Menns uegnethet

Det er visse ting det virker som om menn generelt, og min mann i særdeleshet, er totalt uegnet til å klare uten at man står over dem med pekefingeren. Herav har jeg kommet frem til følgende liste (som jeg gjerne tar på meg å utvide etterhvert...):

Visse menn er fullstendig uegnet til å

# sortere skitne klær etter farge og/eller tøykvalitet.

# vaske ullklær på ullprogram

# få inn i de små hjernecellene sine at man ikke vasker gulvet med dassfilla, eller tørker poden om munnen med kjøkkenkluten *grøsse*

# forstå at papirlommetørkler som er oppbevart i jakkelommen i inntil ett år ikke er egnet å tørke barn i fjeset med.... *urk*

# fatte at det går ann å kjøpe gaver andre dager enn lille julaften/julaften formiddag....

# slutte å gi barn melk på flasken når de nørmer seg to år og moren har drevet med aktiv avvenning i nærmere ett halvår (nå, etter juleferien er vi tilbake på tre flasker daglig og svært lite fast føde... *gal*).

# spare penger når de får kjempelønninger og ikke la seg friste til storinnkjøp av diverse digre ting og/eller ting man strengt tatt ikke trenger å bruke penger på før jul/januarsalget...

# prioritere riktig når det gjelder oppussing av hus... Her kan man gjerne bruke tusener på grynker på utstyret han bare må ha til jobben, for så å insistere på at man kan spare penger på gjenbruk av et stk hatet og halvveis ødelagt baderomsmøbel *gremmes*

# se at bilen er skitten og trenger å vaskes... Det må påpekes av en stk hormonell og "uteavstandtilbilvask"-kone.

# tørke opp etter seg når de søler på kjøkkengulvet. Matrester, saft og annet klissete gørre som limer seg til underegnedes strømper synes å være usynlig for den mannlige delen av voksentettheten i husstanden...

# tisse oppi doen og tørke av når man ikke treffer....

# vaske gulvet etter at man lar poden tisse fritt på baderommet....

# rydde og vaske opp underveis når man lager mat.

# forstå at fastbrent mat og/eller matrester ikke løsner og forsvinner av seg selv når man setter gryter og panner i zalovann i flere døgn *spy*

# forstå at man ikke fleiper med hormonelle kvinnfolk - det er selvmord!

# forstå at man gjør foreldrejobben svært vanskelig for den andre parten når man stadig gjør motsatt av den andre og setter barna opp mot den andre ved bruk av ironi (som barn ikke forstår...).


Nå skal det dog også tas med at vedkommende som her blir stilt i et temmelig dårlig lys også har en unik evne til å legge poden uten protest hver kveld fordi konemor ikke orker å løfte så tungt lenger. Samme mann står også opp hver natt for smokk-i-dytting og henting inn i dobbeltsenga på morningskvisten. Han tar også en stor del av klesvask, husvask og matlaging - i tillegg til oppussing av hus og forefallende arbeid i heim og hage. Han har omsorg for konemor og investerer i dyrt fottøy og enda dyrere seng for å forebygge bekkenplager (og klaging? *rødme), og syter ikke når konemor påstår at han er udugelig fordi hun er sliten og hormonell....

Så, tross innleggets spydige tone, så er jeg altså glad i fyren ;o)

Julekalenderen, 24 desember

Da natta hadde senket seg og fullmånen lyste over skog og by, og la et mystisk sølvskjær over dem som drømte om morgendagens gleder, da listet det seg en liten nisse omkring i en bygård et sted i landet. Han lusket seg stille inn på rommet til en sovende mann og satte seg på sengekanten. Stille, som et lite vindpust, hvisket han hemmeligheter til den sovende mannen og listet seg like stille ut igjen og forsvant et sted ingen visste av.

Thomas våknet yr av glede på julaften. Han løp frydefullt inn i stua og sjekket om treet enda stod der det skulle. Han hadde ikke drømt! Som vanlig var hentet han melk og julekaker og tok med inn i senga til mamma, og der lå de og koste seg en aldri så liten stund. Det var så koselig med jula når man hadde noen å være sammen med. Og de to visste å kose seg sammen. Da de stod opp spiste de en skikkelig frokost med egg og godt pålegg, benket foran tv`n med alle de trasisjonsrike programmene. Askepott, Tante Pose og Reisen til julestjernen. Alt hørte jula til. De satt pysjamaskledde i sofaen til langt på dag, da mamma måtte begynne med middagen. Snart var det badetid og pyntetid, og Thomas fikk på seg finskjorta og bukse. Han følte seg svært så høytidelig og hadde til og med en dæsj gele i håret før han sa seg fornøyd og gikk inn til mamma. Ikke lenge etter satt de to høystemte og hørte sølvguttene synge jula inn. Middag ble inntatt og det var ikke før de kom til desserten at Thomas kom på en ting han hadde lovet seg selv å gjøre denne jula. ”Mamma!”, utbrøt han og hørtes en smule forferdet ut. Mamma så spørrende på ham og fikk et lite smil i munnviken da han forklarte det hele for henne. De fant en skål i passende størrelse og hadde en liten klatt risgrøt oppi den. Så gikk de ut av leiligheten og opp en etasje før de stoppet ved den lille trappa til loftet. Døra der var låst, selvsagt, men mamma mente de kunne sette grøten, pepperkakene og safta utenfor døra. Thomas sa seg nølende enig, siden han ikke så noen andre utveier. Høyt og litt famlende sa han ”Her, snille husnissen! Her er julegrøten din.” Først nå var han klar til å fortsette sin egen julefeiring.

De var ferdige med julegavene og egentlig litt i ferd med å avslutte kvelden da det banket på døra deres. Mamma kikket forundret på Thomas som satt opptatt med den nye Legoen sin på gulvet, Han kikket tilbake og ristet på hodet, før hun gikk stille ut for å åpne. ”Hohoho! Er det noen snille barn her?”, hørte han så fra døra. Thomas reiste seg litt forsiktig og gikk ut på gangen da han hørte mamma le. Der, i døra, stod Marius i kledd en falmet nissedrakt med en pakke i ene hånda og en vinflaske i andre hånda. Det var tydelig at han hadde hatt en god middag med god drikke til, for han var akkurat passe beruset til å ha mot til å leke nisse for disse to han hadde blitt kjent med for bare et øyeblikk siden. Thomas styrtet til og gav ham en klem før han mottok gaven og fòr inn i stua igjen. Mamma ble stående med blussende kinn mens Marius litt forsiktig spurte om det gjorde noe at han dukket opp. Hun ristet rødmende på hodet og tok leende imot vinen som han så åpenbart hadde stjålet fra sine foreldres forråd som en nødløsning. Han tok av nisselua før han leende fulgte henne inn i stua til Thomas som var fasinert over en radiostyrt bil som freste rundt juletreet. Dette var den beste jula han kunne huske! Han tittet gledesstrålende på mamma og smilte fra øre til øre. Hun smilte tilbake og snudde seg takknemlig mot Marius som hadde gjort nok en ting som satte ham i høysetet hos dem begge. Han rødmet kledelig, glad for at denne intense trangen han hadde hatt til å oppsøke dem akkurat i dag viste seg å ikke være feil. Han ante at denne jula kanskje ville føre med seg noe som kunne gi ham en uforglemmelig gave i lang, lang tid fremover.

Da Thomas la hodet på puta den kvelden var han mer mettet av inntrykk, og julegodter, enn han vanligvis pleide å være. På ovnen i stua hang julesokken hans til dagen etter, og i sofaen satt mamma og Marius og smakte på vinen han hadde hatt med. Midt mellom søvn og våken tilstand kom Thomas plutselig på ønsket han hadde ytret den natta for noe som føltes som en evighet siden. Han smilte til lyden av morens latter, og hvisket et stille og lykkelig takk ut i natta. ”Takk for at mamma er glad igjen! Tusen takk!”, han snudde ryggen mot verden og sovnet til drømmer om nye leker og julenisser med smilehull. I ly av månens skarpe skinn stod en rakrygget engel og smilte til gutten i senga. Hun håpte at hun kunne hjelpe ham flere ganger i fremtiden, men nå skulle han få sove i fred for innblanding en liten stund. Forsiktig, som bare en engel kan, strø hun ham mykt over kinnet og lot ham få en dose drømmestøv til. Så lot hun sin kjærlighet fylle rommet, hjertet og resten av huset før hun igjen lot sitt eget skinn forsvinne som del av natten.

På loftet satt en fornøyd liten nisse og stappet innpå med riskrem – overlykkelig for at det nå var nye barnesinn som husket ham i den stille natt.

Så glem ikke nissen, folkens! Og husk å be om det dere ønsker. For om ikke julenatta er full av lyttende engler, så vet jeg ikke hvilken natt som er det. Og det kan da vel ikke skade å be om litt hjelp fra oven en gang iblant? ;o)

Julekalenderen, 23 desember

Den natta satt to smilende skikkelser i skyggen av et juletre og smilte gledesstrålende til hverandre. De var svært fornøyde med utviklingen som hadde skjedd den siste uka – det hadde til og med gått bedre enn forventet. ”Men….hva skjer nå…?”, sa nissen med ett litt bekymret. Han kom plutselig på at han jo også hadde andre prosjekter i huset å ta hånd om, han kunne ikke bruke hele sin tid på Thomas sine bekymringer. ”Videre….”, engelen nølte et millisekund, ”Vel….vi må vel stole på at den menneskelige natur har litt fornuft i seg!”. De lo litt begge to. Fjodor klødde seg litt betenkt i skjegget og undret på om han kunne spørre engelen om hjelp til et annet prosjekt han hadde for døren. Men før han rakk spørre sa hun tankefullt ”Men jeg lurer på om vi kanskje skulle gitt dem en siste spark bak… Kanskje vi skulle gjort det, ja….”

Lille julaften gikk som den pleide for mamma og Thomas. Etter en god frokost og julebarne-tv, bakte de yndlingsjulekakene sine før de tok på varme klær og gikk ut for å leke noen timer. Forskjellen i år var egentlig bare at de hadde et juletre å pynte etter grøten og barne-tv på kvelden. De hadde kjøpt noen billige kuler på nærbutikken, og mamma hadde lært Thomas å lage julekurver og lenker av glanspapir. Nå funklet treet med julelys og pynt, og Thomas syntes det var det fineste treet på hele kloden. Han satt i sofaen og drakk gløgg mens mamma var på kjøkkenet etter påfyll av nylagde julekaker. Under treet lå fire julepakker – en til mamma og resten til Thomas – og på tv`n surret ”Hjemme alene” som tradisjonen tilsa. Thomas syntes det var så innmari godt å være til nå. Mamma var så avslappet og glad også. Han hadde faktisk ikke hørt henne gråte på et par dager. Det var egentlig den største gaven av dem alle….

Julekalenderen, 22 desember

Thomas var nesten ør av glede fra det øyeblikket han slo opp øynene denne morgenen. Han syntes tiden frem til kl 12 var skrekkelig lang, og bablet i vei i yr glede så mamma måtte be ham dempe seg litt. Hun smilte litt bekymret over denne tydelige gleden over Marius` nærvær, men valgte å slå seg til ro med at det heldigvis var tydelig gjengjeldt fra den hyggelige vaktmesterens side. Og ikke lenge etterpå var de på vei ned i byen alle tre. Thomas hoppet og danset i snøen, og fikk ikke bare de to voksne han gikk med til å smile over barns yrhet og glede i juletider. Han sang for seg selv mens han sparket litt i snøfonna etter brøytebilen, og snudde seg ustanselig for å se til at de voksne hang på.

Da de kom ned til torget, hvor årets juletresalg gikk mot en hurtig avslutning, hadde de rukket å både spise lunsj og kjøpt gave til Marius` gamle grandtante Berta. Hun kom nok til å bli fornøyd med en flakse portvin og en pose mintdrops, mente Marius og takket for hjelpen med å komme på idèen. Thomas forsvant inn mellom trea på torget og forsøkte å finne det perfekte treet på egen hånd, mens de to voksne gikk mer systematisk til verks og tok hensyn til både vidde, høyde og type tre. Det var ikke før Thomas stanset brått og så ut til å fryse til is der han stod, at de ble oppmerksomme på annet enn det grønne, og det gikk ikke lenge før mamma hadde identifisert hva problemet var. To meter lenger fremme stod en uoppdragen fjerdeklassing og rakk tunge til Thomas mens han snudde ryggen til sin pelskledde mamma. Han nærmet seg sakte, uten å se de to som betraktet Thomas, og fortsatte å skjære grimaser til den vettskremte gutten. Da han kom nærme nok sa han hest ”Hei, din lille dritt! Er du ute og lufter den syke mammaen din?! Eller har de låst henne inne så du er helt alene?”. Han lo hånlig og snudde seg for å forsikre seg om at moren fremdeles var opptatt med betaling av en diger julegran. Thomas stod bomstille og det var bare de knyttede nevene og heiste skuldrene som kunne avsløre at han ikke hadde det greit nå. Mamma satte fra seg treet hun holdt på og skulle til å gripe inn, men før hun rakk gjøre stort hadde Marius stilt seg opp ved siden av den frekke lille drittungen. ”Vet du hva!”, sa han strengt men stille, ”Sånn snakker du ikke til Thomas!” Han bøyde seg ned så han stod øye til øye med gutten som nå stirret på ham med trassige, om enn en smule sjokkerte, øyne. Heldigvis kom guttens mor bort da hun endelig så hva som skjedde, og da hun fikk forklart situasjonen ble hun øyeblikkelig ydmyk og unnskyldende. ”Jeg beklager så masse”, sa hun, oppriktig lei seg, ”Jeg aner ikke hva som stikker den gutten for tida. Han har vært fullstendig umulig etter skilsmissen, og det virker som om det tar seg opp nå før jul”. Hun så sliten og lei seg ut, og mammaen til Thomas forsikret henne om at det tross alt gikk greit denne gangen. Til Thomas` glede måtte gutten be ham fint om unnskyldning, og love moren sin at han ikke skulle plage ham mer. Han så fryktelig lei seg ut da moren gav ham en skjennepreken, og drasset både ham og treet bort til den ventende bilen. Marius la armen sin beskyttende rundt skuldrene til Thomas mens mamma kort forklarte hva som hadde skjedd på SFO. Thomas kunne se at Marius ble sint på han vegne og det kjentes godt og trygt å ha voksne med seg som brydde seg om ham.

