Klumpen og Krapylet

Det er vel kanskje en gang for alle blitt bekreftet at jeg ikke akkurat er blant de mest rosenrøde når det kommer til kallenavn på mine kjæreste skatter her i livet. Det vil si - ikke på noen egentlig. Min kjære blir som oftest omtalt som "min kjære", eller - om jeg er i det rette humøret - "dusten". Mine søsken har kallenavn som henspiller på navnene deres og foreldrene mine går helst under "mamsi" ("jakken" som mine søstre omtaler henne som om dagen - hun er sjelden uten en ytterjakke i str to nummer for stor, og med sine korte, pingletynne bein stikkende ut under.... *skrattler*) og "papsi". Ikke akkurat kallenavn som henspiller på søte matvarer eller yndige, rosarøde drømmeskyer.

Mine egne nick på nett er vel også tegn på at jeg som oftes tenker mer praktisk eller i tøysete retning enn av sukkersøte drømmer. Joda, jeg kunne nok gått inn på et forum for drømmende gravide og kalt meg selv for noe sånt som "babydrømmen" eller "kulpåmagenoghodetiskyene". Men det er rett og slett bare ikke meg.... Et eller annet kallenavn med minimal betydning, eller en henspilling på monster og barnslige tøysenavn er mer min stil, rett og slett. Sukkerklumpen og honningdråpen blir litt i overkant.....søtt for meg.

Da jeg gikk gravid med førstemann ble han rimelig fort hetende "Klumpen" i mangel på et navn å kalle ham. For de som har fått med seg min manns manglende forståelse for betydningen av å navngi barnet i magen, så ble altså Klumpen stort sett hetende Klumpen også den første halvannen måneden utenfor magen. Klumpen henspeiler slett ikke på kosenavn som "sukkerklumpen" (muligens "koseklumpen" som er mer i bruk her i huset), men mer den store klumpen av et vedheng han en gang i tiden var på min fremre del av kroppen. Han var en liten klump av et menneske som levde inni magen min. En klump av rare følelser som levde inne i hodet mitt der jeg strevde med å fatte at jeg var av de heldige som faktisk skulle bli mamma i løpet av livet. Han var en klump. En klump av mye rart. Og han er fremdeles en Klump i tilværelsen min, men nå kanskje en klump av helt andre ting. En godklump, en koseklumpe og en liten kjærlighetsklump!

Da "klump nr to" skulle få et kallenavn kom det egentlig helt av seg selv. Han oppførte seg rett og slett som et lite krapyl der han la seg nederst i magen min, i sin deilige tvers-over-vugge, og nektet å oppføre seg eksemplarisk slik hans snille storebror gjorde. Han var rett og slett et lite magakrapyl som tok seg til rett tross alle formaninger fra sin heller strenge mamma. Derav kallenavnet Krapylet. Og er han på noen måte ulik sin bror i sinn - slik han er det i magen - så tviler jeg ikke på at Krapylet er et passende navn på den lille aktive krabaten som ikke eier bluferdighet når vi titter på ham på ultralydundersøkelsene. Han ligger fredfylt der inne og spriker med beina så det meste er synlig for gud og hvermann. Og han vifter den lille nesetippen sin i været før han gir sin mamma en ny heading ned i selveste "duppeditta" og vrir seg som en orm mens han frydefylt flyter omkring i livets vann. Snakk om grunn til å gi ham et sukkersøtt, rosaklingende navn da....

Det nærmer seg tida da Krapylet får lovlig lov til å vise sitt blide åsyn utenfor magen. I lys av de heller uenige navnediskusjonene som florere til både frustrasjon og latter her i huset, så kan det se ut til at Krapylet - i likhet med sin bror - også blir hetende Krapylet i noen uker etterpå. Så får jeg heller overse disse anstendige kvinnemenneskene som sannsynligvis kommer til å sende meg visse megetsigende blikk når jeg duller med det lille vesenet med det tøysete navnet. Jeg er da tross alt en tøff liten guttemamma, ikke sant ;)

I glemmeboka

Nå skal jeg i første omgang innrømme at det er visse ting her i livet jeg er litt mer enn normalt hårsår på. En av de tingene er å bli "glemt", og spesielt å bli glemt på dager som er viktige for meg selv. Bursdagen min er en av de dagene.

Jeg har moderert meg litt i løpet av årene, men da jeg var yngre ble jeg oppriktig opprørt og lei meg dersom noen av de jeg brydde meg om ikke husket meg på dagen min. Tenk at jeg betydde så lite for dem at min egen dag - den eneste dagen i året jeg med rett kunne feire meg selv - ikke ble husket... :( At det på store dager som konfirmasjonen og 18-årsdagen min var rene mannefallet blant de inviterte - til konfirmasjonen måtte min mor ty til sine venner for at vi i det hele tatt skulle ha gjester, og på 18-årsdagen min endte jeg med å være med ei venninne på en annen fest fordi ingen dukket opp - gjorde selvsagt ikke denne frykten for å ikke være viktig nok noe mindre.

Som allerede nevnt, så har denne "fobien" gitt seg litt med årene. Kanskje henger det sammen med at jeg nå i større grad vet hvem som virkelig bryr seg om meg - jeg trenger ikke en spesiell dag i året til å luke dem ut. Jeg får bekreftelser på annet vis, samt at jeg nok er mindre streng på hva som er gyldige grunner for ikke å møte opp til store begivenheter.

Det er dog likevel et faktum at jeg kjenner det litt ekstra i magen når min kjære lille sønn har bursdag og folk ikke "har mulighet" til å være tilstede. På grunn av mine egne følelser omkring dette med bursdager er jeg selv svært påpasselig med å gjøre mitt ytterste for å dukke opp - selv om det er snakk om "i døra" på vei til jobb e.l. Gavene jeg gir er gjennomtenkte, og forsøkt å tilpasses den de skal gies til, og gjerne planlagt i uker og måneder i forkant. For egen del er det egentlig bare at jeg er på jobb, alvorlig syk, eller at jeg er bortreist på dagen (og det ikke går ann å "flytte" feiringa eller ferien) som er gyldig grunn til at jeg selv ikke dukker opp et sted. Jeg drasser meg gjerne avsted med 40 i feber selv om det betyr at jeg kun orker å overlevere gaven og tusle meg hjem igjen - jeg har iallefall vist bursdagsbarnet at jeg bryr meg.

At småen her i huset er så heldig å ha bursdag på en tid som i praksis betyr at han ofte vil "kræsje" med påsken gir meg altså endel grå hår. Foreløpig er han så liten at han ikke registrere hvem som er her eller ikke - det viktigste er at han får gaver og får besøk :o) Men hva med den dagen han stiller spørsmål om hvorfor den eller den ikke kom? Vi kan selvsagt feire på en mer gunstig dag - slik at vi også imøtekommer gjestenes "behov", men vi har vel ingen garanti for at de likevel tar seg tid til å komme? Som i år: vi kunne hatt feiringen på lørdag som var, men det utgjorde ingen forskjell for dem som hadde bestemt seg for å dra på tidlig påskeferie så hvorfor gidde...?

Det som gjør meg mer bekymret er de som ikke kan komme av "gyldige" grunner, og som samtidig heller ikke viser noen form for fleksibilitet i forhold til å forsøke å komme innom og hilse på innen rimelighetens grenser. At småen fikk en ettårsgave til jul er faktisk en sannhet... At de samme menneskene ikke klarer å komme i år heller - tross at vi har hatt to seperate feiringer er også et faktum. Og på et eller annet nivå så viser det meg hvor lite viktig barnet mitt er for enkelte andre. Det er litt sårt, selv om det nok ikke er en bevisst handling fra de som gir det inntrykket... Andre eksempler er de som stadig lover å dukke opp på et annet tidspunkt for så å "glemme seg av" eller "bli forhindret". På et eller annet tidspunkt så er det snakk om hvor lenge vi kan dra ut en begivenhet uten at den blir litt...krampeaktig, om du skjønner... Det er ikke det at man på død og liv vil ha gave til barnet sitt (det er faktisk underordnet i mine øyne - vi har jo faktisk alt vi trenger og mere til til småen... For den som gir er det imidlertid kanskje det viktigste?), men oppmerksomheten i forbindelse med bursdagen er viktig. Å få den oppmerksomheten ei uke, tre uker, fem måneder etter dagen, er faktisk ikke lenger så viktig... Da har barnet glemt hva oppstusset går ut på, og gaven vil evt bli det som gjør det til noe spesielt... Hva er da poenget, liksom...? Man kunne jo like gjerne bare gitt en gave en hvilken som helst annen dag i året i såfall...

Foreløpig gjør vi ikke noe stort ut av problemet. Det er bare mammaen som grubler litt og allerede har slagplanen klar for fremtidige påske-bursdagskræsj. Det vil nok også bli noe annet når man kan invitere til barnebursdager og ikke er avhengig av slektninger og søskenbarns gjesteopptredener. Å feire dagen med kjernefamilien på selve dagen, midt i påsken med egg og det som hører til, blir kanskje en koselig tradisjon som vi kan gjøre noe ekstra ut av :o) Sannsynligvis får vi jo enda en som blir litt inni påsken innimellom, så vi får finne en løsning på det etterhvert. Å unnskylde fraværende og mindre interesserte personer er uansett ikke et alternativ - verken nå eller i fremtiden. Men det er heller ikke til å unngå å nevne at det nok legger et lite "skår" i relasjonen til disse menneskene å føle at ens viktigste begivenhet ikke er viktig nok til at de gjør sitt ytterste for å være tilstede. Det koster etterhvert mindre å utelukke de samme menneskene når store dager skal feires, eller når det en eller annen gang kommer noe i veien for en selv...

Årets store dag er iallefall behørig feiret. Det ble mye kakerester grunnet mannefallet, og disse kommer nok mammaen til gode siden poden og pappen er reist på påsketur :oD Den store dagen blir ikke dratt ut lenger i lengden, og de som kommer sinkende etter får klare seg med gaveoverrekkelse uten noen form for oppstuss. Om det nå kommer noen gave før det er på tide med en ny omgang overrekkelser ;o)

Så var det bare å vri mammahodet i vinkel for å komme på en fin storebror-gave når poden om ikke så lenge går inn i en ny tilværelse i livet sitt! Noe som betyr noe spesielt og ikke blir nok en leke modt oppi all feiringen av toårsdagen ;)

Kjære, gode Klumpen min!

Nå er det faktisk hele to år siden du bestemte deg for å tre inn i verden og bli del av vår lille familie. Det vil si, vi trodde jo at du kanskje hadde bestemt deg for å komme i går, men som din mamma brå-ombestemte du deg da du så sykehusets innside og derfor ble det ikke noen fødsel på din mamma før et lite døgn etter at det ble konstantert 4 cm åpning...

Å hjelpe deg inn i verden var en rar og spesiell opplevelse for mamma. Og jeg tror sjelden jeg har sett pappa så rørt som da han, lettet og glad, satt med deg i fanget etterpå. Du er pappas øyensten - det er det ingen tvil om. Mamma er selvsagt også mer glad i deg enn noe annet, men med masser av hormoner og tull i kroppen tok det faktisk litt tid før hun ble vant til tanken på at du var der for å bli. Ikke det at du ikke var ønsket, for det var du så definitivt! Men det var en så utrolig, fantastisk ting som skjedde i mammas liv at det var vanskelig å fatte det med en gang. Det tok ikke lang tid før du ble nusset og kost nesten ihjel, og lovnaden om å nusse og klemme deg til du er tjue er ingen trussel *ler*

Det siste året har flydd i vei, egentlig. Fra å være en liten og gullgjev ettåring som nettopp hadde tatt sine første stabbende skritt ut i verden på egen hånd, har du vokst deg til en stor, liten gutt med sterk vilje, masser av sjarm og føtter som nesten ikke kan stå stille ;oD I barnehagen er du alles gullgutt - den smilende, blide og sjarmerende humørklatten med den unike humoren og iveren etter å være ute. Det er sjelden negativ låt i deg, og de blir stadig imponerte både over din evne til språkforståelse, din fysiske mestring og den utrolige gleden over livet som du er i besittelse av. Din naturlige "driv" gjør at du sjelden har tid til å gå noe sted, føttene hopper eller løper, og du har alltid ett eller annet prosjekt på gang som må undersøkes og pirkes på.

Noen ganger skulle jeg ønske at vi hjemme også kunne se bare disse gode sidene *s* På den andre siden er jeg svært glad for at du tar ut frustrasjonen din, og trassen, her hjemme og er en solskinsstråle andre steder. Ofte er du bare sliten og lei deg når du hyler som verst, og det er jo heller ikke til å fornekte at du faktisk har verdens mest sjarmerende furteleppe *flirer* Den har du unektelig arvet fra din mamma ;) At du har vært mye syk i år har også gjort sitt til at du har vært trassig til forstandens toleransegrense i blant. Heldigvis ser vi at du, nå når du er mye friskere, ikke er så ille som fryktet og at sinnet ditt er håndterlig. At mamma har hatt noe i magen og vært mye sliten har jo heller ikke gjort ting bedre. Stort sett er du lett å avlede og lett å trøste. Og slåinga som vi har slitt litt med begynner også å bli bedre ;) Det måtte bare litt krutt til for å vise dine sterke foreldre at du også har et horn eller to å stange deg frem med - heldigvis!

