikke å klamre meg gråtkvalt til tv`n, og ødelegge andres fillmopplevelse, når slike tilfeller inntreffer. Å se på Animal Planet kan være en prøvelse for både meg og husets andre innboer. Og følelsen av sorg og fortvilelse gir seg heller ikke når filmen er slutt - neida! Jeg står omtrent pakket og klar (iallefall mentalt) til å dra ut i verden og redde alle foreldreløse stakkarar. Kampsaken er klar: aldri mer flere ensomme barn!! *ler selvironisk*

Som sagt blir jeg både oppgitt, forgremmet og lattermild av denne ømhjertede nye egenskapen hos meg selv. Jeg husker hoderystende hvordan jeg flirte av min søsters redsel for at noe skulle skje henne eller barnet etter at hun ble mamma for noen år siden. Og jeg klyper meg hardt i armen, med øynene lukket, for å slippe unna de samme følelsene hos meg selv.

Samtidig kjenner jeg en viss stolthet over denne underlige følelsesflommen som lever i meg. Jeg husker en klok jentes ord da hun hvisket at jeg ikke måtte tro at tårer var et tegn på svakhet, men styrke, da jeg gråt mine modige tårer til henne over livets underfundigheter. Og jeg kjenner hvordan denne empatien for de små og sårbares sorger gjør at jeg lever så mye mer til fulle enn jeg gjorde før. Rullegardinen som kunne trekkes ned og gjemme nærheten til verdens grusomheter har røket i festet. Jeg kan ikke lenger fornekte at det finnes ting jeg som menneske ikke kan stå for i vår tidsalder. Og jeg kjenner med gru hvordan redselsen over ondskap kan fulle meg til topps og ta strupetak på det bankende hjertet mitt. Den kan filleriste meg i fæle drømmer om natta og få sinnet til å koke i meg når jeg befinner meg i mer bevisste sfærer.

Det er mulig jeg har blitt et sippete kvinnemenneske, men jeg har også blitt et menneske som er mer ærlig mot sine egne idealer. Et menneske som til fulle kjenner på at livets ondskap og urettferdighet er noe jeg kan kjempe mot til den dagen jeg trekker mitt siste åndedrag. Og jeg har blitt et menneske som i større grad enn før syns mange av de problemene jeg møter gjennom livet, og bekjentskapen til andre mennesker, er hverdagsproblemer som er små sett i perspektiv. Og - ærlig talt - det er vel ikke den verste endringen jeg kunne få med meg i livet....?

Om barn og hund

Etter en svææært langtekkelig tur i en av Norges mest besøkte turistattraksjoner - Dyreparken - har jeg funnet en mengde nye grunner til at hund på mange måter hadde vært å foretrekke fremfor barn (følgende må sannsynligvis leses med en viss humor, gjerne sett fra en sliten mammas perspektiv, for å være morsom......):

# En hund kan fungere godt som fotvarmer når man ligger i telt, i tynn sommerpose (jmfr Didimannens hoderystende og påståelige"det er vel heller fare for at man blir for varm enn for kald nå midt på sommeren!" i forkant av turen....) - i motsetning til barnet som istedet vekker hele teltet (og naboteltenes befolkning) med forskrekket hyling når han faller utenfor den høye, oppblåsbare madrassens hodeende midt i "mørkeste" natta....

# Man må kanskje stå opp kl 06.00, men ingen hund forventer at man i tillegg skal fungere som oppegående, pedagogisk riktig mamma ("Se der, Poden, en BLOMST!", "Ja, se fine bilen *gjeeeeeesp* Jada, den HAR lys på den også, ja...." ) når man går tidlig morgentur med vogna for ikke å vekke befolkningen i naboteltene nok en gang.....

# Ingen hund finner ut at den skal tisse minst 5 ganger før den legger seg, er tørst, sulten, bare MÅ fortelle noe, klør et sted, osv, osv, for så å være overtrøtt på den O`store parkdagen slik at man må høre på sliten gråting halve dagen.....

# Hunden henter ballen (man har gitt ham for å få tid til å slå opp teltet) når den triller bort, han står ikke storøyd å ser på den og venter at mamma eller pappa skal løpe halvgale etter før den havner ned en laaaaaang skråning.....