De kom seg endelig hjem med juletreet som Marius bar helt opp i leiligheten og satte i den nyinnkjøpte juletrefoten. Etterpå ble han og mamma sittende og prate litt mens Marius lekte med biler under treet, og Thomas kunne høre at de fortsatt snakket da han la seg og lukket øynene for natta.

Julekalenderen, 21 desember

Morgenen etter fikk mamma en telefon fra Thomas sin skole. Det var fra SFO. De ville bare ringe og si i fra at de nå visste grunnen til at Thomas hadde blitt så sint. Johan, Thomas sin lekekamerat der, hadde vært så lei seg for at Thomas ikke var der nå, og han hadde fortalt foreldrene sine at Thomas ble plaget en masse av de eldre barna der. SFO-lederen la seg langflat og beklaget såååå masse, men moren til Thomas ble ikke veldig imponert og sa kort at de hadde ordnet seg for jula og ble glade om de slapp å betale for de to langdagene i romjula. ”Jeg syns ikke de var så flinke å ta vare på deg, Thomas, og nå har jo Fru almeland tilbudt seg å se etter deg i dag. I romjula har jeg ordnet meg fri, så da kan vi jo dra og ake dersom snøen holder seg”, sa hun blidt til sønnen mens hun kikket ut vinduet på byen som så ny og urørt ut under laget med kritthvit snø. Det kom til å bli en fin jul dersom snøen fikk ligge til over helga. Heldigvis sa værutsiktene at det skule kommer mer, og ny, ren snø før julaften. Det var så fint å våkne til et hvitt lag med nysnø mens julefreden senket seg over kropp og sjel.

Den ettermiddagen fikk Thomas være med Marius å måke snø i bakgården. Han var godt over halvvferdig da Thomas kom hjem fra skolen, men det var godt å få litt hjelp og selskap til siste rest, mente han da de satte i gang. Og etter en liten snøballkamp, og en kopp varm kakao inne i den lille leiligheten til Marius, fikk Thomas være med ned i vaktmesterverkstedet i kjelleren – han visste omtrent ikke at det fantes en kjeller en gang – ”mekke litt” der. Thomas fikk spikre og lime noe som skulle forestille en stall til julekrybben han og mamma pleide å pynte med i stua. De manglet stallen og hadde lenge snakket om å skaffe seg den. Nå kunne han overraske mamma med en fiks ferdig en som han, med god hjelp av Marius, hadde laget selv. Marius fikset på en lampe og prøvde å skru litt på en vaskemaskin som var kaputt. De var så opptatt med hvert sitt at de nesten glemte ut tida, og snart kom de på at mammaen til Thomas nok var kommet hjem. Marius tilbød seg å følge Thomas hjem slik at den nylimte stallen ikke ble ødelagt på veien. Mamma ble kjempeglad da han låste opp døra og hoppet gledesstrålende inn. Marius måtte være med innenfor døra og fortelle om dagen deres, for Thomas klarte nesten ikke få frem ordene i iveren. Mamma så så glad ut, og bød Marius på en varm kopp kaffe før han gikk igjen. De to voksne ble stående å småsnakke ved kjøkkenbenken mens Thomas løp inn i stua og danderte stallen på plass i julekrybben. Da han kom inn på kjøkkenet ble han stående ett øyeblikk og ta inn over seg synet av sin mor som, med blussende kinn og strålende øyne, lo hjertelig over en eller annen morsomhet som hadde falt mellom de to voksne. Marius sippet kaffe og smilte skøyeraktig over koppen. ”Forresten, ” sa han så, ”Thomas fortalte at dere ikke pleier å ha juletre… Jeg tenkte…. Altså… ” Han ble nesten litt rød i kinnene han også før han tok sats og prøvd igjen ”Nå er det altså slik at jeg må et ærend ned i byen i morgen, og da tenkte jeg at kanskje dere ville være med? Så kunne jeg hjulpet dere å få hjem et juletre?”, han kikket litt forsiktig spørrende på mamma som ikke rakk svare før Thomas hoppet til av glede og ropte et strålende ”Jaaaaaaa!” ut i kjøkkenet! De to voksne lo av den ekte gleden hans, og mamma kunne ikke annet enn å takke for tilbudet. ”Men da må jeg få spandere lunsj på deg til gjengjeld”, smilte hun sjenert til Marius.

Julekalenderen, 20 desember

Skyene hang tunge av snø over en mørklagt by, og bare dovne julelys fra mørke vindusøyne lyste ut over en enslig bil eller to som beveget seg sakte gjennom folketomme gater. I husene lå både barn og voksne i dyp søvn – med stadig flere sommerfugler i magen av forventning eller av stress over alt de ennå ikke hadde rukket å få gjort unna. Inne på rommet til Thomas lå et nydelig gyllent skjær over den sovende gutten. I saccosekken hans i hjørnet hvilte en engel hodet sitt i hendene, som var støttet på knærne som lå gjemt under folder av hvitt tøy. På en pute midt i mot satt en rufsete husnisse og hvisket stille hemmeligheter med knirkete stemme til engelen som lyttet intenst. De smilte optimistisk begge to, og da de hadde avsluttet den hviskende samtalen lo de litt begge to hvorpå nissen ristet så masse at han nesten falt av puten han satt på.

Like etter, i et annet rom et annet sted i bygården, listet nissen seg nær en seng med en sovende mann. Engelen stod i et hjørne og følgte med mens nissen snek seg nærmere og hoppet opp på sengekanten. Han nesten boblet av undertrykt latter og måtte beherske seg for ikke å vekke den sovende mannen –som lå utstrakt med armene rett ut i den store dobbeltsenga – da han bøyde seg ned mot øret hans og hvisket stille. ”Thjolahopp, tjolahei, i dag skal du være alt annet enn selm, og tilby deg å få juletreet hjem!” Han fniste litt mens han hoppet lydløst ned og beveget seg tilbake gjennom rommet og ut døra. Han blunket lattermildt til engelen da han forsvant, som i løse lufta, og natta igjen ble stille og uforstyrret.

Julekalenderen, 19 desember

Fru Almeland tenkte seg litt om før hun kom på hva det nok var de snakket om. ”Å, det…”, sa hun og lo litt, ”Det er bare redet til husnissen det”. Hun smilte skjelmsk og fortalte enda en av sine mange historier, denne gangen om hvordan hun og sønnene alltid hadde satt ut julegrøt til husnissen på loftet. Ikke uvanlig falt hun inn i sin egen verden av fjerne minner, og Thomas og Marius benyttet sjansen til å komme seg ned og få festet julelysene på porten. De måtte knote litt, for det var selvsagt et par uvirksomme pærer i lysrekka som måtte skiftes før de kom i gang. Thomas var mer enn ivrig siden han ikke var vant med å henge opp slike juletrelys noe sted. Med et lite snev av tristhet fortalte han at de nemlig ikke pleide å ha juletre inne siden mamma ikke hadde bil og ikke klarte å bære et tungt tre fra byen og hjem. Marius stanset midt i en bevegelse og var nesten så forfjamsa at han ramla ned fra gardintrappa. ”Pleier dere ikke ha juletre!!”, han gapte av sjokket. Thomas bare ristet på hodet og smilte litt av reaksjonen, ”Nei. Men vi pleier å ha et sånt bittelite tre som de selger i dagligvaren her nede. Et sånt, du vet, juledekorasjonstre eller hva det heter…”. Marius fortsatte taust å henge opp lysene før han til slutt sa litt oppgitt ”Jeg tror jammen ikke jeg hadde syns det ble jul om jeg ikke fikk ha tre, jeg.” Og så begynte han å fortelle om hvordan han pleide å feire jula hjemme hos sine foreldre. Thomas satt fasinert på en krakk og hørte på mens han rakte Marius lysene ett etter ett. Han var ikke vant til sånne feiringer som Marius fortalte om, det var jo bare ham og mamma som feiret i lag nå når gamle tante Anna hadde dødd. Besteforeldrene hans hadde de liten kontakt med, og pappa hadde han jo ikke. Men han syntes nå de hadde en hyggelig jul likevel. Selv om Marius sin jul med masser av folk og andre tradisjoner hørtes koselig ut.

Da de hadde fått opp de siste lysene og gjort de siste småjusteringer var klokka blitt middagstid. De stod et øyeblikk og studerte verkt sitt, og mens de stod der og funderte kom plutselig mammaen til Thomas spurtende inn gjennom porten. ”Åh! Heisann!”, sa hun litt forskrekket. Hun var så på farten at hun nesten kvapp litt ved synet av de to. ”Fikk gå litt før,” sa hun andpusten før hun gav sønnen en god klem. Thomas kunne ikke la være å legge merke til at en av de tre handleposene hun bar på var fra en lekebutikk, og han kunne skimte rødt julepapir nedi der. ”Og jeg er Marius, vaktmester her,” sa Marius og presenterte seg høflig for mamma. Hun smilte glad og fortalte at hun nok hadde hørt om ham. De ble stående å småprate litt, og Thomas la merke til at mamma smilte mer ekte enn han kunne huske at hun hadde gjort på lang, lang tid. ”Så flinke dere har vært,” sa mamma og pekte på lysene på smijernsporten. Både Marius og Thomas lyste som små soler av skrytet, og Marius klappet Thomas kameratslig på ryggen og sa ”Ja, det går fort å gjøre ting når man har så god hjelp!” Mamma takket ham hjertelig for at han brydde seg om å ha Thomas ”på slep” og Marius svarte oppriktig at det bare var hyggelig. Det ble en litt rar stemning da mamma igjen løftet posene opp og sa at de nok fikk komme seg opp og lage middag. Det var som om de alle tre helst ville at dette øyeblikket skulle vare en aldri så liten stund til. Men da de gikk over brosteinene i bakgården, ropte Marius etter dem ”Vi snakkes i morgen, Thomas!” Det var et løfte som fikk både mamma og Thomas til å smile bredt.

Julekalenderen, 18 desember

(sorry - jula innhenta meg litt her...)

Da de var ferdige med å fikse vasken til fru Almeland spurte Marius Thomas om han ikke ville være med ham opp på loftet for å hente frem noe julelys som lå der. Som vaktmester hadde han også fått i oppgave å pynte smijernsporten med litt lys før jula kom. Dessverre hadde han ikke rukket det til første søndag i advent, men…bedre sent enn aldri blunket han.

Det gamle loftet var fullt av skrot og støv, og Thomas nøs nesten før de var kommet seg inn dit. Det lå gamle, avlagte møbler der, esker med navn og leilighetsnummer fulle av skrot og gamle nminner, en sliten sykkel og en en støvete barnevogn. Thomas frydet seg over å gå på oppdagelsesferd mellom alskens rusk og rask. Han hadde aldri vært på loftet før – naturlig nok siden det vanligvis var avlåst – og med en liten gutts nysgjerrighet fant han mange flotte skatter. Marius rotet i noen esker med julepynt og klarte å nøste opp lysslynge som lå hulter til bulters i ene esken. Han bannet stille og gav seg til å nøste den opp. I mens hadde Thomas stanset litt opp i romsteringen sin. Innerst inne, bak en av de to pipene i denne delen av bygget hadde han nemlig oppdaget noe rart. Det så ut som om noen hadde sovet der! Det lå tepper i en liten trekasse, og oppi den en liten bamse. Og det var flere småting som gjorde at det faktisk så bebodd ut. Thomas snek seg sakte nærmer og tittet forsiktig bak pipa. Det var skråtak der, og en slags lav knevegg gikk ut fra ene siden av pipa og gjorde at det ikke kom lys til, så det var ikke så mye han klarte å se. Men det så unektelig ut som om det hadde bodd noen der. Han ropte på Marius som hadde med lommelykt. Han lyste inn og så at det stod noen dukkestore småmøbler der inne, før han flirte litt og sa at det nok var noen småjenter som hadde vært der og lekt en eller annen gang. Thomas kikket tvilende på ham, og de ble enige om å spørre om Fru Almeland kanskje visste noe.