Her hjemme elsker du når vi herjer litt med deg. Ingenting er så innmari morsomt som når pappa løper etter deg med langkosten. Eller når du får dytte pappa overende. Eller når vi løper om kapp i huset, eller synger tøysesanger og kiler deg :oD Du er nok pappas lille gullgutt og setter ham litt ekstra høyt - uten tvil. Han er tidenes helt og båndet mellom dere er synlig. Det er heller ingen tvil om at han virkelig er pappaen din - likheten til ham i både sinn og skinn er iøynefallende. Du er et "spitting image" av ham og hans far, din farfar. Ikke noe han kan lyve seg fra, med andre ord *ler*

Du er en nysgjerrigper uten like, og det gir din mamma grå hår når du legger ut på dine mange eventyr som involverer både løpeturer i ukjent retning, gjemmeleken i kjøleskapet og utprøvinger av det meste som kan prøves ut. Samtidig vet jo både mamma og pappa at nysgjerrighet er roten til all lærdom, så vi forsøker å ikke sette for mange restriksjoner på din medfødte nysgjerrighet. Du vet å gi høylytt og kraftig beskjed når vi forsøker å begrense deg mot din vilje *ler* Beklager, men av livsnødvendige årsaker er vi nødt til å sette visse grenser for hva du kan få bryne deg på ;)

Du er så inderlig snill av natur. Så god og tålmodig. Du har en trillende latter og har evnen til å få selv stjernene til å smile. Du har et unikt skinn over deg av en godhet som minner om en engels, og det gjør din mamma stolt å se at du bærer englestøvet med deg ut i verden. Med de lyse krøllene og de klare, vakre øynene dine er du et menneske som trolig vil bringe andre mennesker mye glede, omsorg og kjærlighet. Mamma er veldig stolt av å få lov til å være en av dem som oppdrar deg til den viktige rollen jeg tror du skal fylle en vakker dag.

Du er mamma og pappas godgutt, du er mormors sjarmtroll (og du ler hjertelig av henne hver gang du ser eller hører henne!), du er morfars kosegutt og farmors gullklump. Farfar blir bløt i blikket når du er der, og onkler og tanter setter deg høyt over skyene. Det beste av alt er at du favner oss alle i din lille verden og gir oss så hjertelig av din kjærlighet uten å forvente mer enn et smil tilbake. Du eier et barns unike evne til å elske uforbeholdent, og jeg håper vi kan gi deg redskapene til å beholde den egenskapen i fortsettelsen.

Det er ingen grunn til å skjule at du er vår stolthet og glede i livet. Livet var fint også uten deg - fullt levelig og givende - men du har gitt oss en dybde av glede vi knapt visste at var mulig. Å våkne opp om morgenen og vite at vi har en hel, ny dag sammen med deg i din utforsking av livet gir en tilfredsstillelse jeg unner alle å oppleve. Du gir oss et perspektiv på livet som jeg i ettertid ikke ville vært foruten, uansett hvor kronglete veien kunne blitt før vi møtte deg. Men vi var heldige. Vi møtte deg uten de helt store vanskelighetene, selv om veien mot mars -06 på sin måte også var kronglete innimellom. Og det undrer meg stadig hvor heldige vi var som møtte akkurat deg i enden av veien! Det beste lille under som kunne skje! At vi snart skal møte enda ett lite under, som forhåpentligvis vil gi deg også en stor glede videre i livet, er nesten ufattelig å tenke på. Jeg antar at ditt store, varme hjerte vil ha plass til enda ett menneske. Du legger allerede armene kjærlig om magen min og vil kose babyen :o) Ja, jeg er sikker på at du som storebror vil være akkurat så god som du er når du legger de små armene rundt mammaen din og gir meg kos når du kjenner du er glad i meg *smelt*

Episode 2 i thrilleren "småen utforsker omgivelsene med mer eller mindre hell"...

I går morres lå jeg (som vanlig er i disse høygravid-men-får-ikke-sovet-tider) og dro meg i senga mens mann og barn tumlet rundt i huset. Til min ergrelse hørte jeg plutselig mannen - like over hode mitt - drive å gi småen instrukser på hvordan han skulle få opp låsen på døra. Jeg knurret innbitt der jeg lå, og forbannet mannen som kunne være så idiotisk å lære småen å låse opp ytterdøra slik at han nå kommer seg ut av huset på egen hånd.... >;o(

"Døra er låst. Du må vri om nøkkelen", så han blidt. "Nei, andre veien," fulgte han opp med, før han til slutt instruerte barnet til å hente krakken slik at han lettere nådde opp til låsen. *grumf* Jeg som har forsøkt å ikke gjøre det samme nettopp fordi det er praktisk å kunne låse ytterdøra og hindre utflukter på egen hånd... "Og så vrir du andre veien. Sånn ja", sa faren begeistret og roste vår håpefulle for den gode jobben han hadde gjort. Jeg vrei meg i irritasjon og bestemte meg for å ligge enda noen minutter i senga - bare på trass....

Da jeg kom meg opp og i sokkene, møtte mannen meg på badet - i godt humør som vanlig. Jeg var like ved å buse ut med min hormonelle irritasjon da han kom meg i forkjøpet og spurte: "Hørte du at han klarte å låse seg inn på badet alene?" *sjokk*

Ikke bare var jeg litt for kjapp i min fordømmelse av min fantastiske mann, som ikke mister hodet når poden står på andre siden av en låst dør, men vi fikk oss også en aldri så liten oppvekking i forhold til nøkler i dørlåser.... *rødme* Jammen glad for at det er mannen som står opp med poden og får disse "morsomme" opplevelsene med småen, for det er fare for at mammaen hadde skrudd ned hele døra før hun hadde tiltrodd en toåring evnen til å følge instruksjoner.... *flau*

Jinx

Jepp! *knegger* Der var det på`an igjen *oppgitt* Foreløpig to netter med lite søvn og mye hosting, og en blid gutt på dagtid. Verre med mammaen som har økende behov for søvn og mindre mulighet til det.... ;P

En positiv ting er at de forteller i bhg at han har begynt å spørre om medisin selv når han kjenner at han blir tett *stolt* Det syns jeg er utrolig av en toåring, egentlig. Men det tyder på at han forstår at det hjelper når han er "tett i brystet" som han så papegøyeaktig gjenntok etter meg i dag ;o) Å gi ham medisin er heller ikke vanskelig lenger - han setter maska for ansiktet, trykker på inhalatoren og puster som en stranda hval i de obligatoriske sekundene *s*

Det er godt det er helg. Og det er godt mammaen snart har fri og mulighet til å ha ham hjemme akkurat når det måtte passe - selv om den litt overbeskyttende mammaen sendte meldinger i hytt og vær i går om at han ble hjemme, hvorpå småen stod med skoene på, hengende og sutre i dørhåndtaket fordi han ville i barnehagen *himler* Mor følte seg lite lur da, ja. De lo godt både i barnehagen og på jobben min da vi kom likevel....

Holde pusten

Det er med en viss skepsis jeg drister meg til å komme med følgende uttalelse, og jeg holder pusten i spenning for om jeg "Jinxer" det hele med faktisk å sette ord på det. Men fakta er at småen her i huset har vært frisk i hele 4 uker!! Det tror jeg må være rekord - dersom man ser bort fra de fine desember- og januarukene som resulterte i èn ukes innleggelse på barneavdelingen. Vi har faktisk fått en ny tilværelse her i huset med det privilegiet å få sove hele natten gjennom. (Og hvis noen nå mumler selvopptatt for seg selv "ja, sånt må man da bare ta med i beregningen når man velger å få barn", så deler jeg gledelig ut en rett høyre eller to!! Sannheten er nemlig at det ikke er alle småbarnsforeldre som opplever at de, måned etter måned, ikke får sove en eneste natt igjennom. For vår del var det iallefall tegn på at ting ikke var som det skulle, og vi nyter nå deilige netter med et barn som både er opplagt på dagtid og har overskudd til å leve litt mer enn han har gjort på en stund.) Livet er herlig!! :o)

Og bare som en liten bisetning til forrige avsnitt: i kveld gikk han faktisk ned trappa til soverommet og ville legge seg helt selv!!! *dåne* Snakk om å være mammas øyensten!

Når man først er inne på dette med å holde pusten, så må jeg jo bare komme inn på en viss forestående begivenhet som nærmer seg med stormskritt. Det er et faktum at jeg for tiden strever fælt med både å puste normalt (ikke bare fordi jeg nærmer meg blåhvalen i størrelse og har en kondisjon deretter, men også fordi det er noe med det å få magen presset opp i magesekknivå og likevel å skulle fungere som normalt....) og å få plass til å trekke pusten når jeg faktisk også skal ha plass til mat. Og det til tross for at Krapylet har lagt seg på tvers og ikke virker til å ha den minste plan om å snu seg med det første. Øverste del av magen er altså en pløsete vannballong mens den nederste del er av medisinball-konsistens, med en vilter baby inni. Pusting er dog en affære som kan ta både tid og energi om dagen. Å holde pusten har jeg ingen som helst mulighet til da det vil føre til øyeblikkelig besvimelse pga oksygenmangel... *himle*

Da min greie Jordmor spurte om jeg hadde vurdert fødested, og ville ha meg til å tenke over fordelene med Fødeløftet ifht Fødeavdelingen, fikk jeg pustebesvær bare ved tanken. "Jeg har ikke tenkt å føde på lenge ennå", tenkte jeg febrilsk og forsøkte å få panikkangsten under kontroll. Og ikke har jeg tenkt å ha noen langvarig fødeopplevelse denne gangen heller! Her er det bestilt en rask og grei fødsel sånn i siste halvdel av april - bare så det er sagt, liksom. (Og med JMs oppfordring om å legge seg ned og ringe ambulansen ved tegn på fødsel - man kan jo ikke føde en baby i tverrleie! - har jeg absolutt ingen planer om fødsel før tidenes morgen!!) Da Jordmor forsøkte å slippe litt luft ut av ballongen og forberede meg på at det faktisk vil skje en gang om ikke lenge, og fortalte meg litt om det ene tilbudet vs det andre, var det eneste jeg hang meg opp i at muligheten til lystgass ikke var tilstede på Fødeloftet *sjokk* Med forrige fødsel friskt i minne er reglemessigheten og klamringen til lystgassmaska det som slår meg som det mest fornuftige jeg gjorde den dagen. Patetiske forsøk på å dempe smerte ved å holde pusten og gjemme seg unna er en litt mindre heldig strategi jeg har en tendens til å velge om jeg ikke lar fornuften styre. Å gå gjennom en fødsel ved å holde pusten og gjemme seg under dyna har jeg liten tro på - enten det skjer i "hyggelige omgivelser med dobbelseng til mor og far" eller et stille føderom med JM bare sporadisk tilstede.... Og bare tanken på å ha min kjære kliss oppi meg når kroppen sprenger sine egne grenser, gjør meg kvalm og ubekvem. Nei, dobbeltsenga kan de har for seg selv! Her skal det fødes i et klamt, sykehuspreget føderom med lystgassmaska like innenfor rekkevidde!! 1-2-3 puuuuust! ;o)

Så får vi heller satse på at jeg kanskje ikke rekker å bruke den uansett da....

"Hjeeeeelp, pappaaaaa!"

Jeg hadde ikke stått opp den morgenen, men lå våken i senga rett under kjøkkenet, da jeg hørte småen rope fortvilt på pappaen. Siden pappa var opptatt i telefonen, var jeg på vei ut av senga da jeg hørte at han likevel kom styrtende til for å hjelpe småen som fortsatt ropte fortvilt. "Hva i alle dager", tenkte jeg, for han var virkelig fortvilt i stemmen og hørtes ut som om han var....innestengt?! Så hørte jeg han fikk pappatrøst og at faren lo hjertelig. Da jeg fikk forklaringen senere på morgenen var det ikke fritt for at det trillet noen lattermilde toner ut herfra også. Poden hadde nemlig klart bragden å lukke seg selv inne i kjøleskapet!! ;oD Vi har et helt vanlig kjøleskap, bare med en manglende hylle nederst, hvor min lille sønn hadde klart å skvise seg inn og lukke døren.... Og da ble det mørkt og nifst, gitt! ;)

Om noen lurer på om livet er spennende med en utforskende toåring i hus.... ;D JA!

En langtekkelig affære...

I høst en gang bestemte min kjære seg for at tiden var kommet for å kvitte seg med den gamle mopeden han har hatt stående i garasjen i noen år. Grunnen var ikke bare at den stort sett har stått stille de siste årene, det skyldtes også innkjøpet av en større kjøredoning som er langt mer interessant enn en snart vetrangammel moped innkjøpt av mer sentimentale enn praktiske årsaker. Iallefall ble det satt inn annonser hist og her, og flere interesserte meldte seg. En fyr virket spesielt interessert, og lot ikke en eneste sjanse gå fra seg til å ringe og høre om ikke salget var iorden snart. Min kjære var litt tilbakeholden fordi han ikke fikk den prisen han ville + at fyren i utgangspunktet virker litt veeeel slitsom og overivrig. Dessverre ville skjebnen det slik at andre intresserte trakk seg, og vi satt igjen med et alternativ - den slitsomme mannen.

Da kjøperen fikk vite at han fikk tilslag på kjøpet var det ikke måte på hvor lykkelig han var. Han ringte i ett sett og ville vite når han kunne overta, og det kom fort opp at han ikke hadde mulighet til å komme og hente mopeden - min kjære måtte være grei og levere den et sted som var lettere fremkommelig for ham. Jeg steilet litt ved forslaget, men tenkte med glede på hvor mye større garasjen ble når noe av "rotet" forsvant og fant meg dermed stilltiende i at min kjøre skulle gå gjennom ekstra bry for å bli kvitt skrapet. Det ble endel om og men, men dagen for overtakelsen opprant og det var først da det gikk opp for meg at min altfor snille mann hadde tilbudt seg å kjøre dritten hjem til kjøper - en noe usedvanlig løsning. Det hele var en fin helgedag i vasken for vår del, og jeg må innrømme å ikke være helt fornøyd med det. Syns til og med å huske at jeg ymtet frempå med at han burde legge på prisen for kjøringen...