# En hund kan bindes fast til et tre når man må inn og tisse - man trenger ikke være redd for å finne den stående barbeint i tisserenna når man kommer ut fra avlukket igjen.

# En ting er hundposer og opplukking av bæsj, en annen ting er x antall bæsjebleier med flytende konsistens og halvdårlig lukt inne i en liten bil med null toalett med stellerom i sikte, intet vann i mils omkrets eller med milelang kø på stellerommene man kan oppdrive....!

# Hunden sovner sannsynligvis ikke utslitt ti minutter etter vi har betalt i dyre dommer for å se på spennende dyr og pirater. Den sover seg sikkert ikke gjennom sjørøvershowet som små barn gleder seg til heller. Og den sover seg høyst sannsynlig ikke gjennom lunsj for så å være SUR (med digre bokstaver) fordi han er sulten og trøtt etterpå..... (Så kan det vel diskuteres hvorvidt hunden overhodet er interessert i å være med i en dyrepark da, men...)

Og når det er sagt: Andungen stortrivdes i Dyreparken iallefall. Så da var det vel ikke heeeeelt bortkastet....!

Lykken er....

....fire knødra tusenfryd i en lubben barnehånd - de første blomster han plukket til sin mamma! :oD

Ungpiker, villhester og kjempende riddere.

En gang for lenge siden eksisterte ei lita jente som likte hester. Hun likte dem så godt fordi hun følte at de forstod noe ved henne som så mange andre overså. Det var som om hun kunne snakke til dem og få beroligende svar som gjorde det godt å være hos dem. Hun trengte dem gjerne mest nettopp av samme grunn som du akkurat nå rister litt velmenende på hodet av, det som får deg til å tenke "hun var nok ikke helt normal den jenta der".

Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.

Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).

Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.

Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!

Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."

Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.

For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.

Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....

Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.

Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.

Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.

De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.

Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.

Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.

Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.

Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!

Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.

Og sånn har jeg det!

Sove, jobbe, spise, sove....

Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...

For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).

Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)

Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)

Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.

Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)

Mannen på hjørnet

Ute på min før omtalte hytte bor det en "mann" som lurer rundt hyttehjørnet og skremmer vannet av min lillesøster. Det er jo ikke vanskelig å forstå at sånne menn som lurer rundt hushjørner er litt skremmende, men om jeg legger til at han da heller ikke er av den levende sorten så er det kanskje enda mer forståelig at min søster blir vettaskremt...

Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.

Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:

Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).

Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.

Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)

Nært og intimt

I helga arrangerte jeg utdrikkingslag for venninna mi som jeg har forloverplikter for ;o) Heldigvis så traff jeg blinken helt på kornet, og opplevelsen ble unik og minnerik både for brud og gjester. Brudens høyeste ønske var nemlig å dra på spa, og i mangel av penger ordnet jeg "spa" så godt jeg kunne. Hun fikk nakke, rygg, hode og ansiktsmassasje før hun ble kjørt til ferjekaien og satt på båten inn til hytta mi for litt "rekreasjon". Der møtte vi henne på kaien (de som ikke var med båten), begynte drikkinga og utstyrte henne med militært marsj-utstyr. Så var det å gå til hytta. Det er en tur som normalt sett tar 1 time, men med ymse stopp underveis, skravling, latterbølger, oppstilt hilsing på alle forbipasserende biler (og traktorer) + en stykk sutrete gjest som ikke ooooorket å gå såååå foooort, så tok turen ikke mindre enn 3 timer (og joda, jeg hadde forberedt gjestene på at dette var en lang tur - men vedkommene er dessverre av den mindre sporty, mer negative og litt late sorten...). I hytta ble det en matbit og diverse drikkeleker inn i de små timer, før vi køyet og sovnet som steiner. Med andre ord passe rolig og intimt - akkurat som bestilt!