Julekalenderen, 17 desember

Da Thomas kom fra skolen denne dagen var mamma hjemme. Men selv om mamma hadde fri denne ettermiddagen, så kunne de ikke finne på noe sammen. I alle fall ikke fra morgenen av. Mamma måtte gjøre litt husarbeid før jula kom, som hun sa, og Thomas ble overlatt litt til seg selv. Han fikk gå ned til grønnsakshandelen over gata og kjøpe litt frukt, og da han kom tilbake, med noen epler og et par bananer dinglende i en plastpose, møtte han Marius i bakgården. ”Nei, hei du!”, sa Marius blidt. Thomas smilte fra øre til øre. Han lurte fælt på hva Marius skulle nå og ble litt skuffet da han sa at han skulle ned i byen og handle julegaver. Kanskje så han Thomas sin skuffelse, for han blunket lurt og sa at Thomas jo skulle være hos Agnes i morgen – når han selv skulle dit og hjelpe henne med noe på badet. Da lyste fjeset til Thomas som en liten sol, og han gledet seg allerede.

Og neste dag sprang beina nesten av seg selv opp til Fru Almeland. Thomas gledet seg til å være der den ettermiddagen. Mamma skulle jobbe helt til kl 19 på kvelden, ikke bare til 16.30 som hun hadde gjort sist uke – og det betydde mange timer hvor han kunne prate med Marius. Agnes blunket lurt til ham da hun åpnet døra og sa at Marius var på badet hennes. Hun smilte etter ham da han fòr gjennom leiligheten og inn dit hvor den store mannen fylte det lille rommet mens han skrudde på vasken hennes som hadde gått lekk. Den gamle damen var klok nok til å se hvilken glede begge guttene hadde av å være sammen, og smilte litt fornøyd med seg selv over hvor lur hun hadde vært som hadde matchet dem. Bak paraplystativet i gangen hennes stod en annen liten fyr og smilte minst like blidt. For en gangs skyld så det ut til at ting gikk rette veien! Det var godt han visste hvordan man sprang lekk en vask, tenkte han fornøyd.

Julekalenderen, 16 desember

”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.

Det var egentlig riktig trivelig å være hos Fru Almeland mens vaktmesteren var der. Thomas kjedet seg ikke så masse, og han fikk være med og fikse på noen flere stikkontakter før vaktmesteren, som for øvrig het Marius og bodde i en av leilighetene nederst og ut mot gata, måtte gå. Da benyttet Thomas også muligheten til å gå ut og ”leke” litt, slik at tida skulel gå litt fortere til mor kom hjem. Han fikk hjelpe Marius å bære ned litt av alt utstyret han hadde med, og slik fant han også ut hvor han bodde. Det bar kjekt å snakke med Marius. Han kunne masse om ting Thomas likte, og han var både tøysete og snill. Thomas var nesten lei for at han ikke kunne være sammen med ham i stede for Fru Almeland resten av dagen, men han hadde ikke lyst til å mase heller.

Julekalenderen, 15 desember

Tidlig neste morgen ringte mammaen til Thomas opp til Fru Almeland. ”Det er litt krise i dag”, uttrykte hun seg, og Fru Almeland sa seg selvsagt villig til å passe Thomas noen dager. Thomas sukket litt for seg selv. Han hadde ingenting imot Fru Almeland, men det var ikke så veldig inspirerende å sitte inne med en gammel dame som var dårlig til beins. Det var heldigvis ikke så mange timene det var snakk om, foreløpig. Det ble verre når skoleferien begynte og han egentlig skulle vært på SFO hele dagene…

Da han kom hjem fra skolen denne dagen hoppet han en ekstra etasje opp før han ringte på døra, i stedet for å låse seg inn hjemme. Han kunne høre Fru Almeland prate der inne og hørte den tunge lyden av skrittene hennes før låsen på døra ble vridd om. ”Hei, Thomas” , sa hun blidt da hun åpnet. Thomas smilte tilbake og fulgte etter henne inne. Mens han stod og tok av skoene snudde hun seg mot ham og sa ”Ja, jeg har vaktmesteren her – han skal hjelpe meg med noe på kjøkkenet, så jeg håper du kan spise skiven din mens han borer litt?”

Thomas hadde aldri sett vaktmesteren før. Han så egentlig ikke så mange av dem som bodde i bygården heller, men han visste hvem de fleste var. Vaktmesteren var nok her mest på dagene når han selv var på skolen, så det var kanskje ikke så rart at han ikke hadde møtt ham før? I alle fall viste det seg at vaktmesteren var en ganske ung mann – ikke en urgammel gubbe slik Thomas hadde innbilt seg. Han nikket blidt til Thomas da han kom inn på kjøkkenet. ”Jasså, det er du som er Thomas? Ja, Agnes fortalte meg at hun skulle se etter deg en stund i dag”, han snudde seg og smilte til Fru Almeland. Thomas hadde ikke tenkt på at hun hadde et fornavn før nå heller. Agnes fant frem en tørr brødskive med salami til ham. Han gomlet seig på brødet før han svelget det ned med en slurk melk.

”Er det travelt på skolen om dagen?”, drøste vaktmesteren mens han boret en nytt skruehull til en stikkontakt under kjøkkenskapet. Thomas nikket taust før han kom på at vaktmesteren nok ikke så det når han stod krokbøyd med ryggen til, så han kvekket et ja mellom brødbitene. Fru Almeland tuslet rundt inne i stua si og vannet noen av alle de ørten plantene hun hadde stående. Thomas kunne se fra der han satt at hun hadde fått julelys i ene vinduet og funnet frem noen litt grelle plastnisser som satt i vinduskarmen.

Julekalenderen, 14 desember

”Min lille protége her har altså havnet i litt av et uføre med din hjelp”, smilte engelen, ”Men samtidig vet vi jo at du gjorde det i beste mening, så vi vil hjelpe deg å få satt ting tilbake i system.” Fjodor fnøs litt når hun snakket om uføre, men kjente seg litt mer medgjørlig da han forstod at han ikke ville bli straffet. Det var jo rett som hun sa at det var gjort i beste mening. Han hadde bare feilberegnet litt… ”Jeg hadde tenkt,” begynte han, men stanset da han så det lattermilde fjeset til engelen. Det var tydelig at hun allerede kjente til hans planer om å la Thomas si unnskyld og være snill som en engel de neste dagene. ”Det ville ikke hjulpet så mye på det som egentlig er problemet, ikke sant?” sa hun mildt. Fjodor nikket seg enig i det. Han hadde hatt litt problemer der. Det var jo sant og si på sin plass at Thomas hadde tatt igjen til slutt – selv om det nok ikke var på en måte en engel ville valgt. ”Men hvordan…?”, han visste ikke helt hvordan han skulle klare å ordlegge alle spørsmålene sine og stoppet litt opp. ”Det er det vi to må finne ut av”, svarte engelen allvitende, ”Og vi må begynne med det mest presserende. Nemlig hvem som skal ta seg av Thomas de neste dagene.” Hun blunket lurt og så ut som en fornøyd katt der hun smilte salig. Det var tydelig hun allerede hadde tenkt ut en plan som ville sette mer enn en ting på rette plassen igjen.

Julekalenderen, 13 desember

Nissen fikk kravlet seg opp i sittende stilling igjen, en smule fornærmet over å ha blitt overrumplet slik, og satte luen – en strikkesak som så mer ut som en halvferdig ullragge enn en lue – tilbake på det grånende håret sitt. Han kikket opp akkurat da hun kremtet på ny, som for å renske strupen, og begynte å snakke med en stemme som kjentes som en vakker og solrik vårdag. ”Jasså! Det er du som har vært her og funnet på spillopper!!” Nissen krympet seg ergerlig over den mildt irrettesettende tonen og glodde iltert på jentungen i det gyldne lysskjæret. Ja, han kalte henne jentunge, selv om hun nok var det et menneske ville kalt ”ung voksen”. For en nisse var ikke det mer enn en nykomling – han selv var jo ikke gammel enda og var likevel over 150 år!

”Vi har lurt litt på det, ja, hvem som har vært her og forkludret tingene. Hadde en mistanke om at det kunne skyldes noen som deg, Fjodor Husnisse!” Fjodor stirret olmt på henne, fremdeles litt fornærmet og overrumplet…. ”Nå, nå.”, sa hun og satte seg i vinduskarmen,”Vi får nå se om ikke vi to kan finne en løsning på dette her.” Tonen hun brukte nå var en smule mer imøtekommende, og Fjodors skepsis lyste mens han tittet seg om for å finne noe brukbart han kunne sette stumpen på. Han fisket frem en pyntepute fra under senga og danderte den passende før han satte seg ned – midt i fleisen på toget Thomas.

Julekalenderen, 12 desember

De hadde en lang prat over kveldsmaten. Mamma forstod at han hadde blitt sint og hun var så snill og god og trøstet ham. Samtidig så han at hun var helt ute av seg siden hun ikke visste hva hun nå skulle gjøre med ham på dagene. Å sende ham tilbake på SFO før ting hadde ordnet seg og de forstod at han var blitt ertet var ikke aktuelt. Og å spørre Fru Almeland om hjelp var ikke heller så lett. Hun var gammel og vond til beins. Å passe en liten gutt krevde sitt for en gammel dame. De var kommet i litt av et dilemma.

Husnissen gned seg bekymret i ansiktet mens han mumlet grettent for seg selv. Dette slo jo absolutt ikke ut slik han hadde tenkt. Han måtte sette seg ned og gruble litt.

Og da natten senket seg og Nordstjerna glimtet på ny over en kald og klar himmel, da listet nissen seg over gulvplankene på gangen nok en gang. Han hadde grublet og grublet hele dagen, og nå trodde han at han hadde en briliant plan. Han nesten knegget for seg selv bare ved tanken. Men han klarte å holde seg – det kunne jo vekket noen om han plutselig brøt ut i latter midt i gangen.

Han hoppet som før opp på sengekanten, tenkte seg om, før han bøyde seg ned over Thomas sitt lille øre for å hviske ham en besvergelse. ”Tjolahopptjolahei…”, var alt han rakk si før et stille kremt fikk ham til å snu på hodet. Han ble overrasket av et blendende vakkert lys og ramlet hodestups ned av sengekanten med en lyd som fikk Thomas til å kveppe i senga.

Julekalenderen, 11 desember

Thomas visste ikke helt hva som skjedde. Men plutselig fikk han en så intens trang til å slå! Han slo! Hardt og kontant! Midt i fjeset på den leende fjerdeklassingen. Og så i magen. Og så….kom det en voksen….. Etterpå klarte han ikke å si et eneste ord. Han var helt iskald inni seg. Isende, frysende kald inni seg. Og etter hvert kom klumpen i magen. Den der fæle, vonde klumpen som fortalte ham at dette ikke førte noe godt med seg. Den satt der i magen og verket helt til mamma kom og han så det forferdede fjeset hennes. Da løsnet den og rant ut gjennom øynene i en foss han aldri hadde sett maken til.

Mamma strøk ham over håret og prøvde å trøste ham. Men det eneste han klarte å tenke på var at han skulle ønske han kunne gjort det hele om igjen. Det gjorde vondt i hele ham. Og i øynene til mamma så han ikke bare den vanlige sorgen, han så også en fortvilelse han ikke visste hvor han skulle gjøre av. Det kjentes som om hjertet han holdt på å briste. Og da tårene endelig stoppet var han helt tom. Han klarte bare så vidt nikke da mamma sa at hun måtte snakke med Heidi, styreren på SFO, før de gikk hjem. Han hørte Heidi mumle noe om at de dessverre ikke kunne godt en slik oppførsel, før døra lukket seg fort bak mammas blå uniformsbukser. Og det neste han husket var det triumferende fjeset på fjerdeklassingen i det de gikk ut dørene fra SFO. Han virkelig hatet å være der!

Julekalenderen, 10 desember

Igjen tasset stille føtter over lunkne gulvplanker mens huset ellers var falt til ro. Klok av skade hoppet han slamlom mellom gjenglemte leker på gulvet før han varsomt landet på sengekanten. Han tittet tankefullt på gutten som lå der, bortvendt fra en lite snill verden, før han klødde seg i skjegget som var passe natte-floket. ”Neineinei”, hvisket han stille, ”vi må nok finne en løsning på detta, vet du!” Så satt han tankefull et lite øyeblikk til før han bøyde seg ned over det lille gutteøret i senga. ”Tjolahopptjolahei, i morgen skal du ta igjen mot de som er slemme mot deg!” Så lo han en klukkende latter som fikk stjernene på himlen til å riste litt ektra stjernestøv over verden. Og stille, stille som en liten sommerbris forsvant han lydløst ut i nattemørket igjen.

Juleklalenderen, 9 desember

Da han kom inn i leiligheten var han blid som en skinnende sol. Han smilte fra øre til øre selv om sinnet ennå lå og ruget inne i magen hans. Men han var glad for at mamma var hjemme i dag. Og han var glad for at hun foreslo at de skulle gå ned i byen og se på julelysene og alle de rare folkene. Det betydde somregel også at hun spanderte en milkshake eller varm sjokolade på ham når de hadde ruslet litt omkring. Ingenting var som en varm sjokolade mens man satt og studerte alle menneskene i byen.