Da min mann kom hjem hadde han ikke lagt på prisen, men snarere gitt et lite avslag pga noen lys som visst ikke helt levde opp til forventningene. Jeg sukket litt oppgitt, men holdt inne med kritikk av elendige kjøpere som ikke kan hente varene selv. Hadde jeg bare ant at dette kun var begynnelsen av saligheta...

Ikke mange dagene gikk før kjøper ringte og klagde. Han hadde skrudd fra hverandre mopeddritten og funnet ditt og datt galt. "Synd", sa jeg - han ønsket kjøpet av mopeden usett, fikk prøvekjøre den før kjøpet ble avsluttet og fikk opptil flere muligheter til å trekke seg før det var opp og avgjort. Min mann var i første omgang passelig avvisende og jattet litt med samtidig som han var steil på at gjort er gjort og kjøpt er kjøpt. Det var helt til dustekjøperen fant på å ringe meg - den hormonelle og mer kyniske delen av husets befolkning. For det første presenterte ikke mannen seg da han ringte - noe som i utgangspunktet aldri gjør meg særlig hyggelig innstilt til folk i andre enden av talatuten. For det andre var han full eller ruset på annen måte, og selv om han forsøkte å være høfligheten selv provoserte det meg kraftig at han ringte meg og fortalte at han var sur på min kjøre som ikke ville imøtekomme hans krav om avslag i pris for dårlig moped. Aldri tirr en hormonell kvinne!! Jeg gav ham klinkende klar tilbakemelding om at han hadde kjøpt noe fra en avisannonse og måtte ta til takke med det han fikk - min kjære hadde aldri lagt skjul på at det var en gammel moped, og gjenstand var kjøpt i den stand den var sett. Da fikk jammen pipa en annen låt, gitt! Jeg kunne værsågod hilse min kjære og fortelle at det ville stå noen utenfor jobben hans dagen etterpå for å "ta ham"! >;( Og *klask* på med røret. Heldigvis for ham.

Min kjære er dessverre både en mer blauthjerta person og mindre bevandret i menneskers mer svarte sider enn jeg er. Så mens han akk´et og oj´et seg, og ville ringe oppog "ordne opp" med kjøperen, var jeg steil og bad ham gi beskjed at slike trusler ville bli anmeldt umiddelbart. Det hele endte med at min blauthjerta mann tilbød 500,- for tort og svie mot at vi aldri mer hørte fra ham igjen. Yeah, right! Det ble faktisk stille en aldri så liten stund. Så kom neste omgang klager og trusler. Min kjære var sterk i viljen og minnet om avtalen de hadde gjort. Ikke lenge etter kom følgende sms tikkende (ikke ordrett):"Jeg har bekjente på ***** (medlemmer av Hells Angels), så forvent besøk i nærmeste fremtid". Joda, vi speidet litt spente etter vilfarne Harly`er i noen dager - en smule lattermilde over at HA muligens lot seg interessere av et mopedkjøp til under 5000,- Selvsagt kom det ingen pøbler med baseballkøller, og i kontakt med politiet ble vi rådet til å anmelde kjøperen i hans lokale politidistrikt.

Tida svant og min treige halvdel fikk aldri ringt politi eller gjort noe mer med saken. Det gikk faktisk hele 2 måneder uten noen form for verken trusler eller mas. Deilig! Vi hadde begynt å tro at det hele faktisk var over. Inntil i går. Da ringte det igjen. Denne gangen fra et ukjent nr. Det var mannens "bror" (veeeeldig trolig siden han ikke engang kjente kjøpers etternavn, hehe...). Igjen ble det stilt krav til at kjøpet skulle omgjøres (noe kjøperen like etter gikk tilbake på) ellers skulle vi nok få besøk av "noen" som skulle gjøre "noe". "Vi har bekjente i området" er blitt en gjenganger. Mannen jattet med - til tross for råd fra både meg og andre om å slenge på og ikke diskutere med vedkommende mer. Det avsluttet med at mannen skulle "diskutere" med meg om tilbakebetaling av 2000,- (altså i tillegg til de tidligere 500,-, noe som da ville gitt mannen en moped til rundt 2000,- *rister lattermildt på hodet*). Da han konfererte meg - med vekt på at han ikke visste hvordan jeg ville ta disse stadige truslene - lo jeg hånlig og oppgitt og gav beskjed om at penger til vedkommende er fullstendig uaktuelt! Om vi hadde vært dumme nok til å betale kan jeg nesten garantere at dette ikke hadde vært siste ord fra den kanten. Det handler om svært syke mennesker som forsøker å manipulere andre ved hjelp av trusler om vold og har null hemninger bare de får "belønning" i form av innfridde behov. Jeg gav klar bekjed om at ingen penger skal i denne mannens hender, at anmeldelsen - som burde vært levert for lenge siden - nå skulle bli gitt i morgen den dag, og at min kjære herved får taleforbud med kjøper! Ringer han fra andres telefon så skal det legges på! Han skal ikke diskuteres med, ja - faktisk ikke vies noen oppmerksomhet i det hele tatt! Det er jo superklart at han i min kjære har funnet et menneske som kan vries som ei vaskefille - snill som han er..... *oppgitt*

Vel, min kjære var til alt hell enig med sin hormonelle konemor, selv om han hadde liten tro på at jeg ville være like tøff i trynet om det virkelig dukket opp torpedoer med baseballkøller på døra. For det første tviler jeg sterkt på at denne lille dritten fra en ødebygd i fjordlandet virkelig har bekjente med baseballkøller, for det andre tviler jeg på at slike personer lar seg leie inn for å inntjene 2000,- for et mopedkjøp, og for det tredje ville jeg sannsynligvis vært den av oss som holdt hodet kaldt og klarte å kommunisere med pøblene om de nå faktisk skulle vise seg å dukke opp - det er tross alt det jobbene mine i stor grad går ut på innimellom ;)

Min kjære fikk iallefall ringt det lokale politiet i dag, og fikk seg litt av en overraskelse. Han fikk knapt uttalt kjøpers navn før politiet lo hjertelig og sa det samme som den kloke lille konemor har sagt i månedsvis - legg på! Ikke gi ham tilfredsstillelsen av å diskutere! Han er ingenting å bry seg med, men om det nå virkelig skulle bli "noe mer" utav saken så visste de hvordan han skulle håndteres... Jupp! Nøyaktig som konemor forutsa er han nok bygdas store samtaleemne og en breikjefta gubbe med sosiale og økonomiske problemer. En bikkje som kan bjeffe.

Hvorvidt anmeldelse ble levert eller ikke er jeg i skrivende stund usikker på (men kjenner jeg gubben rett, så ble det ikke av), men jeg er rimelig klar til å gi kjøper passet påskrevet (nok en gang) dersom han skulle prøve seg igjen. Han har lite og ingenting å stille opp med, og han må med glede gi meg enda en grunn til å levere inn en anmeldelse! Ingenting ville gledet meg mer enn å se krapylet bak lås og slå i noen uker/måneder *ond* Og jeg er veldig klar for å fortelle ham nøyaktig det.

Inntil videre får jeg håpe at mannen i huset nå - etter politiets råd - har fattet pointet og legger røret fint på om dustemikkelen ringer igjen. Alle trussel-sms`er skal ivaretas som bevis, og ingen diskusjoner skal foregå. Funker ikke det får vi jammen lete frem noen bøller med baseballkøller selv, og se om vi ikke kan skremme livskiten utav ham *knegger av egen morsomhet*

Så får vi se om denne snart 4 måneder lange handelsaffæren snart er avsluttet. Kanskje jeg til og med rekker å føde før det kommer "noen" og gjør "noe" med oss ;oD

Tabbekvoter og urettferdighet!

Jeg som trodde at februar måned skulle bringe med seg litt hygge.... Vel, det ser dårlig ut! Kvelden i går og dagen i dag har blitt tilbrakt oppløst i tårer etter at jeg fikk beskjed om at min ene kollega har blitt "omplassert i ny stilling" på jobb....

Vi er bare tre stykker som jobber sammen i den jobben. Dermed er det ganske sårbart når en av oss forsvinner. Vi jobber veldig nært sammen, og vi har blitt ganske sammensveiset vi tre. Det føles dermed både urettferdig, vondt og uforståelig når en av oss blir tatt bort fra jobben grunnet årsaker som ikke skyldes innsats i denne stillingen. Denne kollegaen gjør nemlig en utmerket jobb hos oss, utfyller oss andre og er på mange måter uerstattelig i jobben sin.

Jeg har problemer med å opprettholde noen form for lojalitet til arbeidsgiver i denne situasjonen, kjenner jeg. Jeg ser ingen logikk i at min kollega skal fjernes fra vår arbeidsplass fordi vedkommende gjorde en tabbe på sin andre jobb. Problemet er bare at det bare finnes en arbeidsgiver, selv om det er snakk om to arbeidssteder. Dermed når "straffen", som jeg også er totalt uenig i omfanget av, også ut til der vi jobber. Og vedkommende blir omplassert av en eller annen dustete årsak som jeg heller ikke finner logikk i.

Andre steder i verden har man lov til å begå tabber i jobben sin. Det vil si at man faktisk har lov til å ha en dårlig dag og la følelsene ta overhånd og styring i et lite stakket øyeblikk. Når man jobber med mennesker er denne muligheten begrenset. Det skal svært lite til for å tippe lasset, og arbeidsgiver er stort sett fryktelig redd for å ende som førstesidesoppslag i tabloider eller få store amrikanske søksmål på nakken fordi en ansatt et øyeblikk er menneskelig. Man må være gjennomtenkt hele tiden og ikke gi seg selv lov til å gjøre tabber, mener man. Et umenneskelig krav i mine øyner. Ingen yrke er så krevende mentalt som å jobbe med mennesker. Man skal gi av seg selv hele tiden og samtidig være mottaker av ting som ikke bare er av positiv karakter. Det er nesten umulig å gå gjennom en 20-årig yrkeskarriere uten å én eneste gang krysse over linjen for hva som er akseptabel. Det blir dermed totalt uforståelig for meg at man ikke kan bruke skjønn i de enkelte overtredelsene, men buser frem som paragrafryttere uten nese for naturlige variasjoner....

Jeg skulle ikke sagt noe om min kollega var en person som ofte beveget seg på "kanten" av hva som er akseptabelt. Ei heller om det var snakk om et utagerende temperament som gjorde at det var som å jobbe med en udetonert bombe. Men saken er den at det ikke i hele min samarbeidstid med vedkommende har vært tilløp til den type karakter. Noen har bare enkelt og greit evnen til å trekke seg ut når de kjenner at sine grenser er nådd. Andre av oss eksploderer først og tenker etterpå... I mine øyne er det en mindre sjanse for at min kollega utagerer på jobb enn det er at jeg gjør det.... Og det føles urettferdig og totalt bak mål at vedkommende skal straffes for noe jeg vet er en utilsiktet hendelse som fikk et uheldig utfall. Hadde det nå enda vært snakk om en handling gjort med hensikt og med ønske om å skade...

Jeg snakket med en kollega på andre jobben i dag og fortalte litt om det som hadde hendt. Hun reagerte heldigvis på samme måte som meg og spurte litt oppbrakt "hvor er det blitt av tabbekvoten?!" Og det er kanskje det jeg også lurer mest på. Har man overhode ikke noen form for tabbekvote når man arbeider med mennesker? Skal man i løpet av en 15 årig karriere ikke kunne bygge seg opp en smule integritet som sier noe om hvor pålitelig man egentlig er i jobbsammenheng? Skal det virkelig bare én liten handling i affekt til for å ta fra en alt? Noe verken unnskyldninger eller innrømmelser skal kunne bøte på? Det blir for sært....

Det er ikke mer enn få uker til jeg skal påbegynne permisjon. Denne gangen er det med tungt hjerte jeg går ut i "friåret" mitt. Og det er vondt å vite at jeg ikke lenger har det gode samholde, den gode tonen og det gode kollegiet å vende tilbake til. Det er faktisk så sårt at jeg tenker meg at om jeg skal skifte beite så er dette en passende anledning. For halve poenget med jobben min blir faktisk borte. Det som har gjort det verdt å gå der år etter år forsvinner som dugg i sanden. Når jeg kommer tilbake vil det være noen andre der. Noen jeg ikke kjenner. Noen jeg må bli kjent med og lage meg en relasjon til. Jeg vil være den erfarne nå - jeg har ikke lenger noen som kan mer å hente råd og inspirasjon fra. Det er vanskelig og vondt. Hva om denne nye personen ikke kan fylle skoene etter den som forsvant? Hva om hele grunnlaget for arbeidet vi gjør er borte?

Tårene renner i strie strømmer bare med tanken på hva som er i ferd med å skje. Jeg kjenner at jeg har liten tro på at ting faktisk kan ordne seg. Jeg har lyst til å si opp i protest, men vet at det jo vil komplisere ting ytterligere for den som blir igjen. Og sorgen over den som ble straffet - følgene for dennes liv...det er tungt å bære. Jeg skulle så inderlig sett ting få et annet utfall, og jeg kunne vært villig til å gjøre MYE for å få det til å skje. Akkurat nå er vi numne av sorg og fortvilelse begge vi to som blir igjen etterpå. Etter i morgen. Etter en grusom kveld på jobb alle tre, hvor vi blir nødt til å kjempe med tårene for ikke å bryte sammen overfor brukerne. Det kommer til å bli ille! Jeg kommer til å være knust i evigheter. Jeg gruer meg til å gå på jobb. Jeg har ikke lyst til å fortsette der engang, når jeg ikke føler jeg kan stole på at jeg blir behandlet ok om det skulle være meg som tabber meg ut neste gang...