Helgens begivenheter har gitt meg endel ting å tenke på. For det første er det godt å kjenne hvor fort tiden flyr i godt selskap, hvor avslappende det er å kose seg å le hjertelig, og hvor mye vi kan lære av å være sammen med andre mennesker. For det andre har jeg fått endel input og bekreftelse på at de evnene jeg har ikke er bare fantasi fra min side. Jeg har fått endel idèer på veien videre og hva jeg faktisk kan gjøre :o) Og for det tredje har jeg funnet ut at jeg ikke akkurat har levd verdens mest spennende og "utsvevende" liv, hehe - jeg var ikke akkurat den mest aktive drikkeren under drikkeleken "jeg har aldri" *kneggler* Sist men ikke minst så kjenner jeg også hvor lite jeg i bunn og grunn trenger andre mennesker for å ha det godt, selv om jeg er glad i å være sammen med andre.

Vanligvis jobber jeg såpass ugudelige tider at jeg har liten tid til sosialt samvær. Og om en uke begynner jeg i arbeidslivet igjen for fullt. Det betyr i bunn og grunn at jeg igjen vil ha minimalt med tid til å være sammen med andre mennesker i hverdagene. Med jobb og fritidsaktiviteter (les trening) så har jeg èn kveld i uken som ikke er opptatt (+ en fredag i mnd, men den er litt hellig...) og den blir snart halvfull når babysvømminga begynner igjen. Da er det helgene igjen til sosiale ting, og de fleste jeg kjenner er opptatt med familiære ting eller festligheter i helgene. Så da blir det rett og slett minimalt med sosial input (IRL) på meg, utenom på jobb. Og i det samme kjenner jeg at det egentlig er helt greit. Jeg er en einstøing og har alltid vært det igrunnen ;o) Og jeg vet jo at de menneskene jeg trenger er like om hjørnet og tilgjengelige når jeg har behovet for det. Som denne venninna som jeg skal "love bort". Eller barndomsvenninna mi som det alltid kjennes som om jeg snakket med senest i går - selv om det kan gå måneder mellom hver gang. Og jeg har jo dere her inne i denne rare verdenen.

Grunnen til at jeg kom på disse tankene er at disse som var med på hyttetur i helgen også er mennesker som er travle i sine liv. De har kjærester, unger, menn, jobber....osv. Og ikke alle er like flinke til å prioritere venner - omtrent som meg. Likevel er det ikke tvil ett sekund om at når de møter vennen/e sine, så er det et møte som er verdifullt og godt og gir mye til alle parter :o) Kanskje er det med andre ord ikke nødvendig å sitte hos hverandre annen hver uke og skravle - kanskje holder det å møtes en gang i blant, så lenge man holder hverandre fast i tankene.

Jeg har hatt en strålende helg iallefall! Jeg har nok en gang blitt minnet på hvor gode venner jeg har - selv om jeg iblant leter for langt unna for å finne det jeg mest av alt ønsker. Og jeg har lært at jeg snart må begynne å benytte meg av det som ligger like under nesa mi i stedet for å betrakte gresset som så umiskjennelig virker grønnere på andre siden....

Og jeg har vært på hyttetur!! Weeeeeehe! ;oD

En god latter forlenger livet ;oD

På den ene jobben min har vi en svært ledig og åpen tone, oss medarbeidere mellom, noe som medfører at latteren sitter løst, skravla går og vi kan være både direkte og småflåsete med hverandre. Med andre ord er trivselen stort sett høy, noe jeg håper også smitter over på brukerne våre :o)

I kveld har kanskje hvitsnippen sittet ekstra løs siden det var siste åpningsdag før sommerferien. Og i løpet av kvelden endte vi fast ansatte opp inne på kontoret med føttene mer eller mindre på bordet, skravlene om høstens "må gjøre". I den forbindelse klikket min sjef seg inn på en bedriftsnettside som selger biljardutstyr, noe som etterhvert førte til at latterbrølene trillet nedover de ellers tause korridorene... Jeg må innrømme at det egentlig er sjelden jeg ler høyt og henmingsløst så jeg nesten tisser på meg og må tørke tårer i mengdevis - men en sådan opplevelse var dette. Til og med den mannlige halvdel av oss lo høyt, uvisst om det var grunnet sine kvinnelige kollegaers rofl-latteranfall eller den aktuelle høytlesningen som medførte latterbrølene. Iallefall en verdig avslutning på et langt år ;o)