Den kvelden, da alt var mørkt og de fleste i bygården lå med lukkede øyner på putene sine, da hvisket en stille, liten stemme fra et av de mørke rommene i huset: ”Kjære gud! La mamma bli glad igjen!!” Et sus av et sukk runget lydløst i veggene før det falt ned mellom murkledde yttervegger og ned i en hard asfalt. Gutten snudde ryggen til verden og la seg til for å sove en drømmeløs søvn.

Julekalenderen, 8 desember

(jada, kommer litt for sent grunnet sjukdom...)

Thomas ruslet slukøret hjem fra skolen samme dag. Han var lei seg og oppgitt – ikke bare over mammas så tydelige fortvilelse i morres, men også det at denne snørrungen av en gutt i SFO i dag igjen hadde vært borti og ertet i ham. Thomas ble så sint, så sint, men han visst at det var galt å ta igjen så han bet sinnet i seg og lekte videre med Johan. Det verste var at det var flere som hadde begynt å erte i ham nå, og Johan hadde bare sett på ham med rare øyne da han forsøkte å overse de andre. Han ble så sint og lei seg at han nesten ikke ville være på SFO. Men så visste han at om han ikke oppførte seg bra der, så ringte de til mamma. Og da ble hun i alle fall lei seg….

Nå gikk han trist og oppgitt og lurte på hvordan han skulle løse dette. Det var snart jul, og alt han ønsket seg var at mamma skulle være glad igjen – ikke så lei seg som hun hadde vært i det siste. Hun hadde vært lei seg før, men aldri så lei seg at hun nesten ble syk av det. Må tro han så at hun var blitt tynnere! Og han hadde nok hørt henne gråte av og til når hun trodde han sov… Han stirret bistert ned i asfalten foran seg. Ikke engang det halvfrosne løvet kunne få ham i godt humør i dag. Vanligvis pleide det å hjelpe å sparke det utover det hele. Men i dag var alt bare teit.

”Til jul,” tenkte han for seg selv, ”til jul ønsker jeg meg at mamma skal bli glad igjen!!” Han sukket tungt. ”Og så ønsker jeg at ingen skal plage meg mer!!”, han kjente seg nesten bare sint inni seg da han hadde tenkt tankene ferdig. Faktisk var han så sint at han måtte stoppe i portrommet og tørke en sint tåre før han gikk inn i bakgården. Han ville ikke at mamma skulle se hvordan han hadde det nå.

Julekalenderen, 7 desember

Thomas våknet med en underlig følelse i magen. Han var så....ja, det kriblet nesten litt i magen der han satt søvndrukken i senga si. Han hoppet ut av senga og gikk inn på badet. Mamma sov enda. Hun pleide våkne når han satt ved frokostbordet. Da kom hun inn og drakk morgenkaffe mens de småsnakket om dagens gjøremål.

Det gjorde hun også denne dagen. Og nesten før hun hadde rukket å sette koppen til munnen ble hun overrumplet av en foss med ord som virket som de bare strømte ut av en liten guttemunn. Med store, klare øyne og et mot han ikke visste hvor kom fra fortalte Thomas plutselig hva gårsdagen hadde brakt med seg.

"Du mamma?", begynte han forsiktig. "Det skjedde noe på skolen i går...", moren så avventende på ham og rakk ikke trekke pusten før han fortsatte. "Du skjønner.... På SFO går det en gutt i fjerde som ikke er noe snill. Han er stadig etter andre elever og sparker og slår og er ikke noe grei i det hele tatt. Og i går så sa han noe som jeg ikke syns var noe greit. Han sa at du var syk i huet!", man kunne høre harmen dirre i stemmen hans mens ordstrømmen stanset i et kraftslag som gav gjenlyd i de lyse rommene i leiligheten. "Han sa hva?", morens hvisking kom ut nesten som et pip av forskrekkelsen. "Han sa at du var syk i huet og burde vært innlagt. For han kjenner noen som du kjenner som hadde fortalt at du gråter og er lei deg så masse at du burde vært innlagt....". Det siste hørtes mest ut som et spørsmål. Og øynene hans søkte fortvilet etter en avkreftelse hos moren som snudde seg med ryggen til før hun satte ned koppen med ett smell. "Men dette vet du jo at ikke er sant, Thomas", sa hun gråtkvalt. "Du vet at jeg aldri ville forlatt deg, ikke sant? Og jeg er ikke syk", sa hun videre,"jeg er bare litt lei meg akkurat nå". Hun smilte tappert og beroligende til ham før hun kikket på klokka på veggen og brått skiftet emne. "Nei, men...er klokka så masse?! Du må jammen få fart på beina dine ellers kommer du for sent!"

I skyggen av en diger grønn plante stod en urørlig liten skikkelse og betraktet de to menneskene. Han hadde trodd han skulle få en enkel oppgave, men nå så han en smule bekymret ut. Dette var mer komplisert enn han hadde trodd. Her måtte det hardere midler til. Han stod der akkurat lenge nok til å se de sorgfulle og litt uforstående øynene til gutten med sekken på ryggen, og smertende, svarte øynene til en enda mer bekymret mamma...

Julekalenderen, 6 desember

En varm pust, som luktet litt av salt kjøtt og varm melk, traff kinnet til den sovende gutten. Det lille vesenet satt på sengekanten og bøyde seg heeelt ned over Thomas mens han gransket den sovende gutten med et skjelmsk glimt i øynene. Det var bare såvidt det ikke kom et snev av den klukkende latteren igjen der han satt og funderte på hvordan han best skulle ordlegge seg. Han bøyde seg tilbake et øyeblikk og gnei seg grublende i de grå skjeggtustene som vokste på den skrukkete lille haka hans. "Jaja, sann...", sa han sakte før han igjen bøyde seg over det sovende barnet, denne gangen med munnen sin mot øret som faktisk var nesten like stort som de små hendene hans.

"Tjolahopp, tjolahei - i morgen skal du forsnakke deg!" Han klukklo litt før han fortsatte "Din mamma skal få vite det som dine tanker kan utslite." Han bøyde seg sakte bort igjen med et underfundig smil og klødde seg litt under en vadmelstjukk vest. Så hoppet han med en dump lyd ned igjen fra sengekanten og passet behørlig å hoppe over togbanen før han med raske skritt løp mot lysstrima mellom døra og karmen. Før han forsvant ut i den lille, belyste gangen snudde han seg og lo en liten latter igjen. Og så, før noen hadde rukket å merke de små skrittene som forserte den lille gangen og inn i stua, var han igjen borte på mystisk vis.

Julekalenderen, 5 desember

Når Nordstjerna stod passe høyt på himmelen og menneskene i huset sov trygt i sengene sine, i visshet om at de ikke hadde noen grunn til å være redde, da tuslet og taslet det i en gulvplanke her og et dørhengsle der. Den dempede lyden av små føtter som beveget seg rundt i den høye bygningen fikk bare katten til Fru Johansen i fjerde til å løfte døsig på ene øret. Han la seg dog fort til igjen, vant som han var med disse lydene.

En lysstrime fra dørsprekken falt over Thomas sitt sovende ansikt. Et lite øyeblikk utvidet lysstrimen seg, for så å falle til ro igjen over et mykt guttekinn hvor drømmene lyste som små stjerner. Ved lyden av noen som sparket borti togbanen han hadde glemt å rydde bort i kveld, beveget øyevippene hans seg ørelitegrann. Men han sov like godt da den infame banningen over vond tå hadde lagt seg. En verkende tå beveget seg sakte mot senga hans - livende redd for å skade seg enda en gang....

julekalenderen, 4 desember

Inne i fra kroken ved vedovnen i stua plirte to kulerunde små øyner på de kjappe gutteføttene som for forbi. Et lurt smil fikk ansiktet øynene tilhørte til å sprekke opp i tusen små rynker. Det fikk ansiktet til å likne vedkubbene det stod skjult bak. Vesenet klappet to eldgamle hender over en velfødd, kulerund mage ikledd grov vadmel. "Jasså, du gutt, jasså...", smilte det lille vesenet og lo en latter som minnet om klukkingen i en bekk. Han stod ettertenksom og stirret inn mot kjøkkenet før han lot seg sakte gli inn mot veggen bak seg og forsvant i et tilsynelatende usynlig intet.

Thomas kom inn i stua igjen, bærende på et tallerken glovarm lapskaus. Taust satte han seg ved bordet og spiste glupsk av maten, intetanende om at han nettopp var blitt betraktet av, for ham, ukjente øyne.

Julekalenderen, 3 desember.

Det var ikke uvanlig at Thomas var alene hjemme noen ettermiddager av og til. Ja, faktisk ganske ofte. Mamma måtte jo jobbe, og når det bare var de to... Han hadde tidlig lært seg å ta vare på seg selv noen timer, og han var ikke så bekymret over det lenger. Han hadde jo gamle Fru Almeland i etasjen over som kunne hjelpe ham om det var noe. Hun hadde passet ham da han var mindre.

Men i dag. I dag var ting litt annerledes. Thomas grudde seg. Han likte ikke at ikke mamma var hjemme da han kom. Han likte ikke tanken på at han ikke fikk snakket skikkelig ut med mamma akkurat i dag. Og han likte ikke at hun skulle jobbe slik som dette stort sett frem til julaften. Det var lenge. Og han kunne trengt å diskutere noen ting med henne. Om noe på skolen. Men når hun kom hjem....da var det nok ikke rom for det.

Han sukket tungt og satte seg ved stuevinduet for å titte ned i gata under ham. På kjøkkenet putret middagen i gryta og ellers var det ganske stille i hele huset. Han støttet hodet i hendene mens han studerte bilene og menneskene der nede. Tankene som svirret i hodet var som bobler i en kokende gryte - kjappe, eksplosive og flyktige. Han sukket tungt mens han mumlet litt for seg selv. "Jeg kan jo ikke si det til mamma. Hun blir bare så lei seg...." Han glodde tomt ut vinduet igjen og fikk et litt sørgmodig uttrykk i øynene. Med ett kom han på middagen og løp ut på kjøkkenet for å redde den.

Du der! Du, ja!!

Du som gikk forbi vinduet på McDonalds og så en liten familie sitte der med sin lille ettåring som blid puttet pommes frites med ketchup i munnen..... Før du sendte et stygt og fordømmende blikk i vår retning, tenkte du på at det kanskje var første gang på halvannet døgn at den nevnte ettåringen spiste noe som helst? Tenkte du over hvor fortvilte foreldrene var fordi poden var syk og ikke ville spise - igjen? La du overhode merke til hvor tynn han er, og hvor stolte foreldrene var fordi han endelig viste interesse for mat?! Selv om det var junkfood... La du merke til at potetene iallefall var uten salt og at han hadde fått appelsinjuice med sugerør istede for brus? Og så du hvor innmari blid han var - fordi blodsukkeret var på vei opp for første gang på to døgn?!? Visste du at ettåringen har vært på McDonalds kun et par ganger i sin fast-føde-del av livet? Dette var ikke hverdagskost for ham, selv om det blide fjeste hans, med ketchup over det hele, kanskje kunne tyde på det.....

Neste gang du dømmer - med din selvrettferdige, selvgode "jeg er en bedre forelder"-holdning - så tenk over at det kanskje ligger andre grunner bak enn de som er så selvsagte...

Og, vet du - av og til er man faktisk i sin fulle rett til å være dårlige foreldre!! Jeg har iallefall ingen som helst planer om å være perfekt. Jeg vil bare gjøre mitt beste!

Førjulstradisjoner og jul til besvær

Jul er en stor høytid for veldig mange, inkludert meg selv, og det er igrunnen mange som opplever at det er knyttet mye følelser og tanker rundt dette med tradisjoner og hvordan vi vil ha det. For ikke å snakke om hvordan vi helst ikke vil ha det... Her i huset går diskusjonene høyt om dagene, eller - for å sitere Didimannen: "Jeg gir meg ikke uansett!" *knurr*

Saken er altså slik at for min families del, så er mor og fars julebord rimelig fullt opp ett år, for så å være gnaske slunket det neste året. Sistnevnte år inkluderer min enslige søster med barn og muligens min ugifte og barnløse søster, samt mor og far selvsagt. Det fullstappede året inkluderer i tillegg min svært pratsomme søster med mann og tre viltre barn. Med andre ord er min enslige søsters enebarn helt alene barn med jul det ene året min trebarnsmamma-søster er andre steder. Min personlige avtale med ensligsøster er dermed at vi skal være sammen med dem det slunkne året, slik at min nevø får selskap.

Joda, det kunne vært en enkel sak, dersom vi bare skulle tatt hensyn til min familie. Dessverre, om jeg nå kan uttrykke meg slik, så må vi også ta hensyn til svigerfamiliens juletradisjoner. På den siden er nemlig svoger med familie annet hvert år sammen med hennes søster og våre svigerforeldre. Uheldigvis samsvarer mine foreldres slunkne år med det året svigerfamilien er samlet og også ønsker oss tilstede....