Livet er av og til så urettferdig og vondt at det er vanskelig å se årsakene til ting som skjer. Jeg håper bare at det i ettertid viser seg å være en grunn som er akseptabel og forståelig som gjør at livet tar sånne bråe og vanskelig overkommelige krumspring. Akkurat nå er ting bare så vonde og dumme at jeg har lyst til å grave meg ned til hjertet mitt er helet igjen. Eller skru tiden tilbake til der verden var lys og forståelig. Akkurat her vil jeg iallefall ikke være....

Kollaps

I flere dager har jeg våknet om morgenen med en følelse av at det var fullstendig umulig å komme seg ut av senga. Sta, som jeg jo er, har jeg mobilisert viljestyrke nok til å komme meg opp og igang, og utover dagen har ting gått seg til. Likevel har jeg slitt med stresshodepine i nærmere en uke uten at varme bad og stilleligging på sofaen har hatt noen form for effekt.

Vanligvis kan jeg fungere ganske lenge på ren viljestyrke. Jeg kan drive meg selv beinhardt bare av den grunn at jeg ikke vil gi andre tilfredsstillelsen av å si at "det var det jeg sa at du måtte ta deg tid til å hvile". Og for tiden var jeg på god vei inn i den steamen der. Den siste tiden har "syns du skal få deg en sykemelding" vært en gjenganger fra venner og familie - sagt i god mening, vel og merke. Men jeg kjenner trassen stige for hver gang. Jeg har virkelig ikke lyst til å være borte fra jobb! Jeg har lyst til å jobbe!! Så jeg har gått på jobb, fungert greit, og kommet hjem og falt om som en potetsekk. Null energi og null krefter til annet enn å eksistere.

I morres falt fornuften over meg. Jeg våknet - for tredje dag på rad - med snørra rennende og halsen sår og vond i halv fem tiden. Fra da og frem til oppstandelsestid fikk jeg sove null og niks, og gikk i skytteltrafikk for å tørke snørra. Dette er min jo min tredje virusinfeksjon på halvannen uke, og jeg fikk endelig øynene opp for at kroppen min forsøker å fortelle meg noe vesentlig. Magen har økt på i det siste, men vektnåla har stått stille. Ansiktet er tynnere enn jeg kan huske siden tidlig 20-årene og de mørke ringene under øynene skriker mot meg fra speilet. Imunforsvar er noen jeg ikke eier og bare noen sier "syk" så kjenner jeg det krype innover meg. "Nei", tenkte jeg "dette går faktisk ikke lenger!" Og så ringte jeg jobben og sa at jeg nok var syk i tre dager fremover. Etterpå sov jeg i tre timer og har faktisk klart å stå på beina etterpå ;o) (Selv om jeg i skrivende stund kjenner mangelen på energi gnage meg i det ømme nakke-/skulderpartiet).

Egentlig er det jo ikke rart at jeg fikk meg et lite slag i trynet midt oppi alt dette. Det har vært en tøff tid for de fleste, og når man i tillegg bærer ett annet menneske inni kroppen sin blir man fortere sliten. I ene svangerskapsboka mi sammenliknes det å gå gravid med å foreta en ekspedisjon til Mount Everest. De forandringene som skjer i kroppen er STORE. Så store at det krever maksimalt med fysiske og psykiske krefter. At andre energitappende hendelser da legger ekstra byrde til den allerede fremtunge kroppen er vel ingen bombe akkurat. Og derav alle "advarslene" jeg har fått. At jeg er flink til å lukke øyne og ører for slike advarsler og fungere på reservetanker jeg knapt visste eksisterte er vel kanskje ikke noe jeg bør skryte for mye av...?

Så, om man skyver min innbitte stahet (som nok hadde fått meg gjennom dette uansett i en eller annen tilstand) til side og lar fornuften komme frem, så er nok dette noe ingen kan klandre meg for. Selv den dårlige samvittigheten overfor jobb kan vike med vissheten om at dette faktisk gjøres ikke bare med tanke på meg selv. Det er en liten pjokk i magen som trenger litt ro også. Og jobben ville jo vært mindre tjent med en sykemelding fra nå og frem til termin, ikke sant? (Kjenner jeg fastlegen min rett hadde jeg nemlig ikke kommet derfra uten....)

Nå gjennstår det bare å bli skikkelig frisk og bli kvitt hodepinen! Hodepine er ikke noe greit når man nærmer seg slutten på et svangerskap, nemlig - iallefall ikke om man i tillegg opplever andre symptomer på svangerskapsforgiftning (hvilke jeg foreløpig ikke kan si å ha sett noe til, heldigvis). Så skal jeg heller legge litt ekstra innsats i de resterende fem ukene på jobb som gjennstår før jeg begynner med permisjonen. Først da skal jeg legge beina på bordet for godt og kjenne at jeg fortjener å ha gode dager å disponere helt fritt :o)

Forresten....

...glemte jeg å få med vannlekkasjen på kjøkkenet og mors ukeslange bihulebetennelse i sist innlegg? *himle*

Verste januar i manns minne....

Detbegynte så fint. En stille og rolig start på et nytt år. Vi valgte til og med å utsette feiringen av årets første bursdag her i huset for virkelig å "lande" etter julestresset. Alt lå til rette for et godt nytt år. Det vil si - den første uka....

10 januar braket det løs. Madammen i huset klarte å fylle feil disel på bilen. Avgiftsfri. Ingen krise, egentlig, men nok til å fremskaffe hormonelle tårer og tenners gnissel på madammen. Mannen i huset humret derimot godt, og presterte å spørre tollvesenet om ikke de kunne ta madammen i forvaring i fengsel i noen uker istedet for å sende bot... *grumf* Tolleren fikk seg en god latter.

Samme dag, eller deromkring, var min ene søster hemmelighetsfullt nok inne til mammografi pga nyfunnet "klump". Det viste seg heldigvis å være godartet! (memo til selv: husk å sjekke brystene oftere!!)

Ikke før hadde vi kommet oss til den 11 så braket det løs igjen. Småen i huset våknet med en bittelitt "våt" bæsjebleie. Med grunnlag av at det går sjukdom i barnehagen er mor litt urolig, men velger å sende ham dit likevel pga god allmenntilstand og ikke skikkelig "gørrebleier". Da mannen kommer hjem fra jobb forteller han at han har vært kvalm hele dagen. Det blir to dager med gørrebleier fra småen og to kvalme dager med påfølgende tre gørredager på mannen. Madammen holder seg i denne omgang frisk, merkelig nok....

12 begynner småen å bli litt tett i nesen og hoster litt. Vi kjører på med tildelte astmamedisiner og rekner med å ri stormen av. 13 vil han (fremdeles) ikke spise noe særlig, og i løpet av en snau time på formiddagen stiger feberen til rundt 40 som et skudd. Paracet må til, samtidig som mor observerer at han blri stadig tettere i brystet. Mandag er han ikke bedre. Han er tettere og puster bare øverst i brystet. Han vil heller ikke ha drikke, noe som bekymrer mor siden han ikke har tatt til seg stort av verken vått eller tørt siden bleiene begynte å bli våte på fredagen. Legevakt blir kontaktet. Lungebetennelse, konstanterer legen, og foreskriver pancilin som vi begynner med umiddelbart.

Tirsdag er poden faktisk bedre. Han spiser litt og drikker godt, men er like tett i brystet og trekker ikke pusten ordentlig inn. Det er stille før stormen. Onsdag er han MYE verre. Han vil bare sitte i fanget og aller helst sove hele dagen. Ikke vil han drikke noe særlig og ikke vil han leke eller bevege seg. Mor bekymrer seg. "Bare pencilinen som ikke har begynt å virke", sier far, "vi ser det ann!" Mor gir seg motvillig. Men da feberen fremdeles ligger på 39,5 - 40 på femte døgnet torsdags morgen bestemmer mor at legen skal kontaktes. Som sagt så gjort. Frem til vi ankommer legen den dagen har poden drukket rundt 50ml væske. Han er hvit som et laken og trekker ikke pusten inn - hveser kun øverst i brystet. "Dobbelsidig lungebetennelse", mistenker legen og ber oss reise direkte innpå barneavdelingen. Far forstår endelig at dette er mer alvorlig enn han trodde.

Den turen inn på barneavdelingen skulle vise seg å bli mer langvarig enn man kunne ant. 8 døgn tilkoblet oksygen og med leger som bekymret testet poden for det meste som kan være galt. Far innrømmer i ettertid å ha vært utrolig bekymret etter som de stadig fant nye grunner til å sjekke nye ting. Han har hatt marerittaktige fantasier om en svært syk gutt som aldri blir frisk, og har vært en fantastisk pappa som har stilt opp til det ytterste. Mor har hele tiden holdt fast på astma, og lot seg i liten grad skremme av legenes bekymring. Astma er en diagnose det går ann å leve med. Til og med for oss som vokste opp på 70/80-tallet var det mulig å leve med det. I dag er medisinene og oppfølgingen super, så dette er ingen krise.

Men mor må innrømme å ha vært rimelig nede da hun satt første døgnet på sykehuset med en likbleik og passiv unge som fikk innhalasjoner annenhver time og var festet til oksygenet med nesekateter... Ikke kunne mor røre seg en milimeter uten at småen hylte og ikke hadde hun noen å fortelle om bekymringene til. 5 timers stirring i veggen er ikke akkurat min idè om en drømmebursdag, og alle forestillinger om en hyggelig helg med familien forsvant sammen med smaken av sjokoladekake på leppene.

Lørdag var fars døgn på sykehuset og mor fikk kost seg litt hjemme i god seng. Søndag var mors døgn. Da far kom ut på dagen fikk mor beskjed om å dra seg hjem til seng og ro og holde seg der til tirsdag. Med hormonelle tårer, for lite mat og dårlig søvn var hun ikke noe tess. Og poden viste liten eller dårlig fremgang. Legene var bekymret. Alle væskeinntak måtte skrives opp, og vi fikk beskjed om at vi ikke kom hjem før han kunne klare seg uten oksygen.

Mandag er mammaen tilbake på jobb, men tankene er ett helt annet sted. KL 14.30 orker hun ikke mer og kommer seg avgårde til sykehuset igjen. Ingen gode nyheter. Poden er fremdeles avhengig av oksygen, men får mindre hyppig ventolin og adrenalin. Det er nå en liten fremgang det også.

Til alt uhell så klarer mammaen å tygge ut en halv tann i lunsjen på mandagen. Denne tannen har vært en plage i lang tid før mor insisterte på å få den rotfylt. Dermed var problemene slutt, trodde hun. Vel, i skrivende stund gliser en halv tann triumferende i munnen, og all tygging er for tiden lagt til motsatt side.

Tirsdag får mamma melding fra pappa: "poden har fått diarè". Som om det ikke er nok med masse slim i lunger og et barn som sover, spiser og drikker dårlig.... Når mamma kommer inn og vi har vært litt rundt, får vi plutselig beskjed om at vi skulle ha vært på isolat! Mamma får nok ett av de verste døgnene der inne, med en toåring på bedringens vei som er innestengt på 10kvm. Utover dagen er han halvveis oppi gardinene, har klatret på veggene og er rimelig lei. Heldigvis kommer pappa med bilbane på ettermiddagen. Tirsdag, natt til onsdag kommer ny melding fra pappaen: "mormor døde kl 04.25". Onsdag er ingen god dag der mamma sitter innesstengt med poden og gjerne skulle vært til nytte andre steder.

Torsdag oppkommer heldigvis med litt godt nytt. Poden har fått av nesekateter og ser MYE friskere ut! Isolatet opphører og vi kan bevege oss rundt igjen!! Og han klarte seg helt til kl 05.30 uten oksygen! Det lover bra. Men han får ennå ikke lov å reise hjem. Mor er dog like stolt over at poden har spist noe i løpet av dagen og ignorerer pleiernes bekymring over dårlig inntam - masing hjelper iallefall ikke. På kvelden kommer mormor og morfar+lille nevø på besøk og Poden kvikner til. Han leker og styrer på, og vi får høre latter for første gang på over en uke!! Mor og far får en times tid "fri" mens besteforeldre passer på. Når foreldrene kommer tilbake har legen vært der og han har også fått sett poden slik han vanligvis er - takk og pris! "Han ler av meg!", hadde han begeistret utbrytt ;o)

Fredag opprinner og mor og far er rimelig slitne. Med godt håp om utskriving våkner de begge tidlig - far av ny oksygenmåling og mor av kvalme. Far krysser fingrer og tær og lar ikke poden sove så lenge at ting kan "gå galt" igjen - i redsel for ikke å slippe hjem. Mor spyr. Oh joy! Gutten får komme hjem!!! Mor må ligge på "isolat" på soverommet i redsel for å smitte gutten med ny infeksjon. Ingen gode klemmer, ingen henting på syjehuset, bare 4 trehvite vegger og en seng som blir passe gørrkjedelig etterhvert. Og spyposen og doløping da selvsagt.... Men poden er hjemme!! Og den lille, blide stemmen høres gjennom vegger og tak, og han spiser mer enn han har gjort de siste ukene til sammen. Han syns det var godt å komme hjem!!