Her er avsnittet (sakset fra en ellers svært seriøs bedriftsnettside) som satte lattermusklaturen i bevegelse (ta i betraktning at dette blir lest høyt av en flåsete kollega heeelt på slutten av arbeidskvelden...):

BALLER
Rene baller betyr mye når man spiller biljard. Skitne baller vil kunne føre til feilstøt, og ballene vil dessuten oppføre seg unormalt når de kommer i kontakt med hverandre. Det er derfor viktig å holde ballene rene. Dette gjøres ved hjelp av klut, vann og for eksempel Zalo, eller man kan bruke spesielle rengjøringsmidler. Det finnes også egne maskiner for ballrensing. Dette er imidlertid unødvendig dersom man ikke har en stor biljardsalong med mange bord.

*LOL*

Ååååh! Sånn en deilig kveld med løssluppen latter!! ;oD

De dårlige egenskapers utstillingsvindu

Det var en gang i verden at jeg innbildte meg at det å bli mor ville bringe frem mye godt i meg. At ting ville falle på plass på et vis, og at kjærligheten til barnet ville gjøre meg mer tålmodig, snill og avbalansert...

Bullshit!

Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*

Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".

I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...

Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...

Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)

Kruppert tilværelse...

Fra det øyeblikk vi bestemte at vi skulle formere oss og bli en familie, har tanker om gener og arvemateriale vært litt tilstede bakerst i hodet mitt. Et av hovedelementene har vært hvorvidt mitt avkom ville bli belemret med sin mor belastede helse. Allergier, astma, hofteproblem, hjerte-og karsykdom, mageproblemer... Ja, det er mye å ta av. Luftveisplagene er vel det jeg har brukt mest tankeenergi og bekymring for, siden jeg selv hadde det fra barnsben av og minst 3 av mine tantebarn allerede sliter med det samme. Nå skulle det jo egentlig bare mangle at ikke noen av min lille flokk tantebarn fikk denne folkelidelsen som hvert fjerde barn (eller noe sånt) er belemret med, men dog...

Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.

Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).

Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*

Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...

"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....

Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!

Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...

(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)

Trygg oppvekst

Mange tanker som sviver i dag. Ikke minst fordi jeg nettopp har lest om et lite barn som mest sannsynlig har blitt seksuelt misbrukt av et menneske i sitt oppvekstmiljø... Det er så vondt å lese slikt - det berører meg mer enn noen egentlig aner, tror jeg. Jeg kan knapt ha noen som helst forståelse for de syke sinn som, for noe så banalt som å dekke egne behov, kan skade noen som ikke har noen forutsetninger for å stå opp for seg selv... For å sitere en av dem som hadde kommentert innlegget jeg leste: "noen mennesker burde brenne i helvete" *nikker samtykkende*

Denne saken, sammen med en mengde andre ting jeg har lest og hørt i det siste, har fått meg til å gruble mye på dette med trygge oppvekstvilkår. Hvor vanskelig er det ikke å - selv om man forsøker alt man kan, beskytter barna på beste vis - sørge for at barn vokser opp i trygghet og fri for fare? Kanskje klarer man å bekytte dem for seksuelle misbruk, men hva med mobbing? Hva med offentlig uthenging på internett (være seg msn, hjemmesider e.l.), telefonterror, sosial utestengning, rusmidler, utpressing eller press fra vennene? Hva med beskyttelse fra mine egne dårlige egenskaper? Hvordan skal man klare å gjøre barna sterke nok til å stå for egne holdninger og gjøre det rette bare ved noe så enkelt som å forsøke å overføre egne holdninger til dem...?! Jo mer jeg tenker på det, jo mer skremmende er det å se for seg.