Begynner dere å skjønne tegninga?

Til alt hell, trodde jeg, så endret min trebarnsmamma-søster tradisjonene i fjor da sykdom i hennes svigerfamilie gjorde kull på alle planer. "Hurra", tenkte jeg optimistisk, "da kan vi gjøre om på feiringene og være hjemme med søss neste år!" Men neida - ting skal ikke være enkle... Min trebarnsmamma-søster har nemlig ikke tenkt å endre noe likevel, og blir hjemme også i år!! Så da er vi back to basis med samsvarende år igjen *grumf*

Mine forslag med å feire to år på samme sted, treårs-julefeireskift (hvorav ett år er hjemme hos oss med typen "kom de som vil"-feiring) eller andre smarte forslag blir altså møtt med "Jeg gir meg aldri"-holdning av gubben...>;( Kan man forstå at jeg blir en smule frustrert og truer med å feire alle julaftene hjemme alene, eller at vi må splitte oss og feire hver for oss i fortsettelsen også?!??!

Nå skal det sies at min svigerfamilie da også er ganske imøtekommende og forståelsesfulle. Da ting ikke ser ut til å fungere for min del og jeg utøste mine hormonelle utbrudd også over svigerforeldre da de spurte etter hvor vi skulle være, så løste de problemet for neste år med følgende forslag: Neste år feirer vi sammen med hele svigerfamilien min samt mine foreldre og ensligesøster med nevø :o) Svigermor gikk også så langt som til å foreslå at vi kan være hos dem om vi ikke får plass + at de skal overleve å ha pinnekjøtt fremfor ribbe *yesssss* Og etter å ha fått forståelse og samme flotte holdning også hos svoger med familie, så ser det ut til å være planen. I år skal vi være sammen med svoger og hans svigersøster. Så alt er løst til det beste ser det ut til - og det ikke takket være verken mine hormoner eller mannens frustrerende stahet!!

Så til førjulstradisjoner. Vi har nemlig prøvesmakt årets pinnekjøtt i dag :oD Eller pinnebog, som vi foretrekker pga mere kjøtt på beina. Men, tradisjonen tro, så har vi ikke hatt en "fullverdig" julemioddag, hehe... Min minste søster insisterer nemlig på at vi ikke kan spise skikkelig julemiddag før selveste julaften. I praksis betyr det at man må utelate noen av igrediensene om man "jukser" og spiser pinnekjøtt før jul ;oD Enten må man utelate rosenkålet eller kålrotstappa! Og "grønt på potetene" (Min mor frisker alltid opp de skrelte potetene med litt persille på toppen - i god Ingrid Espelid stil) er selvsagt utelukket! Øl, akevitt og julebrus kan også godt unnværes - man kan vel klare seg med vann på en vanlig søndag *fnis* Vi utelot kålrotstappa og drikka i dag. Selvpresset eplemost smakte fortreffelig til pinnekjøtt, må vi vel legge til.

Ellers er gavekalenderen til minstesøss påbegynt - vi er akkurat like barnslige vi to, og blir like snurt hvert år våre kjære nekter å lage til oss! Derfor har vi bestemt oss for å lage til hverandre - jeg gleder meg! Podens kalender må lages, og jeg skal kjøpe billige, røde gardiner å pynte med til helga :oD Så jul blir det visst litt etter litt har jeg hørt. Og det er visst bare 3-4 uker til vi får vår første felles juleferie her i huset - jeg vet ikke om jeg gleder meg mest eller om gubben ligger hakket foran meg, hehe! Det blir iallefall deilig med to ukers late dager med julebarne-tv og lek og kos! Jeg gleder meg!

Julekalenderen, del 1 - 1 desember!

Det var en varm høstdag. Sola skinte på glisne blader som fremdeles klamret seg fast til nakne, sårbare greiner. De varme strålene traff pistrete gresstrå som stod stive som soldater, oppstrammet av nattefrosten. Til og med iskalde sjeler tok dristig sjansen på å løsne på skjerf og kaste vottene. Ikke den minste lille vinterkalde bris traff bare nakker.

Et par skitne, loslitte vinterstøvler fikk vassent, brunt løv til å raslke bittert og knasende der de lekent ruslet nedover fortauet. "Tusenogèn, tusenogto - hopp, hopp! Tusenogèn, tusenogto, tusenogtre - hopp..." Det lille mennesket i den mørkeblå dynejakken og den strikka lua i muntre farger tok sats og hoppet så sekken dinglet på ryggen hver gang han ble passert av en bil. Et ungt par betraktet ham smilende mens hun strøk seg kjærlig over magen. Mannen i den lokale grønnsaksbutikken løftet hånda til hilsen fra andre siden av gata da gutten passerte. Gutten smilte så hjertelig tilbake at han glemte et hopp og nesten spratt inn i en forbipasserende mann da han febrilsk forsøkte å ta det inn igjen.

I lommen på den mørkeblå dynejakken hoppet en enslig nøkkel festet i en grønn skolisse. Den danset sin ensomme dans mellom to gjenglemte og klissete halspastiller. Nøkkelen passet til en høy, gammel tredør, bortgjemt i en bakgård som lå skjult fra byens mas bak en snirklete smijernsport. En kunne høre guttens støvler klaske i brosteinen der han skyndtet seg over bakgårdens øde og ble gjenforent med tryggheten i tredørens knirking. Lette steg opp kalde trappetrinn, nok en dør hvor nøkkelen passet, og der var han inne!



Del 2 - andre desember

Tomt. Følelsen av tom, mørk og stille leilighet slo mot gutten der han stod med sekken mot døra og lyttet inn i det kjente, kjære. Han kunne føle gleden fra i morres, munterheten over en bolle cornflakes med melk og jordbærsyltetøy. Nå var det stille og tomt. Det eneste som gav gjennlyd i ørene hans var det taktfaste suset av hans egen pust etter løpeturen opp trappene. Han tok av støvlene og satte dem pent på plass under knaggrekken hvor jakken hans fant sin hvile.

Lyset som med ett flommet over i den mørke gangen gjorde verden litt lysere, og han trådde med lette skritt over terskelen til ei lita stue hvor de bleke solstrålene lekte gjemsel mellom gardinene. På det lyse kjøkkenet med de småblomstrede gardinene stod en lapp lent mot et glass ved en tom tallerken på bordet: "Hei, Thomas! Varm maten i gryta. Jeg er hjemme før du sovner. Mamma", stod det med flotte, runde bokstaver og en tegnet sol på slutten.

Litt om ditt og datt

Man skulle tro at det å være halvveis (nesten, jeg mangler en liten uke...) i svangerskapet skulle være nok til å få enkelte til å forstå at å ta det litt med ro svarer seg. For min del er det ingen som helst grunn overhode *oppgitt* Jeg har det i grunnen mer travelt enn noen gang - noe som jo egentlig er litt naturlig når man i tillegg til seg selv har fått en tredjemann i familien som skal følges opp. Når man på jobb i tillegg finner ut at man skal legge en mengde kveldsmøter m.m. på mørke høstkvelder - før man kommer opp i den travle førjulstida - ja, da går det litt over alle støvelsskaft. Møter her og møter der, møte i barnehagen (som jeg selvsagt må møte på siden jeg var glup nok til å bli utpekt som foreldrerepresentant - å holde kjeft svarer seg har jeg lært...), jobb, jobb og atter jobb. Kombinert med søvnproblemer og sykt barn er det kanskje ikke rart at kroppen min nekter å samarbeide. Det endte i total kollaps torsdag, etter tre dager med "doble skift". Jeg møtte friskt opp på jobb tross svimmelhetsanfall og kvalmebølger, og måtte gi meg etter en snau time.... *flau* Endte opp hjemme i sengen hvor jeg sov tre timer før jeg klarte å dra meg opp igjen, fremdeles ikke i storform. Fredag begynte dagen på samme måte, med unntak av svimmelheten, men det gikk gradvis over til det bedre. Ja, før hodepinen satte inn da.... Hodepine og barn som sover og spiser minimalt - det var natta i natt. Og likevel klarer jeg å drasse poden med meg ut på avtalt juleshopping med min mor... Mangler ikke noe vesentlig inne i hodet mittjeg, nei.... Her snakker vi "kalvevett" i klartekst. Man skulle nesten tro jeg klarte å ta hintet når kroppen min produserer stressreaksjoner i masservis *korka*

Om noen lurer så er dette en liten forklaring på hvorfor bloggen min ligger litt dau om dagen. Den andre vesentlige forklaringen er at jeg i det skjulte holder på å forberede årets julekalender, eller: årets bloggekalender. Den blir av typen fotrelling med en del pr dag, og foreløpig har jeg skrevet for en dag eller to. Jeg gjør det mest for min egen del - det er så koselig å gå tilbake å lese siden. Men det er hyggelig om andre får gleden av den også. Jeg må bare klare å vinkle fortellingen dithen at den fenger!

Så, hodet mitt er opptatt på litt andre fronter, kan man si. Og det er egentlig så fullt av stressende bomull at det kanskje er like godt at ikke alt kommer på trykk her *fnise*

Foruten alt dette kan jeg jo oppdatere med at vi har fått brev fra sykehuset om at poden er "prioritert" til allergitesting før mars 2008, hehe.... Ingen skal skryte på seg at ting går fort unna, nei. Og i og med at han for øyeblikket er pottetett i brystet/nesen/renner i øynene igjen, så blir det ikke til at vi tester en uke uten forebyggende medisiner heller med det første. Så det blir vel litt Wait and see her, tenker jeg...

Mer om arv, tuter og trakter

For å fortsette litt på temaet arv, så må jeg jo bare trekke frem og studere litt sannsynligheten for at Didimannen og jeg skal produsere flotte eksemplarer av den kvinnelige art. I lang tid har jeg pest mannen litt på at vi må finne et jentenavn som er brukendes. Jeg har hatt mange fine, sære og morsomme forslag (Florence Tamara falt visst ikke helt i smak. Ikke Rosina Mandarina heller, visst...), men mannen har insistert - på samme måte som han også har insistert på at magarusket er ei jente (han tok jo alle forhåndsregler på alvor og trodde dermed at det hele var satt...) - på at han skulle finne jentenavnet denne gangen siden jeg vant navnekonkurransen sist.... *oppgitt* Å vinne betyr i denne sammenhengen at jeg hadde det navnet på topp-fem-lista vår som gikk av med seieren... Han glemmer dermed at tre av navnene på den lista var hans forslag.

Iallefall. Min kjære insisterte plutselig på at om det nå var en jente så skulle hun kalles opp etter svigermor. Greit nok det, om ikke svigermor hadde hatt et nuuudeliiiig navn på B - en bokstav som dekker hele en kvart side i navneboka da det er den frykteligste bokstaven å finne navn på *grumf* Forstå meg rett: det finnes nok mange ok navn på B, men for meg er det et sammensurium av "gammeltantenavn", 70-tallsnavn eller "europeiske prinsessenavn"!! Jeg vil nok aldri komme til å kalle min datter Beatrix Rullegardenia Tatjiana, om du skjønner...

Vel, vel... For en ukes tid siden kom vi i havn med et fint (*sjokk*) jentenavn på B. Og jeg var faktisk i ren ekstase! For meg betyr navnet at man i samme øyeblikk får noe å kalle magarusket (type Jens-Betty da man jo ikke vet om det er en gutt eller jente...), og for meg gjør det det hele plutselig litt mer ekte. Jeg gikk for meg selv og mumlet det nyfunnede jentenavnet om og om igjen, og forestilte meg hvordan det hele ble om det virkelig var en jente der. Jeg til og med tillot meg å titte litt på nusselige kjoler i ministørrelser *drømme, drømme*

Når det kommer til arvelighet, så er det et faktum at det jo er mannens bidrag som bestemmer kjønn. I min familie har alle mine søstre født flertall av gutter mens min bror har fått jentene ;o) I min manns familie har man farens 5 brødre og min svigermors to sønner. Svoger har klart å produsere litt av hvert, og vi har altså èn gutt. Skal man regne sannsynlighet ut fra dette, så har nok min svigerfar rett når han snakker om sin slekts gutte-gener *ler* (Det skal dog sies at hans brødre har et overtall av jenter, så man skal vel aldri si aldri).

På fredag troppet vi da altså opp hos gynekologmannen (som er en helt utrolig mann! Makan til oppfølging! Jeg tror nesten jeg elsker den mannen bittelitt *fnis*), mannen fullt overbevist om at vi skulle få en titt på lille B. Da gynekologen spurte om vi ville vite kjønn, svarte Didimannen umiddelbart JA!, som om det var snakk om å gifte seg på nytt *knis* Jeg - svak som jeg er - gav etter og lot mennene råde rommet. (Har altså ikke det minste å gjøre med min nysgjerrige natur, jeg hadde glatt klart å gå ut derfra uten å vite det *lang nese*).