Nå er det 4 døgn igjen av januar måned. 4 ussle døgn. På de 4 døgnene gjennstår "bare" en tannlegetime og en begravelse. Så får man vel håpe at januar måned ikke har flere ubehagelige overraskelser til oss. Ikke mer sykdom, ikke flere tåpelige "uhell" og iallefall ikke flere dødsfall! At 14 dager skulle romme så masse dritt på en gang hadde jeg aldri kunnet drømme om, og jeg nekter å tro at dette er "livet med små barn"! De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har sluppet å sitte med en livløs toåring på fanget, lyttende til en pesende pust, i flere døgn. Jeg skal takle søvnløse netter, flere småopphold på sykehus og nervepirrende minutter før det befriende ulet av "jeg har slått meg men er ok" braker løs. Men 14 dager med sykdom på alle tre, dødsfall og tennfelling m.m. - det håper jeg vi slipper flere ganger! Og livløse gutter som gjør legene bekymret.... Det unner jeg ingen!!

Om lave terskler og stiletthæler

Lang erfaring på helsefronten har smertelig lært meg at jeg noen ganger går med høye stiletthæler når det kommer til min egen helse. Jeg bagatelliserer lett min egen smerte og er innerst inne livredd for å bli sett på som en pyse. Dermed hender det at jeg går litt for langt i hvor mye ett menneske skal tåle og blir nesten slått til marka av forbauselse når det viser seg at jeg faktisk er syk - og burde lagt meg ned for lengst. Erfaringen har dermed lært meg å stoppe å puste på rosene en gang i blant når jeg føler meg litt tufs. Jeg unnskylder meg til døde for det, men jeg har mer igjen i lengden når jeg slipper å trasse meg på jobb med bronkitt, 40 i feber eller akutt diarè.

Det overrasker kanskje mange - og meg selv i særdeleshet - at jeg har en svært lav terskel for å oppsøke legehjelp når det kommer til mitt lille avkom. Jeg drøyer det ikke lenge når jeg kjenner magafølelsen gjør kolbøtte og det lille "viss at" murrer i bakhodet. Jeg er oppriktig livredd for å bli som min mor, som sendte oss ut av huset dersom vi ikke lå dødende på baderomsgulvet - enkelt og greit fordi hun selv hadde legeskrekk. Det har, som en kanskje skjønner, gitt oss en manglende egenskap til å vurdere egen helse, og jeg er ikke alene i familien om å ha gått på jobb med dobbeltsidig lungebetennelse....

Min sønn virker til å ha arvet litt av både min egen helse og farens beinharde immunforsvar. Min lille tøffing er nemlig rimelig oppegående gjennom både spysjuke og forkjølelser. Han har sjelden feber, og de gangene han har hatt det, så har han faktisk hatt ørebetennelser. Når min lille søte da opplever å ha nærmere 40 i feber som utvikler seg på en drøy time, bare vil sitte i fang - han som er aktiv og bablende til de grader ellers, og ikke vil ha noenting av verken tørt eller vått.... Da er det vel ikke rart om magafølelsen murrer intenst hos en bekymret mamma?!

Fornuftige mennesker forsikrer meg om at det ikke er noen fare før det har gått noen døgn - verken med væskeinntaket eller feberen. "Men likevel..." hvisker en engstelig liten stemme langt der inne. Og selv om jeg velger å la det stå til i noen timer, så gir ikke tankene på at noe ikke stemmer seg helt.

Hadde jeg trådt rundt på høye stiletthæler ifht min sønn, så hadde jeg nok ikke bekymret meg så mye. Jeg hadde latt meg roe ned av mennesker som ikke har sett småen i dag, og jeg hadde latt tvilen forsvinne i en dusj av fornuft uten å mukke. Men, når det kommer til småen er treskelen millimeterhøy. Eller millimeterlav. Heller en gang for mye enn en for lite - er mitt slående motto. Jeg vil ikke være den moren som om femten år får spørsmålet om hvorfor han ennå sliter av senvirkninger av noe jeg kunne fanget opp i tidligste alder. Så jeg tramper ned legesenter og legevakt så fort magafølelsen slår inn. Heller en gang for mye enn en for lite! Og ni av ti ganger har magafølelsen vist seg å stemme. Enten det gjelder ørebetennelser, falsk krupp eller lungebetennelser, som denne gangen, så har en overengstelig hypokonder-kloning av en mamma en god magafølelse! Og selv om jeg omtrent unnskylder meg til legen for at jeg er der (igjen) så viser det seg gang på gang at de er glad for at jeg stolte på intuisjonen og kom før det ble verre. Og jeg går ut, triumferende og med nesa i sky overfor min mer skeptiske ektefelle, bærende på en visshet om at jeg ikke er så verst i mammarollen likevel ;oD

Bunn sliten.

Da jeg begynte å snakke med en nygravert venninne om svangerskapstegn, innså jeg plutselig at jeg i ettertid ikke fatter hvordan jeg kom meg gjennom denne høsten. Jeg har vært så sliten at jeg omtrent ikke vet hvilken fot jeg har stått på. Svangerskapstrøtthet kombinert med minimalt med søvn og sykt barn i tillegg til 100% jobb - vel, det unner jeg ingen! Det vil si: jeg har jo heller ingen grunn til å klage over de ting som jeg i livet oppnår, det er helst opphopingen av dem jeg gjerne skulle vært foruten.

Heldigvis gav trøttheten seg like før jul. Jobbstresset roet seg også litt, og til atl hell har vi hatt en sykdomsfri jul, med unntak av omgangssjuka som slo oss ut et par uker før. At jeg starter det nye året med søvnløshet, tross nyinnkjøpt og fantastisk ny seng, kom liksom litt utenom det jeg hadde tenkt. At julens hyppigere løfting på Småen i huset (han hadde jo fri fra barnehagen og var hjemme mye mer) har medført en tidlig start av bekkenløsning - noe som i de verste timer gjør meg nesten ute av stand til å bevege meg - var heller ikke akkurat det jeg hadde tenkt. På toppen av det hele innleder vi det nye året med en ny sykdomsperiode. Mann og barn har brukt helgen til å bæsje i vinkel, og ikke før har vi en grei bleie igjen så fyller småen på med snørr og hoste. Ikke før har jeg satt astmasprayen til munnen, så stiger podens feber til skyhøye høyder og vi er tilbake på en stykk sliten mamma og en syk og utslitt liten gutt. At mamma ikke sover på nettene gjør det hele selvsagt til en slager med passelige hormonelle Everest-topper som får selv den mest hardbarka til å skjelve i buksene, og mammaen til å vurdere om ikke alenemortilværelsen er mer fristende enn å ha forventninger (som ikke blir innfridd) til en delvis mentalt fraværende ektefelle.

Jeg hadde håp om et bedre og friskere år inn i det nye, men jeg har innsett at ønsketenkning er en større del av min fantasi enn ønskelig er. Nå gjelder det bare å ta på skylappene og dure avgårde de siste 3 månedene før vi blir 4, og håpe jeg har overskudd til iallefall å overleve fødselen. At poden skal på utredning på sykehuset i løpet av de første ukene er et lyspunkt, og legens lovnad om kortere arbeidsdager en dinglende gulrot i det fjerne. Akkurat nå handler det bare om å overleve morgendagen....

Året som gikk

...eller er i ferd med å gå over i historien er vel rettere å si. Vel, tiden er iallefall kommet for tilbakeblikket - et "must" for enkelte et ork for andre, og en ting man bare gjør for atter andre. Jeg tilhører vel den siste kategorien. Har egentlig ingen trang til å gjøre nettopp dette, men syns det er en fin anledning å tenke over hvilke gode ting man bør være takknemlig for i løpet av året som nå passerer.

For meg begynte året, som det jo i prinsippet gjør for de fleste av oss, med "brak og rabalder". I løpet av årets første måned måtte jeg nemlig gjennom en ny fjerning av diverse uvelkomne "fremmedlegeme" i mine mer private kroppslige avdelinger. I første omgang førte det med seg en del tårer og tenners gnissel, da forrige runde undersøkelser og kirurgiske inngrep også hadde "dette er noe som ikke skal skje igjen" festet ved seg. Vel... enten er jeg bare spesiell eller så har jeg en kropp som lever etter Murphys lov. Heldigvis var ikke dette inngrepet så omfattende, selv om lukten av brent menneskekjøtt for alltid har brent seg inn i hukommelsen min *kvalm* (sammen med følelsen av å få brent vekk deler av livmortappen, men la oss nå ikke gå i detaljer her....)

Januar var også måneden da en epoke tok slutt og en annen startet i forholdet mellom meg og min lille Didibert. Det var måneden da mor sa "nok er nok" til ammingen og lot poden få kose seg med flaska slik han helst ville likevel. Det var dermed også begynnelsen på en sykdomsperiode, som med unntak av en kort periode i sommer har vart omtrent frem til nå....

Februar forsvant vel som dugg for sola, slik enkelte måneder bare gjør. Det var dog like fullt den siste måneden jeg var hjemme i full permisjon, og tiden ble flittig brukt til turgåing og babytreff.

7. mars begynte jeg å jobbe kvelder igjen. Det var faktisk riktig så hyggelig og jeg gruer meg til å gå glipp av denne jobben i ny permisjon....
Mars var også måneden vi feiret vår første ettårsdag her i huset, og tiden for ettårsbildet og ettårskontrollen var også kommet. Nye ting for en ny liten familie.

April.... Vel, etter januars nedtur på intimfronten, var april måneden vi brått (og litt uventet for oss begge) bestemte oss for å starte prøvingen på nr to. Det vil si - med mild lokking fra visse ivrige familiemedlemmervar det ikke vanskelig å si nei, hehe... Vi måtte likevel vente på til mai før vi klarte å komme skikkelig igang.
April var også måneden da vår lille gullgutt fikk diagnosen Falsk Krupp, noe som i ettertid har utviklet seg i nøyaktig den forespeilte retning...

Og i mai braket det løs. Ingen av oss hadde forhåpninger om klaff før tidligst august, som var måneden vi egentlig hadde tenkt oss å starte prøvingen. Til det var vi altfor preget av tidligere prøveproblemer og statistiske dillerier. Mai var også måneden hvor småen fikk oppleve en første 17 mai han forstod noe av. I fjor var han bare spedbarnet og sov seg gjennom det meste. I år var han ivrig med på trommingen og fikk til og med debutere i fest-lekingen ("løpe med ring" var en slager hvor utbyttet også var et spann og to små BILER! Min lille skjønne hadde nemlig for lengst oppdaget hva biler var, ja...).

Juni hadde vi allerede prøvepause *ler* Fruen i huset skulle nemlig arrangere utdrikkingslag og ville ikke gå glipp av nok et utdrikkingslag pga graviditet (for de som ikke kjenner historien - jeg var 2,5 mnd gravid i eget bryllup, ja...). Med den pausen innlagt kunne jeg også nyte sydenturen i juli uten å måtte tenke mat og drikke - herlig!
Forøvrig var juni/juli tida hvor småen fikk sin ilddåp i forhold til å klare seg uten sin hjemmeværende mamma i lengre perioder. Da jobbet jeg nemlig i to hele uker mens småen fikk leke med moster. Det medførte den første lille perioden med seperasjonsangst og gråt og tenners gnisssel...

Juli var måneden for ferie, kortklipping av hår og bryllup for venninne. Det hele foreløp i temmelig stresset modus frem til vi reiste til Tyrkia og endelig fikk senket skuldrene. Småen lærte seg å hoppe fra èn meter og plask i bassenget, og vi fant ut at 40 grader ikke er så ille når man har aircondition på rommet og et barn som sover middagslur ;o) Vi fikk også en forsinket prøving siden eggobert plutselig glimtet med sitt fravær. Det var dog et rimelig flott eksemplar som endelig viste sitt åsyn, skulle det - til vår store overraskelse - vise seg i ettertid.

August var jobb og barnehagestart, og til vår store ergrelse falt begge disse hendelsene på samme dag. Det var også i forbindelse med dette at jeg lurte på hvorfor i all verden jeg gikk tilbake til en arbeidsplass med en leder som ikke eier sosiale antenner og er fullstendig uegnet som leder. Vel, vel... Vi har nå fått brukt en del sykedager siden den barnehagestarten - til min sjefs store ergrelse *knegger ondt*
I slutten av august ble det klart at vi hadde klart brasene med å plassere nr to - uten noen hinder i veien *dåne*

September var måneden da min kjære fikk oppfylt sin drøm om igjen å eie et fartsvidunder på to hjul. Og jeg må ennå tåle kommentarer om hvordan jeg kan tolerere en slik dødsmaskin i min garasje. Vel, svaret er enkelt - hva ville jeg vunnet på å nekte? Han er en voksen, forstandig mann som har mer å miste nå enn da han eide en sykkel forrige gang. Jeg tror han tenker mer på hva vi ville miste nå enn da. Og det er da vitterlig gøy å sitte på!! ;oD
September var også måneden da det gikk opp for oss at vi fort blir flere, og at min elskede SAAB var for liten til to barneseter... Ny bil kom i hus fortere enn man fikk sagt "bil".

Oktober begynte med en herlig tur østover! Min kjære hadde sin første høstferie siden han sluttet vidergående, og den ble brukt slik jeg ønsket det (noen goder skal man da ha fordi man er snill konemor og ikke protesterer mot fartsvidunderet i garasjen ;o) ). Gode venninner (og familier) på østlandet ble besøkt, og det gav mer energi enn all mulig annen avslapping. Resten av september, oktober og november har dessverre forsvunnet litt for meg da jeg har følelsen av at jeg gikk omkring omtrent som en søvngjenger! Hormonell trøtthet. Og svingene "over fjellet" østover frambrakte kvalme jeg sjelden har merket noe til verken før eller siden. Jordmor ble også avlagt det første besøket i denne fine høstmåneden.
Oktober var også måneden da jeg valgte å begynne utviklingen av mine mer utradisjonelle evner - noe jeg lever på enda (og fremdeles vurderer videregående kurs på nyåret...).