Jeg leste nettopp en artikkel om hvor deltagende besteforeldrene egentlig er i barnas liv i dag. Undersøkelser viser nemlig at norske besteforeldre i dag - selv om de selv er mer aktive både med jobb og hobbyer - er svært deltagende i barnebarnas liv. De sitter gjerne barnevakt, tar dem gjerne med på hyttetur og gjør faktisk sitt beste for å støtte foreldrene i deres oppdragerstil. Morsomt nok tok jeg meg i å tenke "så heldige disse barna er", før jeg i neste nu kom på at jeg selv jo var akkurat så heldig da jeg selv var barn. Vi vokste nemlig opp med mormor og morfar som nærmeste nabo. Det var alltid åpen dør inn til dem, og de hadde alltid tid til å ta imot en bukett hestehov eller finne plaster til et blødende kne. Og var vi sultne disket alltid mormor opp med en brødblings med sylt på - om vi da ikke snek oss til å spise andre porsjonen med middag hos dem *ler* Vi var med andre ord priviligerte som ikke bare hadde en ekstra stor hage å løpe i (det var nærmest ikke-eksisterende tomtegrenser mellom de to husene), men som også hadde et ekstra sett voksne å betro oss til eller løpe til om det var noe. "Nøkkelbarn" var et 70-tallsbegrep (eller mest 80-tall, når jeg tenker meg om) som på ingen måte angikk meg - var ikke mor hjemme når vi kom fra skolen (noe hun stort sett alltid var), så var mormor eller morfar klar til å ta i mot oss når vi kom hjem. Livet var med andre ord trygt og godt og fylt med tilstedeværende voksne. Farmor var dessverre litt fjernere for oss, ikke minst fordi hun bodde en halvtimes biltur borte.

Da vi bestemte oss for å etablere oss et annet sted enn der vi flyttet sammen, var et av kriteriene vi stilte at vårt nye hjem skulle ligge nær familie. Mine nærmeste er spredd i en omkrets av ti minutters kjøring inne i byen, og vi kunne godt ha bosatt oss i gåavstand fra de fleste av dem. Men dessverre var husstandarden, kombinert med pris, ikke på vår side da vi lette etter mulige hjem, og også med tanke på reisevei til jobb var landet et bedre alternativ. Til alt hell fant vi et flott hus i hjembygda til Didimannen! Og alt tatt i betraktning har jeg ikke angret noe på det.

Et av rådene man gav foreldrene i den artikkelen jeg leste om dagens besteforeldre var å involvere også svigerforeldrene sine. Det er enkelt, og ofte også tryggere, å dra "hjem" med barna for å få støtte eller finne barnevakter. For mange, og kanskje spesielt oss hønemødre, er det vanskelig å tillate at "svigermonster" skal passe gullungen og "oppdra" barna i ens eget fravær. Idiotisk, tenker kanskje mange, men jeg tror det er en naturlig følge av at man alltid vil være tryggest på det man selv har erfart. Ikke at jeg på noe vis mistenker mine egne svigerforeldre for å være dårlige foreldre (eller mine egne foreldre for å være praktforeldre for den del....) - de har jo fostret opp to sønner hvor den ene er mitt livs kjærlighet og den andre er et menneske jeg har stor respekt for. Det er bare det at jeg ikke føler meg trygg på at de gjør ting slik jeg er vant til..... *rødme* For min måte er jo selvsagt alltid best for mitt eget barn, ikke sant? *flirer litt ironisk* Og min måte stammer jo unektelig fra mine foreldres lange forsøk på å få meg til å bli et godt eksemplar av menneskeheten. Uansett hvor ofte jeg kritisk har studert mine egne foreldre og tenkt at "sånn skal iallefall ikke jeg gjøre når jeg blir mamma", så ender jeg ofte opp i samme sporet og går samme feilrunder før jeg lykkes. Det har unektelig både å gjøre med arv og miljø, vil jeg tro.

Men nå har vi altså valgt å bo og oppdra barn i nær avstand til svigerfamilien min. Planen var at barna våre skal ha litt av samme trygge omgivelser vi selv har vokst opp i : familie i gangavstand, naboer som kjenner familien og vet hvem avkommet tilhører, og et samfunn som er såpass gjennomsiktig at feilene man gjør sjelden er usynlige (på godt og vondt). Ting man som barn kanskje unnlater å si hjemme, vil med høy sannsynlighet nå hjem likevel - og det er ikke bare dumt når man skal gjennom en utfordrende pubertet en gang i fremtiden...