Sjelden har jeg sett mannen mer flat i fjeset som da gynekologen pekte ut et bittelite mannlig kjønnsorgan. Jeg ble et øyeblikk mer fasinert av mannens forvirrede "tuller du?!" enn av skjermen, og en skikkelig fnisete følelse kom over meg da jeg triumferende sa; "Ha! Det var det jeg sa!" Sannheten er nemlig at guttenavnet var klart allerede før 12 uke og at jeg - som sist - aldri helhjertet klarte å finne et jentenavn (før mannens forslag da). Innerst inne visste jeg nok av dette dreide seg om nok en tass.... ;o) Og mannen har bittert fått bite i seg sin påståelighet når han måtte innrømme sin feilgjetting for sin svigerinne, som dermed vant en god del gratis arbeidstimer fra min beskjemmede mann....

Denne lille - for mannen overraskende - hendelsen var nok til at han kom med følgende kommentar i bilen etterpå; "jaja, vi får satse alt på en jente på tredje forsøk da" ;oD
Tro om ikke mannen har lyst på en liten prinsesse innerst inne, ja *gliser*

Arvelig belastet.

Ja, så kom dagen da. Som jeg egentlig innerst inne har ventet litt på. Ikke bare fordi poden har vært så ofte syk. Neida, mine bange anelser om at mine egne dårlige gener skulle videreføres har forfulgt meg fra den vakre julidagen da jeg først så antydningen til liv i de to blå.

Når man selv har sin første møte med elveblest som 3 mnd gammel baby (joda, på 70-tallet var det ikke så mye mer enn det man måtte være for sine første smakebiter av "vanlig" mat), og husker deler av barndommen som en svært prikkete affære (=julefeiringen i sin sedvanlighet...), så er det nært å forvente at det ikke ender med noe så kjedelig som at "det har jeg vokst av meg". Neida, det er mer nærliggende å tro at man i fortsettelsen kan si "Nei, det har jeg gitt videre til barna mine"....

Som forhenværende (fantastisk nok) "peser" og "prikkeplaget" så har jeg en lang liste "Kan/må/bør, og kan kanskje hjelpe". Det meste er på ett eller annet tidspunkt utprøvd, og man lærer fort at f.eks. det å gnure fjeset dypt ned i myk dyrepels aldri er et lurt triks. Å spise seg overmett på klementiner en times tid før man skal i juleselskap er heller ingen glup idè - iallefall ikke om man ikke har kløestillende i nærheten.... Man vet også at mye av det som førte til prikker som barn ofte fører til mavevondt i voksen alder. Klementiner blir med andre ord neppe noen favorittfrukt her i gården....

Man lære seg også fort å gjennkjenne tegn på allergier hos andre. Få kan lure en allergiker med "det går bra, jeg er bare litt trøtt" når man kommer tuslende ut av toalettet med hovne og røde øyner. At man ikke har grått avsløres av den rytmiske snufsingen fra en rennende nese.

En liten pode med hvesende pust og sinte anfall pgs pustevansker kan heller ikke lure en tidligere "peser". Man tar seg nemlig i å forsøke å puste for vedkommende, samt kjenne den ekle følelsen av kvelningsfornemmelser når man sitter der og lytter etter hvert eneste åndedrag. Å avfeie en tidligere astmatisk mor som "overhysterisk" er derfor også til liten nytte....

Nå skal det sies - svart på hvitt - at poden her i huset ikke ennå har fått konstantert astma helt og fullt. Vi har fått konstantert "sannsynligvis astma", noe som har gitt oss medisiner på utprøving samt innkallelse til allergitesting. Alt pga mors tidligere helsetilstand. Så får tiden vise. Om han har det. Om han vokser det av seg. Om han slipper billigere unna enn sin forelder - tross dårlige gener....

Klager fra en gravid surpomp!

Det er noe med å være gravid som bare enkelt og greit ikke alltid er greit - jeg mener: stort sett er det kjempekoselig å gå sånn og ruge på et annet liv, men det finnes også negative sider som mange bare føyser av og påpeker at "man er jo iallefall gravid!" og "det er da ingen sykdom å gå gravid". Og neida, det er det stort sett ikke. Men hør nå...

Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.

Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....

At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...

At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*

Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*

Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...

Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*

Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.

Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.

Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!

I`ve been tag`d!!

Javel, Bobbis! Here I go....

YOUR ROCK STAR NAME: (first pet & current car):
Snowball Sharan
YOUR GANGSTA NAME: (fav ice cream flavor, favorite cookie):
Chocolate Chocolate Chip ;oD
YOUR "FLY Guy/Girl" NAME: (first initial of first name, first three letters of your last name):
Sesel
YOUR DETECTIVE NAME: (favorite color, favorite animal):
Black horse (høres nå vitterlig ut som mitt indianske navn, spør du meg *ler*)
YOUR SOAP OPERA NAME: (middle name, city where you were born):
Nils Sand
YOUR STAR WARS NAME: (the first 3 letters of your last name, first 2 letters of your first):
Selse
SUPERHERO NAME: (2nd favorite color, favorite drink put "The" first):
The blue soda
STRIPPER NAME: (the name of your favorite perfume/cologne, favorite candy):
Sterilan Cuba (Neppe en stripper av den mest populære typen *knegg* Høres litt veeeel slitt og halvshabby ut...)
WITNESS PROTECTION NAME: (mother's & father`s middelname):
Daniel Hux

Trøtt, utfordret og overrasket!

Her i huset har vi tøffe dager for tiden. Husets minste beboer har nemlig bestemt seg for å vise at han har en egen vilje. Og hvor han har fått staheten sin fra er oss et evig mysterium, for verken svigermor eller min mor mener å huske at noen av foreldrene var av typen "staere enn ti ville esler" allerede i halvannetårsalderen....

Den største kampen går for øyeblikket ut på at småen gjerne vil dele seng med mamma og pappa. Og ingenting er vel deiligere enn å ligge å "snøggle" seg med småen i senga om morgenen :oD Å få to iskalde føtter stukket opp i trynet kl 03.58 om natta er ikke fullt så deilig. Å ikke kunne skifte stilling i løpet av natta fordi man har en stykk nesetipp gnurt inn i ryggen er heller ikke det beste, må jeg innrømme. Når bekkenet har begynt å krangle så vet også mor at om ikke lenge vil hun trenge all den plass hun kan få i senga - som for anledningen vil bli støffet full av dyner, puter og diverse. At lillebrøster skal få tøff læring med verden allerede i magen, i form av viltre spark både hist og her mens mamma sover, kan vel heller ikke være særlig greit vil jeg tro. At mamma og pappa heller ikke kan ha sine sedvanlige pratestunder, kosestunder og latterkuler på kveldene fordi poden sover er slett ikke ideelt. Så her må det harde mottiltak til....

Harde mottiltak vil i denne settingen bety at Poden MÅ sove i sin seng enten han vil eller ikke - noe som selvsagt er grøde for podens trang til å vise viljestyrke for tiden. Hyling i inntil to og en halv time når mor og far aller helst vil slappe av etter en lang dag, er et naturlig resultat. Hyling på rundt en times tid et par ganger på natta er også resultatet. Og en sliten mor og far som knapt henger sammen i liminga er heller ikke uvanlig. Småirriterte foreldre som nesten biter hodene av både hverandre, poden og andre irritasjonsmomenter er også heeeeelt naturlig.

For å si det rett ut: jeg er dønn sliten! Og jeg har liten energi til annet enn å eksistere for tiden, langt mindre ha et nettliv foruten om det jeg må gjøre IRL... Så om noen savner meg: her er forklaringen.

Ellers har Didimor vært på kurs siden sist. Et litt sånt alternativt selvutviklingskurs, kan man vel kalle det. Og den viktigste læringen man fikk på det kurset var: skal du lære å utvikle intuisjonen din, så må du begynne å bruke fantasien *s* Heldigvis har jeg alltid hatt et "rikt indre liv" (som man så fint kaller det) så akkurat det var ikke mitt største problem. Og jeg har lært at de inntrykk jeg ofte får inni hodet mitt stemmer. Og det var en supermotivasjon for å utvikle meg videre ;o) Jeg har virkelig fått en utfordring å jobb videre med, og muligens blir det nytt kurs allerede i februar.

Sist men ikke minst så overhørte jeg nettopp mannen i følgende telefonsamtale med en eller annen bekjent:
M: ja, vi skal jo ha en liten til nå da...
M: Ja, kona har jo lyst på enda en til, men vi får se hvordan det blir. Det er jo ikke så lett å planlegge. Vi er jo heldige som snart har to. Ikke alle som opplever at det går så greit.
M: Nei, jeg er jo heller ikke fremmed for tanken på å prøve på en til.

*sjokk* Vil det si at jeg har fått ham på gli?!? :oD O`lykke!! Kanskje jeg faktisk får oppfylt drømmen om tre barn til slutt!

Men la oss nå ta ne om gangen, og en trassperiode før vi tar den avgjørelsen..... ;o)

...for better and for worse....

Jeg vet ikke om jeg skal se på meg selv som sær eller normal. Det vil si - på mange områder er jeg nok sær og på andre er jeg nok supernormal *s*. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er mitt syn på ekteskapet....

Før jeg selv giftet meg var holdningene rundt ekteskapet behørlig diskutert. Våre meninger og holdninger omkring utroskap, skilsmisser og mange rare ting og følelser var også klarlagte. Og heldigvis kom min kjære og jeg styrket ut av diskusjonene, enige som vi stort sett var ;o) Vi kan kanskje virke en smule kjølige og kyniske når vi ser på ekteskapet som en slags forretningsforbindelse som innebærer at vi forplikter oss til å dele livet med et annet menneske og gjøre vårt beste for å få det til å fungere. Lite romantisk, kanskje, men i mine øyne passe realistisk...

Jeg har i bunn og grunn ingen tro på at mennesket er monogam i utgangspunktet. Vi har - de fleste av oss - et stort hjerte med plass til mange mennesker. Venner, familie, kollegaer, kjærester.... Og de fleste av oss forelsker oss mer enn èn gang i løpet av livet. Selv om følelser blekner og forhold går i oppløsning, så eier somregel den vi elsket en liten del - et spesielt lite rom - i hjertet vårt. Ømme følelser knyttet til spesielle minner kan dukke opp som kastet på kjerringa, selv om de ikke av den grunn betyr at man har lyst tilå gjennoppta forbindelsen. De er dog vitterlig, i min lille hjerne, en påminnelse om at vi ikke nødvendigvis elsker bare ett menneske livet gjennom.

På samme måte er min kjære og jeg fullt ut bevisst på at den andre kan få følelser for andre mennesker. Vi kan bli betatt, forelske oss eller begjære et annet menneske enn den vi valgte å gifte oss med. Spørsmålet er dog hva man velger å gjøre med det...

For min kjære og meg er saken klarlagt. Vi har valgt å dele livet sammen. Vi har valgt å forplikte oss overfor et menneske som vi bryr oss om, trives sammen med og ønsker å bli gammel med. Det betyr ikke at vi har lagt hjertet i frysern på ubestemt tid, det betyr bare at vi velger å ikke la oss styre av følelsene i fortsettelsen. Vi velger å ikke handle på følelser som måtte oppstå, og vi er villige til å arbeide for å holde på det vi har sammen. I både gode og onde dager som måtte komme.

Min oppgitthet er dermed stor når jeg i dag får telefon fra min venninnes ektemann, hvor han opplyser meg om at hun har forlatt ham - 3 mnd etter bryllupet... Grunnene hun hadde gitt ham holder ikke mål i månelys - det var ting hun var fullt ut bevisst før ekteskapet ble inngått, og jeg aner umiddelbart ugler i mosen. Og, ganske riktig, den siste grunnen hun oppgir er at hun har følelser for en annen mann.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg en dårlig venninne, men jeg kjenner fra roten av mitt hjerte at jeg ikke kan støtte min venninnes valg. Hun forlater alt hun har tatt et valg om å forplikte seg til for en mann hun i utgangspunktet ikke burde stole på at vil henne vel (samme mann som forlot henne som gravid tenåring og ikke har sett barnet før det nå har nådd skolepliktig alder...). Hun forlater en mann som elsker henne nok til å ønske å dele livet med henne fordi hun ikke har selvdisiplin nok til å ta riktige valg. Fornuftige valg.

Joda, jeg har en viss idè om at det kan være tungt å sette følelser til siden. Jeg kan til og med innrømme at jeg i noen skilsmissesaker mener det er til begges beste at den ene part bryter ut og finner seg et bedre liv med noen andre. Men i forhold til min venninne med jo-jo-hjertet, som tror at lykken er å finne i en manns armer og setter egne følelsesmessige behov foran barnas trygghetsbehov og behov for en stabil tilværelse.... Nope, det kan jeg ikke si at jeg finner noen logikk i.

Når hennes rimelig ferske ektemann - hvis fortid er preget av svik og svært ufine brudd (noe som min venninne syns var fint da det gav dem en felles plattform...) - ringer meg for å forsøke å finne noen form for svar eller fornuft i hennes valg....da kan jeg ikke finne nok logikk til å gi henne noen form for forsvar. Jeg kjenner faktisk at hele mitt vesen roper at dersom hun også denne gangen tar idiotiske valg som på noe vis vil slå henne rett i bakken, ja - da har jeg ikke mer å gi. Jeg er ikke villig til nok en gang være den som plukker opp fra rennesteinen når hun er gravid, ulykkelig og ustabil. Jeg orker ikke gi henne flere av mine år til å unnskylde hennes usedvanlig lite modne atferd, høre på sukking og stønning over "livets urettferdighet" når hennes egne valg så svært tydelig setter henne i denne posisjon gang på gang på gang....