November.Jeg kan knapt huske at det har vært november engang... November forsvant i en døs av jobbstress, sykt barn og ekstrem trøtthet. Det var måneden da jeg endelig fikk påvist at det muligens dreier seg om arvelige luftveisplager hos min lille Pode - etter at vi hadde vært plaget med hoste og snørr siden midten av august.
November var også måneden hvor vi endelig fikk sniktitte på krapylet i magen. Det øyeblikket da mannen sjokkert måtte innse at han tapte et kostbart veddemål og utbrøt "er du sikker?" til snille ultralydmannen står for meg som et kostbart minne *knegg* Krapylet i magen er ett nytt hankjønn, og ikke en pikelill som min kjære var så altfor overbevist om...

Desember begynte med rabalder og brak, nettopp slik den også blir avsluttet. Småen hadde sitt første møte med omgangssjuka, noe som ikke var greit verken for barn eller voksen. Det kom heller ikke som noen overraskelse at både mor og far ble smittet etter tørking av spy og sussing av syk pode var unnagjort... *himle* Det kom dog som en overraskelse av mor var syk også en uke senere, og passe utmattet av ikke å orke å spise noe... Heldigvis blir man som oftest frisk til slutt, selv om det kostet meg noen juleforberedelser som ble unnagjort i hastverk de gjennstående halvannen ukene...
Så kom jula ramlende over oss. Og Podens første jul hvor han var våken og klar over hva som skjedde ble en sann glede. Ikke gråt han da nissen kom, og han viste enkel og gudommelig glede selv over de ussleste gavene. Alt skulle lekes med og oppleves der og da, og soving hadde han ikke tid til. Det var først da han sjanglet rundt med øya på halvsnurr at mor fant det på tide å takke for seg og få småen i seng. De resterende juledagene førte med seg at han for øyeblikket kjeder seg litt hjemme med "bare" mor og far, og tar initativ til besteforeldrebesøk selv for å slippe å bli så grinete *s*

Og i morgen braker det løs. Da er det slutt på 2007. Det er tiden for meg å rote med årstall og begynne på fødselsgavene... Heldigvis har husstanden her bestemt seg for å investere i ny seng fremfor bursdagsgaver til hverandre i år, så der sparte jeg en liten slant. Fra nå og frem til jeg skal en snarvisitt på sykehuset er det ikke mer enn 8 bursdager og en fødsel (joda, vi holdt avtalen og ble gravide omtrent samtidig, jeg og "Lokkedua", hehe...) - noe som gjør sitt til at magevolumet øker hos både den ene og den andre... ;o) Og det er vel heller ikke å stikke under en stol at jeg går tunge og voksende måneder i møte, nå når jeg går inn i tredje trimester og siste del om en snau måned.

Jeg tipper dette nye året blir et nytt år fylt med gleder. Den overhengende sorgen med en syk bestemor er fylt med en viss lettelse fordi hun nå endelig snart får fred, samt håpet om at det blir den eneste sorgen inn i det nye året.

For alle mine venner, både her og der, håper og ønsker jeg at året skal bli fylt med nye og spennende opplevelser, uendelige gleder og få sorgfulle daler!!

Ha et riktig godt og spennende nytt år alle sammen!!

Menns uegnethet

Det er visse ting det virker som om menn generelt, og min mann i særdeleshet, er totalt uegnet til å klare uten at man står over dem med pekefingeren. Herav har jeg kommet frem til følgende liste (som jeg gjerne tar på meg å utvide etterhvert...):

Visse menn er fullstendig uegnet til å

# sortere skitne klær etter farge og/eller tøykvalitet.

# vaske ullklær på ullprogram

# få inn i de små hjernecellene sine at man ikke vasker gulvet med dassfilla, eller tørker poden om munnen med kjøkkenkluten *grøsse*

# forstå at papirlommetørkler som er oppbevart i jakkelommen i inntil ett år ikke er egnet å tørke barn i fjeset med.... *urk*

# fatte at det går ann å kjøpe gaver andre dager enn lille julaften/julaften formiddag....

# slutte å gi barn melk på flasken når de nørmer seg to år og moren har drevet med aktiv avvenning i nærmere ett halvår (nå, etter juleferien er vi tilbake på tre flasker daglig og svært lite fast føde... *gal*).

# spare penger når de får kjempelønninger og ikke la seg friste til storinnkjøp av diverse digre ting og/eller ting man strengt tatt ikke trenger å bruke penger på før jul/januarsalget...

# prioritere riktig når det gjelder oppussing av hus... Her kan man gjerne bruke tusener på grynker på utstyret han bare må ha til jobben, for så å insistere på at man kan spare penger på gjenbruk av et stk hatet og halvveis ødelagt baderomsmøbel *gremmes*

# se at bilen er skitten og trenger å vaskes... Det må påpekes av en stk hormonell og "uteavstandtilbilvask"-kone.

# tørke opp etter seg når de søler på kjøkkengulvet. Matrester, saft og annet klissete gørre som limer seg til underegnedes strømper synes å være usynlig for den mannlige delen av voksentettheten i husstanden...

# tisse oppi doen og tørke av når man ikke treffer....

# vaske gulvet etter at man lar poden tisse fritt på baderommet....

# rydde og vaske opp underveis når man lager mat.

# forstå at fastbrent mat og/eller matrester ikke løsner og forsvinner av seg selv når man setter gryter og panner i zalovann i flere døgn *spy*

# forstå at man ikke fleiper med hormonelle kvinnfolk - det er selvmord!

# forstå at man gjør foreldrejobben svært vanskelig for den andre parten når man stadig gjør motsatt av den andre og setter barna opp mot den andre ved bruk av ironi (som barn ikke forstår...).


Nå skal det dog også tas med at vedkommende som her blir stilt i et temmelig dårlig lys også har en unik evne til å legge poden uten protest hver kveld fordi konemor ikke orker å løfte så tungt lenger. Samme mann står også opp hver natt for smokk-i-dytting og henting inn i dobbeltsenga på morningskvisten. Han tar også en stor del av klesvask, husvask og matlaging - i tillegg til oppussing av hus og forefallende arbeid i heim og hage. Han har omsorg for konemor og investerer i dyrt fottøy og enda dyrere seng for å forebygge bekkenplager (og klaging? *rødme), og syter ikke når konemor påstår at han er udugelig fordi hun er sliten og hormonell....

Så, tross innleggets spydige tone, så er jeg altså glad i fyren ;o)

Julekalenderen, 24 desember

Da natta hadde senket seg og fullmånen lyste over skog og by, og la et mystisk sølvskjær over dem som drømte om morgendagens gleder, da listet det seg en liten nisse omkring i en bygård et sted i landet. Han lusket seg stille inn på rommet til en sovende mann og satte seg på sengekanten. Stille, som et lite vindpust, hvisket han hemmeligheter til den sovende mannen og listet seg like stille ut igjen og forsvant et sted ingen visste av.

Thomas våknet yr av glede på julaften. Han løp frydefullt inn i stua og sjekket om treet enda stod der det skulle. Han hadde ikke drømt! Som vanlig var hentet han melk og julekaker og tok med inn i senga til mamma, og der lå de og koste seg en aldri så liten stund. Det var så koselig med jula når man hadde noen å være sammen med. Og de to visste å kose seg sammen. Da de stod opp spiste de en skikkelig frokost med egg og godt pålegg, benket foran tv`n med alle de trasisjonsrike programmene. Askepott, Tante Pose og Reisen til julestjernen. Alt hørte jula til. De satt pysjamaskledde i sofaen til langt på dag, da mamma måtte begynne med middagen. Snart var det badetid og pyntetid, og Thomas fikk på seg finskjorta og bukse. Han følte seg svært så høytidelig og hadde til og med en dæsj gele i håret før han sa seg fornøyd og gikk inn til mamma. Ikke lenge etter satt de to høystemte og hørte sølvguttene synge jula inn. Middag ble inntatt og det var ikke før de kom til desserten at Thomas kom på en ting han hadde lovet seg selv å gjøre denne jula. ”Mamma!”, utbrøt han og hørtes en smule forferdet ut. Mamma så spørrende på ham og fikk et lite smil i munnviken da han forklarte det hele for henne. De fant en skål i passende størrelse og hadde en liten klatt risgrøt oppi den. Så gikk de ut av leiligheten og opp en etasje før de stoppet ved den lille trappa til loftet. Døra der var låst, selvsagt, men mamma mente de kunne sette grøten, pepperkakene og safta utenfor døra. Thomas sa seg nølende enig, siden han ikke så noen andre utveier. Høyt og litt famlende sa han ”Her, snille husnissen! Her er julegrøten din.” Først nå var han klar til å fortsette sin egen julefeiring.

De var ferdige med julegavene og egentlig litt i ferd med å avslutte kvelden da det banket på døra deres. Mamma kikket forundret på Thomas som satt opptatt med den nye Legoen sin på gulvet, Han kikket tilbake og ristet på hodet, før hun gikk stille ut for å åpne. ”Hohoho! Er det noen snille barn her?”, hørte han så fra døra. Thomas reiste seg litt forsiktig og gikk ut på gangen da han hørte mamma le. Der, i døra, stod Marius i kledd en falmet nissedrakt med en pakke i ene hånda og en vinflaske i andre hånda. Det var tydelig at han hadde hatt en god middag med god drikke til, for han var akkurat passe beruset til å ha mot til å leke nisse for disse to han hadde blitt kjent med for bare et øyeblikk siden. Thomas styrtet til og gav ham en klem før han mottok gaven og fòr inn i stua igjen. Mamma ble stående med blussende kinn mens Marius litt forsiktig spurte om det gjorde noe at han dukket opp. Hun ristet rødmende på hodet og tok leende imot vinen som han så åpenbart hadde stjålet fra sine foreldres forråd som en nødløsning. Han tok av nisselua før han leende fulgte henne inn i stua til Thomas som var fasinert over en radiostyrt bil som freste rundt juletreet. Dette var den beste jula han kunne huske! Han tittet gledesstrålende på mamma og smilte fra øre til øre. Hun smilte tilbake og snudde seg takknemlig mot Marius som hadde gjort nok en ting som satte ham i høysetet hos dem begge. Han rødmet kledelig, glad for at denne intense trangen han hadde hatt til å oppsøke dem akkurat i dag viste seg å ikke være feil. Han ante at denne jula kanskje ville føre med seg noe som kunne gi ham en uforglemmelig gave i lang, lang tid fremover.

Da Thomas la hodet på puta den kvelden var han mer mettet av inntrykk, og julegodter, enn han vanligvis pleide å være. På ovnen i stua hang julesokken hans til dagen etter, og i sofaen satt mamma og Marius og smakte på vinen han hadde hatt med. Midt mellom søvn og våken tilstand kom Thomas plutselig på ønsket han hadde ytret den natta for noe som føltes som en evighet siden. Han smilte til lyden av morens latter, og hvisket et stille og lykkelig takk ut i natta. ”Takk for at mamma er glad igjen! Tusen takk!”, han snudde ryggen mot verden og sovnet til drømmer om nye leker og julenisser med smilehull. I ly av månens skarpe skinn stod en rakrygget engel og smilte til gutten i senga. Hun håpte at hun kunne hjelpe ham flere ganger i fremtiden, men nå skulle han få sove i fred for innblanding en liten stund. Forsiktig, som bare en engel kan, strø hun ham mykt over kinnet og lot ham få en dose drømmestøv til. Så lot hun sin kjærlighet fylle rommet, hjertet og resten av huset før hun igjen lot sitt eget skinn forsvinne som del av natten.

På loftet satt en fornøyd liten nisse og stappet innpå med riskrem – overlykkelig for at det nå var nye barnesinn som husket ham i den stille natt.

Så glem ikke nissen, folkens! Og husk å be om det dere ønsker. For om ikke julenatta er full av lyttende engler, så vet jeg ikke hvilken natt som er det. Og det kan da vel ikke skade å be om litt hjelp fra oven en gang iblant? ;o)

Julekalenderen, 23 desember

Den natta satt to smilende skikkelser i skyggen av et juletre og smilte gledesstrålende til hverandre. De var svært fornøyde med utviklingen som hadde skjedd den siste uka – det hadde til og med gått bedre enn forventet. ”Men….hva skjer nå…?”, sa nissen med ett litt bekymret. Han kom plutselig på at han jo også hadde andre prosjekter i huset å ta hånd om, han kunne ikke bruke hele sin tid på Thomas sine bekymringer. ”Videre….”, engelen nølte et millisekund, ”Vel….vi må vel stole på at den menneskelige natur har litt fornuft i seg!”. De lo litt begge to. Fjodor klødde seg litt betenkt i skjegget og undret på om han kunne spørre engelen om hjelp til et annet prosjekt han hadde for døren. Men før han rakk spørre sa hun tankefullt ”Men jeg lurer på om vi kanskje skulle gitt dem en siste spark bak… Kanskje vi skulle gjort det, ja….”

Lille julaften gikk som den pleide for mamma og Thomas. Etter en god frokost og julebarne-tv, bakte de yndlingsjulekakene sine før de tok på varme klær og gikk ut for å leke noen timer. Forskjellen i år var egentlig bare at de hadde et juletre å pynte etter grøten og barne-tv på kvelden. De hadde kjøpt noen billige kuler på nærbutikken, og mamma hadde lært Thomas å lage julekurver og lenker av glanspapir. Nå funklet treet med julelys og pynt, og Thomas syntes det var det fineste treet på hele kloden. Han satt i sofaen og drakk gløgg mens mamma var på kjøkkenet etter påfyll av nylagde julekaker. Under treet lå fire julepakker – en til mamma og resten til Thomas – og på tv`n surret ”Hjemme alene” som tradisjonen tilsa. Thomas syntes det var så innmari godt å være til nå. Mamma var så avslappet og glad også. Han hadde faktisk ikke hørt henne gråte på et par dager. Det var egentlig den største gaven av dem alle….