Det er iallefall godt å vite at barna vil ha familie og slekt som bryr seg like i nærheten (både i gang- og kjøreavstand). Og selv om det stikker i meg med tanke på å overlate min stolthet og hjertenskjær i mine svigerforeldres "varetekt" for en tid, så svelger jeg unna min egen irrasjonelle usikkerhet og lar dem få slippe til. De kan bli en stor klippe i barnas liv og jeg bør jo gjøre mitt ytterste til å la båndene mellom dem bli trygge og stødige - og ikke la min egen stolthet bli en barriere de ikke kan forsere. Det er jo ingen tvil om at svigerforeldrene mine virkelig gjør en god jobb, at min søte lille elsker dem med nøyaktig slik entusiasme som bare barnebarn kan ;o) Lykkelige barn og lykkelige besteforeldre er så vel verdt noen timers "tenk hvis de ikke....og glemmer å....og husker de å.....?!" *s* Og tryggheten svigerforeldre, så vel som egne foreldre, tilbyr i det å være tilstede i ungenes liv er verdt mer enn alle de verdier jeg selv er istand til å kjøpe eller gi dem på annet vis.

Jeg har ingen formening om om det barnet jeg først omtaler i dette innlegget har flere trygge og sterke voksne enn foreldrene i sin nærhet. Jeg vet ikke om barnet har hatt mulighet til å søke til et trygt farmorfang eller morfarfavn for å gjemme seg for den vanskelige hverdagen det har gått gjennom. Men jeg vet at barnet i fremtiden vil ha stort behov for å ha gode, trygge voksne rundt seg for å få bygget opp igjen den tilliten andre voksne så brutalt har revet til grunne med sitt svik. Og jeg håper at både mine foreldre og mine svigerforeldre føler at de får sjansen til å tilby noe av den samme trygghet til mine barn. Jeg håper at jeg selv vil være i stand til å bygge opp et trygt miljø rundt barna, fylt med meningsfylte relasjoner til mennesker som er verdt tilliten de blir tilbydt av et blåøyd lite menneske. Jeg håper de er tilliten verdig!

Og hva mer kan man egentlig gjøre enn å gjøre sitt beste og håpe at det går bra....?

Gruff!

Begynner herved en ny gruppe innlegg som enkelt og greit bare eksisterer fordi jeg må få ut litt gruff... Her er dagens:

Jeg må innrømme at jeg blir litt perpleks over andre menneskers mobilbruk iblant... Når man ringer for å høre om folk har lest sms`ene man sendte for ti minutter siden så blir jeg sittende litt hoderystende og matt tilbake. Det er en ting når man faktisk ikke vet om mobilen virker som den skal, men ringe for å virkelig å sjekke...? Joda, jeg har mobiltelefon - men det er ikke dermed sagt at jeg er tilgjengelig 24/7, Noen ganger satt jeg enkelt og greit på dass når sms`en tikket inn på mobilen. Andre ganger svarer jeg ikke fordi jeg rett og slett ikke har noe å si... Gudbedre for et fjortissliv vi lever av og til...

Hakket bedre er ikke de som ringer ti minutter før vi skal treffes for å si at de gleder seg. Eller sender melding og spør hvor en er femten minutt før møtetid! JEG SITTER I BILEN!! *oppgitt* Hvor pokker tror man egentlig jeg er kun kort tid før vi skal treffes?! En halvtime før driver jeg å pikkpakker meg, barn, vogn, stellebag, matpakke og krimskrams inn i bilen. Femten minutter før har jeg sannsynligvis begynt å kjøre (siden jeg bor ti min-halvtime fra det meste), og fem minutter før driver jeg høyst sannsynlig og parkerer. Jeg TAR ikke telefonen når jeg kjører - det NYTTER ikke å ringe -> noen mennesker styrer ikke med handsfree når de kjører bil! (Mer trafikkvennlig, du liksom... Blir jo så stressa av å koble på og få til å virke at jeg er mer trafikkfarlig enn noen gang...) Er det ikke dødsviktig, skal du ikke gi beskjed at du er forsinket eller at du står et annet sted enn avtalt, så IKKE ring!! *grumf*

Sånn! Fått det ut nå...*flire*