En gang er det greit å sette strek over relasjoner som ikke kan gi deg noe. Og kanskje er tiden inne for denne relasjonen å ta slutt? Eller skal jeg gå "på akkord" med meg selv og støtte et valg jeg selv aldri kunne stått ikke for? Støtte henne i et valg jeg syns er totalt meningsløst og umodent...?

Time will show. Men i skrivende stund kjenner jeg at min sympati ligger hos hennes ektemann og ikke hos henne, og at barnas ve og vel faktisk bekymrer meg mer enn hennes følelsesliv. Og akkurat de tingene burde vel tale i rimelig klartekst...?

Rema 1000 - et farlig sted?

For kun et par måneder siden ringte jeg til min svigerinne og traff en heller oppskaket kvinne i telefonen. Jeg husker ikke lenger grunnen til at jeg ringte, og det ble i grunnen grundig overskygget av hva min svigerinne hadde å fortelle. "Vet du, Didi, i går skjedde det meg noe skikkelig ille...." Det er rart hvor mange personlige katastrofer man klarer å innbilde seg på grunn av et sånt utsagn, og jeg kan love at ingen av mine fantasier kunne måle seg med det hun i sannhet kunne fortelle....

Min svigerinne skulle kun en kort tur ned på sin nærbutikk, Rema 1000, for å handle inn et par ting til en forestående begivenhet. Glad og fornøyd memoriserte hun handlelisten i hodet mens hunlåste bildøren og bega seg den korte veien over p-plassen til butikkens inngangsdør. Av en eller annen grunn ble hun var en fremmed mann som befant seg på andre siden av gata - ca en ti meters avstand fra henne selv. Hun snudde seg i samme øyeblikk som mannen, med blikket rettet direkte mot henne, holdt frem en pistol og siktet på henne. "Nå dør jeg", rakk hun å tenke før..."klikk" "klikk" Mange underlige tanker på at dette ville hun ikke, hun hadde mye igjen å leve for, barna, mannen og en visshet om at nå er det over, rakk å fare gjennom henne. "klikk" "klikk". Hun snudde seg bort etter første klikket, krøp sammen for å bli mer usynlig og provosere minst mulig. "klikk" "klikk". Mannen gikk uforstyrret videre.

Det er skremmende at slikt kan skje i en liten forstadsbydel til en relativt stille og rolig by. Det viser på et underlig vis at holdningen til, respekten til, andre mennesker er...blitt annerledes.

Følgende lesning fra VG-nett i dag gjør ikke denne tanken mindre skremmende (for spesielt interesserte kan også lokalavisens artikkel være interesant). Merkverdig nok så er også den forulykkede i denne hendelsen en bekjent av meg.

Jeg er veldig glad for at Rema ikke er min nærbutikk. Tror jeg. Og jeg vet ikke om jeg drister meg til å handle der med det første. Så får heller det enkle vike for det trygge, i en periode.

Høstferie

Mens andre sitter og sliter seg ut på jobb, koser Didi-familien seg hjemme sammen :oD Det vil si - det er ikke mye vi har vært hjemme denne siste uka, i går og i dag er visst unntaket. Men for å gjøre en lang historie lenger, så skal jeg fortelle litt om ukas opplevelser til nå.

For mange herrens år siden hadde det seg sånn at Didi utforsket storbylivet ved å leke student. Dette medførte blant annet at hun ble "hengende igjen" i Tigerstaden i noen år etter hjemflytting, enkelt og greit pga sosialt liv og kjæresterier. Dette medførte igjen at Didi har en hang til å digge å feriere i hovedstadens eksosbefengte gater. Høstferien var ikke noe unntak.

Turen gikk over fjellet en solfylt dag, og selv om mageinnholdet humpet ubehagelig til tider var det en tur fylt av vakker natur og lite barneskrik fra den ellers så "midt i trassalderen"-grinete ungen. At mor og far tilbrakte halve turen hver i baksetet hjalp jo definitiv på.

Mange, mange timer senere annkom Didifamilien en koselig liten rødmalt stue i utkanten av en heller liten by (tettsted?) et sted på østlandet. I døra stod en glad frøken og inne løp vesener på 4 føtter i skytteltrafikk mellom "nyinnflytterne" og de gode kjente menneskene. God mat (himmel for en oppvarting! Ingenting å si på matlaginga der i huset, nei!), deilig seng, lang tur i vakre omgivelser m.m. kan lett betegne resten av helga. Didimannen forlot stedet med ønske om større og bedre tv, Didi med en viss etterleving av en durabelig hodepine som dessverre også vertinnen fikk et sterkere møte med (er det det som kalles kjemi? hehe...), en ny veske og full av gode opplevelser.

Turen gikk så videre inn til Tigerstaden hvor en lang og god tur fra Majorstua til Oslo S var inkludert. God mat på Burger King ble fortært (hvor vi også kom like etter at en av byens mer tvilsomme innbyggere nettopp hadde frarøvet en spisende sin dyrbare veske. Så man kan vel forestille seg Didis klamring til sin egensydde, bleiefulle håndveske....), før vi tuslet oss videre og fant bilen. Det skal dog også nevnes at Didis lenge oppskrytte "Oslo-shopping" begrenset seg til en ny mobiltelefon, av typen Nokia, som var en hjertelig hån til Telenors "vi sender deg en ny telefon om du opprettholder abbonementet" *blæh* (Syns den ventetiden på et halvt år - uten så mye som en lyd - burde vært nevnt under den samtalen).

Min snille (tidligere kun nett-)venninne hadde lovet oss middag, seng og lek med Bertemor for Poden, og turen gikk et lite øyblikk østover. Didis veikjennskap kombinert med Didimannens manglende retningssans var direkte fatalt, og det må ærlig innrømmes at vi havnet en god halvtime for langt før vi rotet oss inn på mer riktige veier. Alle veier fører heldigvis til Rom, og etter en liten stund var vi innstallert i min venninnes Rom-melige leilighet. Poden og Bertemor gikk en smule amok overfor hverandre etterhvert - tror det var en befrielse for ham å treffe noen på sin egen størrelse (selv om forrige verters firbente kompis fikk god kjennskap til Podens "gnureklemming" og litt høylytte lek, hehe... Ikke rart vovsen valgte å gjemme seg bort etterhvert ;) ). Får-i-kål ble fortært sammen med nystekte vaffler, før senga ropte høylytt!

Min venninne kommenterte at Bertemor nok kunne være litt voldsom overfor andre barn. Neste morgen fikk vi vel grundig bekreftet at Poden her i huset går de fleste andre en høy gang. Bertemor løp fortvilet omkring med en smokk i munnen og en i hver hånd, med Poden spurtende etter i "kosemose"-modus. Hehehe... Han skremte vettet av snuppa, i god mening da...

Ny shoppingrunde på kjøpesenter ble etterhvert foretatt. Didi var ikke bare LITT stolt da gårsdagens kartlesing fikk en durabelig oppreising i form av at vi kjørt rett på første forsøk. (Notat til seg selv: å ha med kart kan faktisk være en god idè neste gang....) Utbyttet denne gangen var en smule større, tilbud på ullklær til Poden og vinterstøvletter på supertilbud var kjærkomment. Det skal dog nevnes at Poden hadde sin livs kjekkeste dag i kjøpesenterets lekepark - med faren på slep... Mamma fikk utløp for shoppetrangen og vindusshoppingen. Og alle tre fikk fylt magene på Dolly Dimpels....

Tilslutt kom tiden da det var på tide å snu snuten mot siste stoppested. Besøk hos "sprekkeferdig vordende tobarnsmamma" med familie var forestående. Den sprekkeferdige tok i mot oss mens hun hang opp spurveballer utenfor leiligheten. Etter en tur til nærbutikken ble Didimannen satt til å lage middag mens Sprekkeferdige og Didi falt om i dype samtaler over bulende mager. Fangsten for undertegnede her ble en pose klær å vokse inn i i tiden som kommer. Den vordende pappaen og barnet i huset kom hjem til Podens store begeistrelse. Nok en likeverdig å leke med! Juhu! :oD Snuppa var ikke fullt så populær øenger da hun la beslag på Didimannens fang og Poden ble skøvet bort. Da kom jammen poddeleppa frem, gitt!

Etter nok en deilig ettermiddag (kveld) i hyggelig og givende selskap var det på tide å sette kursen hjemover. Grunnet jobb ble det en kortere tur enn vi hadde lyst til, med kortere tid til gode venner. Men det BLE iallefall tid til å være med dem, alle sammen!

Turen hjemover gikk greit. Litt glatt over fjellet, litt overtrøtte og mye halvsoving i baksetet, men hjem kom vi. Fulle av gode opplevelser. Fulle av inntrykk. Fulle av godhet og glede over å ha så mange fantastiske mennesker i livene våre.

Og det skal også nevnes at Didimannen i dag har ommøblert stua her, og at det før "nesten solgte" stereoanlegget igjen har kommet til sin rett. Han fant - merkelig nok - en knapp på baksiden som ikke hadde blitt oppdaget før, og VIPS! Der virket det igjen! Nå troner tv`n (den gamle, vel og merke, men det spares nok til større og flottere...) og anlegget på hedersplass i stua, Poden har fått større boltreplass og konemor kan se sine kjære mens hun taster - uten å måtte bøye seg rundt et digert tv.... Så noe godt kom det da ut av turen, hehe...

Litt sårt og alternativt

I helga var den O`store årlige begivenheten kommet hvor mine søstre og jeg tok turen til storbyen for å leve litt med i våre felles, litt sære, interesser... Vi har nemlig hatt en tradisjon på å besøke Alternativmessen sammen, så sant vi får det til å passe alle sammen. I år var vi 3/4 som rottet oss sammen i folkemengden der inne. Det er deilig å tilbringe tid sammen med mennesker som man deler så masse med. Man kan skravle og le i timesvis!

Ene søsteren min lider av en viss shoppoholiker-tendens, og "krambuene" på messa er et yndet mål. Hun saumfarte bodene etter et "scoooop" og kom hjem med poser og veske full. Min andre søster lukter litt forsiktig på det alternative og var bittelitt nysgjerrig på mye av det utstillerne kunne by på. Sjamanisme, healing, håndanalyse, naturprodukter, (kornsirklene manglet i år...,) og tarotkort side om side med mindre "nifse" ting som luftrensere, massasjestoler og utdannere av soneterapeuter og tankefeltterapeuter. Min søster ramlet etterhvert innom en dame som drev med automatskrift, litt nysgjerrig på hva dette innebar. Mine forsøk på å få henne til å ta aurabilde fnøs hun litt oppgitt over, men da jeg selv fant en fyr som testet ens healerevner, tok aurabilde og drev med automatskrift angret hun seg ihjel på at hun hadde gått innom automatskriftdama. Vel, jeg har ikke de helt store healerevnene, tror jeg - jeg kan sikkert utvikle dem, men jeg er mer kald enn varm i hendene (kaldt er åndelig kontakt, sa mannen, varmt er healerevner) *ler* Stort sett er jeg fornøyd dersom jeg kan klare å utføre healing til hjemmebruk, kombinert med den "opplæring" i fotsone til hjemmebruk jeg har fått av fotdama(hun liker ikke å loppe meg for penger, hehe...). Min søster derimot, som endte med å besøke healermannen også, har sterkere healerevner enn han som demonstrerte det - noe han nesten gikk ut av seg selv for å få henne til å forstå ;o) Håper hun finner mot til å bruke evnene sine!

Mitt store ønske om å oppleve et medium "live" gikk også i oppfyllelse :o) Jeg er supernysgjerrig på hvordan disse mediumene utfører sine "seanser" og var nesten i ekstase over å oppdage at "spiritistisk storseanse" stod på programmet over foredrag. Jeg dro min ene, og mer skeptiske, søster med meg inn - pysete for å gå dit alene. Det ble en både morsom og interessant affære. Det kom mange "ånder" til mediumet, og jeg ble overrasket over hvor mange som fikk gleden over å møte noen som hadde "krysset over". I og med at jeg tror på "noe mer" enn at vi dør og blir til jord fasinerer tanken på at man kan kommunisere over "grensene" meg noe enormt. Og det var spennende å se hvordan det kan gjøres. Selvsagt måtte jeg jo også være en av de heldige som fikk "besøk" :oD Det som vi identifiserte som min oldefar kom gjennom for å fortelle meg at jeg må begynne å sette mine ønsker foran alle andres. Jeg har litt lett for å utsette mine egne ønsker til fordel for andre, mente han, og traff i grunnen midt i smørøyet... Du må sette deg selv på agendaen, var budskapet - slutte å drømme om pilgrimsreiser til Himalaya og heller faktisk gjøre dem!! "Reis avgårde, sett deg ned og betrakt en lama som tusler rundt og nyt livet!" Jeg lurer enda på hvordan mediumet kunne vite at Himalaya befinner seg i mine drømmer (Nepal er et "må nås"-mål i livet mitt) og at jeg syns peruanske lamaer er kule *fnise* Han traff som sagt en spiker kontant, og jeg kunne (flaut nok) kjenne visse tårer som presset litt på. Han nevnte forøvrig visse hormonbølger og lurte på hva i all verden det var for noe *flire* Vel...jeg har da ofte nok spurt meg selv om det samme. Tendensen til å leve for mye etter andres pipe og nyte livet for lite gjør dessverre at jeg stresser mer enn jeg koser meg, og derav humørsvingninger à la Tsunamier....