Julekalenderen, 22 desember

Thomas var nesten ør av glede fra det øyeblikket han slo opp øynene denne morgenen. Han syntes tiden frem til kl 12 var skrekkelig lang, og bablet i vei i yr glede så mamma måtte be ham dempe seg litt. Hun smilte litt bekymret over denne tydelige gleden over Marius` nærvær, men valgte å slå seg til ro med at det heldigvis var tydelig gjengjeldt fra den hyggelige vaktmesterens side. Og ikke lenge etterpå var de på vei ned i byen alle tre. Thomas hoppet og danset i snøen, og fikk ikke bare de to voksne han gikk med til å smile over barns yrhet og glede i juletider. Han sang for seg selv mens han sparket litt i snøfonna etter brøytebilen, og snudde seg ustanselig for å se til at de voksne hang på.

Da de kom ned til torget, hvor årets juletresalg gikk mot en hurtig avslutning, hadde de rukket å både spise lunsj og kjøpt gave til Marius` gamle grandtante Berta. Hun kom nok til å bli fornøyd med en flakse portvin og en pose mintdrops, mente Marius og takket for hjelpen med å komme på idèen. Thomas forsvant inn mellom trea på torget og forsøkte å finne det perfekte treet på egen hånd, mens de to voksne gikk mer systematisk til verks og tok hensyn til både vidde, høyde og type tre. Det var ikke før Thomas stanset brått og så ut til å fryse til is der han stod, at de ble oppmerksomme på annet enn det grønne, og det gikk ikke lenge før mamma hadde identifisert hva problemet var. To meter lenger fremme stod en uoppdragen fjerdeklassing og rakk tunge til Thomas mens han snudde ryggen til sin pelskledde mamma. Han nærmet seg sakte, uten å se de to som betraktet Thomas, og fortsatte å skjære grimaser til den vettskremte gutten. Da han kom nærme nok sa han hest ”Hei, din lille dritt! Er du ute og lufter den syke mammaen din?! Eller har de låst henne inne så du er helt alene?”. Han lo hånlig og snudde seg for å forsikre seg om at moren fremdeles var opptatt med betaling av en diger julegran. Thomas stod bomstille og det var bare de knyttede nevene og heiste skuldrene som kunne avsløre at han ikke hadde det greit nå. Mamma satte fra seg treet hun holdt på og skulle til å gripe inn, men før hun rakk gjøre stort hadde Marius stilt seg opp ved siden av den frekke lille drittungen. ”Vet du hva!”, sa han strengt men stille, ”Sånn snakker du ikke til Thomas!” Han bøyde seg ned så han stod øye til øye med gutten som nå stirret på ham med trassige, om enn en smule sjokkerte, øyne. Heldigvis kom guttens mor bort da hun endelig så hva som skjedde, og da hun fikk forklart situasjonen ble hun øyeblikkelig ydmyk og unnskyldende. ”Jeg beklager så masse”, sa hun, oppriktig lei seg, ”Jeg aner ikke hva som stikker den gutten for tida. Han har vært fullstendig umulig etter skilsmissen, og det virker som om det tar seg opp nå før jul”. Hun så sliten og lei seg ut, og mammaen til Thomas forsikret henne om at det tross alt gikk greit denne gangen. Til Thomas` glede måtte gutten be ham fint om unnskyldning, og love moren sin at han ikke skulle plage ham mer. Han så fryktelig lei seg ut da moren gav ham en skjennepreken, og drasset både ham og treet bort til den ventende bilen. Marius la armen sin beskyttende rundt skuldrene til Thomas mens mamma kort forklarte hva som hadde skjedd på SFO. Thomas kunne se at Marius ble sint på han vegne og det kjentes godt og trygt å ha voksne med seg som brydde seg om ham.

De kom seg endelig hjem med juletreet som Marius bar helt opp i leiligheten og satte i den nyinnkjøpte juletrefoten. Etterpå ble han og mamma sittende og prate litt mens Marius lekte med biler under treet, og Thomas kunne høre at de fortsatt snakket da han la seg og lukket øynene for natta.

Julekalenderen, 21 desember

Morgenen etter fikk mamma en telefon fra Thomas sin skole. Det var fra SFO. De ville bare ringe og si i fra at de nå visste grunnen til at Thomas hadde blitt så sint. Johan, Thomas sin lekekamerat der, hadde vært så lei seg for at Thomas ikke var der nå, og han hadde fortalt foreldrene sine at Thomas ble plaget en masse av de eldre barna der. SFO-lederen la seg langflat og beklaget såååå masse, men moren til Thomas ble ikke veldig imponert og sa kort at de hadde ordnet seg for jula og ble glade om de slapp å betale for de to langdagene i romjula. ”Jeg syns ikke de var så flinke å ta vare på deg, Thomas, og nå har jo Fru almeland tilbudt seg å se etter deg i dag. I romjula har jeg ordnet meg fri, så da kan vi jo dra og ake dersom snøen holder seg”, sa hun blidt til sønnen mens hun kikket ut vinduet på byen som så ny og urørt ut under laget med kritthvit snø. Det kom til å bli en fin jul dersom snøen fikk ligge til over helga. Heldigvis sa værutsiktene at det skule kommer mer, og ny, ren snø før julaften. Det var så fint å våkne til et hvitt lag med nysnø mens julefreden senket seg over kropp og sjel.

Den ettermiddagen fikk Thomas være med Marius å måke snø i bakgården. Han var godt over halvvferdig da Thomas kom hjem fra skolen, men det var godt å få litt hjelp og selskap til siste rest, mente han da de satte i gang. Og etter en liten snøballkamp, og en kopp varm kakao inne i den lille leiligheten til Marius, fikk Thomas være med ned i vaktmesterverkstedet i kjelleren – han visste omtrent ikke at det fantes en kjeller en gang – ”mekke litt” der. Thomas fikk spikre og lime noe som skulle forestille en stall til julekrybben han og mamma pleide å pynte med i stua. De manglet stallen og hadde lenge snakket om å skaffe seg den. Nå kunne han overraske mamma med en fiks ferdig en som han, med god hjelp av Marius, hadde laget selv. Marius fikset på en lampe og prøvde å skru litt på en vaskemaskin som var kaputt. De var så opptatt med hvert sitt at de nesten glemte ut tida, og snart kom de på at mammaen til Thomas nok var kommet hjem. Marius tilbød seg å følge Thomas hjem slik at den nylimte stallen ikke ble ødelagt på veien. Mamma ble kjempeglad da han låste opp døra og hoppet gledesstrålende inn. Marius måtte være med innenfor døra og fortelle om dagen deres, for Thomas klarte nesten ikke få frem ordene i iveren. Mamma så så glad ut, og bød Marius på en varm kopp kaffe før han gikk igjen. De to voksne ble stående å småsnakke ved kjøkkenbenken mens Thomas løp inn i stua og danderte stallen på plass i julekrybben. Da han kom inn på kjøkkenet ble han stående ett øyeblikk og ta inn over seg synet av sin mor som, med blussende kinn og strålende øyne, lo hjertelig over en eller annen morsomhet som hadde falt mellom de to voksne. Marius sippet kaffe og smilte skøyeraktig over koppen. ”Forresten, ” sa han så, ”Thomas fortalte at dere ikke pleier å ha juletre… Jeg tenkte…. Altså… ” Han ble nesten litt rød i kinnene han også før han tok sats og prøvd igjen ”Nå er det altså slik at jeg må et ærend ned i byen i morgen, og da tenkte jeg at kanskje dere ville være med? Så kunne jeg hjulpet dere å få hjem et juletre?”, han kikket litt forsiktig spørrende på mamma som ikke rakk svare før Thomas hoppet til av glede og ropte et strålende ”Jaaaaaaa!” ut i kjøkkenet! De to voksne lo av den ekte gleden hans, og mamma kunne ikke annet enn å takke for tilbudet. ”Men da må jeg få spandere lunsj på deg til gjengjeld”, smilte hun sjenert til Marius.

Julekalenderen, 20 desember

Skyene hang tunge av snø over en mørklagt by, og bare dovne julelys fra mørke vindusøyne lyste ut over en enslig bil eller to som beveget seg sakte gjennom folketomme gater. I husene lå både barn og voksne i dyp søvn – med stadig flere sommerfugler i magen av forventning eller av stress over alt de ennå ikke hadde rukket å få gjort unna. Inne på rommet til Thomas lå et nydelig gyllent skjær over den sovende gutten. I saccosekken hans i hjørnet hvilte en engel hodet sitt i hendene, som var støttet på knærne som lå gjemt under folder av hvitt tøy. På en pute midt i mot satt en rufsete husnisse og hvisket stille hemmeligheter med knirkete stemme til engelen som lyttet intenst. De smilte optimistisk begge to, og da de hadde avsluttet den hviskende samtalen lo de litt begge to hvorpå nissen ristet så masse at han nesten falt av puten han satt på.

Like etter, i et annet rom et annet sted i bygården, listet nissen seg nær en seng med en sovende mann. Engelen stod i et hjørne og følgte med mens nissen snek seg nærmere og hoppet opp på sengekanten. Han nesten boblet av undertrykt latter og måtte beherske seg for ikke å vekke den sovende mannen –som lå utstrakt med armene rett ut i den store dobbeltsenga – da han bøyde seg ned mot øret hans og hvisket stille. ”Thjolahopp, tjolahei, i dag skal du være alt annet enn selm, og tilby deg å få juletreet hjem!” Han fniste litt mens han hoppet lydløst ned og beveget seg tilbake gjennom rommet og ut døra. Han blunket lattermildt til engelen da han forsvant, som i løse lufta, og natta igjen ble stille og uforstyrret.

Julekalenderen, 19 desember

Fru Almeland tenkte seg litt om før hun kom på hva det nok var de snakket om. ”Å, det…”, sa hun og lo litt, ”Det er bare redet til husnissen det”. Hun smilte skjelmsk og fortalte enda en av sine mange historier, denne gangen om hvordan hun og sønnene alltid hadde satt ut julegrøt til husnissen på loftet. Ikke uvanlig falt hun inn i sin egen verden av fjerne minner, og Thomas og Marius benyttet sjansen til å komme seg ned og få festet julelysene på porten. De måtte knote litt, for det var selvsagt et par uvirksomme pærer i lysrekka som måtte skiftes før de kom i gang. Thomas var mer enn ivrig siden han ikke var vant med å henge opp slike juletrelys noe sted. Med et lite snev av tristhet fortalte han at de nemlig ikke pleide å ha juletre inne siden mamma ikke hadde bil og ikke klarte å bære et tungt tre fra byen og hjem. Marius stanset midt i en bevegelse og var nesten så forfjamsa at han ramla ned fra gardintrappa. ”Pleier dere ikke ha juletre!!”, han gapte av sjokket. Thomas bare ristet på hodet og smilte litt av reaksjonen, ”Nei. Men vi pleier å ha et sånt bittelite tre som de selger i dagligvaren her nede. Et sånt, du vet, juledekorasjonstre eller hva det heter…”. Marius fortsatte taust å henge opp lysene før han til slutt sa litt oppgitt ”Jeg tror jammen ikke jeg hadde syns det ble jul om jeg ikke fikk ha tre, jeg.” Og så begynte han å fortelle om hvordan han pleide å feire jula hjemme hos sine foreldre. Thomas satt fasinert på en krakk og hørte på mens han rakte Marius lysene ett etter ett. Han var ikke vant til sånne feiringer som Marius fortalte om, det var jo bare ham og mamma som feiret i lag nå når gamle tante Anna hadde dødd. Besteforeldrene hans hadde de liten kontakt med, og pappa hadde han jo ikke. Men han syntes nå de hadde en hyggelig jul likevel. Selv om Marius sin jul med masser av folk og andre tradisjoner hørtes koselig ut.

Da de hadde fått opp de siste lysene og gjort de siste småjusteringer var klokka blitt middagstid. De stod et øyeblikk og studerte verkt sitt, og mens de stod der og funderte kom plutselig mammaen til Thomas spurtende inn gjennom porten. ”Åh! Heisann!”, sa hun litt forskrekket. Hun var så på farten at hun nesten kvapp litt ved synet av de to. ”Fikk gå litt før,” sa hun andpusten før hun gav sønnen en god klem. Thomas kunne ikke la være å legge merke til at en av de tre handleposene hun bar på var fra en lekebutikk, og han kunne skimte rødt julepapir nedi der. ”Og jeg er Marius, vaktmester her,” sa Marius og presenterte seg høflig for mamma. Hun smilte glad og fortalte at hun nok hadde hørt om ham. De ble stående å småprate litt, og Thomas la merke til at mamma smilte mer ekte enn han kunne huske at hun hadde gjort på lang, lang tid. ”Så flinke dere har vært,” sa mamma og pekte på lysene på smijernsporten. Både Marius og Thomas lyste som små soler av skrytet, og Marius klappet Thomas kameratslig på ryggen og sa ”Ja, det går fort å gjøre ting når man har så god hjelp!” Mamma takket ham hjertelig for at han brydde seg om å ha Thomas ”på slep” og Marius svarte oppriktig at det bare var hyggelig. Det ble en litt rar stemning da mamma igjen løftet posene opp og sa at de nok fikk komme seg opp og lage middag. Det var som om de alle tre helst ville at dette øyeblikket skulle vare en aldri så liten stund til. Men da de gikk over brosteinene i bakgården, ropte Marius etter dem ”Vi snakkes i morgen, Thomas!” Det var et løfte som fikk både mamma og Thomas til å smile bredt.

Julekalenderen, 18 desember

(sorry - jula innhenta meg litt her...)

Da de var ferdige med å fikse vasken til fru Almeland spurte Marius Thomas om han ikke ville være med ham opp på loftet for å hente frem noe julelys som lå der. Som vaktmester hadde han også fått i oppgave å pynte smijernsporten med litt lys før jula kom. Dessverre hadde han ikke rukket det til første søndag i advent, men…bedre sent enn aldri blunket han.

Det gamle loftet var fullt av skrot og støv, og Thomas nøs nesten før de var kommet seg inn dit. Det lå gamle, avlagte møbler der, esker med navn og leilighetsnummer fulle av skrot og gamle nminner, en sliten sykkel og en en støvete barnevogn. Thomas frydet seg over å gå på oppdagelsesferd mellom alskens rusk og rask. Han hadde aldri vært på loftet før – naturlig nok siden det vanligvis var avlåst – og med en liten gutts nysgjerrighet fant han mange flotte skatter. Marius rotet i noen esker med julepynt og klarte å nøste opp lysslynge som lå hulter til bulters i ene esken. Han bannet stille og gav seg til å nøste den opp. I mens hadde Thomas stanset litt opp i romsteringen sin. Innerst inne, bak en av de to pipene i denne delen av bygget hadde han nemlig oppdaget noe rart. Det så ut som om noen hadde sovet der! Det lå tepper i en liten trekasse, og oppi den en liten bamse. Og det var flere småting som gjorde at det faktisk så bebodd ut. Thomas snek seg sakte nærmer og tittet forsiktig bak pipa. Det var skråtak der, og en slags lav knevegg gikk ut fra ene siden av pipa og gjorde at det ikke kom lys til, så det var ikke så mye han klarte å se. Men det så unektelig ut som om det hadde bodd noen der. Han ropte på Marius som hadde med lommelykt. Han lyste inn og så at det stod noen dukkestore småmøbler der inne, før han flirte litt og sa at det nok var noen småjenter som hadde vært der og lekt en eller annen gang. Thomas kikket tvilende på ham, og de ble enige om å spørre om Fru Almeland kanskje visste noe.

Julekalenderen, 17 desember

Da Thomas kom fra skolen denne dagen var mamma hjemme. Men selv om mamma hadde fri denne ettermiddagen, så kunne de ikke finne på noe sammen. I alle fall ikke fra morgenen av. Mamma måtte gjøre litt husarbeid før jula kom, som hun sa, og Thomas ble overlatt litt til seg selv. Han fikk gå ned til grønnsakshandelen over gata og kjøpe litt frukt, og da han kom tilbake, med noen epler og et par bananer dinglende i en plastpose, møtte han Marius i bakgården. ”Nei, hei du!”, sa Marius blidt. Thomas smilte fra øre til øre. Han lurte fælt på hva Marius skulle nå og ble litt skuffet da han sa at han skulle ned i byen og handle julegaver. Kanskje så han Thomas sin skuffelse, for han blunket lurt og sa at Thomas jo skulle være hos Agnes i morgen – når han selv skulle dit og hjelpe henne med noe på badet. Da lyste fjeset til Thomas som en liten sol, og han gledet seg allerede.

Og neste dag sprang beina nesten av seg selv opp til Fru Almeland. Thomas gledet seg til å være der den ettermiddagen. Mamma skulle jobbe helt til kl 19 på kvelden, ikke bare til 16.30 som hun hadde gjort sist uke – og det betydde mange timer hvor han kunne prate med Marius. Agnes blunket lurt til ham da hun åpnet døra og sa at Marius var på badet hennes. Hun smilte etter ham da han fòr gjennom leiligheten og inn dit hvor den store mannen fylte det lille rommet mens han skrudde på vasken hennes som hadde gått lekk. Den gamle damen var klok nok til å se hvilken glede begge guttene hadde av å være sammen, og smilte litt fornøyd med seg selv over hvor lur hun hadde vært som hadde matchet dem. Bak paraplystativet i gangen hennes stod en annen liten fyr og smilte minst like blidt. For en gangs skyld så det ut til at ting gikk rette veien! Det var godt han visste hvordan man sprang lekk en vask, tenkte han fornøyd.

Julekalenderen, 16 desember

”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.

Det var egentlig riktig trivelig å være hos Fru Almeland mens vaktmesteren var der. Thomas kjedet seg ikke så masse, og han fikk være med og fikse på noen flere stikkontakter før vaktmesteren, som for øvrig het Marius og bodde i en av leilighetene nederst og ut mot gata, måtte gå. Da benyttet Thomas også muligheten til å gå ut og ”leke” litt, slik at tida skulel gå litt fortere til mor kom hjem. Han fikk hjelpe Marius å bære ned litt av alt utstyret han hadde med, og slik fant han også ut hvor han bodde. Det bar kjekt å snakke med Marius. Han kunne masse om ting Thomas likte, og han var både tøysete og snill. Thomas var nesten lei for at han ikke kunne være sammen med ham i stede for Fru Almeland resten av dagen, men han hadde ikke lyst til å mase heller.

Julekalenderen, 15 desember

Tidlig neste morgen ringte mammaen til Thomas opp til Fru Almeland. ”Det er litt krise i dag”, uttrykte hun seg, og Fru Almeland sa seg selvsagt villig til å passe Thomas noen dager. Thomas sukket litt for seg selv. Han hadde ingenting imot Fru Almeland, men det var ikke så veldig inspirerende å sitte inne med en gammel dame som var dårlig til beins. Det var heldigvis ikke så mange timene det var snakk om, foreløpig. Det ble verre når skoleferien begynte og han egentlig skulle vært på SFO hele dagene…

Da han kom hjem fra skolen denne dagen hoppet han en ekstra etasje opp før han ringte på døra, i stedet for å låse seg inn hjemme. Han kunne høre Fru Almeland prate der inne og hørte den tunge lyden av skrittene hennes før låsen på døra ble vridd om. ”Hei, Thomas” , sa hun blidt da hun åpnet. Thomas smilte tilbake og fulgte etter henne inne. Mens han stod og tok av skoene snudde hun seg mot ham og sa ”Ja, jeg har vaktmesteren her – han skal hjelpe meg med noe på kjøkkenet, så jeg håper du kan spise skiven din mens han borer litt?”

Thomas hadde aldri sett vaktmesteren før. Han så egentlig ikke så mange av dem som bodde i bygården heller, men han visste hvem de fleste var. Vaktmesteren var nok her mest på dagene når han selv var på skolen, så det var kanskje ikke så rart at han ikke hadde møtt ham før? I alle fall viste det seg at vaktmesteren var en ganske ung mann – ikke en urgammel gubbe slik Thomas hadde innbilt seg. Han nikket blidt til Thomas da han kom inn på kjøkkenet. ”Jasså, det er du som er Thomas? Ja, Agnes fortalte meg at hun skulle se etter deg en stund i dag”, han snudde seg og smilte til Fru Almeland. Thomas hadde ikke tenkt på at hun hadde et fornavn før nå heller. Agnes fant frem en tørr brødskive med salami til ham. Han gomlet seig på brødet før han svelget det ned med en slurk melk.

”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.

Julekalenderen, 14 desember

”Min lille protége her har altså havnet i litt av et uføre med din hjelp”, smilte engelen, ”Men samtidig vet vi jo at du gjorde det i beste mening, så vi vil hjelpe deg å få satt ting tilbake i system.” Fjodor fnøs litt når hun snakket om uføre, men kjente seg litt mer medgjørlig da han forstod at han ikke ville bli straffet. Det var jo rett som hun sa at det var gjort i beste mening. Han hadde bare feilberegnet litt… ”Jeg hadde tenkt,” begynte han, men stanset da han så det lattermilde fjeset til engelen. Det var tydelig at hun allerede kjente til hans planer om å la Thomas si unnskyld og være snill som en engel de neste dagene. ”Det ville ikke hjulpet så mye på det som egentlig er problemet, ikke sant?” sa hun mildt. Fjodor nikket seg enig i det. Han hadde hatt litt problemer der. Det var jo sant og si på sin plass at Thomas hadde tatt igjen til slutt – selv om det nok ikke var på en måte en engel ville valgt. ”Men hvordan…?”, han visste ikke helt hvordan han skulle klare å ordlegge alle spørsmålene sine og stoppet litt opp. ”Det er det vi to må finne ut av”, svarte engelen allvitende, ”Og vi må begynne med det mest presserende. Nemlig hvem som skal ta seg av Thomas de neste dagene.” Hun blunket lurt og så ut som en fornøyd katt der hun smilte salig. Det var tydelig hun allerede hadde tenkt ut en plan som ville sette mer enn en ting på rette plassen igjen.

Julekalenderen, 13 desember

Nissen fikk kravlet seg opp i sittende stilling igjen, en smule fornærmet over å ha blitt overrumplet slik, og satte luen – en strikkesak som så mer ut som en halvferdig ullragge enn en lue – tilbake på det grånende håret sitt. Han kikket opp akkurat da hun kremtet på ny, som for å renske strupen, og begynte å snakke med en stemme som kjentes som en vakker og solrik vårdag. ”Jasså! Det er du som har vært her og funnet på spillopper!!” Nissen krympet seg ergerlig over den mildt irrettesettende tonen og glodde iltert på jentungen i det gyldne lysskjæret. Ja, han kalte henne jentunge, selv om hun nok var det et menneske ville kalt ”ung voksen”. For en nisse var ikke det mer enn en nykomling – han selv var jo ikke gammel enda og var likevel over 150 år!

”Vi har lurt litt på det, ja, hvem som har vært her og forkludret tingene. Hadde en mistanke om at det kunne skyldes noen som deg, Fjodor Husnisse!” Fjodor stirret olmt på henne, fremdeles litt fornærmet og overrumplet…. ”Nå, nå.”, sa hun og satte seg i vinduskarmen,”Vi får nå se om ikke vi to kan finne en løsning på dette her.” Tonen hun brukte nå var en smule mer imøtekommende, og Fjodors skepsis lyste mens han tittet seg om for å finne noe brukbart han kunne sette stumpen på. Han fisket frem en pyntepute fra under senga og danderte den passende før han satte seg ned – midt i fleisen på toget Thomas.

Julekalenderen, 12 desember

De hadde en lang prat over kveldsmaten. Mamma forstod at han hadde blitt sint og hun var så snill og god og trøstet ham. Samtidig så han at hun var helt ute av seg siden hun ikke visste hva hun nå skulle gjøre med ham på dagene. Å sende ham tilbake på SFO før ting hadde ordnet seg og de forstod at han var blitt ertet var ikke aktuelt. Og å spørre Fru Almeland om hjelp var ikke heller så lett. Hun var gammel og vond til beins. Å passe en liten gutt krevde sitt for en gammel dame. De var kommet i litt av et dilemma.

Husnissen gned seg bekymret i ansiktet mens han mumlet grettent for seg selv. Dette slo jo absolutt ikke ut slik han hadde tenkt. Han måtte sette seg ned og gruble litt.

Og da natten senket seg og Nordstjerna glimtet på ny over en kald og klar himmel, da listet nissen seg over gulvplankene på gangen nok en gang. Han hadde grublet og grublet hele dagen, og nå trodde han at han hadde en briliant plan. Han nesten knegget for seg selv bare ved tanken. Men han klarte å holde seg – det kunne jo vekket noen om han plutselig brøt ut i latter midt i gangen.

Han hoppet som før opp på sengekanten, tenkte seg om, før han bøyde seg ned over Thomas sitt lille øre for å hviske ham en besvergelse. ”Tjolahopptjolahei…”, var alt han rakk si før et stille kremt fikk ham til å snu på hodet. Han ble overrasket av et blendende vakkert lys og ramlet hodestups ned av sengekanten med en lyd som fikk Thomas til å kveppe i senga.

Julekalenderen, 11 desember

Thomas visste ikke helt hva som skjedde. Men plutselig fikk han en så intens trang til å slå! Han slo! Hardt og kontant! Midt i fjeset på den leende fjerdeklassingen. Og så i magen. Og så….kom det en voksen….. Etterpå klarte han ikke å si et eneste ord. Han var helt iskald inni seg. Isende, frysende kald inni seg. Og etter hvert kom klumpen i magen. Den der fæle, vonde klumpen som fortalte ham at dette ikke førte noe godt med seg. Den satt der i magen og verket helt til mamma kom og han så det forferdede fjeset hennes. Da løsnet den og rant ut gjennom øynene i en foss han aldri hadde sett maken til.

Mamma strøk ham over håret og prøvde å trøste ham. Men det eneste han klarte å tenke på var at han skulle ønske han kunne gjort det hele om igjen. Det gjorde vondt i hele ham. Og i øynene til mamma så han ikke bare den vanlige sorgen, han så også en fortvilelse han ikke visste hvor han skulle gjøre av. Det kjentes som om hjertet han holdt på å briste. Og da tårene endelig stoppet var han helt tom. Han klarte bare så vidt nikke da mamma sa at hun måtte snakke med Heidi, styreren på SFO, før de gikk hjem. Han hørte Heidi mumle noe om at de dessverre ikke kunne godt en slik oppførsel, før døra lukket seg fort bak mammas blå uniformsbukser. Og det neste han husket var det triumferende fjeset på fjerdeklassingen i det de gikk ut dørene fra SFO. Han virkelig hatet å være der!