Mannen med automatskrifta var i grunnen inne på noe av det samme. "La dine store forpliktelser ligge litt og tenk gjennom hva du ønsker av livet. Viktig å stå litt på egne bein, og se at du allikevel er støttet av enorme åndelige krefter. Det skal også til en rydding i litt eldre følelsesskader, som bare kan dyttes vekk fra din vei med aksept og tilgivelse." *sjokk* Må innrømme at jeg blir litt satt ut når folk tar meg så inderlig på kornet, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det må være noe i denne alternative greia... Ble dog litt snurt over at ingen av dem belønnet meg for at jeg faktisk har kommet et lite stykke på veien både med hensyn til min følelsesmessige baggasje og min evne til å ha tro og gi meg selv støtte i egne valg. Ikke langt nok, virker det jo som... Min oldefar sa imidlertid at de er stolte over all den gode jobben jeg legger ned i å hjelpe andre mennesker. Det varmet iallefall!! Godt innsatsen min blir sett av noen ;o)

Nå har jeg igrunnen skrevet om mange ting som ligger meg tett inntil hjertet. Mye som "avslører" meg og på mange måter gjør meg sårbar. Noe jeg egentlig hater. Og dermed noe jeg sjelden åpner opp for. Ikke liker jeg egentlig å innrømme at jeg faktisk tror på mye rart (selv om jeg jo har blogget litt om dette før), i fare for å bli sett på som en rarietet. Og ikke liker jeg å innrømme, selv for meg selv, hva som er mine aller svakeste sider. Men nå har jeg gjort det. Og jeg håper det ikke slår tilbake på meg. Det var iallefall nyttig for meg å sette litt ord på ting.... Fordøye det litt, liksom.

En god venninne av meg beskrev meg en gang som en person med et "stålpanser". Hun har helt rett. De "eldre følelsesskadene" gjør meg litt tøff og "arrogant" utad, men det stemmer overhode ikke med hvem jeg er innerst inne. Jeg er ikke tøff, modig og ufølsom - tvert imot er jeg faktisk ekstremt sårbar, tar lett til tårer (dog ikke offentlig) og blir lett lei meg over andres "svik" - noe jeg bærer med meg som en usynlig sorg i evigheter. Min egen lille følelsesmessige baggasje.... Å la andre se min sårbarhet gjør meg, tror jeg, enda mer åpen for hugg. Og dermed har jeg stor nytte av å ha et panser som verken slipper noen inn eller egne følelser ut ;) Jeg antar det var det du mente...?

De har kanskje rett i at en oppryddning fortsatt må til. Men jeg skal iallefall rettmessig ha skryt for at jeg har tatt skritt i riktig retning. Både via "normale" kanaler og de litt mer alternative har jeg gradvis nærmet meg roten av mine egne problemer. At det ikke er nok for "dem" er jo tydelig, og jeg blir litt snurt over at jeg i deres øyne enda ikke er klar for å gå skrittet videre... *rekker tunge til lesende ånder i tilfelle de får dette med seg*

Jeg skal iallefall prøve. "Alle veier fører til Rom". Min er kanskje litt kronglete, og går litt i bakoversvinger som gjør den sinnsykt langdryg å gå innimellom. Men jeg trasker nå iallefall optimistisk i vei. En eller annen gang må jeg vel nå målet jeg skal? (Og jada, jeg husker at de sa jeg ikke skulle ta til takke med, men ønske litt mer for meg selv...) Jeg er da ikke en klatrende steinbukk for ingenting - det er sjelden jeg faller langflat (takket være min forsikring i stålpanseret?) og jeg klyver da gradvis oppover selv om jeg skraper meg til blods på kvasse steinsplinter innimellom. Hey, ho! Here I come! Og jeg skal forsøke å sette opp tempoet litt så godt jeg klarer...

Så får vi se om neste års messe kan bringe meg beskjeder som er litt mer fruktbare ;o)

(Og forresten - saaen min beskriver meg altså som en kreativ og litt skapende person. Ikke rart jeg har et stort behov for å skrible ned alt mulig rart, hehehe...)

Pratende mennesker

Min sønn har etter alt å dømme iallefall arvet ett trekk fra min side av familien. Han har det meste etter sin far; utseende, temperamentet (ifølge svigermor), kroppsbygning, m.m. Men det er en ting han nesten garantert har fått fra meg, og det er evnen til å utrykke seg uten ord.

Min far var i sin ungdom bosatt et år i Italia med familien sin. I ettertid har han dratt hele vår store familie med seg på rundreiser i det landet han da la igjen litt av sjelen sin i. Ikke overraskende gled vi nesten umerkelig inn i omgivelsene der nede. Fulle av gestikulering, mimikk og talende blikk var vi omtrent som lokalbefolkningen da vi slo oss ned i den lokal landsbybaren...

Jeg er ikke helt sikker på at denne unike talemåten stammer fra min fars ungdomspåvirkning, for min mor har i alle mine dager vært i besittelse av det jeg og søskene mine kaller "det onde øyet" ;o) Hun var alltid svært stillferdig i oppdragelsen av oss barna, egentlig. Mye foregikk med blikk og små kremt.... Og kom hun frem med "det onde øyet" gikk vi opp i retrett alle 5 og kjente skyldfølelsen skylle over oss (selv om vi i øyeblikket ikke var den hun rettet det mot...). Mange ganger i oppveksten fikk vi høre at vi var så veloppdratte (og det var vi), men sjelden la man merke til grunnen for det - nemlig vår mors strenge og bevoktende blikk. Man gjorde sjelden noe uten å søke godkjenning først. Og nå høres det kanskje ut som om min mor var usedvanlig herskesyk. Det var hun altså ikke. Men med 4 svært tette barn (og en bortskjemt etterpåklatt) var det nødvendig med en god del grenser for å klare å holde kontrollen.

Å overvære et selskap i vår familie selv i dag, kan være en seanse av de helt unike. Armer og bein som beveger seg i hytt og pine, meninger som forblir usagt men likevel oppfattet og latter som sitter løst. Vi er svært samkjørte på det meste, og det må være spesielt å observere for en utenforstående. Til og med hanen i høneflokken er en mester i non-verbale utrykk, og mye av kommunikasjonen går via å tolke hverandres kroppspråk.

Så til sakens kjerne. Min lille pode har allerede, i en alder av halvannet år, fått godt rykte på seg for å gjøre seg forstått uten å ytre mer enn et eneste tydelig ord (hei!). Han nikker og rister på hodet, peker og gestikulerer, og babler i vei. Og om man ikke forstår, så tar han deg i hånda og leier deg dit hen at det er lettere å forstå hva han vil. Hvem kan vel mistolke ham når han står med kosehund og smokk og rister i trappegrinda fordi han vil ned i seng? *treig mamma som ikke gidder legge poden* Eller når han er sulten og leier deg til kjøleskapet? Og når man åpner kjøleskapet så peker og babler han mens han nikker eller rister på hodet til det man foreslår som føde. Til og med barnehagen er imponert *stolt*

I dag morres hadde vi en sånn seanse. I går var mamma litt dårlig, så dagen ble tilbrakt hjemme. Utpå dagen var mamma så oppegående at poden fikk gå i den åpne barnehagen og leke litt (så mamma kunne sitte litt fredfullt i en sofa i stedet for å forsøke å engasjere en aktiv krabat....). Så da mamma foreslo, i dag morres, at han skulle i barnehagen - da nikket han ivrig så smokken vippet. "Og så skal mamma på jobben sin", fortsatte den optimistiske mammaen. Poden ristet engasjert på hodet. "Jo," sa mamma, "Du skal i barnehagen og mamma på jobben sin". Poden ristet igjen på hodet og dro mamma bort til vinduet og pekte ned på den åpne barnehagen *ler* Mamma kunne jo være med i barnehagen om man bare gikk dit *s* Smart gutt! ;oD

Så, som man forstår så har poden ikke travelt med å lære seg kunsten å snakke. Enkelte ord, som Lys, melk og bil har man hørt uttalt en enkelt gang og så aldri mer. "Tytti" (smokken) gråter han etter når han er trøtt og lei, og "Nei" er et ord han bruker hyppig (dog uttalt Ei!). Ellers er det helst ord som MØ! (jada, vi bor på landet) og Busse (pusen) som har dukket opp den siste tiden, og ingen av dem kan sies å ha en stor betydning når det kommer til å gjøre seg forstått i det daglige...

Trenger vel ikke påpeke at jeg ikke tror min lille, vakre snakker flytende når han er to - han har jo slett ikke behov for det ;o)
(Samtidig er jeg sikker på at han sitter inne med et drøss ord som kommer trillende når han finner det for godt!)

Det er vel heller ikke nødvendig å fortelle at mine familiemedlemmer sjelden misforstår podens budskap ;)

Ensom majestet

Jeg er alene i huset!! :oD
Har faktisk ikke hukommelse til å huske sist det skjedde, så dette er et aldri så lite stort øyeblikk. Jeg er faktisk alene hjemme de neste 12-18 timene *glis* Mannen er på langtur med sin far og poden er hos sin farmor på overnatting. O`lykke!

Et lite skår i gleden er det at jeg skal på jobb om en liten time.... Så det blir i praksis ikke så mange timene alene jeg virkelig får nyte. Men:

Nå skal denne lille dronninga i eget palass snart legge seg i badekaret og nyte tilværelsen! Tenk; et langt varmt bad!! Hvor lenge er det ikke siden jeg kunne unne meg det? :o) Og i morgen skal jeg sove lenge! Virkelig kose meg i senga og nyte å ikke bli vekket verken av et ekstra lite vesen i senga eller mannens ubetenksomme tramping i etasjen over. For en lykke!!

Så skal jeg heller tåle at grunnen til den uventede friheten skyldes at jeg skal på jobb. De timene flyr forhåpentligvis fort. Så kan jeg komme hjem til tomt hus og nyte litt nettilgang og en beleilig sjokolade før jeg kryper under (to) dyner og pledd.

Ha en strålende fredag folkens!

A-4 familien nærmer seg.

For å oppdatere litt på forrige innlegg, så har vi nå fått ny takst på huset, takst på bilen og ny sum på lånet....

Min kjære husbond har flere ganger den siste tiden erklært at han er sjeleglad jeg "trumfet gjennom" huskjøp da jeg gjorde det. Som den økonomi-kontrollfriken han er, så var det jo både nifst, skummelt og en smule uansvarlig å kjøpe hus da, når "husprisene var så høye" *ler* Vel, de ordene har han nok gremmet seg over i ettertidens prisauke. Sannheten er at, nettopp fordi jeg insisterte på at jeg ikke likte å bo i hans (og hans eks`ens) hus og ville kjøpe noe sammen, så sitter vi i dag på en prisøkning på 1,1 mill! Den hadde kanskje også vært høyere om han hadde gitt etter med det samme ;) (Men da er vel sannsynligheten for at vi hadde endt opp nettopp her minimal!)

Jeg kan vel kanskje si at det var jeg som var litt mer skeptisk da vi for 4 år siden kjøpte oss ny, dyr bil. Jeg så vel den gang for meg at en mer familievennlig bil ville vært mer gunstig enn det en gubberød 150 hesters med skinnseter (og stort bagasjerom, vel og merke), som kostet 40 tusen mer enn vi hadde tenkt, ville være i lengden (og merk dere at jeg hadde rett på det punktet, hehe...). Vel, vi endte opp med å kjøpe det som viste seg å være drømmebilen - for oss to iallefall. Da vi ble tre viste det seg at mine tidligere forbehold hadde vært riktige nok... At sikkerhetsselene var for korte til de fleste bakovervendte bilseter og at det som passet selene gjorde passasjersetet til et sant mareritt ble fort nok sannheten. At bagasjerommet videre ikke akkurat er ideelt til inn- og utløfting av barnevogn kan heller ikke stappes under et bilsete. Likevel har vi innfunnet oss med det meste så lenge vi tross alt kunne beholde drømmebilen. Men med nok et "avskum" på vei ut i verden, så kan ikke sanheten fornektes lenger. Og heldigvis anskaffet vi oss ikke "familiebilen" før nå. Nå har vi nemlig mulighet til å kjøpe familiebilen med stor F. Og drømmebilen? Den bidrar heldigvis med en tredjedel av kjøpesummen ;o)

Med Familiebil, hus med 4 soverom og snart 2,5 barn (Andungen er jo tross alt bare delvis vår) kan man trygt si at vi sitter forankret i A-4 tilværelsen som aldri før *lattermild* Bare de som kjenner meg vet at jeg nok ikke er så A-4 som det tilsynelatende kan se ut som. Men, på den andre siden, hvem er vel egentlig det?! ;o)